Totalitære åndsfrender?

Nazismen, en av mange ekstreme ideologier? Foto: Riksarkivet

Totalitarismebegrepet. Teorier og teser om fascisme, nazisme og kommunisme som beslektede fenomener.

Terje Halvorsen
Om Terje Halvorsen (1 artikler)
Professor Emeritus i samtidshistorie fra Høgskolen på Lillehammer. Har skrevet bøker om LO, AUF og Norsk Sjomannsforbund. Hen deltok også med å skrive Norges krigshistorie i serien "Norge I Krig."

De siste 20 årene har det eldre begrepet ”totalitarisme” igjen fått en renessanse i forskning og ikke minst i politikk og media.. Hva menes med ”totalitarisme”? Et norsk leksikon definerer det slik: ”Politisk system hvor myndighetene i prinsippet kontrollerer all aktivitet i samfunnet, selv den som foregår i familien.”i

I prinsippet må vi foreta et tredelt skille når det gjelder bruken av ”totalitarisme”. For det første har vi selve totalitarisme begrepet, slik det for eksempel er definert ovenfor. For det andre har vi bruk av begrepet til å utforme totalitarisme teorier, som definerer og utdyper konkrete kjennetegn ved det de mener er totalitære regimer og/eller ideologier og identifiserer disse historisk. Disse teoriene gjør krav på vitenskapelig status. For det tredje står vi overfor det jeg vil kalle totalitarisme teser eller –doktriner. De to uttrykkene betyr det samme og gjelder utsagn i politikk og media der ”totalitarisme” er direkte instrumentalisert for politiske og ideologiske formål ved at begrepet brukes om bestemte regimer eller ideologier en ikke liker eller likte. I slik bruk er det sjelden at begrepet defineres, enn si problematiseres. At det i praksis er vanskelig å trekke grensen mellom teorier og teser – mellom angivelig vitenskap og politisk polemikk, vil framgå i det følgende.

22. juli 2011 begikk Anders Behring Breivik sine massemord i Oslo og på Utøya. I minnemarkeringene som fulgte kom Nordahl Grieg til å spille en sentral rolle med diktet ”Til ungdommen”, tonesatt av dansken Otto Mortensen. Med sitt budskap om fred og medmenneskelighet kom sangen til å stå for det motsatte av Breiviks inhumane menneskesyn i teori og praksis. Det finnes imidlertid samfunnsforskere og historikere med analyser som i praksis gjør Behring Breivik og Grieg beslektet i deres ideologi og mentalitet. Dette spørsmålet vil jeg komme tilbake til i slutten av artikkelen.

Hensikten med denne artikkelen er å påvise at det finnes viktige faglige grunner for historikere og samfunnsforskere til å avvise totalitarismeteoriene, enten de brukes på regimer eller ideologier. Konklusjonen skal jeg gi allerede her: ”totalitarisme” er et begrep som er lite fruktbart for annet enn ideologisk krigføring, og de teoriene som bygger på begrepet, er ingen nøkkel til innsikt i og forståelse av de stater og bevegelser det gjelder og de ideologier disse bygde på. De utgjør en enøyd og doktrinær tilnærmingsmåte som villeder, ikke veileder.

Totalitarismeteoriene i politikk og vitenskap

Totalitarismebegrepet ble brukt allerede før krigen, opprinnelig om Mussolinis fascistregime i Italia. Fascistene selv så det som et honnørord og brukte det også selv. Sin første høykonjunktur fikk begrepet imidlertid under den kalde krigen på 1950-tallet, både i samfunnsvitenskapelige teorier og som tese eller doktrine i vestlig politisk propaganda i den hensikt å sidestille kommunismen med den diskrediterte nazismen.ii

Den tysk-amerikanske sosiologen Hannah Arendt skrev klassikeren The Origins of Totalitarianism i 1951, der terror ble framhevet som sentralt virkemiddel i de totalitære regimene, konkret Hitlers Tyskland og Stalins Sovjetunionen. De amerikanske samfunnsforskerne Carl J. Friedrich og Zbigniew Brzezinski utga i 1956 en bok som fikk betydelig innflytelse.iii I denne ble det listet opp seks trekk som ifølge dem kjennetegnet de totalitære regimene og som i sum skilte disse fra andre diktaturer i nåtid og fortid. De var i kortversjon: 1. En offisiell ideologi som alle forutsettes å slutte opp om, 2. Et enkelt, hierarkisk oppbygget masseparti som dominerer eller er sammenfiltret med statsbyråkratiet, 3. Systematisk terror og kontroll gjennom et hemmelig politi, 4. Full kontroll over og monopol på massekommunikasjon, 5. Full kontroll over våpen og væpnete styrker og 6. Sentral styring av eller kontroll over hele økonomien. Seinere har Friedrich modifisert og supplert teorien: det kan være en elite som styrer, ikke nødvendigvis et parti, og regimet har full kontroll over alle organisasjoner.iv Det ble presisert at alle kjennetegnene måtte være tilstede for å betegne et regime eller samfunn som totalitært.

Totalitaristene var uenige seg i mellom både om Mussolinis fascistiske Italia oppfylte kriteriene for totalitarisme og om kommunistiske land gjorde det etter Stalin-perioden. Både Arendt, Friedrich og Brzezinski mente etter hvert at Sovjetunionen etter Stalin ikke lenger var totalitært.v Politiske og faglige grunner skjøv fra 1960-årene både totalitarisme-teoriene i bakgrunnen for historikere og samfunnsforskere og totalitarismetesene for politikere og journalister. Den politiske hovedgrunnen var tøvær og normaliserte forhold mellom øst og vest. Til de faglige innvendingene hørte både det statiske ved teoriene, som ikke fanget opp endringene i Sovjetunionen etter Stalins død, og at alternative teorier fra de såkalte ”revisjonistene”, som kunne fange opp modernisering og reformer innen sovjetsystemet, virket mer fruktbare. Samtidig ble det monolittiske bildet av Hitlers Tyskland også utfordret og langt på vei erstattet av et mer differensiert bilde, ikke minst i arbeider fra tyske historikere. Martin Broszat hevdet for eksempel Nazi-Tyskland var preget av en ”strukturløshet” som sto i klar motstrid til det machiavelliske superstatsbildet som Friedrich og andre manet fram med sitt totalitarismebegrep og sine totalitarismeteorier.vi

Totalitarismebegrepets renessanse

Etter murens fall og sovjetsystemets sammenbrudd 1989/1991 har totalitarismebegrepet imidlertid fått en renessanse, ikke bare i det offentlige rom, men også i forskerkretser. Dette har flere grunner.

En forutsetning ligger i den nye forskningssituasjonen. Med åpningen av de sovjetiske arkivene kunne Sovjetunionen analyseres på basis av interne kilder i en grad som før ikke hadde vært mulig. Særlig Stalins Sovjetunion pekte seg da ut som sammenlikningsobjekt med Hitlers tredje rike for en del historikere, fordi en slik sammenlikning nå i større grad var mulig bygd på kildebasert viten.

Men bedre kunnskap om sovjetstaten og sovjetsamfunnet tilsier ikke i seg selv en slik sammenlikning. Det kan knapt hevdes at den nye viten uten videre bekreftet at slik sammenstilling var nærliggende og meningsfylt. Samfunnsforskeren Klaus Müller peker imidlertid på sovjetsystemets uforutsette sammenbrudd som et forhold som tilsynelatende styrket totalitaristene, eller neo-totalitaristene, som han også kaller dem. Viste ikke dette at systemet ikke kunne moderniseres eller reformeres, slik revisjonistene forutsatte, nettopp fordi det var totalitært?

En slik tolkning er ikke innlysende riktig. Mot den framholder Müller for det første at Gorbatsjovs reformforsøk oppsto i selve det angivelig totalitære sentrum – i partiledelsen – og ikke i periferien, der det møtte motstand. Hvordan kunne totalitaristene forklare det? For det andre baserte Gorbatsjov seg på et sjikt av reforminnstilte intellektuelle og spesialister. Hvordan hadde de vokst fram under totalitære forhold? For det tredje: ville ikke Gorbatsjovs reformpolitikk ha lykkes hvis samfunnet virkelig hadde vært totalitært og partilederen en allmektig, totalitær diktator? For ham blir dermed systemets sammenbrudd et argument mot totalitarisme-teoriene, ikke for dem.vii

Faglige forutsetninger og vurderinger gir derfor ingen tilstrekkelig forklaring på totalitarismebegrepets renessanse..Det rådende ideologiske klimaet i politikk, media og forskning må trekkes inn som en nødvendig forklaringsfaktor. Den kalde krigen var slutt og hadde endt med seier for USA og den vestlige verden. Den amerikanske samfunnsforskeren Francis Fukuyama proklamerte i 1992 ”The End of History”.viii Historien hadde nådd sitt sluttpunkt: det privatkapitalistiske, vestlige samfunn med politisk demokrati (men uten økonomisk demokrati, kan en tilføye). Dermed var det også duket for seierherrenes historieskriving, der den kommunistiske motstanderen og hans alternative samfunnsvisjoner skulle svertes og derfor gjerne slås i hartkorn med Hitlers tredje rike. Slik gjenoppsto den kalde krigens historiefortolkning og ble en dominerende tenkeramme, om enn mer dominerende i media og politikk enn i historie- og samfunnsforskningen. Jeg sier ikke at den enkelte historiker eller samfunnsforsker som bruker totalitarismebegrepet nødvendigvis tenker ut fra et slikt motiv. Men de tenker og skriver ikke i et ideologisk tomrom og er på ingen måte upåvirket av rådende politiske og intellektuelle strømninger.

Det må også påpekes at de klassiske totalitarismeteoriene nå sjeldnere refereres til. Snarere ser vi at samfunnsforskere og historikere ofte bruker totalitarismebegrepet uten noen utdypende eller forklarende definisjon forankret i en bestemt teori. Dette gjelder enda mer for politikere og journalister.

Honecker – en ny Hitler?

Et spesialtilfelle utgjorde Tyskland etter gjenforeningen med DDR. I offentlig politikk og retorikk ble tesen om ”de to tyske diktaturer” etablert – begge totalitære – og DDR dermed stilt på linje med Hitlers tredje rike. At dette er historisk problematisk og overser en rekke vesentlige forskjeller, spiller ingen rolle. Slik blir et likhetstegn hamret inn og en bestemt, diskutabel tolkning av DDR lagt til grunn som en gitt sannhet når DDRs historie presenteres i minnesammenhenger og i offentlig debatt. DDRs parti- og statsledere Ulbricht og Honecker blir dermed stilt på linje med Hitler. Ikke bare østtyskere har reagert på dette. Også den profilerte vesttyske historieprofessoren Wolfgang Wippermann har tatt til motmæle og skrevet et motskrift der han i realiteten framstiller dette som en politisk motivert historieforfalskning. For ordens skyld: Wippermann var ingen beundrer av DDR. ”DDR var”, skriver han, ”utvilsomt et diktatur og med sikkerhet ingen rettsstat, men like lite var det et totalitært ”andre diktatur” som kan sammenliknes med den nasjonalsosialistiske urettsstaten”. Han viser her til 2.verdenskrig og holocaust som essensielle trekk – og særtrekk — ved nazismen, men han peker også på at politikk og mål generelt var ganske forskjellige i Nazi-Tyskland og i DDR. Han kaller det ”demonisering” av DDR gjennom en slik sammenlikning. Samtidig innebærer det å relativere og dermed redusere forståelsen av naziregimets forbrytelser.ix

I sammenheng med denne sammenstillingen av det tredje rike og DDR kom totalitarismebegrepet igjen til heder og verdighet. Et uketidsskrift utgitt av den tyske Forbundsdagen skrev i 1994 om ”Et begreps stille seier”x. Det gir assosiasjon til en prosess der begrepet ”totalitarisme” glir inn i språkbruken – i politikken, i media og i historie- og samfunnsforskningen — uten at det egentlig har vært noen debatt om det dekkende og fruktbare i begrepet. Wippermann etterlyser en slik faglig debatt og mener at det er mer korrekt å snakke om en ”renessanse for totalitarisme-doktrinen” enn om noen vitenskapelig fundert ”seier”.xi

Et eksempel kan gis fra vår hjemlige arena. I en ellers interessant artikkel om hvorfor murens fall ikke ble forutsett av historikerne, peker Jarle Simensen som en av grunnene på at de undervurderte ”muligheten også innen DDR for alternativ opinionsdannelse gjennom sosiale nettverk og de tillatte formene for uavhengige sammenslutninger, i første rekke kirkene.” Han konkluderer: ”I visse former eksisterte det sivile samfunn også under det totalitære styret”.xii Han problematiserer imidlertid ikke sin begrepsbruk i lys av det faktum at nettopp fraværet av et slikt sivilsamfunn skulle være ett av kriteriene på å være et ”totalitært” styre..

”Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?”

Selv om de eksplisitte henvisningene til bestemte totalitarisme-teorier ikke er så hyppige i dag, betyr det ikke at teoriene er forsvunnet. De er også supplert med teorier som har flyttet fokus fra regimer til ideologier og tilhørende mentaliteter. I tillegg til fascisme, nazisme og kommunisme ble nå – særlig etter 2001 — også islamisme inkludert i de totalitære ideologiene og gjort til analyseobjekt for å finne likheter med de øvrige nevnte ismene. Et eksempel på denne interesseforskyvningen er historikeren Øystein Sørensens bok Drømmen om det fullkomne samfunn, med undertittelen Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?xiii Han mener å finne åtte viktige fellestrekk ved de fire totalitære ideologiene: 1. De mener å ha funnet en oppskrift på det fullkomne samfunn, 2. De forkaster det eksisterende samfunn aggressivt og totalt, 3. De er revolusjonære og vil ha et totalt brudd med det bestående, 4. De er overbevist om at de har rett og har funnet den eneste sannheten, 5. De vil styre og kontrollere alle fasettene av menneskenes liv, 6. Innsikten i ideologien er, i det minste i en tidlig fase, forbeholdt en utvalgt elite, 7. De mener å ha rett til å ta i bruk alle virkemidler for å nå sine mål, om nødvendig vold og terror, og 8. Alt og alle som står i veien for å nå målet, er å betrakte som fiender. Det gjelder også tilhengere av andre og dermed rivaliserende totalitære ideer.xiv

Disse angivelige fellestrekkene gjør ifølge Sørensen disse bevegelsene og dermed deres tilhengere til åndsfeller, selv om de samtidig kunne være blodige fiender seg imellom. Sørensen peker også på at bevegelsene ellers kunne være svært forskjellige ut fra de mål de forfulgte. Men det endrer ifølge ham ikke den grunnleggende likheten. Og denne likheten gjør at de alle er bærere av ”en totalitær mentalitet”.

Mange utsagn i Sørensens bok egger til motsigelse. Det er diskutabelt hvor treffende, og ikke minst særpreget, en del de nevnte fellestrekkene er. Drømmen om et radikalt annerledes, sosialistisk samfunn — det Sørensen kaller ”Det fullkomne samfunn” — var historisk en del av hele arbeiderbevegelsens framtidsvisjon, felles både for sosialdemokrater og kommunister. Men bare for kommunistene blir det klassifisert som et totalitært kjennetegn. Videre: hvilken politisk bevegelse mener ikke at den har rett? Og er bruk av vold for å nå sine mål noe bare de utpekte totalitære regimer og bevegelser har grepet til? Er det ikke et fellestrekk ved alle stormakter med hegemoniambisjoner? Det er nærliggende å peke på at dette ikke har vært eller er fremmed verken for USA eller andre av våre NATO-allierte, i noen tilfeller også med Norge på slep. Noen stikkord: første verdenskrig, kolonikriger, atombombene over Hiroshima og Nagasaki, Vietnamkrigen, krigene i Afghanistan, Irak og Libya (9600 bombeangrep med et uthulet FN-mandat som politisk fikenblad). Hva er dette, om det ikke er bruk av vold for å nå sine mål?

Generelt gjelder også at Sørensens ideologianalyse er selektiv. Det er først og fremst ideologielementer som bygger opp om hans egne teser vi blir presentert for. Og de utvalgte utsagnene gis en tolkning der det som kan sees som situasjonsbestemte ytringer, tilskrives status som allmenngyldige læresetninger. Det er også uklart hvor mange av hans kriterier som må være oppfylt for at en bevegelse kan kalles totalitær. Alle – eller rekker det med ett eller to? Friedrich krevde som nevnt at alle kjennetegnene måtte forefinnes for at et regime kunne kalles totalitært. Sørensen er ikke like klar.

Det er heller ikke klart hvem som ifølge Sørensen er bærere av den totalitære mentaliteten. Er det ideologene som han presenterer? De politiske lederne? Medlemmene? Velgerne (der det gir mening å snakke om slike)?

Hans psykologisering av disse ideologiene som politiske religioner og dermed religionssubstitutt, lider av samme svakhet. Hvem gjelder dette for? Det er ingen tvil om at særlig Stalin-tiden avlet en så sterk overbevisning blant kommunister om å ha rett at det kunne ha likhetspunkter med religiøs tro. Men en slik overbevisning vil en trolig også finne i den aktive kjernen innen andre politiske partier. Og var det et slikt religiøst behov i et stadig mer sekularisert samfunn som skapte oppslutning om kommunistpartiene i denne fasen? En slik hypotese betyr å sette luftige spekulasjoner i stedet for empiri og analyse av den konkrete historiske situasjon. Oppslutningen om kommunistene varierte fra land til land og fra tid til tid og lar seg knapt forklare med svingninger i religiøst behov. Snarere er det grunn til å peke på første verdenskrigs meningsløse ofring av menneskeliv og mellomkrigstidens kapitalistiske samfunn med økonomiske kriser og arbeidsløshet som en grunn til at en del søkte løsningen i et revolusjonært parti, om enn i varierende grad. Deretter kom motstandskampen og Sovjetunionens krigsinnsats under andre verdenskrig inn som faktorer som skapte sterk oppslutning. Med religiøse behov kan en derimot forklare svært lite av dette, om noe i det hele tatt. For ordens skyld: kommunistene mente at marxismen-leninismen var vitenskapelig, ikke en trossak, og de var tilhengere av et sekularisert samfunn.

Det er mulig at Hitler ble sett på som en politisk Messias etter hvert, men når oppslutningen om hans parti økte fra to prosent i 1928 til 37 prosent i juli 1932, kan vi nok med større utbytte lete etter årsakene i den økonomiske verdenskrisen som satte sitt preg på disse årene, særlig i Tyskland, ikke i en plutselig økning i tyskernes behov for religionserstatning. De religiøse behov måtte vel de eksisterende evangeliske og katolske kirkene ha klart å dekke.

Til sist er det viktig å peke på en viktig forskjell mellom analyse av regimer og analyse av ideologier. Hvorvidt et regime oppviser påståtte ”totalitære” eller andre kjennetegn, er et empirisk spørsmål som i prinsippet kan besvares gjennom konkrete undersøkelser av vedkommende stat og samfunn. Å tolke ideologier er derimot en mer komplisert oppgave der subjektive vurderinger nødvendigvis spiller en sentral rolle. Tolkninger av ideologier lar seg derfor ikke med samme argumentasjonstyngde avgjøre som riktige eller gale. Det betyr ikke at alle tolkninger er like rimelige.

Innvendinger mot totalitarismeteoriene

Hensikten med denne artikkelen er ikke å gi noen uttømmende kritikk av Sørensens bok. I stedet skal vi se nærmere på kritikken av totalitarismeteoriene generelt og særlig av sammenstillingen av fascisme/nazisme og kommunisme som to avarter av samme fenomen. Ifølge omtale av Gudmund Skjeldal i Klassekampen, gjengitt på forsiden av pocketutgaven av Sørensens bok, er totalitarisme ”eitt av dei viktigaste omgrepa i nyare politisk historie”. Min hensikt er som nevnt å begrunne en grunnleggende kritikk av den utbredte, men ukritiske bruken av dette begrepet.

”Totalitarisme” er som andre begreper samfunnsforskere og historikere utvikler, et hjelpemiddel til å gripe det forskeren mener er det essensielle ved et fenomen. Kontrollspørsmålene en da må stille, er for det første: hvor dekkende er begrepet, i den forstand at det har rimelig forankring i påviste forhold ved det fenomenet begrepet brukes på? Og for det andre: hvor fruktbart er begrepet når det gjelder å gi oss innsikt i fenomenet? Et begrep kan være dekkende, men samtidig gjelde noe som ikke fanger opp det essensielle ved fenomenet. Da er det ikke fruktbart.

Argumentene mot totalitarismeteoriene har gått på begge typer innvending, Det er hevdet at verken Hitlers Tyskland eller Stalins Sovjetunionen egentlig fylte kriteriene på å være totalitære i skjemaet til for eksempel Friedrich og Brzezinski. Enda mer gjaldt det Sovjetunionen og de østeuropeiske land etter Stalins død. Viktigere er likevel innvending nummer to: teoriene om totalitære regimer og bevegelser gir liten eller ingen innsikt når det gjelder å forstå henholdsvis nasjonalsosialismen og det tredje rikes historie på den ene siden og kommunismens og Sovjetunionens historie på den andre. Det skyldes ikke minst at grunnleggende viktige forhold, som de store forskjellene mellom dem, ikke fanges opp av disse teoriene.

Som vi så, har sovjetologer – samfunnsforsker og historikere – ment at totalitarisme-teoriene ikke var dekkende for stat og samfunn i Sovjetunionen etter Stalins død. Noen mener som nevnt at de heller ikke var dekkende i Stalins tid. Den britiske historikeren Eric Hobsbawm hører til dem. Han påpeker at Stalin nok hadde ønsket slik total makt, men han og partiet hadde den ikke.xv Den amerikanske historikeren Sheila Fitzpatrick er blant dem som har kommet til samme konklusjon.xvi

Mange historikere har også bestridt totalitarismeteorienes gyldighet for Nazi-Tyskland. Bildet av den monolittisk styrte staten er erstattet av et til dels kaotisk bilde av rivaliserende maktgrupper. Noen har derfor gått så langt som å stemple Hitler som en svak diktator.xvii

Mange har av denne og andre grunner avvist totalitarismebegrepets fruktbarhet og gjør det fortsatt. Det gjelder for eksempel den britiske historikeren Ian Kershaw, forfatter av den siste og mest omfattende Hitler-biografien. Han tilskriver totalitarismebegrepet en svært begrenset nytte og fraråder å legge det til grunn for tolkning av nazismen og Det tredje rike:

Alt i alt synes verdien av totalitarismekonseptet å være ytterst begrenset, og det som taler imot å bruke er mye mer tungtveiende enn det som muligens taler for når en vil prøve å gi en karakteristikk av naziregimets grunnleggende natur.xviii

I det følgende vil jeg legge til grunn en artikkel som etter mitt syn på en god måte peker på totalitarismeteorienes generelle mangler. Den ble utgitt i 1980, men det er ikke kommet fram noe nytt etter 1990 som ugyldiggjør argumentene, slik jeg ser det. Det gjelder særlig utsagn om totalitære ideologier – ideologiene har jo vært velkjente hele tiden. Artikkelen er skrevet av statsviteren Bernt Hagtvedt og hans tyske fagfelle Reinhard Kühnl i fellesskap.xix Det faktum at Hagtvedt seinere er blitt ”totalitarist”, ugyldiggjør ikke de innvendinger han var med på å legge fram den gangen. Framstillingen deres er riktignok først og fremst refererende når det gjelder innvendinger som er framført mot femtitallets totalitarismeteorier. Men Hagtvedt og Kühnl avslutter også med en egen vurdering:

Den grunnleggende mangel ved totalitarismetesen er at den begrenser seg til en beskrivelse av ytre kjennetegn ved totale systemer uten å gi en årsaksanalyse og uten å ta nødvendig hensyn til deres særtrekk. Dens heuristiske verdi er nå svært begrenset. xx

I tillegg vil egne og andres innvendinger bli flettet inn i framstillingen, men tydeliggjort når dette er tilfellet.

Den første innvendingen som refereres av Hagtvedt og Kühnl, er at totalitarismebegrepet er uklart og uegnet til å sammenlikne de nevnte regimene med andre typer autoritære regimer for å teste hvor særpregete de egentlig er.

Den andre innvendingen er sentral: totalitarisme-tilhengerne begrenser seg til styreformer og –metoder på bekostning av politikkens mål og innhold. Totalitaristene hevder at likheter i maktutøvelse er mer vesentlige enn de store forskjellene i sosioøkonomisk struktur og ideologiske mål. Teoriene er derfor grunnleggende ahistoriske og mistolker tilsynelatende likhet til å være en grunnleggende identitet.

Jeg vil her vise til at Det tredje riket innførte en økonomi med restriksjoner på markedsmekanismene, mye på grunn av opprustningen og krigen. Men den private eiendomsretten til produksjonsmidlene ble ikke opphevet, slik også Hagtvedt og Kühnl peker på. Næringslivet beholdt en betydelig autonomi og topper fra finansvesen og industri inntok viktige politiske posisjoner, ikke minst i de mange korporative organer som ble opprettet. Førerprinsippet ble innført i arbeidslivet – bedriftslederen, som var eier eller eiernes mann, ble ”fører” på bedriften og arbeiderne de som skulle følge ham (”Gefolgschaft”). Hagtvedt og Kühnl peker på at det heller ikke ble gjennomført noen sosial revolusjon – de eksisterende hierarkier og sosiale relasjoner ble sementert. Alt dette står i motsetning til Sovjetunionens opphevelse av den private eindomsretten til produksjonsmidlene og en grunnleggende sosial revolusjon. Den åpnet for en ny og til da ukjent sosial mobilitet, vil jeg legge til.

Jeg vil her også peke på den ulike sosiale rekrutteringen til disse bevegelsene, både som medlemmer og som velgere. Kommunistpartiene var gjerne tungt rekruttert fra arbeiderklassen, mens fascisme og nazisme i langt større grad rekrutterte fra middelklassen. Dette gjenspeiler bevegelsenes ulike tiltrekningskraft i ulike klasser og gjenspeilte dermed også deres ulike målformuleringer og appeller.xxi

Den tredje innvendingen gjelder den angivelige grunnleggende likhet mellom fascismen/nazismen og kommunismen når det gjelder framtidsmål – å opprette et paradis på jorden, dvs. det Sørensen kaller ”det fullkomne samfunn”. Kommunismens mål var å opprette det klasseløse samfunn som skulle gjelde alle mennesker, og statsmakten skulle forsvinne. Fascismens/nazismens visjon var tvert imot en naturgitt verden med dominans og underkastelse – en evig kamp mellom folk og raser der den sterkeste ville seire.

Noen likhet i disse to visjonene er det etter mitt syn vanskelig å se. De står tvert imot i direkte motsetning til hverandre. Kommunistenes framtidssamfunn hadde som nevnt felles røtter og dermed langt mer til felles med de visjoner om et sosialistisk samfunn som levde lenge også i sosialdemokratiske partier.

Den fjerde innvendingen er at totalitaristene nøyer seg med å beskrive i stedet for å forklare, for eksempel fascismen og nazismen. I den grad for eksempel Friedrich vil forklare disse, ender han opp med å vise til utviklingen av moderne teknologi og ”massedemokrati”. Ifølge Hagtvedt og Kühnl var slike forklaringer helt utilstrekkelige og delvis feilaktige.

Alt i alt har innvendingene mot totalitarismetesene vært mange og sterke. Den kanadiske historikeren Martin Kitchen anfører de fleste av dem nevnt ovenfor og plusser på noen flere. Han skal få formulere konklusjonen: Det liberale samfunn ble utfordret både fra venstre og fra høyre, men forestillingen om at venstre og høyre derfor er grunnleggende like, utgjør en alvorlig hindring for å forstå begge de to alternativene.xxii

Totalitære fellestrekk?

Jeg finner det nødvendig å gå grundigere inn på spørsmålet om ideologi og mål. Ulikhetene, ja, motsetningene mellom kommunisme og nazisme kan konkretiseres ut over det som alt er nevnt. Å snakke om ”ettpartistat” som likhetstrekk gir en ”likhet” som dekker over vesentlige ulikheter. I Sovjetunionen og Øst-Europa spilte partiet en langt viktigere rolle etter maktovertakelsen enn det gjorde i Mussolinis Italia eller i Hitlers tredje rike. Den tyske historikeren Hans Mommsen er blant dem som har pekt på at partienes struktur og funksjon var så forskjellig at den påståtte likhet framstår som høyst overfladisk, også om en begrenser påstanden til Stalins Sovjetunionen.xxiii

Det var også en viktig forskjell når det gjaldt ledelsesprinsipp. Nazistene og fascistene – inklusive NS i Norge – innførte førerprinsippet i parti og samfunn Kommunistpartiene avviste førerprinsippet og bekjente seg til den demokratiske sentralisme. Mange har med rette hengt seg opp i sentralismen, men det kan være grunn til å minne om første ledd også. Kommunistpartiene anvendte det demokratiske prinsipp om avstemninger og valg der flertallet bestemte. At dette interne partidemokratiet i praksis ble underminert der de kom til makten, endrer ikke det prinsippet partiene bekjente seg til på dette punktet. Den såkalte ”persondyrkelsen” av Stalin ga ham utvilsomt en status som liknet på ”fører”, men verken Lenin eller Stalins etterfølgere hadde noen slik status i sine år ved makten. Det kan være grunn til å minne om at Gorbatsjov ble valgt som ny generalsekretær av politbyrået – med én stemmes overvekt!

Da Stalin innførte en ny grunnlov for Sovjetunionen i 1936, ble den kalt verdens mest demokratiske. En rekke friheter og rettigheter ble proklamert. Nå vet vi at et slående trekk ved Stalins sovjetsamfunn var en veldig motsetning mellom fasade og virkelighet. Men fasaden forteller noe viktig om hvordan det kommuniststyrte Sovjetunionen ønsket å framstå utad, og dermed om hva slags idealer det ønsket å bli assosiert med. Og det var dette fasadesamfunnet kommunister følte seg knyttet til – et samfunn som i det minste var i ferd med å bygge et nytt, bedre og annerledes samfunn enn det kapitalistiske de hadde opplevd – med kriger, kriser, arbeidsløshet og nød. Som en dansk historikerkollega formulerte det: Ingen ble kommunist fordi han (eller hun) var tilhenger av matkøer, Gulag og nakkeskudd. Rapportene om terror og rettsløshet ble ikke trodd av kommunister utenfor Sovjetunionen, nettopp fordi de var kommunister. Det var ikke slik det kommunistiske idealsamfunnet skulle være, heller ikke mens det var under oppbygging. Kommunister følte at de sto i en humanistisk tradisjon, selv om de så på den borgerlige versjonen av denne – av Nordahl Grieg omtalt som ”gumanisme” – som en selektiv moral og dermed dobbeltmoral

Når kommunister bekjempet nazister, var det ikke fordi disse tilhørte en rivaliserende totalitær bevegelse, men fordi nazistene representerte et samfunnssyn og grunnleggende holdninger som kommunistene avviste og ville bekjempe. Det var ikke minst trusselen fra nazismen og fascismen Nordahl Grieg hadde i tankene da han skrev ”Til ungdommen”. At de selv skulle ha en beslektet mentalitet, var en fremmed tanke. Det kan innvendes at aktørenes selvforståelse har sine begrensninger. Men en mentalitet er tross alt noe som må være internalisert for å kunne kalles nettopp dette.

Det var mot denne bakgrunnen Eric Hobsbawm kaller den 2. verdenskrig for en ideologisk krig der både vestmaktene og Sovjetunionen inngikk i en allianse av stater som representerte arven fra opplysningstiden og de store revolusjonene, mens Hitler og Mussolini sto for en reaksjon mot disse ideene. Den svenske statsviteren Herbert Tingsten har også understreket dette grunnleggende reaksjonære trekket ved fascismens og nazismens idéverden, som han kaller: ”det modernaste uttrycket för en extrem konservatism, dvs. en konservativ, antisocialistisk innställning, som på grund av et politisk och socialt krisläge övergått från den demokratiska ståndpunkten til diktaturlinjen”.xxiv Til tross for det reaksjonære ved ideologiene må vi riktignok påpeke at disse bevegelsene med sin massemobilisering framsto som høyst moderne bevegelser.

Det er et faktum at viktige deler (men ikke alle) av denne progressive arven ble skjøver til side, særlig i demokratispørsmålet, både i Sovjetunionen og seinere i Øst-Europa. Særlig brutalt skjedde dette i Stalin-tiden. Totalitarister vil hevde at dette fulgte logisk av ideologien. Jeg skal medgi at dette lå der som en mulighet, slik Rosa Luxemburg viste i sin kritikk av Lenin. Men hun var en av grunnleggerne av det tyske kommunistpartiet, og etter mitt syn hadde en annen og mer demokratisk utviklingsvei vært mulig. Når det ikke skjedde, må det forklares historisk – med fokus på hvordan maktovertakelsene skjedde og de historiske rammene rundt dette. Nødløsninger ble funnet for å holde på makten, men samtidig fortsatte en å påberope seg idealene. Det førte også til den samme diskrepansen i Øst-Europa mellom fasade og virkelighet som i Stalins Sovjetunionen, slik det er nevnt ovenfor.

Totalitarismebegrepets faglige mangler og politiske funksjon

”Totalitarisme” er nå som før et politisert begrep. Som faglig begrep i historie- og samfunnsforskning er det, som påvist, av tvilsom verdi. Det samme gjelder derfor også nytten av dette begrepet for å forstå både Lenins, Stalins og etterfølgernes sovjetsamfunn, Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland. Det gjelder ikke minst hvordan og på hvilket grunnlag disse regimene ble etablert.

En avgjørende mangel er at begrepet flytter oppmerksomheten bort fra fascismens og nazismens faktiske røtter i det borgerlige samfunn. ”Fascismen er produktet av det kapitalistiske samfunn”, slo for eksempel Kitchen fast, og da inkluderte han nazismen som en variant av fascisme.xxv

Men nettopp denne faglige mangelen er begrepets politiske fortrinn, som har bidratt til å gi det slik utbredelse. En teori som flytter fokus bort fra kapitalisme og det borgerlige samfunn og i stedet ”klistrer” de fascistiske og nazistiske bevegelsene til kommunismen og Sovjetunionen i folks bevissthet, er velegnet til å få tilslutning i dag.

Fascismens og nazismens røtter i europeisk imperialisme og tilhørende rasisme er klare – også Sørensen peker på det. Den ungarske marxistiske filosofen Gyorgy Lukacs kalte nazismen for en blanding av tradisjonell tysk imperialisme og amerikansk reklameteknikkxxvi. Det er selvsagt en forenkling, men peker klart mot den nazistiske ekspansjonismens røtter. Hitlers planer om erobring av ”livsrom” i Sovjetunionen – en kolonisering som i tillegg til krigstapene ville kostet millioner av mennesker der livet og gjort millioner andre til slaver – har også fått andre til å peke på at dette innebar å overføre europeisk kolonialisme på Europa selv. Det gjaldt østtyske historikere, men slett ikke bare dem. Den vesttyske historikeren Andreas Hillgruber er blant dem som skriver om det ”koloniherredømme” Hitler ville opprette i Russland, som skulle bli ”Tysklands India”. xxvii Quislings norske NS-regime forberedte seg også på å delta i dette koloniseringsprosjektet.

I samfunnsvitenskap og i det politiske språket i Norge og den vestlige verden er begrepet ”imperialisme” nå forsvunnet. Det betyr ikke at fenomenet imperialisme nødvendigvis er forsvunnet. Noen av oss vil mene at imperialismen lever i beste velgående. Men med totalitarismebrillene på nesen er den vanskelig å få øye på.

Den første verdenskrig var de europeiske makters – og etter hvert USAs—oppgjør om hegemoni, landområder og økonomisk herredømme både i og utenfor Europa. Fascismen og nazismen sprang direkte ut av denne krigen og de sosiale og nasjonale spenninger den førte til. Hitler opplevde Tysklands nederlag og de påtvungne fredsvilkårene som en nasjonal katastrofe – den andre verdenskrig begynte som et revansjeoppgjør etter den første. Mussolini hadde brutt med sosialistpartiet og støttet Italias inntreden i krigen, men mente landet ble snytt for seierens frukter ved fredsoppgjøret.

Også kommunismen oppsto i kjølvannet av første verdenskrig. Men i motsetning til Hitler og Mussolini – og de aller fleste sosialdemokratiske partiene—hadde Lenin og bolsjevikene gått imot ”den imperialistiske krig”. Etter maktovertakelsen i november 1917 trakk de Russland ut av krigen ved å slutte en separatfred med Tyskland der de måtte avstå betydelige landområder. Lenins stilling til krigen var med andre ord den stikk motsatte av den Hitler og Mussolini inntok. Det var ikke minst denne motstanden mot krigen som over alt skapte grobunn for de nye kommunistiske partiene.

Mussolinis fascistiske bevegelse fikk sitt gjennombrudd til masseoppslutning som en borgerlig voldelig bevegelse for å knuse den radikaliserte arbeiderbevegelsen i Italia. Hitlers naziparti ble en massebevegelse under den økonomiske verdenskrisen fra 1929, og han ble hjulpet til regjeringsmakten av folk fra Tysklands tradisjonelle eliter innen embetsverk, militærvesen og næringsliv. Slike var også representert i Hitlers regjering de første årene. Begge deler står i skarp kontrast til kommunistene, som i Russland måtte føre tre års borgerkrig mot motstandere som ble støttet av blant andre tilsvarende borgerlige kretser der.

Men slike forskjeller teller ikke for totalitaristene. De har bestemt seg for at disse ikke er viktige sammenliknet med de likhetene de mener å finne mellom de tre bevegelsene. Det er ikke hva du står for, men hvordan du angivelig står for det, som er det avgjørende kriteriet for å putte deg i en bestemt bås. At dette er en høyst diskutabel tilnærmingsmåte, skulle det være unødvendig å påpeke. Men ifølge dette finner vi som nevnt både Anders Behring Breivik og Nordahl Grieg i samme bås, for begge er eller var knyttet til en totalitær ideologi: Breivik enten som nyfascist eller som anti-islamist med samme trekk som islamistene (tilhenger av et kristent prestediktatur) – Grieg som kommunist, ja ”stalinist”.xxviii Dermed er de begge bærere av en totalitær og dermed beslektet mentalitet.

For ordens skyld: ingen har meg bekjent påstått akkurat dette. Men jeg vil hevde at det er en logisk følge av teorier og teser om totalitære regimer, ideologier og mentalitet.xxix Langt i denne retningen beveger da også idéhistoriker Gudmund Skjeldal seg når han kaller ”den hardnakkete stalinisten” Grieg for ”venstresidens Knut Hamsun” på grunn av Griegs forsvar for Stalins Sovjetunionen. ”Jeg føler meg ikke helt trygg på Nordahl Griegs ånd. Det er ikke uproblematisk å påkalle et verdenssyn fra mellomkrigstiden i kjølvannet av massakren på Utøya”, sier Skjeldal.xxx De fleste vil vel snarere mene at det er ”ikke uproblematisk” å sidestille den store dikteren i Norges frihetskamp med en dikter som støttet okkupanten og bare unngikk landssvikdom etter en rettspsykiatrisk diagnose, ei heller å se bort fra den vanlige tolkning av Griegs dikt og i stedet ville lese noe annet inn i dem. For meg er det derfor heller ”ikke uproblematisk” at en ahistorisk moralist som Skjeldal nå skriver en biografi om Nordahl Grieg. Boka skal ikke dømmes før den er ferdig og lest. Men med Skjeldals begeistring for totalitarismebegrepet (jf. s. 7) kan den lett bli en biografi med jakten på ”den totalitære ideologi” og ”den totalitære mentalitet” som ledestjerne. Og når fasiten er gitt på forhånd, blir resultatet lett at forfatteren finner det han ønsker å finne, mens alt som kunne peke i andre retninger, blir oversett – som forskjellen mellom Grieg og Hamsun.

Eksempelet Skjeldal illustrerer treffende den enøydheten, og dermed blindheten overfor andre, nærliggende historiske tolkningsrammer, som totalitarisme-tenkningen avler. Den ledsages også i media og politikk av en moralisme som er ahistorisk og som også kjennetegnes ved sin enøydhet. Begrepet totalitarisme begrenser moralismen til de nevnte stater og bevegelser, mens andre stormakter, bevegelser og partier er utenfor bildet og i praksis ikke gjenstand for moralistisk kritikk.

Konklusjonen blir at som faglig begrep har ”totalitarisme”-begrepet sine klare svakheter og mangler, slik det er påvist ovenfor. Viktigst er den doktrinære blindhet det leder til når det gjelder de store forskjellene mellom de angivelig totalitære stater, bevegelser og ideologier. Disse blir oversett, fordi de ikke passer inn i begrepets tenkerammer. Store faktiske forskjeller neglisjeres, mens angivelige fellestrekk, om enn aldri så overfladiske, opphøyes til overordnet, begrepsdefinerende status. At du har en visjon om et helt annet samfunn blir da et viktig fellestrekk, mens det faktum at disse visjonene hadde helt ulike røtter og var diametralt motsatte i innhold, er uinteressant. Det er vanskelig å motstå fristelsen til å gi sluttordet til Erasmus Montanus: ”En sten kan ikke flyve. Mor Nille kan heller ikke flyve. Ergo er Mor Nille en sten.”

i Aschehougs og Gyldendals Lille norske leksikon, Oslo 1998 , s. 1075.

ii Tidligere ble nasjonalsosialismen,dvs. nazismen, sett som en variant av det videre begrepet fascisme. Særlig fra 1980-tallet ble det imidlertid vanligere å se nazismen som en bevegelse som skilte seg fra de fascistiske, først og fremst pga. den plassen anti-semittismen hadde i dens ideologi og praksis. Jeg velger å opprettholde denne distinksjonen her, til tross for det klare slektskapet mellom fascisme og nazisme.

iii Hannah Arendt: The Origins of Totalitarianism, New York 1951; C. Friedrich og Z. Brzezinski: Totalitarian Dictatorship and Autocracy, Cambridge, Mass. 1965. 1.utg. 1956..

iv Gjengitt etter Øystein Sørensen: Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – en totalitær mentalitet? Oslo 2011, s. 39. Kritikere har pekt på at pkt. 5 knapt er noe brukbart kjennetegn, ettersom det vil gjelde for alle moderne stater utenom USA.

v Wolfgang Wippermann: Totalitarismustheorien. Die Entwicklung der Diskussion von den Anfängen bis heute, Darmstadt 1997, s. 32 (Arendt); Müller u.å. (se note 7), s. 7—8 (Friedrich) og s. 12—13 (Brzezinski). Arendt mente for øvrig at heller ikke DDR var “totalitært” ut fra hennes begrep, jf. Wolfgang Wippermann: Dämonisierung durch Vergleich.: DDR und Drittes Reich, Berlin 2009, s. 126, note 36.

vi Martin Broszat: Der Staat Hitlers. Grundlegung und Entwicklung seiner inneren Verfassung, München 1974, 4. opplag, s. 9.

vii ”East European Studies, Neo-Totalitarianism and Social Science Theory”, TIPEC Working Papers 03/7. Müller er ansatt ved Department of Political Science and Contemporary History ved AGH University of Science and Technology. Kraków. De polske institusjonsnavnene kjenner jeg ikke.

viii Francis Fukuyama: The End of History and The Last Man, (STED) 1992.

ix Wippermann 2009 (se note 5). Sitatet på s. 122.

x Jürgen Braun: ”Stiller Sieg eines Begriffes” i Das Parlament 11/18.11. 1994, sitert etter Wippermann 2009, s. 45.

xi Wippermann 2009, s. 45ff. Sitatet på s. 53.

xii Jarle Simensen: ”Murens fall og historikerne. Om forholdet mellom historie og fremtidsoppfatninger” i Historisk Tidsskrift bd. 90, nr. 1, 2011, s. 65.

xiii Sørensen 2011 (se note 4).

xiv Sørensen 2011, s. 41—42.

xv Eric Hobsbawm: The Age of Extremes. The Short Twentieth Century 1914—1991, London 1996 (pocketutg., 4. opplag), s. 393—394. Se også s. 368.

xvi Se f.eks. Sheila Fitzpatrick: “Revisionism in Retrospect: A Personal View”, i Slavic Review 67, no. 3, Fall 2008, der hun kommenterer debatten.

xvii Se Kershaw 2000 (se note 18), kap. 4.: “Hitler – ‘master in the Third Reich’ or ‘weak dictator’?”.

xviii Ian Kershaw:The Nazi Dictatorship. Problems and Perspectives of Interpretation. London og New York 2000 (4.utg.), s. 40: “All in all, the value of the totalitarianism concept seems extremely limited, and the disadvantages of its deployment greatly outweigh its possible advantages in attempting to characterize the essential nature of the Nazi regime.”

xix Bernt Hagtvedt and Reinhard Kühnl: ”Contemporary Approaches to Fascism: A Survey of Paradigms”, i S. Ugelvik Larsen e.al. (Eds.): Who were the Fascists. Social Roots of European Fascism, Bergen-Oslo-Tromsø 1980.

xx Hagtvedt og Kühnl 1980, s. 36: “The basic failing of the totalitarianism thesis is that it confines itself to a description of external characteristics of total systems without providing a causal analysis and without due regard to their specificity. Its heuristic value is now very limited.”

xxi Se for eksempel Hans Fredrik Dahl: Hva er fascisme? Et essay om fascismens historie og sosiologi, Oslo 1972, kap. 3.

xxii Martin Kitchen: Fascism, London and Basingstoke 1976, s. 35.

xxiii Mommsen er her gjengitt etter Kershaw 2000, s. 37.

xxiv Hobsbawm 1994, s. 144; Herbert Tingsten: Nazismens och fascismens ideer, Stockholm 1965, s. 12. Boka ble opprinnelig utgitt under annen tittel i 1936. I et etterord til den nye ugaven (s. 213) modifiserer Tingsten seg selv noe når det gjelder vekten på nazismens konservatisme (”något överbetonat”), men oppettholder i hovedsak sitt syn.

xxv Kitchen 1976, s. 83: ”Fascism is the product of capitalist society”.

xxvi Georg Lukacs: Von Nietsche zu Hitler oder der Irrationalismus in der deutschen Politik, Frankfurt a. M. og Hamburg 1966, s. 240. I Tyskland brukes gjerne den tyske formen Georg om det ungarske fornavnet.

xxvii Andreas Hillgruber:”Bilanz des Zweiten Weltkrieges”, i W.Michalka (Hgb.): Der Zweite Weltkrieg. Analysen–Grundzüge—Forschungsbilanz, München og Zürich 1989, s. 199. Det er også naturlig å vise til Hamburgprofessoren Fritz Fischers i vesttysk sammenheng paradigmeendrende bøker fra 1960-årene om kontinuitet i ekspansjonsplanene i og utenfor Europa fra det keiserlige Tyskland til Hitler. Se for eksempel hans egen kortversjon i innledningen til Fritz Fischer: Hitler war kein Betriebsunfall. Aufsätze, München 1992.

xxviii Anders Heger i Dagsavisen 03.09. 2011.

xxix Sørensen har fått med en annen kjent dikter, Rudolf Nilsen, med diktet ”Revolusjonens røst”, som eksempel på en bærer av totalitær ideologi, jf. Sørensen 2011 244—246.

xxx Morgenbladet 25.11 – 01.12. 2011.

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • abc

    Veldig bra artikkel! Dagens økonomiske krise i mange land skaper nok en risk at grupperinger i ulike samfunn prøver en ”Totalitarisme” strategi. Grupperinger som har en stor del «vi vet bedre folk» (litt ironi:) men i dagens informasjons samfunn endres alt dette raskt. Nasjonale og globale hirakier endres mener jeg da, og det er bra!:) Liker denne quote:)

    «Democracy must be built through open societies that share information. When there is information, there is enlightenment. When there is debate, there are solutions. When there is no sharing of power, no rule of law, no accountability, there is abuse, corruption, subjugation and indignation.»

    Atifete Jahjaga

  • Simen

    Takker for interessant innlegg. Skjellsordet «totalitarisme» – og frammaningen av et skremmebilde av en allmektig politistat – er i dagens debatt en del av et samfunn der ord og offentlig samtale korrumperes og manipuleres, og politisk deltagelse og innflytelse pågående svekkes. Politisk frihet betyr for liberalere knapt noe mer enn fravær av «totalitarisme». Dette tildekker viktige anti-demokratiske utviklingstrekk i vestlige samfunn og også det faktum at statsmakt overalt i verden blir svekket – jfr. EU, som ikke er noe «fellesskap», men en gigantisk byråkratisk maskin uten den legitime myndighet en stat har. (Om det post-kommunistiske Russland må det sies at problemet ikke har vært vilkårlig statsmakt, men den statlige myndighets fatale svakhet og oppløsning. Putin fortjener en viss kreditt for å ha skjønt dette).

    Venstresida bør også være åpen for å feie for egen dør her: Høyresidas (og selvsagt høyresosialdemokratenes) bruk av «totalitarisme» og «totalitær» som merkelapper på bevegelser man misliker, ikke minst på venstresida, kan selvsagt sammenlignes med venstresidas ditto bruk av uttrykkene «fascisme» og «fascistisk» om alle bevegelser og regimer man selv misliker («fascistyngelen i Unge Høyre»). I begge tilfeller er begrepene mest egnet til å putte fenomener som ikke hører sammen i samme sekk, og se bort fra deres vesentlige innbyrdes forskjeller, og gir minimal reell, analytisk forståelse.

    • Simen

      Spesielt for akademikere: hva gjelder forskning på den såkalte realsosialismen. Dette er et felt der skillet mellom ideologi og vitenskap ikke bestandig er helt klart, for å bruke et understatement. At ordet totalitarisme brukes som del av en militant politisk overideologi av folk langt ute på høyresida, også i Norge, bør likevel ikke hindre oss fra å ta en del av de problemene totalitarismebegrepet peker på, på alvor.

      Hvis man vil, kan man også i stedet bruke modeller fra Marx («asiatisk produksjonsmåte» = struktur) og Gramsci («passiv revolusjon» = prosess, men også struktur), eller kombinere dem, til å analysere akkurat de samme tingene. Selve begrepet totalitarisme – man må skille begrepet fra den større ideologien knyttet til kald krig og primitiv anti-kommunisme – er kun en weberiansk idealtypisk strukturmodell, og har som sådan ingen direkte «empirisk ekvivalent» (det er en karikatur). Det kan brukes som et hypotesegenererende prinsipp i empirisk forskning. Det må da knyttes til en konkret historisk kontekst, og vurderes ut fra sin fruktbarhet. Det betyr at hvis man finner bedre hypoteser som forklarer mer enn de som kan utledes fra en bestemt modell (hvilket man ofte gjør), kan modellen bare vrakes. No problem.

      Men man trenger uansett modeller og teorier. Det finnes forøvrig også gode marxistiske totalitarismeteoretikere (Weimar-Tyskland f.eks.hadde et fruktbart marxistisk miljø). Men antagelig gjenstår stadig ganske mye før vi har fått denne samfunnstypen forskningsmessig «helt på plass».

      • Simen

        For ordens skyld: personen som i artikkelen ovenfor omtales som «Bernt Hagtvedt», heter faktisk Bernt Hagtvet. Han er nok ganske lei av å bli kalt Hagtvedt. Det bør vel være et unødvendig irritasjonsmoment?

        • Simen

          Apropos Tingsten, så er han også helt klar på det marxister vil kalle fascismens klassekarakter:

          «Fascismen är borgerlig: den har överallt kommit till makten så gott som
          uteslutande med stöd av de borgerligt, antisocialistiskt inriktade
          folkgrupperna, den har i sina grunddrag bevarat den borgerliga
          produktionsordningen, den privata äganderätten till produktionsmedlen, den
          i princip fria konkurrensen, och den avvisar tanken på ekonomisk utjämning.»
          Herbert Tingsten. I Nazismens och fascismens idéer (1965)

  • Geir Ivar Jørgensen

    For meg blir totalitær ideologi og mentalitet det som følger av de Abrahamittiske religioner. De bygger alle på samme åndelige herskers absolutte autoritære lover og regler for hvordan mennesker skal leve i samfunn med hverandre. Fastlagt én gang for alle i en fundamental tolkning som evige og uforanderlige sannheter. Konger og keisere har gjennom historien satt seg selv i en stedfortreder rolle til den åndelige hersker, og styrt på totalitært vis med utgangspunkt i den absolutte sannhet religionen representerer. På samme vis som den åndelige hersker er skaper og eier av alt og alle ting, har konger og keisere, som den åndelige herskers beskytter, forvaltet eierskap til alt og alle ting. Som regel i allianse med kirken/presteskapet.

    Jeg mener at det er den religiøse mentaliteten som har brakt dette tankegodset til politisk teori og ideologier. Det er de samme fellestrekk vi finner hos alle regimer, enten de baserer seg på jøders, kristne eller muslimers verdier. Det er konservative regimer med stor motstand mot endringer i forhold til de absolutte sannheter i den åndelige herskers lover, utredet i et sett med etiske og moralske verdier hvor essensen er gitt i de ti bud.

    Det er i de sekulære regimer vi finner store avvik, og de fremstår i fravær av en totalitær overordnet mentalitet. I de sekulære regimer er det folkelig demokrati og fellesskapsverdier, som motvirker og eliminerer totalitarismen. I de demokratiske regimer er det heller ingen absolutt sannhet som gjelder. Lover og regler er dynamiske og endres med skiftende forhold og samfunnets utvikling.

    Desto mer borgerlig, og ut mot høyre fløy, jo mer totalitært konservativt tankegods. Dette reflekteres også i høyresidens tro på kapitalisme, som eneste sannhet for økonomisk system med privat eierskap. I motsetning til sosialdemokratiets blandingsøkonomi med dynamisk eierskap og folkelig fordeling på eiersiden, og i forvaltningen av ressurser.

    Politikk og religion har samme formål. Å styre menneskers liv i samfunn, basert på et sett av etiske og moralske normer. Religionen tilfører det totalitære autorative tankegods og mentaliteten. Derfra stammer også imperialismen. Det å bringe «det gode budskap» til alle folkeslag på jorden.

    • Simen

      Hvis man vil studere politisk filosofi før 1500-tallet/1600-tallet, bør man kunne mye teologi og gå til teologiske tekster, ja. Det er innenfor teologien ideer om stat og samfunn formuleres. Hva gjelder betydningen av religion for nyere tids politiske ideologier, er en ting selvsagt de opprinnelig konservative, i betydningen de reaksjonære som ville reversere den franske revolusjon og fryktet liberalismen, og deres politiske arvinger. Men også kontinuiteten mellom det religiøse og sekulære i modernitetens (= liberalismens) politiske tenkning er interessant. Leser man Hobbes, som ses som sekularitetens grunnlegger i politisk filosofi, så er det meste av hans forfatterskap kvantitativt sett, (bortsett fra de helt få sidene som er gått inn i statsvitenskapens ideologiske kanon), teologisk polemikk. Menneskesynet er Den hellige Augustins, den viktigste av kirkefedrene. Arvesyndsdogmet (= læren om menneskets medfødte ondskap) er Augustins oppfinnelse, og samtidig et grunnpremiss i «Leviathan». Og derfra har dogmet beveget seg videre over i liberalismen, og lever der videre i beste velgående i vår tid, som en klart religiøs lære i sekulære gevanter, i følge én fortolkning.

      Men selv om temaet er interessant nok, så ligger det vel noe på siden av denne tråden, og den artikkelen som kommenteres i den, å utdype det her?