Krigen som skulle ende alle kriger

Foto: Simon Q

Det er 100 år siden første verdenskrig brøt ut – en krig som kan sies å være den 20. århundrets viktigste begivenhet.

Erik Dokken
Om Erik Dokken (3 artikler)
Erik Dokken har mastergrad i historie og arbeider som lærer på videregående skole.
Her følger første del av to i en artikkel om krigens bakgrunn og betydning.

Del 1
Den første verdenskrig havner ofte i skyggen av andre verdenskrig i historieformidlingen i form av film, dokumentarer, fagbøker og skjønnlitteratur, samt i de fleste menneskers historiske bevissthet. Dette er forståelig med tanke på at den andre verdenskrigen både var mer omfattende og blodigere enn den første, men første verdenskrig hadde også enorme konsekvenser for verdenshistoriens – og spesielt den europeisk historiens – videre gang. Om man tar i betraktning at andre verdenskrig på mange måter var en forlengelse av den første, kan man også argumentere for at første verdenskrig var den viktigste begivenheten i det 20. århundre. Nå som det er 100 år siden krigens utbrudd er det er god grunn å se nærmere på den. I denne første artikkelen vil jeg gi et overblikk over selve krigen, med dens bakgrunn og fredsslutning. I neste artikkel går jeg inn på noen av de viktigste konsekvensene av krigen.

Før krigen
Ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre var Europa på et krysningspunkt mellom nytt og gammelt. Den industrielle revolusjonen som hadde pågått det siste århundret endret de gamle jordbrukssamfunnene til moderne industrisamfunn. Urbanisering, befolkningsvekst, utbredelse av allmenn utdanning, fremveksten av både arbeiderklassen og middelklassen, fremveksten av nye tenkemåter og ideologier preget århundret. På den andre siden var mye som før, spesielt i toppen av de europeiske samfunnene. I land som Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland hadde keiseren/tsaren fortsatt avgjørende makt over sine land og selv i de begrensede demokratiene hadde adel og kirke betydelig makt. Denne kombinasjonen av gammel tekning og ny industri kom til å føre til svært blodige resultater når krigen brøt ut. De gamle aristokratiske offiserene som satt i sine slott og villaer langt bak frontene la slagplaner som kunne virket fornuftige på 17-1800-tallet, men som i møtet med moderne maskingevær og artilleri innebar masseslakt. I det første tiåret av 1900-tallet var det ingen som kunne forestille seg at den kommende krigen ville bli slik.

American_troops_in_the_field_during_World_War_I

Slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet virket relativt fredelig i Europa. Selv om nasjonalismen hadde sine glansdager og alle nasjonene var opptatt av å vise sin overlegenhet, foregikk konkurransen stort sett fredelig, f.eks. i form av å ligge fremst teknologisk (noe man bl.a. fikk vist på de mange verdensutstillingene på denne tiden), gjennom idrettsstevner, utforskning av de siste ukjente delene av verden og gjennom erobring av nye landområder og markeder på fremmede kontinenter. På tross av at den imperialistiske konkurransen om kolonier førte til spenning mellom stormaktene førte den ikke til noen store, langvarige kriger. Det ble likevel stadig tydeligere utover i de første årene av 1900-tallet at en krig var i emning.

I prosessen med å samle Tyskland til et land hadde Preussen under den kjente rikskansleren Otto von Bismarck vært i tre kriger – mot Danmark, Østerrike og Frankrike – der de tok nye landområder og befestet sin stormaktsstatus på kontinentet. Dette virket naturligvis provoserende på de andre stormaktene, noe realpolitikeren Bismarck forstod godt. Resten av hans tid ved makten førte han derfor en defensiv og forsonende politikk. Tyskland fungerte som fredsmekler og arrangerte f.eks. Berlinkonferansen i 1884 der europeerne delte Afrika seg imellom. I tillegg skapte han en allianse med Russland og Østerrike-Ungarn for å hindre at Frankrike skulle prøve å ta tilbake områdene de hadde tapt til Tyskland. Russland trakk seg siden ut av alliansen, men ble erstattet av Italia som også kunne avskrekke et fransk revansjeforsøk. Denne alliansen ble kjent som Trippelalliansen.

Da keiser Wilhelm II avskjediget Bismarck i 1890 forlot imidlertid Tyskland sin tidligere forsiktige utenrikspolitikk og gikk inn for en mer offensiv politikk der Tyskland skulle få sin rettmessige plass i solen. Dette førte selvsagt til en økt spenning med de gamle stormaktene som allerede hadde delt mesteparten av verden seg imellom, spesielt Storbritannia, Frankrike og Russland.

U-155 i London

U-155 i London

Storbritannia hersket over det største imperiet verden har sett, målt i folketall, og var den ubesdridte verdenslederen innen handel, industri og sjøfart. Landet var fornøyd med å opprettholde stats quo og hadde liten interesse av å blande seg inn i noen europeiske konflikter, men Storbritannia hadde også et ønske om å opprettholde maktbalansen i Europa, noe Tysklands fremvekst hadde forrykket. Spesielt stor harme var det imidlertid Tysklands store flåteopprustning som skapte. Britene hadde kontrollert verdenshavene i over hundre år og var avhenigige av denne dominansen for å sikre sitt verdensomspennede imperium. At Tyskland utfordret dem på dette området bidro til å skade forholdet mellom landene, og førte til en tilnærming mellom Storbritannia og deres rivaler Frankrike og Russland.

Storbritannia og Frankrike hadde vært erkefiender i århundrer og helt opp til slutten av 1800-tallet var de nære ved å gå til krig over koloniområder i Afrika, bare noen få år før de inngikk den såkalte «entente cordiale» i 1904. Storbritannia og Russland hadde vært nær ved å støte sammen i konkurransen om områdene som lå imellom dem i Asia, f.eks. Afghanistan og Tibet, men også her klarte de å bli enige i 1907. Ettersom Frankrike og Russland allerede hadde inngått en militær forsvarsavtale fra før, var Storbritannia, Frankrike og Russland nå i praksis allierte, en allianse som ble kjent som Trippelententen. Denne alliansen av tidligere rivaler og fiender viser tydelig hvor nervøse de var for Tyskland.

Royal Engineers No 1 Printing Company

Royal Engineers No 1 Printing Company

På denne måten hadde to fiendtlige allianser oppstått i Europa og spenningen bare økte for hvert år som gikk. Alle stormaktene drev en massiv opprustning og la omfattende planer for hva de skulle gjøre ved et eventuelt krigsutbrudd. De diplomatiske forbindelsene ble stadig dårligere. De nære familiebåndene mellom statslederne – keiser Wilhelm II var fetter til både George V i Storbritannia og tsar Nikolai II i Russland – hjalp heller ikke. Det kom nesten til sammenstøt både i 1906 og 1911 mellom Tyskland på den ene siden og Storbritannia og Frankrike på den andre, da de var uenige om kontrollen over Marokko. Selv om krigen ble unngått i disse tilfellene, ble det tydeligere at det lå an til en konfrontasjon. Det var nok av forhold som kunne utløse en krig; konkurransen om koloniene, Frankrikes ønske om å ha tilbake Alsace og Lorraine som de hadde tapt til Tyskland i 1871, samt uenigheter om Balkan. Balkan ble kalt Europas kruttønne på denne tiden som følge av de store uenighetene om delingen av området, både blant Balkan-statene selv, og stormakter som Russland, Østerrike-Ungarn og Tyskland. Hovedfaren var imidlertid ikke disse konfliktområdene i seg selv, men at lokale konflikter sannsynligvis ville utvikle seg til å bli en storkrig på grunn av alliansesystemet.

 

Første verdenskrig bryter ut
Som vi vet var det jo også dette som skjedde. Østerrike-Ungarn og Serbia hadde lenge konkurrert om dominansen over Balkan, og begge landene ventet på en god anledning til å endelig kunne ta oppgjøret på slagmarken. Unnskyldningen for krig kom da den østerrisk-ungarske tronarvingen, Frans Ferdinand, ble skutt da han var på besøk i Sarajevo 28. juni 1914. Attentatmannen var Gavrilo Princip, en bosnisk-serbisk nasjonalist i en gruppe som kalte seg Den sorte hånd. Gruppen hadde et mål om å skape en sør-slavisk stat under serbisk ledelse, der Bosnia også skulle være med. Østerrike-Ungarn la skylden for attentatet på Serbia og brukte det som begrunnelse for å gå til krig. Så begynte det maskineriet, som alliansesystemet og militærplanleggingen var, å gå sin gang: Russland, som så på seg selv som alle slaviske folks forsvarer – lovet å beskytte Serbia mot angrep. Østerrike-Ungarn visste dette og forhørte seg derfor med Tyskland om de ville hjelpe dem om Russland skulle blande seg inn i krigen mot Serbia. Dette svarte Tyskland ja på gjennom den beryktede «blankofullmakten» der de lovet å støtte sin allierte uansett hva de måtte foreta seg på Balkan. Dette dokumentet har i ettertiden blitt trukket frem når Tyskland har blitt tildelt hovedansvaret i at første verdenskrig brøt ut. Ifølge de som mener dette kunne krigen ha vært unngått om Tyskland ikke ga sin støtte og at Østerrike-Ungarn dermed ikke ville våget å gå til krig alene. Tysklands respons må imidlertid forstås på bakgrunn av at Østerrike-Ungarn var deres viktigste allierte i et diplomatisk klima der de ellers var nærmest isolerte. Et nei til Østerrike-Ungarn ville kunne bety at Tyskland ble stående nesten helt alene mot de konkurrende stormaktene.

Så begynte dominobrikkene å falle. Østerrike-Ungarn erklærte krig mot Serbia 28. juli 1914 og Russland svarte med å mobilisere sin styrker. Tyskland måtte handle raskt. Ledelsen i landet forstod at en krig mot Russland ville bety en krig mot Frankrike og det å føre en krig på to fronter mot disse stormaktene vil være et enormt problem. Derfor hadde den militære ledelsen i Tyskland lagd en plan, kalt Schlieffenplanen, for denne situasjonen: tyske tropper skulle mobiliseres raskt og sendes i et lynangrep vestover mot Franrike gjennom Belgia (for å unngå de massive festningsverkene franskemenne hadde bygd på grensen mot Tyskland) og ta Paris på 42 dager. På den måten hapet de på å slå Frankrike ut av krigen og sende alle troppene sine østover mot Russland, før det store landet med dårlig infrastruktur hadde rukket å få samlet sine tropper.

Det som var problematisk med denne planen var at den ga lite rom for avventing og diplomati. Selv om man innså at det som foregikk ville føre til en storkrig kunne ikke tyskerne vente med å iverksette sin plan om de skulle ha noe håp om å unngå en tofrontskrig. Derfor var det Tyskland som først erklærte krig mot både Russland og Frankrike. Ved å marsjere gjennom det nøytrale Belgia på vei inn i Frankrike fikk også Storbritannia sin offisielle begrunnelse for å gå til krig mot Tyskland, ettersom de hadde garantert Belgias grenser. Første verdenskrig var igang.

Returning_from_World_War_I

Krigsutbruddet ble møtt med stor entusiasme i de fleste involverte landene. På denne tiden stod nasjonalismen sterkt og for mange var krigen en etterlengtet mulighet for å vise at sin nasjon var den sterkeste. Mange regnet med at krigen vil bli raskt ferdig og at soldatene ville være hjemme igjen til jul. Ingen forestilte seg hvor langvarig og blodig krigen ville være. Den tyske Schlieffen-planen mislyktes og krigen på vestfronten utviklet seg til å bli den stillingskrigen vi idag spesielt forbinder med første verdenskrig. Gamle militærdoktriner som ofte involverte offensiv tenkning og mobilitet fungerte dårlig når moderne ingeniørkunnskaper og maskingevær gjorde det langt lettere å grave seg ned og forsvare sine posisjoner. På tross av utallige forsøk på å bryte gjennom frontene som kostet hundretusenvis av liv, fortsatte begge sidene å bruke samme taktikk om og om igjen. Den tyske offensiven i Verdun som kostet 400.000 døde og 600.000 sårede endte uten noen betydelige vinninger. I de alliertes angrep ved Somme var det 300.000 døde og ca.700.000 skadde. Denne offensiven ble erklært som en seier av de allierte, som hadde rykket 12 km frem. Med tanke på at prisen kan omregnes til 52 allierte tap per meter, eller 26 menneskeliv fra begge sider per meter, kan man forstå at den menige soldat ikke var like entusiastisk over seieren. Disse tilsynelatende meningsløse kampene, der det virket som at millioner døde uten mening, bidro til at det oppstod sterk mistillitt mellom de menige soldatene og militærledelsen. En av britenes øverste militære ledere, Douglas Haig, fikk kallenavnet «Butcher Haig» av sine egne soldater på grunn av hvor mange som døde som følge av hans slagplaner. I den franske hæren var det omfattende mytterier i 1917. Det har også blitt påvist mange tilfeller der soldater på begge sider av frontene har bevisst unngått å sloss fordi de ikke så meningen med det, f.eks. ved å advare hverandre om kommende artilleriangrep o.l. Slike problemer ble så omfattende at militærlederne måtte begynne med overraskelsesbesøk til frontene og ordre om overraskelsesangrep, slik at samarbeidet ikke kunne fortsette. Alle former for protest eller motstand mot å gå til kamp ble også slått hardt ned på. Selv soldater som led av psykiske lidelser, som granatsjokk, ble henrettet om de ikke fulgte ordre om angrep.

Krigen i øst var mer bevegelig enn den var på vestfronten og her gikk det også langt bedre for tyskerne. De militære nederlagene og de svært negative konsekvensene krigen fikk for Russlands befolkning, førte til en politisk krise som endte med først en borgerlig revolusjon i mars 1917 og deretter en kommunistisk revolusjon i november 1917. Bolsjevikene, som hadde lovet det russiske folket fred, inngikk en fredsavtale med Tyskland som innebar avståelse av enorme landområder, bl.a. Finland, Baltikum og Ukraina.

05

Den store seieren i øst og muligheten for å samle troppene mot vest kom imidlertid for sent. Krigen hadde blitt en utmattelseskrig som handlet like mye om å skaffe nok ressurser til å holde krigen gående, som å vinne på slagmarken. Selv om det skjedde lite på vestfronten hadde de allierte kontrollen på verdenshavene og Tyskland fikk stadig større problemer med å skaffe både krigsmateriell og mat. At USA kastet sin massive industrielle kapasitet og sine ferske tropper inn i krigen fra våren 1917 gjorde ikke situasjonen noe bedre. I praksis stod Tyskland nærmest alene mot verden siden deres allierte Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket hadde nok med å forsvare seg selv. Til slutt hadde ikke Tyskland kapasitet til å fortsette. Selv om de ikke led noe avgjørende militært tap knakk Tyskland sammen og som i Russland var det folket selv som til slutt reiste seg opp mot regjeringen og kastet keiseren. Den nye tyske regjeringen inngikk med en gang en våpenhvile med de allierte og åpnet for fredsforhandlinger. Tyskerne regnet nok med at fredsvilkårene ville bli harde, men likevel ble de sjokkerte over kravene de måtte gå med på gjennom Versaillestraktaten.

Freden i Versailles og opptakten til en ny krig
De allierte var uenige om fredsvilkårene de skulle stille til Tyskland og de andre tapende partene. USA, under ledelse av president Woodrow Wilson, var opptatt av å skape forhold som kunne bidra til varig fred og var i mot å være for harde mot Tyskland. Storbritannia og Frankrike derimot, ville straffe Tyskland hardt og stille strenge krav. Det var Storbritannia og Frankike som fikk sine ønsker i gjennom. Versaillestraktaten ble en av de viktigste konsekvensene av 1. verdenskrig. Dette dokumentet førte nemlig til en kombinasjon av økonomiske problemer og tysk bitterhet som ga god grobunn for nazismen.

I Versaillestraktaten måtte Tyskland påta seg hovedskylden for krigen, noe tyskerne mente var urettferdig. Med skylden fulgte også enorme krigsskadeerstatninger; den svimlende summen av 132 milliarder gullmark. I tillegg til de generelle økonomiske problemene de i likhet med alle landene opplevde etter fire år med krig, måtte altså Tyskland også bruke betydelige summer på å betale denne krigsgjelden. Tyske myndigheter prøvde bl.a. å få bukt med de økonomiske problemene gjennom å trykke opp mer penger, men det ble gjort i en så stor grad at det førte til hyperinflasjon. Tyske lønnsmottakere måtte nærmest løpe til butikkene for å bruke lønna si før den mistet verdi. Prisene i 1924 var 1 milliard ganger høyere enn før krigen. Et brød kostet 3 milliarder mark. Til slutt ble pengene så lite verdt at folk brukte det som tapet og til fyring. Selv om det var tegn til forbedring utover 1920-tallet kom Tyskland seg aldri ordentlig ut av de økonomiske vansken,e ettersom børskrakket på Wall Street i 1929 skapte en ny krise som rammet Tyskland hardt.

tumblr_mo1b4humV51rdstngo1_1280

Versaillestraktaten førte også til mye sinne og bitterhet i Tyskland, utover krigsskylden og krigsskadeerstatningene. Tyskland mistet alle sine kolonier og store deler av sine europeiske landområder og befolkning. Det tyske folket fikk ikke de samme rettighetene som ble stadfestet for andre europeiske folk, nemlig at hver nasjon skulle få leve sammen i en egen stat. I Versaillestraktaten ble Tyskland eksplisitt forbudt å slå seg sammen med Østerrike, og millioner av tysktalende folk endte opp under andre europeiske lands styre, f.eks. Polen og Tsjekkoslovakia. Denne følelsen av å bli urettferdig behandlet og det at det bodde tyskere i andre europeiske land, ga også et godt grunnlag for Hitler og nazistene til å fremme sin aggressive nasjonalistiske politikk.

Hitler hatet Versaillestraktaten og uttalte seg i sterke ordelag mot den. Han var en tilhenger av «dolkestøt-teorien» som hevdet at Tyskland ikke hadde tapt krigen militært, men hadde blitt sveket av kommunister og jøder i sitt eget land som gjennomførte en revolusjon og kapitulerte overfor ententemaktene. Nazistene lovet at med dem ved statsroret ville Versaillestraktaten annuleres. Tyskland skulle gjenforenes og rustes opp, og ydmykelsen ved Versaillesfreden skulle hevnes. Nazistene var tro mot sitt ord og etter maktovertagelsen kom bruddene påVersaillestraktaten på rad og rekke. Tyskland rustet opp, innførte verneplikt og gikk inn i det demilitariserte Rhinland i 1935. I mars 1938 ble Østerrike annektert, tett etterfulgt av det beryktede München-forliket i september. Her ofret Storbritannia og Frankrike Tsjekkoslovakias suverenitet ved å gi Hitler Sudetland i bytte mot et løfte om at Tyskland ikke ville kreve noe mer land senere. Dette var enda en løgn fra nazistene, som annekterte resten av Tsjekkoslovakia i mars 1939.

Årsaken til at Tyskland fikk fare frem på denne måten var den forsiktige politikken Storbritannia og Frankrike førte på denne tiden, den såkalte «appeasement-politikken» som gikk ut på å forsøke å unngå en ny europeisk krig ved å tilfredsstille Hitlers ønsker. Denne politikken innbar at vestmaktene så mellom fingrene på både Tysklands opprustning, deres åpenbare deltakelse i Den spanske borgerkrigen (som alle stormaktene hadde underksrevet en avtale om å ikke blande seg inn i) og landerobringene i Europa. Man kan forstå at disse landene ønsket å unngå en ny krig så kort tid etter den forrige, men i ettertid virker det klart at appeasementpolitikken gjorde vondt verre ved at det ga fascistmaktene et (rettmessig) inntrykk av at de nærmest kunne gjøre hva de ville uten å møte motstand, samt at det faktisk styrket Tyskland og deres evne til å føre krig når den til slutt kom.

Adolf Hitler og Chamberlain

Adolf Hitler og Chamberlain

Sovjetunionen og kommunistpartiene advarte tidlig mot appeasementpolitikken og forsøkte isteden å få Storbritannia og Frankrike med på en politikk om kollektiv sikkerhet, der de tre stormaktene sammen skulle beskytte stater som ble truet av Tyskland. Man kan kritisere Sovjetunionen og Komintern for mange feilaktige analyser og strategier, men på dette området var deres fremtidsanskuelser og advarsler mot aksemaktenes planer så presise at de er verdt å sitere. Allerede i 1936, før Tyskland hadde gjennomført de første fremstøtene mot andre land i Europa, advarte Komintern i sitt 1. mai opprop i 1936 om at:

(Tyskland) forbereder tilintetgjørelsen av Tsjekkoslovakia som selvstendig stat, Østerrikes innlemmelse, besettelsen av Memel og Litauen i bestrebelsene for å innvikle Polen i krigen på sin side og skape oppmarsjområdet til fremstøtet mot det store Sovjetland.”

Om Japan ble det sagt at landet allerede var i krig mot Kina, men ønsket også å:

tilrive sig Filippinene og Australia, mens den forbereder sig til den avgjørende kamp med De forente Stater og med Storbritannia om overherredømmet i Stillehavet og umiddelbart truer Sovjetunionens grenser.

På tross av utallige forsøk og de mange advarslene om farene ved å gi etter for fasciststatenes krav, ble ikke Storbritannia og Frankrike med på noen forpliktende avtale om kollektiv sikkerhet.Vestmaktenes vegring mot å bli med på dette gjorde at Stalin mistenkte dem for å konspirere med Hitler, eller i det minste at de håpet å vende nazistenes aggresjon østover i et angrep på Sovjet. Dette er med på å forklare Sovjetunionens sjokkerende helomvending med signeringen av ikke-angrepspakten med Tyskland i august 1939. Molotov-Ribbentrop pakten, eller Hitler-Stalin pakten som den også kalles, har vært, og er fortsatt, svært omdiskutert. Noen mener Stalin inngikk en slik avtale fordi han faktisk ønsket det, og fordi det ga Sovjetunionen nye landområder. Andre mener at avtalen var et resultat av at Sovjetunionen hadde møtt en kald skulder hos vestmaktene og ikke så noen annen utvei for å unngå krig enn å signere avtalen med Tyskland. Som det kanskje fremkommer av det jeg allerede har skrevet, heller jeg klart mot den siste forklaringen. Sovjetunionen gikk inn for ideen om kollektiv sikkerhet allerede i slutten av 1933. De gikk inn for en folkefrontstrategi der kommunistpartene i hvert enkelt land skulle samarbeide med andre politiske krefter mot fascismen og gjorde utallige forsøk på å få i stand allianser med Storbritannia og Frankrike. Med en overhengende fare for krig virker det logisk at Sovjet inngikk ikke-angrepsavtalen med Tyskland for å unngå, eller i det minste utsette, krigen lengst mulig.

Etter Tysklands annektering av Tsjekkoslovakia var det lite igjen av den ydmykende Versaillestraktaten, men en viktig faktor gjenstod: «den polske korridor». Dette landområdet Polen hadde fått etter krigen for å gi dem tilgang til Østersjøen skilte det tyske Øst-Prøyssen fra resten av Tyskland. Nå hadde imidlertid også vestmaktene innsett at Hitler aldri ville ta til takke med det han hadde fått og garanterte Polens selvstendighet. Etter Tysklands invasjon av Polen 1. september 1939 erklærte derfor Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland og andre verdenskrig var igang.

På denne måten kan altså andre verdenskrig sies å ha vært en direkte konsekvens av, eller til og med en forlengelse av, første verdenskrig. Første verdenskrig, som skulle være «krigen som skulle ende alle kriger», etterlot en lang rekke problemer og skapte også mange nye, som førte til at en ny og verre krig brøt ut bare litt over 20 år senere.

At første verdenskrig bidro til utbruddet av andre verdenskrig kunne alene vært nok til å erklære det som en av 1900-tallets viktigste begivenheter, men dette var bare en av mange viktige konsekvenser. Disse andre skal vi se nærmere på i neste artikkel.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 kommentar på Krigen som skulle ende alle kriger

  1. AvatarNils Johann // 2014-09-18 kl 18:11 //

    Bytt forsidebilde. Det er en plastikmodell av en panservogn fra 2. verdenskrig

Kommentarfeltet er lukket.