Espen Barth Eide eller kunsten å selge en krig

Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Om det iblant har hersket tvil om hva vi gjør i Afghanistan har vi alltid kunnet spørre Espen Barth Eide. Han har til enhver tid, forsvart den gjeldende offisielle linjen.

Frode Helmich Pedersen
About Frode Helmich Pedersen (4 Articles)
Førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitet i Bergen.

«Krig er helvete,» sa USAs forsvarsminister Leon Panetta nylig til avisene i forbindelse med nok en massakre i Afghanistan i mars i år.[1] Denne gang dreide det seg om en amerikansk stabssersjant som hadde gått fra hus til hus i Kandahar og myrdet sivile afghanere. Men selv i forbindelse med en så alvorlig hendelse, ville en uttalelse av den typen Panetta her kommer med, vært nærmest utenkelig fra offisielt, norsk hold. Dette skyldes ikke bare at vi i Norge har en tendens til å ville skyve krigens brutale realiteter under teppet, men også at slike utsagn har et naturlig oppfølgingsspørsmål: Hvis krig er helvete, hvorfor i all verden har vi da startet denne krigen? Og hvorfor har vi fortsatt å forlenge den i over ti år? Norske myndigheter har langt på vei lyktes i å unngå at slike grunnleggende spørsmål har fått dominere debatten her hjemme. Både for Forsvaret og regjeringen har det vært maktpåliggende å overbevise nordmenn om at krigen slett ikke, slik vår magefølelse hele tiden har sagt oss, er ulovlig, uberettiget og ødeleggende, men tvert imot lovlig, velbegrunnet og konstruktiv. For å få til en slik verdidreining, trenger man smidige argumenter og en ikke altfor kritisk presse.

Slik sett har styresmaktene i Norge ikke hatt det spesielt vanskelig, i hvert fall ikke i de første syv–åtte årene krigen i Afghanistan varte. Pressen har stort sett nøyd seg med å stille et par kritiske spørsmål i ny og ne, uten at dette har skapt nevneverdige problemer for regjeringens sikkerhetspolitiske tungvektere. Blant disse hører utvilsomt Espen Barth Eide, som var statssekretær i Utenriksdepartementet da krigen brøt ut i 2001, og som deretter har fungert som analytiker ved Norsk utenrikspolitisk institutt, før han igjen inntok regjeringskontorene etter den rødgrønne valgseieren i 2005. Uavhengig av hvor håpløs situasjonen har virket på bakken, har Barth Eide hatt en egen evne til uforstyrrelig å tale krigens sak uten å fremstå som verken ufornuftig eller inkonsistent. Barth Eides sentrale rolle når det gjelder presentasjonen av krigen overfor det norske publikum gjør ham velegnet som hovedeksempel på hvordan den offisielle, norske retorikken gjennom årenes løp nesten umerkelig har forandret seg og skiftet fokus, lik nordlyset i avgangshallen på Gardermoen, både når det gjelder den opprinnelige begrunnelsen for å invadere landet, og den til enhver tid gjeldende målsetningen til de norske styrkene som opererer i Afghanistan.

Barth Eides begrunnelse for invasjonen
Foranledningen for invasjonen av Afghanistan var som kjent terrorangrepene på World Trade Center, 11. september 2001. USA opplevde en global sympatibølge man må til de første årene etter andre verdenskrig for å finne maken til, noe Bush-administrasjonen visste å utnytte. I mange land var lederne ytterst beredt til å omsette sympatien i militær handling. For eksempel uttalte Norges forsvarsminister Bjørn Tore Godal, få dager etter terrorangrepene, at Norge var villig til å delta i nesten hva som helst amerikanske myndigheter måtte finne det for godt å respondere med: «Vi er selvsagt innstilt på å yte USA all den støtte vi kan. USA er Norges viktigste allierte. Dersom det kommer forespørsler om annen støtte, herunder militær støtte, vil vi selvsagt stille oss positive til dette».[2] Det var her overhodet ikke snakk om å stille betingelser, som for eksempel at en eventuell militæraksjon måtte være i samsvar med folkeretten, eller at den måtte ha et klart definert og gjennomførbart siktemål.

Ut på ettermiddagen den 7. oktober 2001, om lag en måned etter terroranslaget mot USA, begynte bombene å regne over det allerede krigsherjede Afghanistan. Dagen etter ble angrepet diskutert i norske medier, og statssekretær Espen Barth Eide fremsto allerede som en ivrig forsvarer av krigen på vegne av det offisielle Norge. Han la i disse dagene frem et assortert utvalg argumenter som på ulike måter talte for en invasjon. I likhet med Godal hadde Barth Eide allerede i god tid før angrepet stadfestet Norges vilje til å stille opp militært for USA: «Nå er USA angrepet, og det skulle bare mangle om ikke vi var rede til å stille opp.»[3] Dagen etter de første luftangrepene, forklarer Barth Eide på NRKs Dagsnytt Atten at «terrororganisasjoner som får feste i slike land som Afghanistan, krever et militært svar».[4] Begrunnelsen for angrepet kan her synes nokså klar: al-Qaida må uskadeliggjøres. Dette følges opp ved å peke mer spesifikt på Osama Bin Laden, som man altså vil ha fatt i og som, ifølge Barth Eide, er blitt nektet utlevert av Taliban-regimet. Altså: Vi går til krig for å ødelegge leirene til al-Qaida og uskadeliggjøre nettverkets leder. Dette skjer av sikkerhetsmessige årsaker, som er relevante også for Norge, for det er «åpenbart og vel dokumentert at det nå planlegges nye terroraksjoner mot USA og Europa».[5] Med andre ord er det i hele Vestens interesse at Afghanistan invaderes, fordi vi på den måten best kan unngå fremtidige terrorangrep. Eller for å si det på amerikansk: «We’re fighting them over there, so we don’t have to fight them here».

Interessant nok er Barth Eide imidlertid også – på angrepets første dag – inne på nødvendigheten av å bevirke et regimeskifte i Afghanistan: «Det er en dyp krise i Afghanistan som har vært der veldig lenge. Og en veldig viktig grunn til dét, er det vanstyre som har utviklet seg med Taliban-regimet og for så vidt også med tidligere regimer».[6] Med andre ord: Selv om terrorangrepet mot USA aldri hadde hendt, ville det likevel ha vært god grunn til å angripe Afghanistan med det for øye å fjerne Taliban fra makten. Faktisk går Barth Eide langt i å fremstille angrepet som en nødvendighet:

«Det er ikke en opsjon her å la Afghanistan være et ustyrt kaos-land, regjert av et regime som nesten ingen land anerkjenner, og som jo er blant de verste menneskerettighetsforbryterne i verden faktisk, ikke minst i forhold til kvinner og ytringsfrihet og sånne ting.»[7]

Med andre ord: Å ikke angripe Afghanistan er i grunnen ikke noe alternativ. Vi legger ellers merke til at Barth Eide også får anført ytterligere to grunner til angrepet: undertrykkelsen av kvinner og brudd på menneskerettighetene. Litt senere nevner han også, nærmest i forbifarten, to øvrige stikkord, nemlig demokratispredning og nasjonsbygging. Tidligere i sendingen har han dessuten bedyret at dette ikke er en strid som USA har oppsøkt. Den er, formodentlig, mer å forstå som en tung plikt som har tvunget seg på dem, og som Norge solidarisk nok har sagt seg villig til å hjelpe dem med.

Begrunnelsens holdbarhet
Ved tiårsdagen for invasjonen i 2011 ble Barth Eide bedt om å oppsummere lærdommer og mistak angående Afghanistan-krigen. Han innrømmet da at man nok hadde hatt et litt for enkelt bilde av afghanske forhold, men gikk ikke i rette med noen av sine egne opprinnelige argumenter. Tvert imot understreket han at det var «riktig og viktig» å intervenere militært i Afghanistan.[8] Før vi nå ser videre på hvordan argumentene forvandlet seg i løpet av siste halvdel av 00-tallet, kan det derfor være instruktivt å vurdere holdbarheten av det som ble fremlagt allerede i oktober 2001.

Først og fremst kan det bemerkes at få, om noen, av Barth Eides argumenter i dagene etter angrepet er relevante i forhold til krigens folkerettslige grunnlag. Siden angrepet ikke ble sanksjonert av Sikkerhetsrådet, måtte han ha argumentert med tanke på FN-paktens artikkel 51, som tillater angrep i selvforsvar. Han måtte da ha sannsynliggjort ikke bare at det faktisk var den afghanske regjeringen, altså Taliban-regimet, som beviselig sto bak terrorangrepet 11. september, men også at trusselen mot USA var så sterk og overhengende at det ikke var tid til å henvende seg til Sikkerhetsrådet, slik paragrafen krever. Siden de faktiske forhold åpenbart taler for det motsatte, konkluderte blant andre jussprofessoren Marjorie Cohn straks med at bombingen var ulovlig og måtte stoppes.[9] Barth Eide har imidlertid hele tiden, i likhet med resten av det offisielle Norge, presentert det folkerettslige grunnlaget for krigen som bunnsolid. Jeg finner det derfor nødvendig å slå fast at det ikke bare ikke er bunnsolid; det er tvert imot høyst tvilsomt.[10] I USA var man på denne tiden imidlertid ikke særlig opptatt av folkeretten,[11] men hadde i stedet gått over til å argumentere for at visse kriger var legitime uavhengig av deres legalitet. Dette kalles gjerne «just war theory», og Afghanistan ble ofte presentert som et paradigmatisk eksempel på en slik krig.[12]Og det er vel også i lys av en slik tenkning – så unorsk den enn måtte være – at de fleste av Barth Eides argumenter må forstås, i hvert fall dersom man skal unngå å måtte betegne dem alle sammen som irrelevante. For verken regimeskifte, kvinners rettigheter eller brudd på menneskerettighetene gir noe folkerettslig grunnlag for å angripe et annet land.

Ta Barth Eides mest sentrale argument, nemlig jakten på al-Qaida og Osama bin Laden. Det er verd å legge merke til hvor stor vekt Barth Eide legger på akkurat dette i de første dagene etter bombingen. Til Avis1 sier han for eksempel: «FNs sikkerhetsråd har krevet at Taliban utleverer bin Laden […] Afghanistan har plikt til å følge dette vedtaket. Hadde det blitt gjort, ville det heller ikke vært noen flyangrep nå.»[13] Barth Eide går her svært langt i å fremstille den manglende utleveringen av Bin Laden som krigens eneste grunnlag. Desto mer interessant er det da at påstanden i høy grad er en sannhet med modifikasjoner. Taliban hadde nemlig forsøkt å finne en løsning på problemene rundt Bin Laden allerede før terrorangrepene 9/11. Vanskene med å få til en avtale med USA skyldtes hovedsakelig at det ikke fantes noen tillit mellom de to landene, blant annet fordi USA ikke anerkjente Taliban-regimet. USA forlangte at Bin Laden skulle utleveres uten at det ble fremlagt noe bevis for beskyldningene mot ham, noe Taliban rimeligvis ikke kunne godta. De ville isteden ha en rettergang i en trenasjoners sak under overoppsyn av Den islamske konferanse – en organisasjon som da tellet 56 medlemsland. Amerikanerne har aldri benektet at det forelå slike forslag, men de oppfattet dem ikke som troverdige.[14]

Taliban gjentok forslaget vedrørende Bin Laden etter bombingen av de amerikanske ambassadene i Tanzania og Kenya i 1998, men USA var fremdeles avvisende. Den femte oktober 2001 tilbød Taliban så å stille Bin Laden for en afghansk rett dersom det kunne presenteres bevis som knyttet ham til terrorhandlingene 11. september. Heller ikke dette tilbudet ble tatt alvorlig av USA. Etter at bombingen av Afghanistan var satt i gang, tilbød Taliban seg å utlevere Bin Laden uten å få se noen beviser, da ikke til USA, men til et tredjeland. Som gjenytelse forlangte de at bombingen skulle stoppe.[15] Heller ikke dette tilbudet ble fulgt opp på noen måte, verken av amerikanske eller noen andre vestlige ledere, og det er dermed grunn til å spørre seg både om hvor sentral Osama Bin Laden egentlig var for denne invasjonen, og om det overhodet eksisterte noen vilje til å forsøke andre løsninger enn krig – noe man faktisk er forpliktet til etter internasjonal lov. Ifølge Barth Eide «ville alle foretrekke om det ble et rettsoppgjør rundt dette her»,[16] men det er lite som tyder på at det er riktig.[17] Når Barth Eide overfor det norske folk gang på gang understreket Talibans uvillighet til å samarbeide om en utlevering,[18] må dette uansett betegnes som villedende.

Da Espen Barth Eide presenterte situasjonen i norske medier dagen etter at bombingen var satt i gang, understreket han det absolutte behovet for en rask og resolutt militæraksjon: «Vi må få tak i Osama Bin Laden og hans folk før de får organisert mer terror, og da har vi ikke tid til å vente på at rettsordenen blir enda bedre enn den er i dag».[19] Men dersom han med «rettsorden» sikter til noe annet enn en situasjon der enhver nasjon betingelsesløst utleverer mistenkte terrorister på USAs befaling, ser det altså ut til at den eksisterende rettsorden faktisk tilbød en del muligheter til en fredelig løsning – muligheter man fint kunne ha prøvd uten å tape noe på det. I stedet valgte man altså et angrep man på forhånd visste kom til å gå ut over uskyldige afghanere, noe som også skjedde. I en studie fra 2002 estimerte Carl Conetta antallet sivile som ble drept som en direkte konsekvens av luftangrepene i 2001 til å være minst 4300–4500, samtidig som han bemerket at disse tallene sannsynligvis var altfor lave, da han hovedsakelig hadde orientert seg etter vestlige pressekilder.[20] The Guardians Jonathan Steele anslo på sin side tallet til å være så høyt som 20.000.[21] Den som vil utføre krigshandlinger som medfører at så mange uskyldige blir drept, bør ha en svært god grunn til det. I lys av all den tvilen som kan reises med hensyn til begrunnelsen for denne krigen, er mangelen på ettertanke hos Barth Eide og andre ansvarlige politikere nokså påfallende, for ikke å si urovekkende.

Fra «krig» til «fredsbevaring»
Den reelle grunnen til Norges militære deltagelse i Afghanistan-krigen var, som mange har påpekt, ønsket om å beholde et godt forhold til vår nærmeste alliansepartner USA, samt å styrke Norges rolle i NATO-samarbeidet. Selv om dette argumentet forståelig nok ikke sto sentralt i Barth Eides bestrebelser på å legitimere krigen overfor NRKs lyttere i oktober 2001, kan han heller ikke sies å ha fortiet det. Man kan imidlertid merke seg at han brukte dette argumentet mest i tiden før det ble klart nøyaktig hva USA hadde tenkt å foreta seg. For eksempel sier han den 19. september 2001 til Avis1 at «vi har sluttet opp om [NATOs] artikkel fem, som sier at angrep på ett av medlemslandene anses som angrep på alle».[22] Til Klassekampen dagen etter henviser han til det nære allianseforholdet til USA: «Nå er USA angrepet, og det skulle bare mangle om vi ikke var rede til å stille opp».[23] Når Barth Eide ikke bruker argumentet om artikkel fem etter at luftangrepene ble igangsatt, skyldes det at disse angrepene ikke skjedde i regi av NATO.

Kort tid etter at krigen mot Afghanistan var innledet, ble det regjeringsskifte i Norge, og Barth Eide gikk av som statssekretær i UD og returnerte til sin stilling ved Norsk utenrikspolitisk institutt. I rollen som Nupi-forsker fortsatte Barth Eide å posisjonere seg som en sikkerhetspolitisk tungvekter, blant annet ved å tre inn som seniorkonsulent for FN i forbindelse med organisasjonens reformprosess. Han var i hele denne perioden lett tilgjengelig for pressen, og hørte til blant de oftest siterte kommentatorene om Afghanistan-krigen. Han hadde nå en friere rolle, og selv om han stadig var en ivrig forkjemper for et tettest mulig forhold til NATO, kunne han nå tillate seg å være noe mer USA-kritisk. For eksempel konstaterte han allerede i 2002 at USA, på grunn av sin alenegang, var i ferd med «å undergrave sin rolle som normbygger og allianseleder»,[24] mens han året etter slo fast at invasjonen av Irak var i strid med folkeretten.[25] Med hensyn til Afghanistan etterlyser han en bredere debatt om det faktum at «Norge i en viss forstand [er] i krig og kommer til å være det en god stund framover».[26]Han advarer også om muligheten for at norske soldater vil kunne komme i en situasjon der de må ta ordrer fra allierte som ikke har undertegnet avtaler Norge følger, og på den måten gjøre seg skyldig i overgrep.[27] I april 2003 stiller han seg tvilende til om den norske innsatsen så langt har vært en suksess,[28] men stadfester samtidig at krigens tilgrunnliggende årsak var «å ta Osama bin Laden og terrorismen».[29]

I løpet av våren 2004, da muligheten for en ny regjeringsdeltakelse ikke lenger ligger så langt inn i fremtiden, skifter Barth Eide retorikk. Nå beskriver han stadig oftere oppdraget i Afghanistan som «en robust fredsbevarende operasjon» som ikke skiller seg prinsipielt fra den i Libanon eller Bosnia.[30] Dette må anses for å være et markert skritt i retning av å avdramatisere en situasjon han selv for ikke lenge siden hadde beskrevet som en krig. Benevnelsen av engasjementet i Afghanistan som «fredsbevarende» ble imidlertid vanskelig å opprettholde, da USA bare en måned senere satte i gang «Operation Red Wings» i Kunar-provinsen, en offensiv operasjon som resulterte i betydelige amerikanske tap.[31] Likevel innleder Espen Barth Eide sin tid som statssekretær i Forsvarsdepartementet høsten 2005 med å gjenta denne situasjonsbeskrivelsen, denne gang som bakgrunn for de rødgrønne partienes beslutning om å opprettholde Norges bidrag til ISAF-styrkene. Dette oppdraget, sier Barth Eide, har FN-mandat og er dermed ikke «prinsipielt så veldig forskjellig fra en fredsbevarende FN-styrke».[32]Forskjellen i forhold til en fredsbevarende styrke er imidlertid ganske vesentlig, siden ISAF-styrken jo på dette tidspunkt allerede var på god vei til å bli en part i en afghansk borgerkrig, hvilket jo ikke gjelder fredsbevarende styrker, som er prinsipielt nøytrale. Barth Eides uttalelse føyer seg således inn i en lengre rekke avdramatiserende situasjonsbeskrivelser fra norske styresmakters side, og var antagelig også ment å skulle dempe uroen blant SVs mange krigsmotstandere.

Den rødgrønne krigen
Betingelsen for enigheten mellom de rødgrønne partiene om den norske deltakelsen i militæroperasjonene i Afghanistan, var at Norge skulle trekke seg ut av alle operasjoner i regi av den amerikanskledede «Operation Enduring Freedom», som drev offensive operasjoner uten FN-mandat. Dette betydde imidlertid ikke at Barth Eide eller hans regjeringskolleger i Arbeiderpartiet anså OEF for å være illegitim, men var snarere resultatet av et kompromiss som gjorde det mulig for SV å selge den militære innsatsen til sine medlemmer. Poenget var stadig at Norges engasjement skulle ligne mest mulig på en tradisjonell, fredsbevarende operasjon. Det var derfor viktig å unngå enhver assosiasjon med terroristjakt og andre offensive oppdrag. Barth Eide forklarer:

«Som del av ISAF skal norske styrker ikke oppsøke eller nedkjempe terrorgrupper som Enduring Freedom jager. Vi er utrustet for betydelig maktbruk dersom vi blir angrepet, men skal ikke drive oppsøkende anti-terrorkrig.»[33]

Selv om det nå befinner seg et voksende antall militante islamister rundt omkring i Afghanistan, er dette ikke lenger Norges anliggende. Begrunnelsen for det norske nærværet blir justert deretter: «Det militære oppdraget i Afghanistan [skal] først og fremst tjene sivile og politiske formål,» bedyrer Barth Eide.

For øvrig snakkes det nå som om grunnlaget for krigen hele tiden har vært regimeskifte, idet det er behovet for å bygge opp et mer demokratisk Afghanistan som står i sentrum. I et innlegg i avisen Nordlys hevder for eksempel Barth Eide at den militære innsatsen i Afghanistan er en «fredsoperasjon» og som sådan et uttrykk for «internasjonal solidaritet». Samtidig som han legger stor vekt på FN-mandatet og dermed krigens legalitet, grunngir han tilstedeværelsen med behovet for å bli kvitt Taliban på vegne av menneskerettighetene: «Afghanistan har vært herjet av krig i mange år, og ble inntil høsten 2001 styrt av et av de mest undertrykkende regimer i verden på det tidspunktet».[34] Men nå går det, takket være blant annet den norske innsatsen, langt bedre med landet. Han unnlater å nevne at en krig, av åpenbare grunner, ikke på legalt vis kan igangsettes ut fra et ønske om regimeskifte. Optimismen på vegne av operasjonene er forresten langt større nå enn den var da han uttalte seg som Nupi-forsker et par år tidligere: Til Dagsavisen slår han i september 2006 fast at «fredsoperasjonen i Afghanistan til slutt [vil] resultere i fred».[35] Igjen har Barth Eide trådt inn i rollen som krigens uforbeholdne talsmann.

Utover i 2006 ble det imidlertid stadig vanskeligere å opprettholde løftene fra Soria Moria-erklæringen og bildet av det norske styrkenærværet som en fredsbevarende operasjon. I februar 2006 blir seks norske soldater skadet da 200–300 bevæpnede demonstranter angrep den norske PRT-basen i Meymaneh. Til tross for at konfrontasjonen plausibelt kunne forklares som selvforsvar fra norsk side, benektet både forsvarsminister Anne Grete Strøm-Erichsen og statssekretær Espen Barth Eide at nordmennene hadde avfyrt skarpe skudd mot demonstrantene. «De norske soldatene brukte tåregass og gummikuler mot demonstrantene. Det ble ikke skutt med skarpt mot mengden. Men det ble skutt varselsskudd både fra soldatene og fra F16-flyene», sier Barth Eide til Dagbladet.[36] Et par uker senere kunne imidlertid samme avis avsløre at dette ikke stemte. Allerede dagen etter angrepene var det allment kjent i den norske leiren at norske soldater bevisst hadde skutt fire afghanere. Det kom etter hvert frem at nordmennene hadde avfyrt cirka 400 skarpe skudd mot folkemengden og Barth Eide innrømmet da at det ikke kunne utelukkes at demonstranter var blitt drept av norske soldater. Det som derimot kan utelukkes er at forsvarsministeren og hennes statssekretær ga en sannferdig fremstilling av sakens realiteter til det norske folk.

Grunnen til at man vegret seg for å legge episoden frem slik den faktisk forløp, var etter alt å dømme behovet for å opprettholde bildet av de norske soldatene som en fredsbevarende styrke med bred støtte i den afghanske lokalbefolkningen. Man hegnet i det lengste om den situasjonsbeskrivelsen som lå til grunn for Soria Moria-erklæringen. Denne slo imidlertid ytterligere sprekker da flere omfattende, offensive militæroperasjoner ble igangsatt i Sør-Afghanistan og NATO la økende press på Norge om å bidra med styrker.[37] SV hadde på denne tiden nettopp lidd nederlag i Mongstad-saken, og fikk derfor gjennomslag da de satte foten ned for norsk deltagelse i offensive operasjoner i sør. Regjeringen kom dermed under press fra opposisjonen, som mente at vi ikke som eneste nasjon bare kunne velge oss de minst farlige oppdragene.

Det er i vår sammenheng interessant at Barth Eide nå går tilbake på sin opprinnelige beskrivelse av Norges engasjement. Som vi husker hadde han i februar slått fast at det for de norske styrkenes vedkommende ikke var aktuelt å drive «oppsøkende anti-terrorkrig». I september ser situasjonen imidlertid annerledes ut: Nå utelukker ikke Barth Eide at det «kan bli aktuelt å sende spesialstyrker fra Hærens jegerkommando og Marinejegerkommando til Sør-Afghanistan».[38] Og stikk i strid med sine egne, tidligere forsikringer, rapporterte han etter en samtale med NATOs generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer i oktober samme år til Aftenposten at «vi ikke setter noen begrensninger hverken når det gjelder geografi eller type bidrag».[39] Med andre ord var det aldri snakk om noen prinsipiell avstandstagen fra visse typer krigføring fra norsk side, kun om en midlertidig begrensning som følge av gnisninger og hestehandel innad i regjeringen. Barth Eide er høsten 2006 tydelig oppgitt over ikke å ha anledning til å skipe styrker til Sør-Afghanistan, og nevner overfor Dagsavisen at «det hadde blitt positivt lagt merke til» av NATO dersom vi hadde kunnet sende for eksempel 150 spesialstyrker til operasjonene i sør.[40] Vi får her et tydelig hint om den viktigste grunnen til at Norge i Barth Eides øyne overhodet er med i krigen, nemlig ønsket om å bli «positivt lagt merke til» av våre mektige alliansepartnere.

Norges offensive krigføring
I tiden som fulgte la Ap etter alt å dømme et stadig sterkere press på SV om at Norge ikke kunne unndra seg offensive oppdrag i all evighet. Så da det i februar 2007 kom en forespørsel om å sende de 150 tilgjengelige norske spesialstyrkene til Kabul, ga Kristin Halvorsen etter, med det klare forbehold at de ikke skulle brukes «i sør» – en klausul som på dette tidspunkt ikke hadde noen reell betydning, siden det uansett ville dreie seg om offensive operasjoner. Barth Eide avkreftet da også at det var snakk om å legge noen begrensinger på hva de norske spesialstyrkene kunne brukes til, samtidig som han advarte om at situasjonen i Kabul-området fort kunne bli minst like farlig som i Sør-Afghanistan.[41]

Det var også omtrent på denne tiden at nordmennene i Faryab konkluderte med at problemene i denne provinsen hadde sine røtter i Ghormach, som ligger like øst for Faryab. Astri Suhrke, seniorforsker ved CMI, har i detalj beskrevet den langvarige og kompliserte diplomatiske prosessen som skulle til for at de norske styrkene regelmessig kunne dra på Taliban-jakt inne i det beryktede Ghormach-distriktet.[42] Her var det altså ikke snakk om at Norge i det lengste vegret seg for å delta i offensive operasjoner, slik tilfellet var med Tyskland i samme region, men, som Suhrke skriver, om «en liten, men ivrig ISAF-nasjon som viste en frivillig, proaktiv tilnærming til opprørerne»[43] – hvilket vi får anta ble «positivt lagt merke til» av amerikanerne. I den såkalte «Operation Harekate Yolo» som fant sted i Ghormach den første uken i november 2007, ble de norske soldatene utsatt for sine tøffeste kamper til da. Borte var alle fagre ord om stabilisering, sivil gjenoppbygning og fredsbevarende arbeid. Journalist Anders Sømme Hammer sier det slik: «Oppdraget i Ghormach var et regelrett forsøk på å knuse opprørerne: De norske soldatene gikk inn for å drepe.»[44] Ifølge NRK Dagsrevyen ble mellom 45 og 65 opprørere drept i denne operasjonen, noe som jo ikke akkurat er hverdagskost i norsk, militær sammenheng.

Både Espen Barth Eide og hans regjeringskolleger slapp stort sett å besvare kritiske spørsmål fra pressen vedrørende disse operasjonene, på tross av at kampene var de hardeste og mest omfattende regulære norske soldater har vært involvert i siden andre verdenskrig. Dette ifølge kontingentsjef Ivar Magne Sakserud.[45] Barth Eide forklarer kort at operasjonens formål er å forhindre at Taliban får fotfeste i nord, men kommer i skade for å si at aksjonen ikke bare retter seg mot Taliban, men også mot «lokale krigsherrer som er gamle fiender av Taliban, men som ikke lenger støtter Karzai».[46] Uttalelsen kom opprinnelig på P2s Politisk kvarter, og gir oss et innblikk i hvor uoversiktlig situasjonen var i disse områdene. Den forteller oss dessuten noe om hvordan det internasjonale engasjementet bidro til å styrke opprøret, ettersom grupperinger som tidligere hadde vært fiender av Taliban, nå anså seg for å være fiender av ISAF. Den antyder videre at de norske styrkene ikke egentlig visste hvem de kriget mot i disse områdene, ei heller hva som var fiendens motivasjon. Desto mer bemerkelsesverdig er det da at den norske pressen, med Anders Sømme Hammer som et hederlig unntak,[47] ikke var på pletten med kritiske spørsmål og uavhengige undersøkelser av hva som egentlig foregikk. Kan vi virkelig akseptere at norske soldater driver krigføring mot en fiende som, for alt vi vet, kan vise seg å være lokalt organisert motstand mot det befolkningen i området anser for å være en okkupasjonsmakt? Er dette virkelig en krig Norge vil føre?

Litt over to år senere, i januar 2010, ble den norske soldaten Claes Joachim Olsson drept av en veibombe i forbindelse med en operasjon i Ghormach-distriktet. Barth Eide ble da spurt om han synes operasjonene «var verdt det». Etter litt om og men svarer han ja på spørsmålet, fordi oppdraget etter hans mening bidro til å bygge opp «en internasjonal rettsorden». Han blir deretter spurt om norske myndigheter har vært klar over hvor farlig det er i dette området, og svarer at vi dro dit nettopp fordi vi visste at det var så farlig der. Men, legger han til, «alternativet ville sannsynligvis vært enda farligere», for da ville Taliban ha «kunnet bruke området helt ukontrollert.»[48] Med andre ord: Man ville gjøre området trygt ved å rense det for Taliban og andre opprørere. Men på dette tidspunkt, altså i begynnelsen av 2010, fortalte situasjonen på bakken allerede en helt annen historie.

For i takt med nordmennenes økte muligheter til å foreta offensive operasjoner i Ghormach, ble sikkerhetssituasjonen stadig forverret. «Faryab ble generelt et mer utrygt sted», skriver Astri Suhrke, «og Taliban fastnet grepet».[49] Det viste seg altså, ikke helt overraskende, at langvarig bruk av våpenmakt uten noen klar formening om hvem man egentlig fyrte av mot, gjorde lokalbefolkningen fiendtlig innstilt til ISAF-styrken. I løpet av første halvdel av 2010 ble de norske styrkene angrepet nesten hver dag, og i mai 2011 besluttet Ghormach-distriktets eldreråd å samarbeide med Taliban. Den norske PRT-sjefen konkluderte da med at enhver mannsperson mellom 15 og 55 «potensielt er imot oss» i dette området.[50] Selv om Barth Eide på Dagsnytt atten i januar 2010 innrømmer at situasjonen hadde forverret seg, peker han på at det også er «en del andre trekk ved utviklingen i Afghanistan som faktisk går i positiv retning».[51] Han spesifiserer ikke hva han her sikter til, eller om de positive tendensene på noen måte er knyttet til den aggressive innsatsen i nord. Man kunne uansett ha ønsket en skarpere programleder som presset ham på hvordan sikkerhetssituasjonen kunne bl stadig verre i et område de norske styrkene to år tidligere hadde satt seg fore å trygge.

«Afghanisering»
Sommeren 2007 lanserer regjeringen et nytt ord: afghanisering. I en artikkel signert Anne-Grete Strøm-Erichsen og Knut Storberget forklares hva som menes: «Det innebærer en erkjennelse av at det på sikt kun er afghanerne selv som kan og bør løse landets problemer.» Fornuften i dette er upåklagelig, men man fristes til å bemerke at dersom denne erkjennelsen hadde vært sterkere til stede høsten 2001, så hadde man måttet konkludere med at det ikke var hensiktsmessig å starte krigen i utgangspunktet. For dette er jo nettopp krigsmotstandernes hovedargument: At gjennomgripende endringer i et samfunn bør komme innenfra, ikke påtvinges utenfra ved hjelp av fremmede styrker, siden disse styrkene uvegerlig vil ha sin egen agenda som ofte ikke stemmer overens med befolkningens. Det er ellers påfallende at denne retorikken bringes til torgs omtrent samtidig som de norske styrkene trapper opp sine offensive operasjoner i nord.

Altså: Samtidig som nordmenn dreper flere afghanere enn noensinne, begynner politikerene hjemme å snakke om «afghanisering». Det er formodentlig fordi afghaniseringen kun gjelder de «snille» afghanerne, altså de som ikke blir aggressive som følge av de internasjonale operasjonene. Men hvem er egentlig disse folkene som griper til våpen?[52] I en undersøkelse av Talibans fotsoldater utført av avisen Toronto Globe and Mail i 2008, fortalte nesten en tredjedel at de hadde mistet familiemedlemmer i luftangrep i de senere år.  Mange av dem sa også at de kjempet for å forsvare afghanske landsbybeboere fra angrep utført av utenlandske styrker. Få av dem hevdet å tilhøre den globale jihad-bevegelsen og få hevdet å ha noen tilknytning til Taliban-lederen mulla Omar.[53] Objektivt vurdert kunne man altså si at også disse fotsoldatene kjemper for «afghanisering». Mye tyder på at det er denne kampen som vil seire til slutt.

Om afghaniseringsstrategien i nord, skriver Barth Eide følgende i et innlegg fra høsten 2009:

«Vi har i lang tid arbeidet med en strategi for «vår» provins Faryab som går ut på at vi skal opprettholde et like stort bidrag som i dag, men at innsatsen gradvis rettes inn mot å støtte afghanske sikkerhetsstyrker gjennom trening, opplæring og partnerskap i felt».[54]

Med andre ord skal afghaniseringen foregå ved at noen afghanere læres opp til å bli gode soldater ved å nedkjempe andre afghanere. Det er heldigvis ikke bare vi som står på utsiden som er tilbøyelige til å mene at dette ikke umiddelbart høres ut som en veldig god plan. Også tidligere kaptein i Afghanistan, Tom Christian Blix, uttalte i 2009 at de norske soldatene i Nord-Afghanistan gjorde situasjonen verre, ikke bedre.[55] Espen Barth Eide tok kraftig avstand fra dette utspillet, men når situasjonen i området to år senere er at enhver mannsperson mellom 15 og 55 «potensielt er imot oss», synes det ganske opplagt at Blix hadde rett i det han sa.

Det er forresten grunn til å se litt nærmere på Barth Eides holdning i denne saken. I forbindelse med Brennpunkt-dokumentaren basert på Anders Sømme Hammers reportasjer fra Faryab og Ghormach i 2008, konfronterte NRK-journalisten Håkon Haugsbø den daværende statssekretæren i Forsvarsdepartementet med to av de misforholdene vi her har pekt på: For det første at norske styrker nå åpenbart bedrev oppsøkende Taliban-jakt, og for det andre at krigshandlingene i Ghormach så langt bare hadde bidratt til å befeste Talibans posisjon i området, fordi ISAF-styrkene hadde drept en hel del sivile. På det første spørsmålet svarer Barth Eide bemerkelsesverdig nok med å benekte at regjeringen noensinne hadde sagt at norske styrker skulle avstå fra oppsøkende Taliban-jakt. Dessverre lot Haugsbø sjansen gå fra seg til å presse ham på dette punktet, som jo beviselig er en forfalskning av sakens realiteter. På det andre spørsmålet svarer Barth Eide med å bekrefte Brennpunkt-redaksjonens generelle konklusjon: Kamphandlinger der sivile liv går tapt, bidrar til å styrke Taliban.[56]Heller ikke dette ble fulgt opp fra Haugsbøs side, men det naturlige oppfølgingsspørsmålet ville ha vært: Når situasjonen i Ghomach gjør det bortimot umulig å unngå at sivile blir drept i kamphandlingene, hvorfor fortsetter vi da på samme måte? Det er påfallende at Barth Eide i intervjuet med Haugsbø faktisk medgir at situasjonen er omtrent slik Blix beskrev den kort tid senere – da under sterke protester fra samme Barth Eide.

Spørsmålet om tilbaketrekning
Spørsmålet om NATOs og Norges uunngåelige tilbaketrekning fra Afghanistan har lenge vært en het potet i den politiske debatten. Dette skyldes ikke minst at NATO hadde rotet seg opp i en retorisk kattepine ved stadig å hevde at alliansens fremtid sto og falt på at oppdraget i Afghanistan ble vellykket. «NATO og Afghanistan er bundet sammen i et skjebnefellesskap», sier Barth Eide vinteren 2008, men vil ikke anslå hvor lenge det er snakk om å bli værende – annet enn at det «ikke er snakk om 30–40 år». For i så fall ville vi «bli en del av problemet».[57] Kriteriene for når de internasjonale militærstyrkene ville være å anse som «en del av problemet», er aldri blitt fremlagt, men man hadde ikke hatt noen dårlig sak dersom man ville hevde at de var oppfylt ved begynnelsen av 2011. SV fikk nok allerede i mars 2009, da landsmøtet vedtok at de norske styrkene måtte trekkes ut av Afghanistan. Dette var naturligvis svært ubeleilig både for forsvarsministeren og hennes statssekretær. Anne-Grete Strøm-Erichsen sa at å trekke seg tilbake nå ville være ensbetydende med «å svikte landet og de som bor der».[58] (Med «de som bor der» mener hun selvfølgelig bare de «snille» afghanerne, de som ikke lager trøbbel.[59]) Barth Eide responderte ved å henvise nettopp til den såkalte afghaniseringsprosessen, som Norge i mange år hadde ivret for, og som nå var i ferd med å få gjennomslag også blant våre alliansepartnere. Det dreier seg ifølge Barth Eide om vektleggingen av «afghansk eierskap, afghansk kapasitetsbygging» og «et bredere regionalt perspektiv». Siden flere den senere tiden har fått øynene opp for disse tingene, mener Barth Eide at dette er det merkeligst mulige tidspunktet å trekke seg ut.[60] Med andre ord: Vi står nå på terskelen til å få til det vi lenge har ønsket å oppnå.

Spørsmålet om tilbaketrekning vendte tilbake igjen med full styrke i januar 2010, da Claes Joachim Olsson mistet livet. Espen Barth Eide møtte Rødts Torstein Dahle til debatt på Dagsnytt Atten. Dahle mente at Norge burde trekke seg ut, ikke fordi dette ville være noen magisk løsning på problemene i Afghanistan, men fordi de norske styrkene faktisk ikke bidro til å gjøre situasjonen bedre, men i stedet medvirket til å øke konfliktnivået. Barth Eide sier seg grunnleggende uenig i dette, og peker nok en gang på at afghaniseringsprosessen nå er i full sving. Deretter presenterer han et høyst kuriøst argument, nemlig at Torstein Dahles løsningsforslag faktisk har vært prøvd, nemlig «da de sovjetiske styrkene ble presset ut av Afghanistan for noe over tjue år siden». «Da fikk vi litt av et laboratorium,» fortsetter Barth Eide, og minner om konsekvensene: En blodig borgerkrig som «tok den brutale sovjetiske okkupasjonen til nye høyder».[61] Utrolig nok får Barth Eide komme med denne absurditeten uten at programlederen arresterer ham, og uten at Torstein Dahle gis anledning til å følge opp. Var det virkelig i afghanernes interesse å være okkupert av Sovjetunionen? Hvordan kan afghanerne selv ta den sovjetiske okkupasjonen til nye høyder? Og hva med USAs aktive støtte på 1980-tallet til de samme jihadistiske opprørerne som de etter 2001 gjorde sitt beste for å uskadeliggjøre? For øvrig hadde de konsekvensene Barth Eide her trekker frem – «en blodig borgerkrig» – på dette tidspunkt, altså i 2010, allerede for lengst blitt en realitet på bakken i Afghanistan.

Barth Eide har imidlertid utallige ganger bedyret at vi ikke skal bli i Afghanistan én dag lenger enn nødvendig. Dette utsagnet reiser spørsmålet om kriterier: Hvordan kan vi vite når vårt nærvær ikke lenger er påkrevd? På spørsmål fra Hans Wilhelm Steinfeld nevner generalløytnant Tomas Colin Archer i forbifarten at han har snakket med militærpersonell i Meymaneh som ikke er helt sikre på «hva som egentlig er kriteriet for når man kan trekke seg ut».[62] De som var usikre på slike kriterier ville imidlertid ha gjort lurt i å rette blikket mot Washington, da det som bestemmes der har en tendens til å legge føringer også for hva de andre NATO-landene foretar seg. President Obama annonserte allerede i juli 2010 at tilbaketrekningen av amerikanske tropper skulle begynne året etter, og det kom derfor ikke som noen stor overraskelse da NATO-toppmøtet i november 2010 konkluderte med at tilbaketrekningen skulle være fullført i løpet av 2014, da kontrollen over landet formelt skulle overføres til afghanske myndigheter.[63] Med tanke på hvor mye politisk tyngde Arbeiderpartiet hadde lagt i å argumentere for et fortsatt militært nærvær i Afghanistan, på ubestemt tid, er det ikke til å undres over at man ikke straks fulgte opp med å annonsere tilbaketrekning av norske styrker. Da Jens Stoltenberg ble intervjuet av VG i Lisboa like etter at NATO-toppene hadde annonsert planen om tilbaketrekning, uttrykte han seg tvert imot på en måte som kunne gi inntrykk av at det var aktuelt for Norge å bli værende i Afghanistan, også militært, etter at våre allierte hadde trukket seg ut: «overføring av ansvar [betyr] ikke automatisk uttrekning av militære bidrag», sa Stoltenberg.

Exit Afghanistan
Først et helt år senere, i november 2011, ble det annonsert at også norske styrker skulle være ute av Afghanistan innen 2014. «Det ble bestemt på NATO-toppmøtet i Lisboa i fjor», slår Barth Eide fast til VG etter at han har tiltrådt som forsvarsminister. Igjen finner jeg det beklagelig at norsk presse ikke stilte noen kritiske spørsmål til (for eksempel) Barth Eide. For hadde ikke NATO nå bestemt seg for å slå inn på samme kurs som SV hadde anbefalt allerede i 2009, og som Torstein Dahle hadde foreslått tidligere samme år – en kurs som den gang ble besvart med den mest indignerte hoderysten av regjeringens Ap-representanter? Gradvis, nesten umerkelig, begynner Barth Eide nå å snakke om «transisjon» snarere enn afghanisering. Fra NATOs side var det etter november 2010 viktig å kunne peke på noen klare seire med hensyn til sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, slik at tilbaketrekningen kunne rettferdiggjøres. Problemet var bare at sikkerhetssituasjonen i store deler av Afghanistan ble stadig verre i løpet av 2011. En av mange indikasjoner på dét var det nitten timer lange angrepet mot ambassadeområdet i Kabul, inkludert ISAFs hovedkontor, den 13. september. Da Espen Barth Eide var på Dagsnytt Atten for å diskutere hendelsen, fikk han et betimelig spørsmål av programleder Sverre Tom Radøy: Når sikkerheten er så dårlig, er det ikke da merkelig at man nå argumenterer sterkt for å trekke seg helt ut i 2014? Barth Eide blir nesten svar skyldig, idet han begir seg ut på et kryptisk resonnement om at beslutningen er forsvarlig fordi fokuset nå er på «transisjon», noe som jo innebærer opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker.[64] Radøy innvender at den afghanske sikkerheten i Kabul jo allerede er overlatt til afghanske styrker, men at disse åpenbart ikke er i stand til å ivareta oppgaven. Barth Eide svarer med å avdramatisere hendelsen, for i grunnen er det ikke slike angrep som bekymrer ham nå (på tross av at denne konkrete aksjonen kostet 25 mennesker livet, i tillegg til opprørerne selv[65]) – faktisk er han, bemerkelsesverdig nok, heller ikke så bekymret for at Haqqani-nettverket og Taliban ser ut til å vokse seg sterkere og sterkere. Det som bekymrer ham nå, er snarere «Karzai-regjeringen og de lovlige myndighetenes manglende evne til å levere en god politikk».

Igjen kan det lønne seg å stoppe opp og undersøke argumentasjonen i litt nærmere detalj. Sendingen begynner med at Anders Sømme Hammer beskylder både forsvaret og regjeringen for å bagatellisere et angrep som vitterlig har rystet hele Kabul og skapt stor frykt i befolkningen. Oberstløyntnant Palle Ydstebø svarer med å gjenta bagatelliseringen («militært sett er angrepet ubetydelig»), samtidig som han insinuerer at Sømme Hammer løper terroristenes ærend ved å skape inntrykk av at angrepet faktisk skapte frykt. Den mer rutinerte Barth Eide benekter – like etter Ydstebøs bekreftelse – at det er snakk om noen bagatellisering fra norske myndigheters side: «Jeg mener vi har vært ganske tydelige på at det i hvert fall i deler av Afghanistan er en forverret sikkerhetssituasjon», sier han. Men når han blir presset på dette punktet, altså den dårlige sikkerhetssituasjonen, foretar han en gradvis argumentativ tilbaketrekning: Først bemerker han at bildet ikke er entydig: «det blir bedre i noen områder og dårligere i andre områder». Så innvender han at det tross alt var afghanske styrker som til slutt nedkjempet terroristene i Kabul, før han sier at vi ikke må «blåse opp dette helt ut av proporsjoner».[66] Slik klarer Barth Eide altså å benekte at han bagatelliserer samtidig som han gjør det, før han ender opp med å si at han ikke bekymrer seg nevneverdig for den økende styrken til de organisasjonene som gjennomfører slike terrorhandlinger.

Hvordan skal vi forstå det når en sentral talsperson for norske myndigheter ikke lenger bekymrer seg for at voldsbruken bare øker Afghanistan? Var det ikke nettopp reduksjonen av terrortrusselen som var formålet med våre mange og til dels ganske blodige operasjoner i Nord-Afghanistan? Og er ikke den uholdbare sikkerhetssituasjonen da å betrakte som et resultat av vår egen «manglende evne til å levere god politikk»? Så sent som i 2010 hadde Barth Eide fremstilt en tilbaketrekning som uforsvarlig. Etter terroranslaget mot ambassadeområdet i Kabul i 2011, mener han at det «dummeste vi kan gjøre» er å «la den typen mennesker definere oss bort fra transisjon og bort fra troen på at det faktisk går an å få til et afghansk eierskap».[67] Med andre ord: Det dummeste vi nå kan gjøre er å tolke den dårlige sikkerhetssituasjonen dithen at det ville være uforsvarlig å trekke seg tilbake. Det er kanskje ikke helt utilgivelig dersom man sitter igjen med inntrykket av at Barth Eide ikke egentlig argumenterer ut fra situasjonen på bakken i Afghanistan, men først og fremst forsøker å selge den politikken som til enhver tid gjelder i NATO.

Refleksjoner
Ingen kan vite hvordan det kommer til å gå i Afghanistan frem mot og etter at de internasjonale styrkene har trukket seg ut, men som PRIOs Kristian Berg Harpviken har påpekt, er risikoen for borgerkrig stor, og frykten blant afghanere flest enorm.[68] Mye tyder allerede på at historikernes dom over denne krigen kan bli nokså hard, likevel er det fremdeles liten vilje til selvkritikk og ettertanke blant den generasjonen av norske politikere som har medvirket til å styre Norge ut i krigen. Ti år etter invasjonen ble Espen Barth Eide, som nevnt innledningsvis, invitert til å reflektere over hva som kunne ha vært gjort annerledes. Han nevner da blant annet at man nok hadde et for enkelt bilde av forholdene i Afghanistan og for stor tro på militære løsninger: «Jeg tror i ettertid at man fortsatte for lenge å tenke bare krig mot terror i Afghanistan og brukte for lang tid på å komme over i et statsbyggingsprosjekt,» sier Barth Eide.[69] Likevel mener han, i likhet med sine partifeller i regjeringen, at det var riktig å gå inn og at vi har oppnådd mye, både fordi landet nå ikke lenger er et arnested for terrorisme, og også fordi Afghanistan har beveget seg et godt stykke i retning av et stabilt demokrati.

Når det gjelder punktet om det for ensidig militære fokuset og det utsatte statsbyggingsprosjektet, er det et par ting å si: For det første trappet Norge opp sin rent militære innsats ganske sent i krigen, i årene mellom 2007 og 2010. For det andre gjorde Barack Obama det ganske klart da han ble innsatt som president i 2009 at det fra USAs side ikke ville bli snakk om noe langvarig nasjonsbyggingsprosjekt i Afghanistan. Det er med andre ord grunn til å spørre seg hvor realistisk den norske statsbyggingen i Afghanistan egentlig har vært. Til poenget med at landet ikke lenger er noe arnested for terror, så gjelder det hovedsakelig den betydelige svekkingen av al-Qaida. Militante, islamistiske grupper som Taliban og Haqqani-nettverket står langt sterkere i Afghanistan nå enn de gjorde i årene etter invasjonen. Og med tanke på Norges langvarige krigsinnsats mot disse og lignende grupper, er det ikke usannsynlig at risikoen nå har økt betydelig for at en slik gruppe i fremtiden vil slå til mot Norge.

Det finnes ikke noe estimat for hvor mange menneskeliv som totalt har gått tapt i Afghanistan. Det er også usikkert hvor mange sivile som er blitt drept, men tallet er sannsynligvis godt over 40 000. Vi snakker da om kvinner og barn, vi snakker om en forbausende mengde bryllupsfester som er blitt bombet i filler. I så måte var 2011 ett av de verste årene, og 2012 ser så langt ikke ut til å love bedre. Koalisjonens tap kan fastslås nøyaktig. 2769 for det meste unge mennesker har måttet bøte med livet i en krig hvis begrunnelse fremdeles er uklar, og hvis positive konsekvenser ennå mildt sagt er usikre. Likevel kan Espen Barth Eide altså, uten det minste tegn til tvil, enn si anger, fortelle oss at krigen var «riktig og viktig». Man tar seg i å tenke at ordene i det norske språket må bety noe annet for forsvarsministeren enn de gjør for oss andre.

Teksten er tidligere publisert i Samtiden 2/2012.

[1] NTB, 13.3.2012.

[2] Pressemelding fra den norske regjeringen, 17.9.2001.

[3] Klassekampen, 20.9.2001.

[4] Dagsnytt Atten 8.10.2001.

[5] NRK Rett på, 12.10.2001.

[6] Ibid.

[7] Ibid.

[8] NRK Dagsnytt Atten, 29.9.2011.

[9] Marjorie Cohn, «Bombing of Afghanistan is illegal and must be stopped», Jurist 6. 11. 2001.

[10] Se min artikkel «Our blundering efforts to do good», Vagant 4/2010 samt den påfølgende diskusjonen med NUPIs Ståle Ulriksen i Vagant 1 og 2/2011.

[11] Dersom USA hadde villet ha et uomtvistelig folkerettslig mandat for krigføringen, ville det ha vært en svært enkel måte for dem å gjøre dette på, nemlig å søke godkjennelse i Sikkerhetsrådet. Selv om det var god tid til dette, ble det ikke gjort noen forsøk i denne retning.

[12] Se for eksempel Jean Bethke Elshtain, Boston Globe, 6.10.2002 og Bill Keller, New York Times 24.8.2002.

[13] Avis1, 10.10.2001. Barth Eide fremfører denne påstanden også i NRKs «Her og Nå» 8.10.2001 og i «Rett på» 12.10.2001.

[14] «Taliban offered bin Laden trial before 9/11». Al Jazeera 11.9.2011.

[15] «New offer on Bin Laden». The Guardian, 17.10.2001.

[16] NRK, Dagsnytt Atten, 8.8.2001.

[17] Da Osama bin Laden ble funnet i Pakistan i 2010 og med letthet kunne ha blitt pågrepet, valgte man i stedet å henrette ham uten lov og dom, for senere å dumpe liket hans på sjøen. Dette skulle fortelle oss en hel del om amerikanernes interesse av et rettsoppgjør i denne saken.

[18] Jf. fotnote 12.

[19] NRK, Her og nå, 8.10.2001.

[20] Studien er tilgjengelig her: http://www.comw.org/pda/0201oef.html#1

[21] The Guardian, 20.5.2002.

[22] Avis1, 19.9.2001.

[23] Klassekampen, 20.9.2001.

[24] Aftenposten Morgen 9.9.2002.

[25] NTB, 10.2.2003.

[26] Stavanger Aftenblad, 29.4.2002.

[27] Ibid.

[28] Dagsavisen 29.4.2003.

[29] Bergens Tidende 4.4.2003.

[30] Dagsavisen 25.5.2004.

[31] 19 drepte og én såret.

[32] NTB, 15.9.2005.

[33] Klassekampen, 4.2.2006.

[34] Nordlys 10.2.2006.

[35] Dagsavisen 12.9.2006.

[36] Dagbladet 8.2.2006. Barth Eide var helt klar på dette punktet også på Dagsnytt Atten dagen før, altså 7. februar.

[37] «Operation Mountain Thrust» (15.mai–31.juli), «Operation Medusa» (2.–17. sept.) og «Operation Mountain Fury» (16 sept.).

[38] Dagsavisen 14.9.2006.

[39] Aftenposten 20.10.2006.

[40] Ibid.

[41] NTB, 17.2.2007.

[42] Astri Suhrke, Eksperimentet Afghanistan, Oslo 2011, s. 117–120.

[43] Ibid., s. 120.

[44] Anders Sømme Hammer, Drømmekrigen. Oslo 2010, s. 113.

[45] Ibid.

[46] Klassekampen 7.11.2007.

[47] Anders Sømme Hammer reiste inn i Gormach i 2008 og intervjuet over 60 menn. Resultatet ble vist i en Brennpunkt-dokumentar på NRK. Vi skal komme tilbake til denne dokumentaren litt lenger nede.

[48] NRK, Dagsnytt Atten, 26.1.2010.

[49] Suhrke 2011, s. 124.

[50] Ibid.

[51] NRK, Dagsnytt atten, 26.1.2010.

[52] Man kan forresten legge merke til at fienden i vestlige medier alltid kalles «opprørere», ikke «terrorister» – på tross av at de anvender selvmordsbombere og andre terrorist-taktikker. Grunnen er selvsagt at dersom de hadde vært terrorister, og det stadig ble flere av dem over hele Afghanistan, ja så ville folk måtte konkludere med at krigen var fullstendig mislykket, siden formålet med invasjonen jo var å fjerne terrortrusselen.

[53] Globe and Mail (Toronto), 22.3.2008.

[54] Aftenposten, 20.10.2009.

[55] NRK Nyheter, 7.2.2009.

[56] Brennpunkt-dokumentaren ble sendt tidlig i 2009 og er tilgjengelig her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/469913/

[57] Aftenposten 6.2.2008.

[58] NRK Politisk kvarter, 24.3.2009.

[59] Distinksjonen mellom «de snille og de onde kreftene» i Afghanistan stammer forresten fra Espen Barth Eide (NRK, Dagsnytt atten 29.9.2011).

[60] Ibid.

[61] NRK Dagsnytt atten, 26.1.2010.

[62] NRK Dagsnytt atten, 26.2.2010.

[63] Gjert Lage Dyndal, «Strategiutviklingen i Afghanistan» i G. L. Dyndal og T. L. Knutsen (red.): Exit Afghanistan. Oslo 2012, s. 78f.

[64] NRK Dagsnytt atten, 14.9.2011. Barth Eides verbatime svar lyder: «Men det som jo er formålet … den fasen vi er inne i nå, og kommer til å være inne i til vi er nådd 2014, er jo en fase hvor fokus er på transisjon, altså på overføring av myndighet, både den militære og andre former for myndighet fra de internasjonale styrkene til de afghanske sikkerhetsstyrkene.»

[65] Matthieu Aikins, «The Siege of September 13», Gentlmen’s Quarterly, mars 2012.

[66] NRK Dagsnytt atten, 14.9.2011

[67] Ibid.

[68] NRK Dagsnytt atten, 29.9.2011.

[69] NRK Politisk kvarter, 29.11.2011.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on Espen Barth Eide eller kunsten å selge en krig

  1. Sveinung Holien // at // Reply

    Denne artikkelen påpeker, helt korrekt, hvordan retorikken rundt Norges Afghanistanengasjement har forandret seg totalt siden høsten 2001. Barth Eide var selvfølgelig ikke alene blant norske politikere om å forsvare NATO-bombingen av Afghanistan og den påfølgende okkupasjonen den gangen. Et gjennomgangstema i debatter på Dagsnytt 18 høsten 2001 var at man satt på hemmelige bevis som linket Osama Bin Laden og Taliban til 11. september, noe blant annet Thorbjørn Jagland uttalte. Andre debattanter la mer vekt på at Taliban var et undertrykkende regime. At regimet ga begrenset frihet til kvinner var et stort poeng for APs Marit Nybakk for å rettferdiggjøre både bombing og den påfølgende okkupasjonen.

    Som i så mange andre storpolitiske saker var krigsdeltakelsen i Afghanistan basert på vikarierende argumenter. Den notoriske uærligheten til topp-politikerne i slike saker er veldig viktig å ha klart for seg når vi diskuterer hvorvidt Norge/NATO/EU og USA skal intervenere militært i andre land. Jeg mener at Norge bør holde seg lengst mulig unna stormaktskonflikter. Vi bør heller konsentrere oss om å ha et sterkt territorialforsvar basert på allmenn verneplikt for alle menn, med vektlegging av defensive kapasiteter (ubåter, misilforsvar, infanteri) fremfor spissing inn mot deltakelse i offensive NATO-operasjoner.

Leave a Reply to Sveinung Holien Cancel reply

Your email address will not be published.


*