Kan Hamas bygge t-bane i Tel Aviv?

Foto: Boris Niehaus

Tel Aviv har ingen t-bane. I flere tiår har man drøftet å skaffe en. Den ene ordføreren etter den andre har lovet det, men Tel Aviv har fortsatt ingen t-bane. Da den israelske hæren gikk inn i Gaza og fant et utrolig system av underjordiske tunneler, dukket det opp en idé: Hvorfor ikke la Hamas bygge t-banen i Tel Aviv? De har ekspertisen, teknologien, planleggerne og arbeidskraften.

Uri Avnery
Om Uri Avnery (1 artikler)
Uri Avnery er en israelsk journalist, forfatter og fredsveteran.

Men finurlige idéer til side. Denne krigen er ingen spøk. Den er en fryktelig tragedie. Hvem har vunnet etter (i skrivende stund) 29 dagers kamp? Det er selvsagt for tidlig å trekke endelige slutninger. Våpenhvilen har sprukket. Det vil ta måneder og år å oppsummere alle konsekvensene. Men den israelske folkeopinionen har allerede konkludert: Slaget ble uavgjort.

Denne konklusjonen er i seg selv et slags mirakel. I en hel måned har israelske innbyggere blitt bombardert med propaganda. Hver dag, hver time har de opplevd en endeløs strøm av hjernevask. Politiske og militære ledere dikterte et seiersbilde. Stridsvogner og tropper fra Gaza var beordret til å vifte med store flagg. Alle bilder av tropper ut av Gaza viste glade og smilende soldater. (I fantasien så jeg dem øve på hjemkomsten med en sersjantmajor skrikende: Du, menig Cohen, rett på smilet ditt!)

Det offisielle budskapet sa at vår ærefulle hær hadde nådd alle sine mål. Mission accomplished. Hamas var beseiret. Som en av de tamme ”militærkorrespondentene” sa det: ”Hamas kryper på alle fire mot våpenhvile!” Derfor var det en stor overraskelse at de første undersøkelsene etter første runde med kamper viste at 51 prosent av israelske jøder mente at resultatet var uavgjort. Bare 36 prosent mente at vi hadde vunnet, mens 6 prosent mente at Hamas hadde trukket det lengste strået.

Krigsmaskineri mot kløktig gerilja

Når en gerilja med maksimum 10.000 stridende oppnår uavgjort mot en av verdens mektigste hærer, utstyrt med ultramoderne våpen, er det i seg selv en slags seier. Under kampene har ikke Hamas bare vist stort mot, men også kløkt i forberedelsene. De står fortsatt med hevet hode.

På den andre siden har den israelske hæren vist lite fantasi. De var ganske uforberedte på det avanserte tunnelsystemet i Gaza. Det vellykkede Iron Dome rakettforsvaret ble utviklet av sivile og installert for åtte år siden av en sivil forsvarsminister mot hærens eksplisitte ønske. Uten dette forsvaret hadde krigen sett annerledes ut. Som en kommentator våget å skrive: Hæren har blitt en tung, besværlig og konservativ maskin.

Den fulgte sine fasttømrede rutiner, uten å bruke spesialstyrker. Doktrinen var i hovedsak å banke sivilbefolkningen til underkastelse, med så mye drap og ødeleggelse som mulig. Likeledes å avskrekke motstanden så mye og så lenge som mulig. I Israel vekket ikke de forferdelige bildene ødeleggelse og død noen medfølelse. Tvert i mot. Folk var stolte av det. Så ble begge parter utslitte. I Kairo kapitulerte likevel ikke Hamas under forhandlingene om våpenhvile.

Unngikk massive tap

Israelske myndigheter ville bare trekke seg ut om de hadde erobret hele Gazastripa. Da ville de kunne utslette Hamas og deres infrastruktur. Hæren protesterte hardnakket og overbeviste den politiske ledelsen. Tusen israelske soldater kunne bli drept. og Gazastripa kunne blitt en ruinhaug.

For 32 år siden stod duoen Begin-Sharon overfor det samme dilemmaet. Erobringen av Vest-$ Beirut ville ha kostet rundt 800 israelske soldaters liv. Som duoen Netanyahu-Ya’alon i dag, valgte de ikke å gjøre det.

Det israelske samfunnet har ikke mage for slike tap. De internasjonale protestene mot blodbadet av sivile liv i Gaza ville blitt for mye. Så nå har Netanyahu gjort det han hadde sverget aldri noensinne å gjøre. Han førte forhandlinger med ”den usle terrororganisasjonen Hamas.”

Israelsk paranoia

Det finnes en mental lidelse som heter paranoia vera. Hovedsymptomene er at pasienten har helt ville antakelser om virkeligheten. Pasienten konstruerer logiske systemer rundt disse overbevisningene. Desto mer logiske systemene er, desto sykere er pasienten. Israels aktuelle paranoia gjelder Hamas. Myndighetene antar at Hamas er en ond jihadistisk terrororganisasjon som vil tilintetgjøre Israel. Som en journalist sa det denne uka: En gjeng psykopater. Hele Israels politikk er tuftet på denne teorien. Det var også krigen. Du kan ikke snakke med Hamas. Du kan ikke slutte fred med Hamas. Du må tilintetgjøre dem.

Dette demoniske bildet samsvarer ikke med virkeligheten. Jeg liker ikke Hamas. Generelt
liker jeg ikke religiøse partier. Ikke i Israel, ikke i den arabiske verden, ikke noe sted. Jeg ville aldri stemme på et. Men Hamas er en integrert del av det palestinske samfunnet. I det siste internasjonalt overvåkede valget fikk de flertallet av stemmene. Sant nok tok de makten med makt, men bare etter å ha oppnådd et klart flertall ved valget på Gazastripa også. Hamas er ikke ”jihadister” som al-Qaida eller ISIS. De kjemper ikke for et verdensomspennende kalifat. Hamas er et palestinsk parti, som vier seg fullstendig til den palestinske saken. De kaller seg selv ”motstanden”. De har ikke påprakket befolkningen religiøse lover (sharia).

Déjà vu

Men hva med Hamas’ charter, som krever ødeleggelse av staten Israel og inneholder giftig antisemittisme? For meg er dette et frustrerende déjà vu. PLO hadde et charter som også etterlyste tilintetgjørelsen av Israel. Dette ble i det uendelige utbasunert i israelsk propaganda. En respektert professor og tidligere sjef for hærens etterretning, Yehoshafat Harkabi, snakket ikke om annet i årevis. Da Osloavtalen mellom Israel og PLO ble undertegnet, strøk man den slags i nærvær av president Bill Clinton.

På grunn av religiøse restriksjoner kan ikke Hamas selv undertegne en fredsavtale. Men som religiøse mennesker over alt, har de funnet smutthull i Guds befalinger. Hamas’ grunnlegger, den lamme Sheik Ahmad Yassin (som skrev charteret og ble snikmyrdet av Israel) foreslo en 30-års Hudna. En Hudna er en våpenhvile helliggjort av Gud, som kan fornyes til Dommedag.
Gush Shalom, den israelske fredsbevegelsen jeg tilhører, krevde for åtte år siden at vår regjering skulle snakke med Hamas. Selv hadde vi en rekke vennelige diskusjoner med flere Hamas-ledere. Hamas’ aktuelle holdning er at om Mahmoud Abbas lykkes i oppnå en fredsavtale med Israel, vil de akseptere det – dersom en folkeavstemning godtar den. Dessverre er det lite håp om at Israel vil bli helbredet for sin paranoia i nær framtid.

Fascistiske tendenser

Hvis vi antar at denne krigen snart er over, hva vil gjenstå? Paranoiaen som har gjennomsyret Israel under denne krigen, har medført en bølge av fascisme. Lynsjemobber har jaktet arabere i Jerusalem. Journalister som Gideon Levy trenger livvakter, universitetsprofessorer som våget å forfekte fred ble sensurert, kunstnere som ymtet opposisjon ble avfeid. Noen tror at dette blir en milepæl i forfallet av Israels demokrati. Jeg håper fortsatt at den giftige bølgen vil ebbe ut, men noe vil forbli. Fascisme har blitt legitimert i mainstream-diskursen.

Et symptom på fascisme er ”kniven i ryggen”-legenden. Adolf Hitler brukte den på hele sin vei til makten. Vår ærbare hær var i ferd med å seire da en klikk av (jødiske) politikere dolket dem i ryggen. Vi kan allerede høre dette i Israel. De bolde soldatene kunne ha erobret hele Gazastripa hvis Netanyahu og hans medsammensvorne – forsvarsministeren og stabssjefen – ikke hadde beordret et vanærende tilbaketog. En fredsmulighet?

For øyeblikket er Netanyahu på toppen av sin popularitet. Overveldende 77 % av jødiske innbyggere bifaller hans framferd i krigen. Men dette kan endre seg over natta. Der hviskes kritikk, til og med i hans egen regjering, og den kan bryte åpent ut. Til syvende og sist kan Netanyahu bli fortært av de samme superpatriotiske flammene han selv har fyrt opp.
De grufulle bildene av ødeleggelse og død fra Gaza har gjort dypt inntrykk utenlands. De kan ikke så enkelt viskes bort. Anti-israelske følelser vil bestå, noen av dem med en klang av antisemittisme. Israels (falske) påstand om å være ”Det jødiske folks nasjonalstat” og den nesten totale identifikasjonen med alle jøder i diasporaen, vil føre til anklager mot alle jøder for Israels ugjerninger. Virkningen blant/hos araberne er mye verre. For hvert drepte barn, for hvert raserte hjem, vil nye terrorister gro opp.

Det kan ha vært noe positive resultater også. Krigen har foreløpig skapt en usannsynlig koalisjon av Israel, Egypt, Saudi Arabia og de palestinske myndighetene. For to måneder siden var Abbas Netanyahus ”punching bag”. Nå er han Netanyahus og den israelske allmennhets kjæledegge. Samtidig har Abbas og Hamas kommet nærmere hverandre. Dette kan være en unik mulighet til å starte en seriøs fredsprosess.

Hvis…

Oversatt av Hege Ramson

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.