Ikke et rolig minutt for atomindustrien

Foto: Petr Kratochvil

Offisielt er Tyskland i ferd med å fase ut kjernekraften. Likevel blafrer antiatomflagget over en teltleir utenfor Kiel. Hva er det antiatombevegelsen holder på med der?

Björn Fröhlich
Om Björn Fröhlich (6 artikler)
Björn Fröhlich (f. 1982) er litteraturviter og underviser i norsk som fremmedspråk. Han er ikke noen ekspert på landbruk, men er glad i dyra, miljøet og helsa si.

Aktivistene som har samlet seg i Kiel er overhodet ikke enige i at Tyskland virkelig er på vei til å fase ut atomenergien. For det første er det den dag i dag fortsatt ni atomkraftverk som er i drift og som kontinuerlig produserer ytterst farlig atomavfall som det ikke finnes trygge lagringssteder til. Flere av disse har fått en slags garanti for at de får fortsette driften fram til slutten av 2022. Dessuten   er det ikke satt noen frist for når uranfabrikken i Gronau skal legges ned. Her blir uranhexafluorid anriket for senere bruk i atomkraftverk. Kapasiteten til anlegget i Gronau er stor nok til å forsyne 35 atomkraftverk. Videre finnes det også et atomanlegg i Lingen. Denne fabrikken tar imot høyt anriket uranhexafluorid for å lage ferdige brenselsstaver. Disse leveres herfra til Sverige, Finland, Frankrike, Belgia, Nederland, Sveits, Spania og Kina. Sagt på en annen måte: Tyskland er fortsatt en viktig aktør i den internasjonale atomspiralen og har planer om å fortsatt være det.

            Det er derfor ingen overraskelse at mange av dem som organiserer og deltar i teltleiren også har vært med de to forrige gangene, i 2012 i nærheten av Gronau og i 2013 ved Lingen. Begge gangene har aktivister med utgangspunkt fra leiren blokkert transportene fra og til disse to atomanleggene. Men hvorfor befinner de seg nå i Kiel, en by langt nord i Tyskland som tilsynelatende ikke har noe å gjøre med den tyske atomindustrien?

Ikke ett rolig minutt!

Foto: Pay Numrich / feinfrisch.net

Foto: Pay Numrich / feinfrisch.net

I Kiel finner vi både etaten som holder oppsyn med atomkraftverkene i Tysklands nordligste delstat, Schleswig-Holstein, og delstatens parlament og regjering. Enda viktigere for deltakerne på teltleiren er imidlertid det faktumet at Kiel ligger rett ved kanalen som kobler Østersjøen og Nordsjøen sammen, verdens mest trafikkerte kanal. Omtrent ukentlig passerer skip med radioaktiv frakt. Oftest dreier det seg om uranmalm som kommer fra Kasakhstan via Russland. Kanalen er snarveien fra Russland til havnen i Hamburg. Antiatombevegelsen i Tyskland har for lengst lært seg at transportene er stedene hvor det er mest effektiv å aksjonere. På flyvebladene som inviterer til leiren kan en lese: «Transportene er atomindustriens akilleshæl – la oss ikke gi dem ett rolig minutt!»

            Da jeg ankom leiren med ferga fra Oslo var folk nettopp blitt ferdige med å rigge opp. Et stort, avlang telt var satt av til spising. Flere gamle telt fra forsvaret skulle huse teknikken, materiallageret og så klart var det rom for workshops. Til og med et oppblåsbart telt som nesten veltet da det kom litt vind, hadde aktivistene oppdrevet. Og et ordentlig helsvart lavvo var selve knutepunktet: her kunne en finne dagens program, massevis  av informasjon om atomenergi i Europa, og mye annet radikal informasjon. Det er også herfra pressearbeidet ble koordinert og det var hit en kunne ringe om en ikke fant fram. Rett ved inngangen til leiren henger et banner som jeg kjenner igjen fra tidligere blokader: ‘Legg ned atomanleggene. Straks. Ellers så smeller det, skjønner dere?’. Like ved står det to politibiler. De hadde vært der heilt siden folk begynte å rigge, får jeg vite. De har notert seg skiltene til bilene som har vært innom. Ellers er situasjonen rolig.

En blokade av kanalen?

Mens jeg hører på det første foredraget om urantransporter gjennom Tyskland og Frankrike, har politiets ‘konfliktteam’ tatt kontakt med infolavvoen og bedt dem om å dele ut en brosjyre til alle deltakerne på leiren. Brosjyren er påkostet, på glanset papir: «Informasjoner til deltakerne på antiatomleiren». Jeg trekker litt på smilebåndene når jeg leser at jeg skal ha på meg flytevest, vi er jo tross alt på land. Ellers står det mye der om at store skip ikke kan se hva som skjer rett foran dem og at de bruker lang tid på å stoppe. Det ser ut som om politiet regner med at det store utvalget av kanoer og kajakker som ligger klart i leiren, skal brukes til en blokade av kanalen. Aktivistene ler av brosjyren, men mellom latterbølgene merker jeg en viss tilfredshet: politiet tar oss på alvor!

            Det gjør tilsynelatende også kapteinen om bord på det russiske uranskipet Sheksna. Leiren har forlengst informert lokalpressen om at det igjen er et skip på vei med radioaktiv frakt fra Kasakhstan. Mange regner med at det vil bli aksjoner mot dette containerskipet. Men for første gang velger kapteinen på Sheksna den alternative ruta via Skagerrak, en massiv omvei rundt hele Danmark. Er dette den første suksessen som leiren kan registrere? Skipet ankommer havna i Hamburg med flere dagers forsinkelse. I leiren brukes denne tiden til foredrag, filmvisninger, diskusjoner og ikke minst planlegging av aksjoner.

Ubegrenset ventetid

Jeg følger med på en liten aksjonsgruppe som har planer om å stoppe toget som frakter containerne med uranmalm ut av havna og videre mot Frankrike – gjennom de tettest bebyggede områdene i Tyskland og blant annet gjennom hjembyen min, Wuppertal. For å stoppe toget har gruppa skaffet seg et V-formet metallrør som de vil anbringe under skinnene foran porten til terminalen der containerne losses fra skipet til toget. To i gruppa melder seg frivillig for å låse armene sine i begge endene av røret. De har utviklet en plan for hvordan de får med seg når toget er klart til å forlate terminalen – og hvordan de kan skille det fra andre tog med mye mer harmløs frakt, slik som korn til Østerrike, som går fra samme terminalen. Dessverre innebærer planen at noen må holde utkikk fra et lite tiltrekkende buskas i nærheten av terminalen. Jeg er glad at det ikke er meg som sitter der den første dagen det ventes at en transport skal komme. Det går ni timer uten at noe som helst skjer. Hadde jeg sittet i buskaset, hadde jeg nok sovnet for lengst.

Foto: Pay

Foto: Pay

            Vi innser at det ikke vil skje noe mer denne dagen. Men ingen melder seg frivillig til å på nytt sitte i timesvis i buskaset alene. Hva skal vi gjøre? Løsninga blir at vi alle setter oss der. Da blir det i det minste ikke kjedelig og vi kan reagere raskere om noe skjer inne i terminalen. Så sitter vi der. Og venter. Lenge. Ingenting skjer. Ut ifra tidligere observasjoner, kommer gruppa fram til at det er for seint på dagen for at det fortsatt skal gå et tog. Vi bestemmer oss for å avbryte aksjonen og begynner og pakke sammen. Da ser vi plutselig at et lokomotiv kjører inn. Det har riktig størrelse til å kunne være vårt. -Er du klar? -Jeg er klar! -Men er det det riktige toget?

            Nå gjelder det å være rolig og avvente til vi veit sikkert at det er toget med uranmalm som skal ut. Men det er ikke så lett å se. Flere av oss blir urolige. Det kan ikke være det riktige toget, sier vi til hverandre. De kan ikke ha losset over så raskt uten at vi har sett det. Vi blir enige om å ikke aksjonere. Kort tid etter åpner porten seg og toget kjører ut. Nå blir det spennende! Hva slags containere har det med seg? Vi puster lettet ut. Enda et lass med korn på vei til Østerrike. Tenk om vi hadde stoppet det. Det hadde blitt vanskelig å formidle til pressen: – ja, eh, vi har altså stoppet dette toglasset med korn for å gjøre oppmerksom på, eh, urantransporter som, eh, også foregår her…

            Vi drar tilbake til Kiel, litt frusterte over å ha tilbrakt hele to døgn med lite annet enn venting. Vi snakker om å gi hverandre diplomer i venting for viderekomne. Mens vi holdt på å bli gale i buskaset i Hamburg, har andre aksjonsgrupper hatt mer suksess. Energiministeriet i Kiel har blitt okkupert samtidig som klatrere hang opp banneret sitt utenfor bygget: «For den umiddelbare nedleggelsen av samtlige atomanlegg verden rundt!» Aksjonen går problemfritt. Aktivistene avslutter okkupasjonen etter et par timer når pressen har fått bildene sine. Politiet er tilstede, men velger å ikke gripe inn.

            På leiren fortsetter det tettpakkede programmet. Selvfølgelig handler mye om kampen mot kjernekraft, men horisonten for denne kampen er mye større. Det første banneret en møter på leiren krever ikke bare nedleggelsen av atomanleggene, men også av den herskende klassen. Det er en tydelig antikapitalistisk og antiautoritær atmosfære og den gjenspeiler seg i programmet. Hanna Poddig leser fra oversettelsen til Crimethinc boka Work, det holdes workshops i hvordan å møte aggressivt politi og hvordan å håndtere det juridiske etterslepet etter en aksjon. Samtidig integreres antiatomkamp i den større klimabevegelsen. Vi hører foredrag om fracking i Nord-Tyskland, ser film om utvinning av brunkull i Øst- og Vest-Tyskland og mange av deltakerne forteller om sine opplevelser på klimaleiren som ble holdt uka før i nærheten av Köln. Ikke minst er leiren også stedet for å bygge nettverk i bevegelsen. Jeg knytter kontakter med russiske, polske, franske, nederlandske og svenske aktivister. Selvfølgelig trenger også aktivister adspredelse. Musikere fra det radikale gatemusikernettverket Rotzfreche Asphaltkultur byr på konserter.

Sivil inspeksjon

Aksjonsgruppa mi har oppløst seg. Det er flere av dem som ble nødt til å dra. Vi ville ikke ha vært i stand til å utføre en teknisk blokade av det ventede urantoget. Jeg velger å slutte meg til en stor gruppe som har lagt en plan for en større masseaksjon den samme dagen. Vi skal besøke firmaet C. Steinweg som driver deler av sørvest terminalen i Hamburg og som tjener seg rikt på lossing av radioaktiv frakt. Planen vår er å utføre en sivil inspeksjon av bedriftsområde, midt i Hamburg. Vi skal altså selv ta en titt på hvor mange containere med uranmalmkonsentrat som står der, om de er lagret på korrekt måte og hva slags sikkerhetsnivå anlegget overholder.

Inspeksjon og protest ved havneterminalen

Foto: Björn Fröhlich

            Vi tar på oss ‘beskyttelsesdraktene’ våre. Vi samler sammen bannere og flagg og begir oss til havna. Vil det være mulig å trenge inn i terminalen med en så stor gruppe? Vi er litt under 30 aktivister, i de fleste aldersgrupper, inkludert to aktivister som har bevegelseshemninger og som er nødt til å gå nokså sakte. På den andre siden, terminalen er nesten ikke sikret. Et enkelt gjerde omkranser det på landsiden. Ved inngangen er det en bom, med god plass ved siden. Vi bestemmer oss på å gå inn gjennom inngangen. De første ti aktivistene er allerede inne da portvakten klatrer ut av bua si og gjør et halvhjerta forsøk på å stoppe resten av oss. Han får beskjed om at vi gjennomfører en sivil inspeksjon. Ingen av oss stopper, han er sjanseløs.

            Terminalen er et såkalt prioritert sikkerhetsområde etter ISPS systemet. Likevel er det altså ikke noe problem å ta seg inn – uten voldsbruk. Vi kan bevege oss fritt i område, fotograferer store mengder containere med uranmalmkonsentrat. Vi finner også noen andre containere med radioaktivt innhold som står igjen etter at de ikke ble sikkerhetsklarert forrige gang Sheksna ble losset. Det er forbudt å lagre radioaktivt materialet over lengre tid i terminalen. Vi dokumenterer brudd på sikkerhetsforskriftene: flere containere med radioaktivt material står stablet opp på hverandre. Stabling er strengt forbudt ettersom det skaper store problemer hvis en ulykke, for eksempel en brann, skulle oppstå.

Foto: Björn Fröhlich

Foto: Björn Fröhlich

            Flere ganger må vi unnvike store containerkraner. Selv om det er uvedkommende på området, nemlig oss, er det null stans i bedriften. Det går nesten en halvtime før politiet kommer, selv om neste politistasjon er bare to minutter unna. Vi er ferdige med inspeksjonen vår og går med på å forlate terminalen, men ikke uten å avslutte med en demonstrasjon utenfor bommen. Politiet eskalerer dessverre situasjonen og tar et overdrevent hardt grep på en ung aktivist. Hun får panikk og skriker, prøver å løsrive seg fra politiet. Hun blir lagt i bakken og fraktet inn i en tjenestebil. Selv om det er åpenbart at hun har en panisk anfall, tar det lang tid før politiet slipper medisinsk personell gjennom til henne. En annen aktivist blir bitt av en politihund. Han ligger på bakken og prøver å roe ned politiet, som altså svarer med å la hunden bite ham i underarmen. Vi ringer en ambulanse til ham og følger ham til nærmeste sykehus. Hva som fikk  politiet til å overreagere er vanskelig å si. Demonstrasjonen vår var fredelig. Dessverre var ikke pressen på plass før det hele var over.

            For meg er dette siste dagen. På tide å si ha det til nye og gamle venner, jeg skal tilbake til Oslo. Jeg hører noe visking rundt bålet. Det virker som om det fortsatt planlegges nye aksjoner. Og faktisk, når jeg skrur på radioen neste dag hører jeg følgende melding: flere klatrere fra antiatombevegelsen har firet seg ned fra taket til jernbanestasjonen i Kiel og hengt opp et banner: «Stopp atomtransporter». Det er ikke tilfeldig at de valgte jernbanestasjonen. Selskapet Deutsche Bahn tjener godt på alle mulige radioaktive transporter, inkludert transporten av meget farlig atomavfall.

            Leiren slutter nå, det gjenstår bare å rigge ned teltene, slikke sårene og begynne med forberedelsene til neste år. Men to dager etter leirens avslutning beveger urantoget seg endelig ut av terminalen i havna. Har de venta til leiren er over? Det er vanskelig å si. Uansett er det forgjeves. To aksjonsgrupper var fortsatt i beredskap og de klarte kunststykket  å låse seg både bak og foran toget mens det sto i godstogterminalen Hamburg Süd. Politiet brukte fire og en halv timer på å fjerne blokaden, som vakte mye oppmerksomhet i media. Jeg tar en titt å bildene og ser til min store gleder at flere av aktivistene er de samme som jeg fikk ventediplom av i buskaset.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.