Fredsforhandlingene med tostatsløsning som premiss har mislyktes gang på gang de siste tiårene, senest i vinter i år. For å sikre en varig fred mellom Israel og Palestina er vi nødt til å tenke nytt. Én stat med like demokratiske rettigheter for alle, uavhengig av religion og etnisitet, er det eneste alternativet dersom man ønsker en varig fred i Israel og Palestina.
Israel kontrollerer stadig mer
Premisset for fredsforhandlingene mellom partene i konflikten har vært ideen om én palestinsk og én israelsk stat. Dersom man ser nærmere på det, fremstår en tostatsløsning imidlertid kun som den enkleste måten å skyve et virkelig oppgjør fremfor seg. For om man ser på de faktiske forholdene i dag, er det vanskelig å se for seg hvordan en varig tostatsløsning kan gjennomføres i praksis.
Siden 1967 har Israel okkupert Vestbredden og Gaza-stripen. Vestbredden er gjennomsyret av israelske bosetninger hvor over 300.000 bosettere bor ulovlig på palestinsk jord. I praksis er bosetningene små israelske byer. Flere av dem har universiteter og kjøpesentre. Bosetterne kjører på egne veier som forbinder bosetningene med hverandre. Israelske militærposter og check points preger også landskapet på Vestbredden. På begynnelsen av 2000-tallet bygde Israel muren som sirkler Vestbredden inne, og hindrer palestinere på Vestbredden i å reise til Jerusalem. Gaza-stripen har lidd under militær blokade siden 2007 og er fysisk adskilt fra Vestbredden.
Israel kontrollerer alle grensene til Vestbredden. Siden inngåelsen av Oslo-avtalen på begynnelsen av 90-tallet, har Israel okkupert palestinernes vannressurser. Under Oslo-avtalen ble Vestbredden også delt opp i tre soner: område A under palestinsk militær og sivil kontroll, område B under israelsk militær og palestinsk sivil kontroll og område C under total israelsk kontroll. Områdene på Vestbredden under total israelsk kontroll utgjør i dag over 70 prosent av landet.
To stater
Når man snakker om en tostatsløsning dukker dermed et viktig spørsmål umiddelbart opp: Hvilke områder skal en eventuell palestinsk stat utgjøre? Vil de 300.000 israelske bosetterne, hvorav noen allerede har bodd der over flere generasjoner, pakke sammen hjemme sine og dra, flytte til Israel? I så fall hvor? Kommer Israel til å trekke tilbake sin tunge militære tilstedeværelse fra Vestbredden? Hvem skal kontrollere grensene, er det ikke rimelig at palestinerne får kontrollere grensene til sitt eget land? Det samme gjelder vannressursene. Hvordan kan Gaza og Vestbredden utgjøre en palestinsk stat når de er geografisk adskilt? Og sist, men desidert ikke minst: hvordan skal Jerusalem forvaltes?
Disse vanskelige spørsmålene må vi ta stilling til i diskusjonen om en tostatsløsning. Med mindre Israel går med på å trekke tilbake all militær og sivil tilstedeværelse på Vestbredden, rive muren, oppheve blokaden av Gaza, frasi seg kontrollen over grenser og vannressurser, og man finner en rettferdig måte å dele Jerusalem på, er det tenkelig at situasjonen i praksis vil forbli slik den er i dag. En tostatsløsning vil etter all sannsynlighet reprodusere okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. Palestinere og israelere vil fortsette å vokse opp i et samfunn stadig mer gjennomsyret av vold, redsel og hat. Å tvilholde på en tostatsløsning som premiss for fredsforhandlinger blir derfor det samme som å akseptere status quo.
Én stat med like demokratiske rettigheter
Om vi imidlertid ikke er interessert i å reprodusere status quo blir vi nødt til å vurdere alternative løsninger på konflikten, slik Barth Eide foreslår. Én stat med like demokratiske rettigheter for alle, uavhengig av etnisitet og religion, er et slikt alternativ. Med dette alternativet følger også vanskelige spørsmål, det viktigste av dem omhandler det grunnleggende religiøse prinsippet for staten Israel. En enstatsløsning vil kreve mot fra alle parter, spesielt fra Israel, men først må vi i det hele tatt våge å vurdere det som et seriøst alternativ.
«Å tvilholde på en tostatsløsning som premiss for fredsforhandlinger blir derfor det samme som å akseptere status quo.»
Helt enig. En tostatsløsning synes like umulig som en en-statsløsning. Men en en-statsløsning basert på sionismen, hvor jødene har fortrinnsrett er like umulig. Én stat med like demokratiske rettigheter betyr farvel til sionismen.
Og hva med palestinerne i flyktningeleirene? Skal de ha samme rett til å vende tilbake slik jøder har rett til å innvandre til dagens Israel?
Hei, 1pling! Enig med deg. Én stat må nødvendigvis bety like demokratiske rettigheter for alle, ikke bare jøder. Dette inkluderer også de mange tusen afrikanske asylsøkerne som bor i Israel. Hva angår palestinere i flyktningleire er dette et av de viktigste og vanskeligste spørsmåla i fredsforhandlingene. Èn stat med like rettigheter for alle må også åpnes for dem.
Sjøl har jeg nå gjort feltarbeid i en palestinsk flyktningleir i Jordan i et halvt år. Noe av det jeg har undersøkt er hvorvidt flyktningene, hovedsaklig andre- og tredjegenerasjons flyktninger, ønsker å vende tilbake til Palestina. Gjennom feltarbeidet har jeg oppdaga kompleksiteter som fredsforhandlinger ikke tar høyde for. Mange av dem jeg har snakka med opplever sin virkelighet svært fjern fra det som skjer i Israel og Palestina, og også fredsforhandlingene. Det angår liksom ikke dem. De ser seg sjøl som palestinere, men også jordanere, og mange ønsker seg først og fremst et verdig liv der de er, der de er født, nemlig i Jordan. Jeg mener ikke å si at palestinske flyktninger ikke ønsker å vende tilbake til landet sitt, men at diskursen i fredsforhandlingene er blitt ensporet og unyansert.
Synes dette hørtes urealistisk ut. Et skrivebordsforslag fra en som bor i et land langt unna og som slipper å leve med konsekvensene. Partene står jo milevis fra hverandre. Det er neppe flertall for en enstatsløsning verken i Israel eller de palestinske områdene. Hvordan skal en løse sikkerhetsutfordringene? I realiteten vil jo dette bli en politistat med enda mere checkpoints, sikkerhetsoner og gjerder for å holde setlere og islamister fra å gå løs på hverandre.
Hei, perma2! Partene står, som du sier, milevis fra hverandre. Det demonstreres hver gang fredsforhandlingene feiler. Slik jeg ser det er dette et resultat at årelang segregering, feilslått politisk vilje og et sterkt propagandaapparat på begge sider. Palestinere og israelere bor nærme hverandre, men kjenner hverandre ikke, får ikke muligheten til å erfare at «de andre» er mennesker som dem selv.
I fjor bodde og studerte jeg på Vestbredden i et halvt år. I løpet av den tida blei jeg kjent med mange palestinere. Ikke én av dem har tro på fredsforhandlingene mellom PLO og Israel. Svært få jeg møtte anerkjenner Mahmoud Abbas som sin representant. Den generelle oppfatninga jeg fikk var at det rår sterk misnøye blant palestinerne på Vestbredden: mot den israelske okkupasjonen, men først og fremst mot sine egne politiske ledere – nettopp dem som forhandler fred med Israel. Abbas er kjent for å være Israels nikkedukke, en hardbarka byråkrat og den største hindringa på veien mot fred.
Vil gjerne høre mer om hva du tenker? Det viktige nå er at det skapes rom for nye stemmer i den offentlige debatten, både i Palestina og Israel såvel som i Vesten.
Takk for svar. Jeg er redd jeg ikke har annet enn skrivebordsteorier å komme med selv. For å være ærlig tror jeg palestinerne hadde vært bedre tjent med om deres områder hadde gått inn i større statsdannelser. Gaza til Egypt og Vestbredden til Jordan. Det ville gitt palestinerne større livskvalitet og gitt dem bedre beskyttelse mot israelske sanksjoner og større frihet fra religiøse tvangstrøyer. De palestinske områdene i dag er uansett for små og for avhengige av hjelp utenfra. Hadde jeg vært palestiner ville jeg ha fortrukket å bli forent med mine arabiske brødre framfor en fusjon med arvefienden.
Din løsning innebærer altså en utslettelse av det palestinske folket og internasjonal aksept av en apartheid-stat. Er det realistisk?
Det er ikke snakk om å utslette folket. Folket ville trolig bestått i både Egypt og Jordan. Samene består feks som folk selv om de er delt mellom fire land. Over skriver du jo selv at en tostatsløsning ikke er levedyktig. En kunne feks tenke seg en slags Hong Kong-løsning. Vestbredden og Egypt kunne vært demailitarisert og hatt handelsprivilegier. Frihandelsavtaler med Israel kunne vært laget og partene ville fått økonomiske incentiver for en fredelig utvikling. Egypts militære ville nok måtte rensket kraftig opp blant islamistene på Gaza, men i det lange kan det være at det hadde vært til det beste for den jevne mann. En må knuse noen egg om en vil spise omelett vet du.
Jeg mistenker ikke deg for å ønske utslettelse av det palestinske folket – bare for å ha det sagt.
Men konsekvensene av din løsning vil likevel bli en slik utslettelse – på litt sikt.
Etnisk er nok palestinerne langt mer like sine frender i nabolandene enn det jødene i Israel er lik palestinerne. Jødene kommer som kjent fra nesten alle verdenshjørner, mens palestinerne har bodd i området i flere hundreår – om ikke tusener av år.
Men konskekvensen av din løsning er mangeslungen.
Skal Jordan overta hele Vestbredden eller bare deler av denne? Og tror du at Israel vil oppgi Judea og Samaria?
Hva med bosetterne?
Skal en slik løsning skape presedens for tilsvarende konflikter rundt i verden, det vil si at overgriperen får retten på sin side og offeret bare må forsvinne?
Problemet med Vestbredden og Golan er at disse områdene er strategisk viktig for Israel. Uten kontroll over dette området blir det vanskelig å forsvare de israelske kjerneområdene. Så noen aksept fra israel om å overføre dette området i sin helhet til Jordan er nok mest en utopi fra min side. Tviler sterkt på at de ville godtatt noen avtale om demilitarisering heller. De har for sterk mistillit til samtlige naboland. En annen faktor er USA. De er nøye på at ingen skal få vokse seg for sterke og blander seg i alt som foregår. De vil neppe godta overføring av suverenitet over landarealer den ene eller andre veien. Jeg tror det vil være konflikter så lenge Israel består. Hvor lenge det vil vare er det ingen som vet. Israels gamle samarbeidspartner og den sterke militærmakten Tyrkia har endret sin holdning. De har blitt mer fiendtlig i retorikken, noe som kan tyde på at de har ambisjoner om en lederrolle i den muslimske verdenen. Om de vil gjenopprett det ottomanske imperium er ikke godt å vite, men nabolandet Syria er i oppløsning. IS kommer ikke til å bestå, men de kommer til å lage mye ugangn før den går under. Alt dette vil også påvirke konflikten Israel-palestina. Hvordan kan jeg ikke si. En får bare pusse brillene og følge med så godt en kan.
>Hei, perma2! Partene står, som du sier, milevis fra hverandre. Det >demonstreres hver gang fredsforhandlingene feiler. Slik jeg ser >det er dette et resultat at årelang segregering, feilslått politisk >vilje og et sterkt propagandaapparat på begge sider.
Jeg tror dette er et sted på skalaen mellom unyansert og en gal analyse. Slik jeg ser det er det helt grunnleggende i konflikten at Israel innenfor rammen av demokratiske spilleregler *må* ha en tostatsløsning dersom de fortsatt skal utøve det politiske lederskapet i Israel. Så kan en si en masse om at den statsministeren som faktisk fremforhandler en slik avtale er ferdig politisk, at det ikke akkurat står noen kø av palestinske politikere som kan ta opp hansken mht å utføre et politisk lederskap klar, at Israel ut fra ren egeninteresse og hvor vanskelig det er for det politiske lederskapet i Israel å selge en slik løsning på hjemmebane gjør dealen for Palestina uspiselig (særlig fordi de alternativt kan lene seg tilbake og vente på bedre tider) og at Israel er en merkelig hybrid mellom demokrati («østbredden») og dikataur («vestbredden») som gjør at analysen av Israel som demokrati blir litt utilstrekkelig.
Palestinerne er på sin side tjent med å «ligge på været» å la enhver løsningsforslag som innebærer tøffe kompromisser gå overende fordi de er veldig godt klar over at det er de som trumfer ved enden av border. Mangelen på palestinsk lederskap og en evt videreføring av en diktaturisk element i den fremtidige staten er egentlig de eneste av disse innvendingene som potensielt kan rokke ved at Palstinerne en gang etter 2025 overtar den politiske ledelsen.
Å agitere for en enstatsløsning er i forlengelsen av dette ikke modig med tanke på å ta til orde for nye løsninger. Om det er modig så er det heller med tanke på å fortelle hvor man står og at man stiller seg bak den løsningen som i det lange løp tjener palstinernes interesser best.
«Østbredden» er nå riktigok Jordan da, men jeg skjønner hva du mener 😉
Selvsagt er det urealistisk. Like urealistisk som å få til en levedyktig og selvstendig palestinsk stat med en to-statsløsning. En to-statsløsning vil kun gi en oppsplittet palestinsk stat som ikke vil ha noen mulighet til å bli funksjonsdyktig, men være avhengig av Israels nåde og utenlandsk kunstig åndedrett.
Urealistisk fordi Israel aldri frivillig vil gi opp en jødisk stat hvor jøder har særretter – i hvert så lenge sionismen er den herskende ideologien der.
Bare som et apropos til denne debatten:
358 overlevende ofre etter Holocaust samt etterkommere anklager Israel for folkemord i et åpent brev publisert i New York Times.
Mer kan leses her: http://www.nrk.no/verden/1.11897079
Jeg synes du roter dette litt til – overfladisk sagt er vel en enstatsløsning i palestinernes interesser og en tostatsløsning i israelsernes interesse.
Demokratiske rettigheter innebærer at den etniske eller religiøse gruppen som utgjør majoriteten etablerer politisk kontroll over samfunnet. Det er dette vi har sett i Irak. Det er vel dette i bunn og grunn borgerkrigen i Syria handler om. Borgerkrigen i Libanon endte vel langt på vei i den patt-situasjonen som den gjorde fordi de 3 krigførende partene langt om lenge innså at en dårlig fred var bedre enn enn god krig og har kommet til en slags kompromiss som bygger på at siden alle 3 parter er noen lunde jevnstore, kan de om nødvendig i allianse med en annen part holde den tredje parten i sjakk. I tilfellet Israel vil palestinerne fra ca 2025 utgjøre befolkningsmajoriteten i Israel og dermed innenfor rammene av et demokratisk samfunn etterhvert etablere politisk kontroll over hele Israel.
Om jødene i Israel skal fortsette å sitte i politisk posisjon i Israel på tilsvarende måte som i den relativt korte historiske perioden fra Israels opprettelse, må Israel enten etablere sin egen stat eller oppheve de demokratiske spilleregnene for palestinerne.
For å starte med det siste, så vil det være en slags variant av hva ca 12% Alawi-minoriteten til al Assad regimet i Syria og den noe større minoriteten til Saddam Hussein sitt Baat-parti i Irak representerte. En kan argumentere relativt godt for at minoritetsregimer ikke har vist seg bærekraftige over tid i Midt-Østen.
Skal jødene i Israel beholde den demokratiske politiske «kontrollen», kan jeg vanskelig se noe annet aktuelt alternativ enn at det må etableres en tostatsløsning, slik at palestinernes stemmer skilles ut i en egen stat istedenfor å inngå i det israelske velgergrunnlaget. 4 grunnleggende problemer med dette er vel at det har vist seg nærmest politisk umulig for en israelsk statsminister å agitere for å gi bort territorium til Palestina, at Israel ikke overraskende håper på å oppnå sitt tostatsmål ved hjelp av en deal som er så dårlig som overhodet mulig for palestinerne, noe som igjen like lite overraskende fører til at palestinerne takker nei – de kan jo uansett bare vente til, si, 2025 (antagelig går det enda lenger tid fra de utgjør befolkningsmajoritetet til disse faktisk når stemmerettsalder, men du skjønner hva jeg mener) og så kan de i prinsippet løse problemet via valgurnene. Problemet med det resonnementet er selvsagt at det ikke akkurat står godt regjeringsmateriale i kø på palestinsk side…
Alle som går inn for en palestinsk stat i hjerte av Israel er og blir antisemitter!
Det er helt umulig å komme unna!