Ministersosialister og plenvandrere

Endringer kommer ikke om folk ikke tar til gatene, skriver Ronny Kjelsberg. Foto: Wibeke Bergheim

Historien er ganske så tydelig på at politikere i folkevalgte forsamlinger får utrettet mye mer, når det står en rasende folkemengde og demonstrerer utenfor.

Ronny Kjelsberg
Om Ronny Kjelsberg (11 artikler)
Ronny Kjelsberg er Universitetslektor ved NTNU og tidligere fylkestingsrepresentant for Rødt 2007-2015.

En gammel skinndebatt på den systemkritiske venstresiden går på spørsmålet om man kan endre verden gjennom vedtak i parlamentariske organer, eller om samfunnsendringer skjer når folk går ut på gata og demonstrerer og tvinger gjennom endring via ulike former for utenomparlamentariske politiske aksjoner. De som støtter sistnevnte strategi, kaller gjerne sine motstandere «ministersosialister». SV ble på sin side forsøkt latterliggjort av en samlet offentlighet da enkelte stortingsrepresentanter forsøkte å demonstrere mot egen regjering på plenen utenfor Stortinget i 2005.

Kobling mellom aktivisme og parlamentarisme

Når jeg sier det er en skinndebatt, er det ikke fordi det er problemstillinger som det ikke er viktig å diskutere, men heller fordi en enten-eller-diskusjon er en problemstilling som er så overforenklet at det ikke gir mening. De viktige problemstillingene handler om hvordan parlamentarisk arbeid og utenomparlamentarisk arbeid kan fungere sammen.

Kampen om endring av samfunnet er en kamp om det kulturelle og ideologiske hegemoniet. Da må man bygge et mothegemoni, og man må bygge en motkultur mot den rådende.

Den ikke spesielt radikale økonomen Joseph Schumpeter beskrev demokratiet som et system hvor ulike eliter konkurrerer om å få styre på vegne av folk. Mange radikale vil nok kunne være enig i at et slikt litt kynisk syn beskriver dagens demokrati godt. I betydningen «folkestyre» er vårt system et stykke unna målet.

Vi må bygge mothegemoni

Dette er parallelt med den marxistiske tenkeren Antonio Gramscis beskrivelse fra noen tiår tidligere: I moderne vestlige land styrer ikke de styrende elitene med makt. De styrer med de styrtes aksept og støtte. Dermed går ikke kampen gjennom vedtak i parlamentariske organer – kampen om endring av samfunnet er en kamp om det kulturelle og ideologiske hegemoniet. Da må man bygge et mothegemoni, og man må bygge en motkultur mot den rådende. Det skjer både gjennom bygging av masseorganisasjoner, gjennom kamp om og mellom de som har rollen i samfunnet som «intellektuelle» (i Gramsciansk forstand gjerne et noe bredere begrep enn i dagligtalen, som inkluderer alle som former den mer offentlige delen av samfunnsdebatten og kulturen). Det er en kamp som pågår kontinuerlig på alle områder i samfunnet inkludert, men ikke avgrenset til den normale politiske debatten. På dette grunnlaget avviser Gramsci for eksempel Lenins kaderpartimodell til bruk i samfunn som våre, til fordel for demokratiske masseparti som er i stand til å utføre nettopp denne bredere samfunnsrollen på en mye bedre måte.

Parlamentariske posisjoner er dermed selvsagt ikke et mål i seg selv. De er et verktøy for å få gjennomføre politikk. Men de er et viktig verktøy, og av de historisk sett mer demokratiske vi har sett.

Politikerne må tvinges til handling

Dersom vi ser på hvordan de som har fått gjennom samfunnsendringer i vestlige land har jobbet, selv om de nok har vært mindre revolusjonerende enn mange kunne ønske seg, kan det gi en pekepinn på hvordan man bør jobbe både parlamentarisk og utenomparlamentarisk.

En historie av usikker opprinnelse, om USAs kanskje mest progressive president (i et noe begredelig utvalg) Franklin D. Roosevelt, går som følger: Roosevelt fikk besøk på sitt kontor av en gruppe fagforeningsledere, som la fram ønsker om endringer av politikken i en mer progressiv retning. Roosevelt satt lenge rolig og hørte på alle forslagene og kravene som ble lagt fram. Da fagforeningsfolkene var ferdige, var svaret hans: «And now – go out and make me do it!». Usikker opprinnelse eller ikke: Roosevelt trengte kraften av en tydelig arbeiderbevegelse som jobbet utenomparlamentarisk for å få gjennomført New Deal.

Occupy vs Tea Party

Den samme konklusjonen kan vi se – med et litt tristere utfall – i moderne amerikansk politikk. Vi har de siste årene opplevd oppblomstring av radikale bevegelser både på venstre- og høyresiden – henholdsvis Occupy og Tea Party-bevegelsen. I de to bevegelsene ser vi – foruten svært ulike politiske ståsted – også store ulikheter i synet på parlamentarisk deltagelse. Mens Occupy-bevegelsen mente at dette ville skitne til det politiske prosjektet deres, har Tea Party som kjent gått aktivt inn i det Republikanske partiet.

Evo Morales i Bolivia kom til makten etter mange tiår med aktivitet i politiske massebevegelser: fagforeninger, urfolksorganisasjoner og MAS (Bevegelsen for sosialisme).

Det er da også stor forskjell på de politiske konsekvensene av aktiviteten fra de to ulike grupperingene. Mens lufta dessverre i stor grad gikk ut av Occupy, etter at de med kraftfulle bidrag fra politiet i mange byer ble fjernet både fra Zucotti Park og andre parker rundt omkring i landet, har Tea Party-bevegelsen fått valgt inn representanter gjennom aktiv mobilisering til nominasjonsmøter i Det republikanske partiet. Gjennom denne kombinasjonen av utenomparlamentariskog aktivt parlamentarisk arbeid, har Tea Party fått en skremmende stor innflytelse på amerikansk politikk, og gjennom sine representanter til tider lammet hele det amerikanske samfunnet.

Evo Morales og Chavez

Den verdensdelen som har vist de største radikale framgangene de siste femten årene – Latin-Amerika, har også fått en lang rekke radikale presidenter gjennom å vinne demokratiske valg. Men man vinner selvsagt ikke valg ved å være i parlamentet, man vinner dem ved å nå ut til folk. Evo Morales i Bolivia kom til makten etter mange tiår med aktivitet i politiske massebevegelser: fagforeninger, urfolksorganisasjoner og MAS (Bevegelsen for sosialisme).

Hugo Chavez i Venezuela kom nok på sin side til makten i mye større grad på bakgrunn av personlig popularitet, selv om han selvsagt også hadde sin MVR (Bevegelsen for den femte republikken) i ryggen. Mye tyder nok likevel på at han var klar over denne svakheten, og han var derfor hele tiden aktiv med å bygge opp nettopp massebevegelser, og å aktivisere de fattige som hadde stemt på ham. Når Chavez ble forsøkt styrtet gjennom et kupp i 2002, var det da også en kombinasjon av store masseprotester samt lojalitet i deler av de militære styrkene som bidro til at kuppet mislyktes. Igjen ser vi altså at en kombinasjon av arbeid innenfor og utenfor institusjonene er en nødvendig suksessfaktor.

Politikken formes også i gatene

Dette to-spors-løpet har også hele tiden vært arbeiderbevegelsens spor. Man har startet partier, og stilt til valg. Man har lagt strategier sammen. Men man har også gått på gatene når det har vært nødvendig, streiket og utført andre aksjoner. Det har bidratt sterkt til den velferdsstaten og de frihetene samfunnet har i dag.

Når Jens Stoltenberg har advart mot en mer aksjonistisk fagbevegelse, og antydet at fagforeninger oppnår mer ved å “sitte ved bordet” og bidra til kompromisser, skisserer han den samme falske motsetningen som de rene og ranke som avviser parlamentarisk arbeid helt. Historien er ganske så tydelig på at politikere i folkevalgte forsamlinger får utrettet mye mer, når det står en rasende folkemengde og demonstrerer utenfor. Samtidig kan folkemengden risikere å oppnå lite, dersom det ikke er noen innenfor maktens korridorer som kan løfte fram deres krav.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.