Tariffavtaleverket – et tveegget sverd

Foto: Søren Niedziella

Når arbeidsgiver hyrer streikebrytere, kan ikke fagbevegelsen la avtaleverket med NHO begrense hvilke verktøy som tas i bruk for å stoppe streikebryterne.

Daniel Vernegg
Om Daniel Vernegg (4 artikler)
Daniel Vernegg er en frihetlig sosialist organisert i Motmakt og Latinamerikagruppene i Norge.

Havnearbeidere i flere byer er for tiden i konflikt med arbeidskjøpere og NHO. Stridens kjerne er at arbeidskjøperen i Risavika havn utenfor Stavanger nekter å inngå tariffavtale med lokale havnearbeidere. Etter at ledelsen i LO nylig gikk ut og tok avstand fra en sympatiblokade utført av havnearbeidere i Tromsø, har ironisk nok tariffavtalesystemet i seg selv blitt et hinder i havnearbeidernes faglige kamp.

Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) – som organiserer havnearbeidere i Norge – har som et ledd i å presse NHO til å gå med på tariffavtale i Risavika tatt ut 14 havnearbeidere i Tromsø i sympatistreik. For å gjøre denne ineffektiv, har arbeidskjøperen Nor-Lines satt inn streikebrytere til å laste og losse Hurtigruta som daglig legger til i Tromsø Havn.

For å motvirke streikebryteriet har havnearbeiderne og en rekke støttespillere ved flere anledninger blokkert streikebryternes arbeid. Siste i rekken av blokader skjedde 12. juni. Denne endte med at politiet tok side i arbeidskonflikten ved å sette 41 fagforeningsaktivister på glattcelle og ilegge samtlige individuelle forelegg pålydende 4000 kroner.

Til tross for at de anser arbeidskonflikten for å være lovlig, har LO sentralt tatt avstand fra blokadeaksjonen og anmodet havnearbeiderne om ikke å utføre flere lignende aksjoner før arbeidsretten har avgitt kjennelse i saken. Vegard Holm har påpekt at dette er et standpunkt en har å forvente fra LO, da organisasjonen etter arbeidstvistloven og hovedavtalen er bundet av den såkalte resignasjonsplikten. Denne sier at LO ikke kan bruke aksjonsformer motparten er uenig i før arbeidsretten har avgitt en kjennelse om den er legitim.

Klassekompromissets grunnfjell
At arbeidslivet reguleres gjennom tariffavtaler mellom arbeidskjøpere og -selgere er en del av kjernen i den norske modellen. Helt siden 1935 har klassemotsetningene mellom arbeider og arbeidskjøper vært regulert gjennom Hovedavtalen mellom LO og NHO. Denne er så sentral for forholdet mellom organisasjonene at den ofte omtales som arbeidslivets grunnlov. Avtalen anerkjenner arbeidernes rett til å forhandle kollektivt, samtidig som den gir arbeidskjøperne styringsrett over arbeidet. Den utgjør således grunnfjellet i det såkalte klassekompromisset.

Blant strømningene som historisk har gjort seg gjeldende i arbeiderbevegelsen har det å kreve tariffavtaler ikke alltid vært en unison strategi. Internasjonalt har syndikalistiske og anarko-syndikalistiske fagforeninger vanligvis hatt som praksis å ikke inngå slike avtaler. Dette har blitt begrunnet med at tariffavtaler innebærer en anerkjennelse av arbeidskjøperens eiendomsrett over produksjonsmidlene og styringsrett over arbeidet, og dermed strider i mot målsetningen om å erstatte kapitalismen med økonomisk demokrati.

Også i norsk fagbevegelse har det til tider vært utbredt motstand mot å inngå tariffavtaler. Fagopposisjonen av 1911 – en syndikalistisk inspirert fraksjon av fagbevegelsen som på et tidspunkt vant flertall i LO – hadde som ett av sine hovedmål at bindende overenskomster med arbeidskjøpere måtte avskaffes. Martin Tranmæl, som var en sentral skikkelse innad i opposisjonen, begrunnet motstanden mot slike avtaler med en mer pragmatisk tilnærming enn syndikalistenes prinsipielle motstand mot å anerkjenne arbeidskjøperen. Tranmæl argumenterte for at hvorvidt en skal inngå tariffavtaler, er et strategisk spørsmål som bør avgjøres basert på om avtalene til enhver tid er mest til skade eller gagn for arbeidernes mål. I og med at kollektiv forhandlingsrett på denne tiden uansett var anerkjent av de fleste arbeidskjøpere, hevdet Tranmæl at tariffavtaler var «blit mere til beskyttelse for arbeidskjøperen end for arbeideren» og at lange tariffperioder hadde en «søvndyssende virkning […] paa arbeiderklassen».

Klassesamarbeidsbyråkrati eller kamporganisasjon?
LO-sekretariatets avstandstagen fra blokadene i Tromsø viser at Tranmæls erfaringer fra hundre år tilbake fortsatt er av relevans for norsk fagbevegelse. Når bestemmelsene i avtaleverket mellom partene i arbeidslivet blir en hemsko for arbeideres forsvar av egne klasseinteresser, må det stilles spørsmål om avtaleverkets attraktivitet for fagbevegelsen.

Med sin avstandstagen fra aksjonene i Tromsø, fremstår LO som et klassesamarbeidsbyråkrati som verken vil eller makter å være den kamporganisasjonen som trenges for å stå i mot arbeidskjøpernes angrep på havnearbeidere i hele landet. Det skapes en kløft mellom arbeiderne på grasrota som søker å forsvare egne klasseinteresser og byråkratene på toppen av egen organisasjon, som setter forholdet til staten og NHO foran solidariteten med egne medlemmer.

Når arbeidsgiver ikke nøler med å hyre uorganiserte til å gjøre de streikendes arbeid, kan ikke fagbevegelsen la avtaleverket mellom egen organisasjon og NHO begrense hvilke verktøy som tas i bruk for å stoppe streikebryterne.

Se bort i fra resignasjonsplikten og bruk hele verktøykassa!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.