Blod, olje og våpen – debatt om norsk imperialisme

I vår ga jeg ut den lille boka «Blod, olje og våpen – norsk imperialisme» på forlaget Rødt!. Den er nå anmeldt av Vegard Velle.

Pål Steigan
About Pål Steigan (2 Articles)
Pål Steigan er skribent, kulturarbeider, kommunist, kokk og amatørfotograf. Har blant annet forfattetet bøkene Sammenbruddet og En folkefiende. Driver nettstedet steigan.no.

«En skuffet forfatter»

Vegard Velle innleder anmeldelsen slik:

Blod, olje, og våpen – norsk imperialisme er skrevet av en skuffet forfatter, en som har vært stolt av landet, flagget og grunnloven. En som skulle ønske ting var annerledes. Han ligger våken på natta og bekymrer seg, siden han er glad i Norge og ikke hadde trodd nasjonen ville synke til dagens nivå.

I diskusjonstråden som følger er det en debattant (Edgar Strand) som følger opp dette punktet i anmeldelsen ved å skrive:

Heile utgangspunket for boka er tydelegvis at Steigan har mista trua på den norske nasjonen, noko som ikkje er så rart med maoistanes tradisjon for nasjonalistisk retorikk og politikk. Det er nettopp slike anti-proletære haldninger som skapar skile, og det med rette.

Jeg vet ikke om Velle er enig i dette, men ved å legge vekt på dette med «skuffet forfatter» kan han oppfattes i denne retninga. I så fall ligger det en større uenighet under her, som Velle med fordel kunne ha gjort eksplisitt. Det pågår en internasjonal kamp om nasjonenes rolle i dagens verden. Den ledende delen av den norske kapitalistklassen og deres politikere går aktivt inn for å bygge ned norsk sjølråderett og legge oss inn under det som er planlagt å skulle bli en europeisk supermakt. Politikerne abdiserer fra politikken og gir kontrollen til et ikke-valgt byråkrati i Brussel. Og samtidig utvikler de en aggressiv norsk imperialisme.

omslag olje blog våpen

Store deler av den europeiske venstresida har akseptert premisset til globalistene: nasjonen er problemet, ja til europeisk integrasjon. Så viser det seg at denne integrasjonen fører til et ukontrollert og ukontrollerbart kapitaldiktatur i form av EU-troikaen, og at velgerne over hele Europa reagerer med raseri på dette.

Stort sett har «venstresida» i Europa vist seg ute av stand til å fange opp dette raseriet og føre an i kampen mot globalistene. De oppfattes med rette som deler av det samme. Det finnes noen få hederlige unntak, men stort sett er det partier på ytre høyre som fanger opp raseriet mot EU-diktaturet – med de konsekvensene det måtte få.

Så spørsmålet er ikke om jeg er skuffet, men om jeg fanger opp en følelse som er reell og utbredt i norsk arbeiderklasse og blant norske småkårsfolk. Jeg tror jeg gjør det. Den svenske historikeren Henrik Arnstad mener at norske bunader og 17.maitog tyder på at vi er et folk på vei mot fascismen. Han ser bort fra at kampen for norsk sjølråderett på grasrota ble båret fram av arbeiderbevegelsen og folkebevegelsene, og at den for det aller meste har spilt en progressiv og anti-imperialistisk rolle.

Det jeg har gjort i Blod, olje og våpen er å stille denne progressive norske najonalismen opp mot overklassens militarisme og imperialisme på Norges vegne. Hvis venstresida igjen skal bli relevant i Norge, og ikke overlate motstanden mot globalismen til ytterliggående høyrepartier, tror jeg dette er den eneste farbare veien. Om Vegard Velle er enig i det eller ikke, skal jeg ikke ha sagt. Men han later i hvert fall ikke til å ha forstått det.

Mangel på teori?

Vegard Velle skriver videre:

Boka har en rekke interessante fakta. Det jeg likevel er kritisk til er måten disse faktaene er systematisert, hvordan den nyere utviklingen i norsk politikk og økonomi blir lagt frem. En ting er flommen av tall og fakta. Disse fremmedgjør i hvert fall meg fra teksten. Jeg husker dem ikke, og tallene flyter over i hverandre. Teksten ender opp som en eviglang Wikipedia-artikkel om norske selskapers synder i utlandet, med politikerne på slep, attpåtil relativt usystematisk organisert.

For det andre er de prinsipielle og teoretiske poengene som faktaene kunne illustrert vekke, de fins så å si ikke. I beste fall er de implisitte. Det blir for mye empiri som ikke er knyttet til teori.

Jeg er lei meg hvis jeg har fremmedgjort Vegard Velle eller andre lesere. Det var ikke meningen. Men jeg tror vi ser litt ulikt på oppgaven. Jeg ser det slik at norsk imperialisme og militarisme er lite kjent for folk i Norge, og at det er svært viktig å dokumentere den med tall og fakta. Det er dette jeg har sett som min viktigste oppgave i Blod, olje og våpen. Det er ikke et teoretisk verk. Det er en pamflett der jeg gir et detaljert riss av den store forandringa av norsk kapitalisme som har skjedd siden oljealderen startet i 1970. Og jeg viser sammenhengen mellom privatisering, globalisering, oljeimperialisme, militarisme og krig. Jeg har villet gjøre dette, ikke via teoretiske utlegninger, men gjennom ugjendrivelige tall og fakta, slik at det vanskelig kan avvises.

Dette er min metode. Den er ikke hevet over kritikk, men det er nå en gang slik jeg jobber. Jeg pleier å si «Følg pengene!», og det viser seg at det er en uhyre effektiv metode. Det går an å ha uendelige kollokviediskusjoner om Marx, Hobson, Hilferding og Lenin uten å komme en millimeter nærmere en forståelse av hvordan kapitalismen av i dag egentlig er. Ved å følge denne metoden har jeg kommet ganske langt i å gi en konkret beskrivelse av maktforhold både i Norge og i den internasjonale kapitalismen. De som følger meg på steigan.no vil kjenne til dette arbeidet, slik som for eksempel i artikkelen Finansoligarkiet eller Norge og den internasjonale storfinansen.

Velle har rett i at jeg har en del implisitt teori. I bakgrunnen ligger en tilslutning til Marx’ økonomiske teorier og Lenins imperialismeteori. Da Lenin skrev Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium hadde han først sittet og lest og analysert enorme mengder med data om jernbaneutbygging, stålproduksjon, energi osv. Marx tilbrakte et uendelig antall timer på British Museum med å studere statistikk og parlamentsarapporter. Det er sånn man bør jobbe for å utvikle teori.

Sånn jobber jeg også. Men jeg er ingen Marx eller Lenin, men kanskje jeg kan være en Diderot, altså en encyklopedist, en folkeopplyser. Det holder for meg.

Før jeg ble marxist, altså før jeg ble seksten år gammel, prøvde jeg å være en slags eksistensialist eller Platon-tilhenger. Jeg hadde ikke noen sans for Aristoteles, fordi han var blitt misbrukt av kirken. Men når jeg i dag leser dem, foretrekker jeg Aristoteles’ beskrivelse av dyrene framfor Platons. Aristoteles skriver som en som har vokst opp på gård, du kan formelig kjenne luktene av brunst, blod og møkk. Platon skriver som en aristokrat som forholder seg til ideen hest framfor den virkelige hesten.

Det går an å trekke en rekke teoretiske slutninger av Blod, olje og våpen. For meg er ikke fakta noe som brukes «til å illustrere teorier», slik Vegard Velle sier. Fakta er det stoffet teorier må utvikles ut fra og føres tilbake til. Jeg ser en rekke mulige tråder som det vil være interessant å følge videre. Det gjelder sammenhengen mellom profittratens fall rundt 1970 og privatisering og globalisering. Det gjelder sammenhengen mellom utviklinga av en globalisert kapitalistklasse og rovdriften på stadig minkende ressurser. Det gjelder sammenhengen mellom den enorme kapitalopphopinga og avskaffelsen av demokratiet. Her er det mye jobb å gjøre.

Men det var ikke oppgaven for Blod, olje og våpen. Det jeg ville gjøre var nettopp det Vegard Velle kritiserer meg for å gjøre, nemlig å skrive en «wikipediaartikkel om norsk imperialisme». Ideelt ville jeg hatt den med lenker, men siden det funker dårlig på papir, får folk nøye seg med fotnoter.

Og sjøl om Velle tydeligvis har blitt forvirret og kanskje har kjedet seg, så har jeg da heldigvis klart å gi ham noen aha-opplevelser:

Steigan fremhever to sentrale utviklingstrekk – utviklingen av en oljeøkonomi, som går hånd i hånd med veksten i finanskapital. Et interessant faktum her, som jeg ikke var klar over, er at oljefondet faktisk er større enn summen av verdens ti største dollarmilliardærer og på størrelsen med BNP for verdens 70 fattigste land.

Forfatteren retter pekefingeren mot den voksende norske krigsindustrien, som ifølge et sitat av daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen, skal løfte Norge videre når oljealderen tar slutt.

Det er nettopp det jeg har prøvd å gjøre, ikke teoretisere, men å avdekke virkeligheten. For meg som materialist, er teorier ikke annet enn mer eller mindre heldige forsøk på å forstå virkeligheten. Altså begynner og slutter det hele med virkeligheten. Og teoriene prøves på om de faktisk fungerer i denne virkeligheten.

Ikke på noe punkt kritiserer Velle meg for å framstille virkeligheten feil. Det er jeg glad for. Det utelukker naturligvis ikke at jeg likevel kan ha gjort feil. Men det betyr i hvert fall at en kritisk leser ikke har funnet dem, og det betyr kanskje at boka kan brukes videre.

Avslutningsvis kritiserer Velle meg for ikke å gå inn i en rekke pågående internasjonale debatter og dropper en serie med navn i den forbindelsen. Men det er altså ikke den boka jeg har skrevet.

Denne boka handler om Norges vei fra en sosialdemokratisk velferdsstat til en mer og mer aggressiv krigerstat med globale imperialistiske ambisjoner. Og den er basert på tall og fakta.

Avslutningsvis vil jeg takke Vegard Velle for at han har tatt seg tid til å lese boka og skrive en anmeldelse. Kanskje det kan føre til at vi får en større debatt om norsk kapitalisme av i dag og norsk imperialisme.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*