Et forsvar for Utopia

Foto: Goldenes-Zeitalter

Krefter på høyresiden har forstått visjoner om utopiske samfunn som noe grunnleggende autoritært. Enkelte på venstresiden ser ut til å akseptere dette premisset.

Jo Røed Skårderud
Om Jo Røed Skårderud (3 artikler)
Jo Røed Skårderud er uavhengig bystyrerepresentant i Trondheim og medlem av arbeidsgruppa til forumet Trondheims Venstreside.

Lars Akerhaug kan i en artikkel i Minerva fortelle at det var Stalins utopiske visjoner om et klasseløst samfunn som la grunnlaget for Moskvaprosessene, politiske utrenskninger, Gulag, det store, og spektakulært mislykkede, spranget i Kina og Pol Pots dødsmarker. Det blir visjonene som er ansvarlig for massedrapene, og det antydes at alle som deler drømmen om et klasseløst samfunn er potensielle Gulagfangevoktere og massemordere. Akerhaug er ikke alene om å sette likhetstegn mellom det å ha sosialistiske visjoner og det autoritære. Argumentet hentes fra Friedrich Hayecks ide om «the slippery slope to totalitarianism» og er et yndet verktøy i høyresidens verktøykasse.

Alle som har forsøkt å diskutere et alternativ til kapitalismen med folk fra høyresiden har blitt møtt med argumentet om at alle forsøk på å bygge kommunismen har endt med varierende grad av katastrofe og at det beviser at visjonen om kommunisme ikke bare er farlig, men på deterministisk vis vil resultere i et autoritært samfunn. Ola Innset fra Rødt mener lærdommen venstresiden må ta fra mislykkede sosialistiske eksperimenter er «å holde seg unna grandiose visjoner om vidunderlige nye verdener, og holde fokus på økonomiske reformer.» SVs Snorre Valen konkluderer i Klassekampen 15.5 like godt med at «forestillingen om et idealsamfunn er i sitt vesen autoritær.»

Mye å lære, men hva?

Venstresiden har lært og kan lære mer av feilslåtte eksperimenter med sosialisme, men lærdommen er ikke at det er galt å ha grandiose visjoner om vidunderlige nye verdener. Lærdommen vi må ta med oss fra Sovjet og Kina er at det er uakseptabelt å sette demokrati, menneskeverd og rettigheter til side for å oppnå visjonene. Fellestrekket for samtlige mislykkede eksperimenter med sosialismen var at de var bygd på en pervertert variant av marxismen som i egne øyne ga en elite rett til å lede på vegne av et innbilt folk mot en fantastisk framtid og knuse akkurat så mange egg som nødvendig på veien.

Det er i tanken om at målet helliger middelet man finner det autoritære, ikke i forestillingen om det ideelle samfunn.  For venstresiden er det helt avgjørende å ta klart avstand fra all romantisering av påståtte fremskritt under autoritære sosialistiske regimer. For er det en ting historien har lært oss så er det at store drømmer kombinert med manglende respekt for menneskeverd og demokrati ender i katastrofe. Venstresidens første bud kan oppsummeres i et viktig vedtak fra Rødts landsmøte «en sosialisme uten demokrati er overhodet ingen sosialisme.»

En visjon om et ideelt samfunn er kanskje fjernt, men det er en tillitserklæring til det menneskelige potensial man kun finner på venstresiden i norsk politikk. Høyresiden har resignert og mener vi må innfinne oss med at det alltid vil finnes fattigdom, krig og nød. Ledende SV-politikere relanserer sosialismen som en blandingsøkonomi, litt utvidet  velferdsstat, litt mer COOP, litt sterkere fagforeninger og vips er det sosialisme. Selv blant Rødt-politikere mener noen at vi må innse at det aldri blir «like fint å jobbe som å danse

Hvor stort er det lov å drømme?

Spørsmålet er da, hvorfor skal vi ikke ha større ambisjoner på menneskehetens vegne?  Klarer vi å komme oss gjennom den stadig mer overhengende trusselen kapitalismen utgjør mot menneskehetens framtid bør det være få grenser for hva vi kan oppnå. Det bør være en enkel sak å sikre at alle mennesker får oppfylt sine grunnleggende behov, men hvorfor stoppe der? Med enorm satsning på teknologi og systemer for rettferdig fordeling kan man se for seg et klode som ikke bare er post-fattigdom, men hvor vi utnytter ressursene på en slik måte at alle har tilgang på det de måtte ønske seg, gratis, innenfor rimelige grenser.

Fjerner vi nød og fattigdom fjerner vi mye av grunnlaget for konflikt. Vi vil kanskje aldri klare å skape et fullstendig fredelig samfunn, men vi kan redusere krig og vold til det absolutte minimum ved å fjerne de underliggende årsakene til konflikt.  Det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne utvikle maskiner som tar seg av alt farlig og slitsomt arbeid, slik Oscar Wild så for seg allerede i det 19. århundre. Man kan se for seg at stadig mer avansert legevitenskap vil gjøre oss i stand til å forbedre kroppene våre, utrydde sykdom, leve lenger, kanskje så lenge vi selv ønsker.  Og hvorfor tro at vi er nødt til å begrense oss til en enkelt klode? Allerede i dag legges det seriøse planer for kolonisering av andre planeter, hvor langt kan vi ikke komme på et par hundre år?  Karl Marx ønsket seg et samfunn hvor man kunne fiske, rølpe og diskutere politikk akkurat når man ville. Det er godt mulig han var for lite ambisiøs på fremtidens vegne. Kommer vi over den kapitalistiske kneika har vi alle grunn til å være optimistiske.

Like fint å jobbe som å danse

Enhver grandios visjon om en fremtidig perfekt verden lyder som en sci-fi roman. I så fall er det sunt. Det er et tegn på at vi tør tenke utenfor boksen og ikke kjøper høyresidens ide om kapitalismen som historias slutt eller Arbeiderpartiets historie om velferdsstaten som arbeiderbevegelsens endestasjon.  Visjoner kan inspirere og revitalisere nå som vi sloss i motbakke. Det betyr ikke at man skal glemme hvor kampen står i dag. Det hjelper lite å diskutere hvordan best sikre rettferdig fordeling i Utopia hvis man ikke klarer å levere troverdige svar til folk i Norge 2014. Vi skal levere løsninger til folk her og nå, men det betyr ikke at det finnes noe autoritært i å tenke store tanker og enda større drømmer.

Det er ikke venstresidens jobb å stemple hverandre med løse påstander om å være autoritære uten grunnlag. NHO betaler Civita millioner av kroner i året for å gjøre den jobben. Vi skal bygge hverandre sterke, ikke være tankepoliti. Samtidig skal vi møte de ekstremt marginale kreftene på venstresiden som faktisk er autoritære med den avskyen de fortjener.  Skal vi overbevise folk om at vi kan skape et bedre samfunn enn kapitalismen må vi ha en idé om hvor vi skal.  Det er ikke autoritært, det er visjonært, og vi skal ikke se bort ifra at det blir like fint å jobbe som å danse.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.