Væpna revolusjon i Rødts programdebatt

En skal lete lenge etter en større pr-katastrofe for sosialistisk politikk enn den som har fulgt Rødts programdebatt. Ikke bare de vanlige mistenkte – som Hans Petter Sjøli – men en brokete forsamling fra Eskil Pedersen til Andreas Halse, har samlet seg rundt en kritikk av udemokratiske og voldsromantiske tendenser i Rødt.

For norske sosialister har debatten styrket eksisterende misforståelser og bedret grunnlaget for lettvinte kritikker. Pekefingre kan rettes til flere kanter, både i og utenfor partiet. Tiden for en intern skyldfordeling for kaoset må komme, men i første omgang må debattens groveste misforståelser avklares.

En sosialistisk programdebatt

For det første er det ikke riktig at Rødts eksisterende prinsipprogram er noe program for «væpna revolusjon». Slik har det blitt framstilt av typer i Minerva og Civita, men disse kan ikke diktere premissene for en sosialistisk programdebatt. Programmet inneholder et poeng om behovet for å sikre «at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten». For å forhindre misforståelser har de i neste setning en passus om at «maktovertakelsen skal skje fredelig, og med demokratiske midler».

Grunnlaget for dagens kinkige situasjon ble lagt når Bjørnar Moxnes – etter å ha blitt konfrontert med førstnevnte passasje – tilsynelatende aksepterte kritikken ved å love endringer i et framtidig program. Da halve programkomiteen innstilte på et program med liknende passasjer, hadde Civita-kritikerne støtte i Moxnes for sine påstander om udemokratiske tendenser i Rødt. Bedre ble det heller ikke av at Ronny Kjelsberg luftet disse anklagene i norsk presse, noe som ledet til en NTB-sak.

Revolusjon er ikke kupp

For det andre – mer generelt – er det ikke riktig, verken historisk eller prinsipielt, at «revolusjon» betyr kupp eller ufredelig maktskifte. Dette har vært kommentatoriets påstand. For en sosialist er en revolusjon en ustrakt overgang fra en samfunnstype til et annet, fra kapitalisme til sosialisme. Mimirs inntog i debatten – der han kritiserte Rødt med utgangspunkt i Civitas voldelige revolusjonsforståelse – var ikke særlig produktiv ettersom han bare forsterket en utbredt misforståelse.

Spørsmålet om militæret

For det tredje tror jeg det er verdt å bruke litt energi på – den dels reelle og dels medieoppdiktede – diskusjonen i Rødt om fredelig revolusjon. Siden en sosialistisk overgang er en prosess som vil rokke ved etablerte makt- og eierinteresser, har noen i Rødt luftet muligheten for at en slik overgang vil bli møtt med militær eller annen undergravende motstand. Tross kritikken fra en forent skravleklasse er det intet udemokratisk i å diskutere om en norsk flertallsbevegelse kan møtes med slik motstand i en situasjon der den økonomiske makten i inn- og utland utfordres.

Fatalisme vs voluntarisme

Det er ikke dermed sagt at diskusjonen i Rødt er særlig god. På den ene siden har vi Dalsbø og co. som sier at det kan komme en voldelig reaksjon. På den andre siden har vi Kjelsberg og co., som sier det er meningsløst å spekulere i en slik reaksjon, og at revolusjonen godt kan bli fredelig i Norge.

Begge fløyer tar for gitt at en fredelig revolusjon er mulig. Den første sier – litt fatalistisk – at dette vil skje om historien vil.  Den andre sier – litt voluntaristisk – at dette sikkert ordner seg fint. Det har tilsynelatende ikke falt dem inn at Rødts strategi må være en strategi for en fredelig overgang, en strategi innrettet på å aktivt skape betingelsene for en fredelig revolusjon.

På tide å tenke strategisk

Kan vi beskrive en situasjon der en sosialistisk overgang vil kunne gå fredelig for seg? Det tror jeg de fleste i Rødt kan enes om. I så fall er det eneste ansvarlige å, på veien henimot revolusjonen, gjennom politiske allianser, reformer og protestbevegelser, skape et Norge som i størst mulig grad likner denne situasjonen. Kort sagt, å skape en situasjon der fredelig revolusjon ikke bare er mulig, men i overveldende grad sannsynlig.

I en verden der folkeretten stadig svekkes, slik at USA og deres konsorter ikke lenger nøler med å styrte statsledere og å destabilisere fiendtlige regimer, virker det naivt å ta for gitt at denne situasjonen eksisterer i Norge. I et land som ikke nøler med politisk overvåkning, og der militærvesenet har mistet sin folkelige basis, er det også altfor enkelt. Løsningen består ikke å henfalle til fraser om «væpna revolusjon», men i at kampen for folkeretten internasjonalt og demokratiet nasjonalt knyttes sammen i en sosialistisk strategi for fredelig omveltning. Vi kjemper for en fredelig verdensorden og at folkeretten holdes i hevd, (delvis) fordi det er en strategisk forutsetning for et sosialistisk Norge.

Fredelig eller væpna

Begge fløyer tar en «det-som-skjer-det-skjer»-holdning, men tipper på resultater i motsatte retninger. Løsningen består i å forstå at betingelsene for en fredelig revolusjon må skapes. Dette betyr faktisk at Rødts helhetlige program- og strategiforståelse bør informeres av dette perspektivet, og dette burde være programdebattens virkelige fokus. Slik kan man oppløse motsetningen mellom de «myke» og de «harde» – og kvitte seg med den evinnelige diskusjonen om «fredelig» eller «væpna» revolusjon.