#Leftmaidans 10 krav for Ukraina

Foto: Ivan Bandura

Et manifest i 10 punkter for å samle venstresiden i Ukraina, #leftmaidan, bak et program for vekst og velferd. Mot EU og IMF, mot oligarker og mot nasjonalistene.

 

Det følgende manifestet representerer et mindretall i den ukrainske venstresiden, men er like fullt et seriøst og reflektert dokument som fortjener en større leserkrets

– Redaksjonen i Radikal Portal

 

Euromaidan og et program for venstresiden

Euromaidans popularitet skyldes ikke at ukrainerne oppfatter spørsmålet om frihandel som så viktig at det fikk dem til å ofre mang en søvnløs natt på Uavhengighetstorget. Det er landets sosioøkonomiske problemer, som er enda mer prekære enn forholdene i Ukrainas naboland, som utgjør kjernen i demonstrasjonen.

Lønnsnivået i Ukraina er mellom 2 og 2,5 ganger lavere enn i Russland og Hviterussland, og betydelig lavere enn i EU. Den verdensomspennende økonomiske krisen har rammet Ukraina i enda større grad enn stort sett alle andre europeiske land mellom Atlanterhavet og Ural. Etter krisen stoppet den økonomiske veksten nesten helt opp, og det ukrainske produksjonsnivået vil etter alt å dømme fortsette å avta i 2014. En sentral årsak er at oligarkene mer eller mindre fritas for beskatning. I praksis innebærer dette at enkelte kan eksportere mineraler, metaller, ammoniakk, hvete og solsikker til en verdi av titalls milliarder dollar uten å rapportere noe overskudd. Alle inntekter gjemmes bort i offshore-områder, hvor for øvrig de fleste ukrainske bedrifter formelt holder til. All fortjeneste en bedrift skaper innenfor landets grenser, kan altså på lovlig vis bli transportert til skatteparadiser ved å omdanne fortjenesten til fiktive lån.

Kommer det da som noen overraskelse at den ukrainske regjeringen har vanskeligheter med å fylle sine budsjetter? Mot slutten av fjoråret befant Ukraina seg på et nær-krise-nivå. Å tilbakeholde lønn statlig ansatte hadde opptjent, ble vanlig praksis, og alle overføringer til sosiale tjenester forsvant. Situasjonen ble forverret av handelskrigen med Russland, da Gazprom tvang ukrainske bensinpriser opp til rekordhøye nivåer. Oligarker tvang landet inn i et hjørne, og selv etter uendelige samtaler var det ikke mulig å få til en helhetlig utviklingsstrategi. De lot være å investere i staten, samtidig som de tappet staten for penger. Enhver realistisk utviklingsstrategi må legge en demper på oligarkenes appetitt – og den må i hvert fall delvis sette en stopper for offshoreordninger og bety et minimums skattenivå. Men en slik politikk tolererer ikke oligarkene til tross for at de forstår at dersom de ikke endrer spillereglene, vil de drive staten inn en sosioøkonomisk katastrofe og kappe av kvisten de selv sitter på.

Når opposisjonen på høyresiden tar for seg økonomiske problemer, fokuserer de som regel alltid på korrupsjon og dårlig lederskap. Og dersom samtalen dreier i retning av å handle om oligarkers plyndring av staten, begrenses den til å handle om de rike i kretsen rundt Regionspartiet eller Yanukovich sine sønner. Fra et høyresideperspektiv er ikke oligarker et problem, så lenge de har en nasjonal bevissthet. Når Ukrainas ressurser altså tappes av en  såkalt autentisk ukrainer, gagner det altså likevel fedrelandet.

En paradoksal situasjon utfolder seg. Alle ansvarlige økonomer (og da også rimelig neoliberale, slik som Viktor Pinzenik) er enige om at landets skatte- og reguleringssystemer er lagt opp slik at det fritar oligarkene fra skatt. Samtidig er det åpenbart for de fleste at dette systemet ikke vil kunne vare stort lenger. Likevel har hittil ingen politikere i parlamentet våget å foreslå det åpenbare og mest realistiske alternativet. Så godt som ingen har turt å innrømme offentlig at den viktigste saken Ukraina må gripe fatt i, ikke er EU eller fagbevegelsen, men simpelthen det at oligarker må betale skatt. Statsapparatet kan uten problemer tvinge dem til å skatte, ettersom oligarkenes inntektsbase offisielt befinner seg på ukrainsk jord. Men slik Andrei Hunko har påpekt, har oligarkers innflytelse på ukrainsk politikk nådd slike proporsjoner at ingen parlamentariske partier engang kan nevne saken.

Det er et trist faktum at kun venstreradikalere kan stille disse grunnleggende og soleklare kravene. Jeg vil understreke at disse kravene ikke bør betraktes utelukkende som agendaen til Venstreopposisjonen, men som de første stegene i retning av en politikk som samler anti-oligarske grupper som ikke betrakter et høyreekstremt, fascistisk diktatur som en løsning – den type diktatur som partiet Svoboda ivrer for, mens den offisielle opposisjonens ledere sitter på sidelinja og ser på.

Den påfallende mangelen på noen form for helhetlig plan for å få bukt med Ukrainas nåværende problemer har medført at selv liberale kommentatorer og tidsskrifter, for eksempel Lvovs zaxid.net, har begynt å se til våre ti punkter.

En plan for sosial omlegging i ti punkter

Dette er vår plan for en sosial overgang, en liste over tiltak som kan bedre folks liv og sikre en sosial utvikling. Dokumentet er produsert fordi de fleste av Euromaidans sosioøkonomiske krav er blitt ignorert. Vårt håp er at manifestet kan fungere som en plattform for å samle et vidt spekter av sosiale, venstreradikale og fagforeningsinitiativer. Dokumentet er skrevet av aktivister fra Venstreopposisjonen, som har som mål å forene alle dem som ser til enheten, som for øyeblikket går under navnet #leftmaidan.

Det sier seg selv at politiske partier forsøker å presse protestbevegelser til å handle om valgpolitikk; de har som mål å sanke nye stemmer uten å måtte innføre faktiske og omfattende endringer. Vi støtter ikke deres ideer om liberale strukturer og fri markedsøkonomi. Vi støtter heller ikke radikale nasjonalister og deres diskriminerende politikk.

Vi håper at denne protestbevegelsen, som er et svar på sosial urett, vil kunne bekjempe årsakene til denne urettferdigheten. Vi tror at den fremste kilden til sosiale problemer er oligarkiet, som ble til som et resultat av uhemmet kapitalisme og korrupsjon. Det er nødvendig å begrense oligarkenes egoistiske interesser framfor å være avhengig av hjelp fra Russland eller IMF, med påfølgende nasjonale avhengighet. Vi tror at det er destruktivt å støtte opp om kravene om Euro-integrasjon; vi trenger heller å peke ut de endringene som må til for å støtte interessene til vanlige borgere, og spesielt arbeidere. Ved flere anledninger har vi vist til positiv utvikling i land som har tydd til liknende tiltak.

Målene vi har satt oss, er relativt moderate, slik at de skal kunne appellere til et bredest mulig spekter av organisasjoner. Vi benekter ikke at dette manifestet ikke først og fremst er et svar på den siste tidens hendelser. Vår plan er i større grad et forsøk på å komme nærmere etableringen av en moderne venstrepolitisk kraft – en kraft som kan være med på å påvirke dem som sitter med makten, og tilby et alternativ til den eksisterende sosiale orden. Venstreopposisjonen ser på planen som et minimumskrav for en sosialisme etablert på selvstyre: sosialisering av industrien, bruk av overskudd til sosiale behov og muligheten for vanlige borgere å inneha offentlige verv.

Vi oppfordrer dere til å følge våre Facebook- og kontaktsider og si deres mening enten der eller på mail til [email protected].

Det å erstatte ett sett med politikere og oligarker med et annet vil ikke bedre livskvaliteten vår. Vi forslår heller følgende ti punkter for å få bukt med den økonomiske krisen og sikre veksten i Ukraina.

1. Folkestyre, ikke oligarki

Vi må gå bort fra presidentstyre og over til å bli en parlamentarisk republikk, hvor presidentens makt begrenses til representative funksjoner på internasjonale arenaer. Makten bør ikke lenger ligge hos statsadministratorer, men tildeles valgte regionale komiteer eller råd (sovjeter). Disse bør ha retten til å gi dem som ikke oppfyller kravene, sparken. Dommere og politimestre bør bli valgt, ikke utnevnt.

2. Nasjonalisering av industri

Metallurgi, gruvedrift og kjemisk industri, samt infrastruktur (som energi, transport og kommunikasjon), bør støtte opp om sosiale velferdsordninger.

3. Arbeidere må få kontrollen over eierskap

I tråd med vellykkede ordninger i andre europeiske land, bør vi etablere et bredt nettverk av uavhengige fagforeninger, som kan holde et øye med ledelsen og sikre arbeiderrettigheter. Ansatte må ha streikerett (og retten til å nekte og arbeide om de ikke mottar lønna de har krav på). Ansatte har rett til lån på arbeidsgivers regning dersom lønninger er forsinket (slik som i Portugal). Alle produksjons-, regnskapsførings- og ledelseslogger i bedrifter med over 50 ansatte eller en omsetning på over 1 million dollar bør publiseres offentlig på nett.

4. Innføring av luksusskatt

Vi bør innføre en 50 prosent skatt på luksusvarer, som yachter, luksusbiler og andre varer til en verdi på over 1 million grivni. En progressiv inntektsskatt bør innføres. De som har en årsinntekt på over 1 million grivni, bør skatte opp til 50 prosent, etter den danske modellen. (En slik ordning ville medført at Renat Ahmetov på egenhånd ville bidratt med 1,2 milliarder grivni til statsbudsjettet, i motsetning til de 400 millionene han faktisk betalte i 2013 med dagens 17 prosent skatt).

5. Forbud mot offshore kapitaloverføringer

Reglene som fritar ukrainske bedrifter fra beskatning i en rekke offshore land, bør oppheves for å hindre offshore kapitaloverføringer. Eiendelene til offshore-selskaper i Ukraina bør fryses, og en midlertidig administrasjon bør utnevnes fram til lovligheten av investeringene kan stadfestes.

6. Et skille mellom bedrift og myndigheter

Borgere med en inntekt på over 1 million grivni bør bli utestengt fra offentlige stillinger i regjeringen og på kommuneplan. Valg bør holdes i samsvar med denne regelen.

7. Reduksjon av utgifter til byråkrati

Regjeringens utgifter bør være transparente og under kontroll. En styringsreform bør gjennomføres og antallet administrativt ansatte reduseres. I dag kan hele avdelinger erstattes av dataprogrammer. I stedet har antallet byråkrater økt med nesten 10 prosent i løpet av de siste 8 årene, altså i overkant av 372 000 mennesker (i Ukraina er 8 av 1000 innbyggere byråkrater – I Frankrike kun 5 per 1000!).

8. Oppløse Bekrut og andre spesialstyrker

Fra og med 2014 bør utgifter til statens sikkerhetsapparat kuttes: innenriksdepartementet, sikkerhetstjenesten, aktoratet og politiets spesialstyrker. Det er uakseptabelt at innenriksdepartementet ble tildelt 16,5 millioner grivni i 2013 – 6,9 millioner mer enn de totale offentlige helseutgiftene!

9. Tilgang til gratis utdanning og helsevesen

Nasjonaliseringen av industrien og kutt i utgifter til sikkerhet og byråkrati bør kunne bidra til nok midler til å gjennomføre dette tiltaket. For å eliminere korrupsjonen i utdannings- og helseinstitusjonene, må vi heve legers og læreres lønnsnivå og ta tilbake yrkenes status.

10. Trekke oss ut av undertrykkende og internasjonale finansinstitusjoner

Vi støtter å avbryte samarbeidet med IMF (Det internasjonale pengefondet) og andre internasjonale finansinstitusjoner. Vi bør følge Islands eksempel, som nektet å betale gjeld som var akkumulert av bankere og byråkrater (med statlig garanti) med egen berikelse og såkalt veldedighet til formål – framfor industriell utvikling.

Publisert i Russland på Open Left-platformen.

 Oversatt av: Marie F. Jones

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*