Hvorfor vi misunner de uføre

Uføre føler ofte en tung sorg for livet som ikke ble som det ble, for livet de mistet. De er redde, for de aner ikke hva fremtiden vil bringe, bortsett fra at det ikke blir det de håpte. Det har interessert meg ganske lenge hvordan helt vanlige mennesker får seg til å si «Selvfølgelig skal de som virkelig ikke kan jobbe få uføretrygd», for så å følge det opp med «men jeg tror det er ganske mange mennesker som jukser til seg den trygda». Tilsynelatende er det en grei argumentasjon, der man i prinsippet støtter ordningen, men samtidig advarer mot misbruk. Forhører man seg litt nærmere viser det seg imidlertid at det er få tilfeller hvor uføretrygden anses for «selvfølgelig». I realiteten er holdningen at de aller fleste uføre er suspekte, siden de i teorien kan være juksemakere. Kanskje har de en restarbeidsevne et sted der inne, som de holder skjult for NAV, for venner og familie, ja, for alle andre enn seg selv. Kanskje renner Norge over av liksomuføre som begynner å ta armhevinger straks de får trukket for gardinene. Mistenksomhet og forakt Det er mange grunner til at uføre som gruppe blir mistenkt for å ha jukset til … Continue reading Hvorfor vi misunner de uføre