Den politiske venstresiden i USA – en kort intro

Foto: Seth Anderson

Fins det en venstreside i USA? Mer presist: Fins det en folkelig bevegelse for sosialisme i USA? Og hvilken mulighet har denne til å påvirke landets politikk i overskuelig framtid?

Victor Wallis
Om Victor Wallis (14 artikler)
Victor Wallis er redaktør for magasinet Socialism and Democracy. Han har undervist i statsvitenskap siden 1968, og er nå i Boston. Hans artikler om økologiske kriser og venstrebevegelser har blitt oversatt til 12 språk.

To lovende hendelser har funnet sted de siste par årene. Den ene er en landsomfattende kartlegging gjennomført i mai 2012 som viste at blant folk under 30 år hadde et knapt flertall et positivt syn på sosialisme, sammenlignet med kapitalisme. Dette er bemerkelsesverdig i lys av det entydig negative bildet både politikere og massemedia i lang tid har tegnet av sosialismen. Den andre oppløftende hendelsen er valget av Kshama Sawant til Seattles bystyre i desember 2013. Hun representerte gruppen Sosialistisk alternativ – Socialist Alternative – og slo ut en sittende Demokratisk kandidat med absolutt flertall.

Ikke uten grunn
Det som ligger under begge disse hendelsene er en styrket offentlig bevissthet om at kapitalismen ikke kan tilfredsstille flertallets grunnleggende behov. Spesielt uttalt har dette vært etter det økonomiske sammenbruddet i 2008. Denne bevisstheten er indirekte, men likevel åpenbar. Den viser seg gjennom overveldende fiendtlige holdninger til politikere, og – enda viktigere – til store forretningskonsern. Holdningene ble tydelige da Occupy-bevegelsen oppsto i 2011. Ferskere uttrykk for det samme er landsomfattende demonstrasjoner og streiker som lavtlønnede arbeidere har gjennomført mot hurtigmatkjeder og mot supermarkedskjeden Wal-Mart.

Men det er fremdeles en enorm avstand mellom utviklingstrekkene disse hendelsene er et uttrykk for, og framveksten av en landsomfattende samlende og enhetlig massebevegelse med politisk kraft og vekstpotensial. For å forstå denne avstanden – og hvorfor den har vært så stabil – må vi starte ved spørsmålet som er blitt stilt om USA i mer enn hundre år: Hvorfor har venstresiden så vanskelig for å nå fram i USA?

Sammenliknbart med EU
Dype samfunnsmessige strukturelle forhold som bidrar til dette må belyses før vi kan vende tilbake til hva som kan gjøres. Landets størrelse er i seg selv, med tilhørende inndeling og underordning av domsmyndighet, en åpenbar faktor. Det kan kanskje trekkes en parallell til hvordan EU fungerer politisk.

EU er et prosjekt for den herskende klasse, på samme måte som den amerikanske grunnloven fra 1787 var det. I begge tilfeller er de overordnede strukturene utformet for å overkjøre progressive agendaer i de respektive medlemsland eller medlemsstater. Å ha to parallelle styringsnivåer er et effektivt virkemiddel for å oppnå dette, ettersom slik organisering gjør det mulig for mer konservative grupper, selv om de bare representerer et lite mindretall, å blokkere endringer som ellers kunne bli iverksatt som følge av folkelige krav.

Mindretallets privilegier i sør
På 1800-tallet ble slaveriet i USA opprettholdt og håndhevet av føderale myndigheter i mange tiår etter at flertallet av delstater hadde avskaffet det. Selv etter at slaveriet ble avskaffet over hele landet i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen 1861-65, ble det inngått et kompromiss i strid med den endrede grunnloven, der føderale myndigheter tillot Sørstatene å frata tidligere slaver stemmeretten. Dette omfattet opptil 60 % av befolkningen i noen delstater (Mississippi og South Carolina). Sørstatene framsto dermed som 1800-tallets såkalte “rotten boroughs” gjorde i det Britiske parlamentet – som valgdistrikter med få velgere, men samme representasjon som tettere befolkede distrikter. Sørstatenes “representanter” i Kongressen skulle likevel komme til å spille en nasjonal nøkkelrolle i å tvinge gjennom antifolkelige økonomiske, sosiale og utenrikspolitiske saker.

Dette mønsteret ble drastisk forandret, men ikke fjernet helt, av Borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. Sørstatene har selv i dag uforholdsmessig stort antall reaksjonære Kongressrepresentanter, og høyere enn gjennomsnittlig andel fattige, fengslede og henrettelser.

Men det er først med “the war on drugs” – “krigen mot narkotika” – med tilhørende politikk for massefengsling, og landsomfattende utbredelse av lover og annen rettspraksis som begrenser stemmeretten, at undertrykkende forholdsregler som tradisjonelt forbindes med Sørstatene, har spredt seg til mange deler av landet, særlig i byer og byområder der det bor mange amerikanere med afrikansk og latinamerikansk opprinnelse.

De aktuelle lovene er likevel vedtatt på delstatsnivå i den enkelte delstat. Det finnes ingen nasjonal/føderal garanti for stemmeretten, og heller ingen enhetlig lovgiving om hva et nytt politisk parti må gjøre for å kunne stille til valg, dvs. for å bli offisielt godkjent og kunne stille lister som tilbys velgere som et mulig valg. Dermed kan noen få delstater hindre ethvert nytt parti i å starte en landsomfattende valgkamp.

Forsterkende faktorer
Disse strukturelle hindringene for et venstreparti forsterkes av en rekke historiske og kulturelle forhold. Viktigst er måten landets nåværende områder ble befolket av opprinnelig Europeiske nybyggere. Erobringen av urbefolkningers områder i vest innebar militære angrep som nærmet seg folkemord. Alt det som nå omfatter det sørvestlige USA, fra Texas til California, ble erobret fra Mexico.

Etableringen av ro og orden i alle disse områdene – inkludert undertrykkingen av den svarte befolkningen i Sørstatene – ble gjennomført ved at lokale myndigheter i stor grad støttet seg til en type borgervernhåndheving som skildres i klassiske Westernfilmer. I Sørstatene antok slike grupper form av Ku Klux Klan, mens det som reaksjon på tidlig organisering av arbeiderklassen i Nordstatene ble etablert private hærer, som Pinkertons.

Alt dette er relevant for å forstå hva slags undertrykkende virkemidler som har blitt tatt i bruk mot den politiske venstresiden. På grunn av den amerikanske grunnloven (first amendment), som garanterer – riktignok kvalifisert – ytringsfrihet, har begrensninger på politisk virksomhet alltid måttet presenteres i en innpakning av patriotisme eller religiøse verdier. Samtidig har dette gjort undertrykkelsen mer omfattende/gjennomgripende enn den ellers kunne vært, ettersom det ”sivile samfunn” er blitt et villig redskap for myndighetenes politikk.

På denne måten er borgervernstradisjonen satt ut i livet gjennom et kompaniskap mellom myndigheter og private håndhevere av orden (inkludert organisert kriminalitet), mens enorme private donasjoner til politiske kampanjer kombinert med overveiende konserneid massemedia har bidratt til å forme folkemeningen.

Systematisk kamp mot venstresiden
Den første store bølgen av undertrykking av sosialister vokste fram under og rett etter første verdenskrig. Den sosialistiske presidentkandidaten Eugene V. Debs ble fengslet i 1918 med utgangspunkt i en spesielt utformet forskrift til det årets Spionasjelov (Espionage Act). Den omfattende kampanjen mot venstresiden fokuserte spesielt på immigranter ved at sosialisme ble betraktet som en ”utenlandsk” ide, og kulminerte i 1927 med henrettelsen av de italienske anarkistene Sacco og Vanzetti på grunnlag av falske mordanklager.

Den neste bølgen av undertrykkelse – kanskje den alvorligste innen et “konstitusjonelt” regime – fant sted rett etter andre verdenskrig. Selv om kommunistpartiet var det angivelige målet, og der utenlandsk infiltrasjon igjen var gjenferdet som ble manet fram, innebar retorikken bestående av ”guilt by association” – at du var skyldig hvis du kunne knyttes til partiets meninger – et forsøk på å sette alle progressive ideer i miskreditt, spesielt kritikk av raseskillepolitikken eller av USAs verdensomspennende militære intervensjoner. Som i tidligere undertrykkingskampanjer opererte myndigheter og private sammen, ettersom bedrifter i næringslivet gjerne – noen ganger med støtte fra FBI – sparket ansatte man mistenkte for å ha progressive meninger.

Der den tidligere undertrykkingen hadde snevret inn det folkelige grunnlaget for det nylig etablerte kommunistpartiet, bidro etterkrigstidens stigmatisering av kommunistpartiet til generell engstelse for disiplinerende venstrepartier hos radikale, som i stedet etterstrebet ultrademokratiske idealer. Dette munnet ut i et skille mellom demokrati og disiplin som enda ikke er overvunnet.

De politiske drapene på 1960-tallet rommer fremdeles mange ubesvarte spørsmål, men det synes ganske klart at føderale myndigheter hadde en finger med i spillet ved drapene på Martin Luther King i 1968, og den innflytelsesrike unge Fred Hampton fra Black Panther i 1969. Ved det første drapet, er det beskrevet i detalj i en vitneforklaring ved en sivil domstol at også organiserte kriminelle var involvert i drapet (se William F. Pepper, An Act of State: The Execution of Martin Luther King, og på Youtube). Det siste drapet var det FBI’s COINTELPRO (Counterintelligence Program) som sto bak.

Sett i lys av den politiske venstresiden er Martin Luther King betydningsfull fordi han åpenbart ble radikalisert i løpet av de siste årene han levde, og han hadde evnen til å samle arbeiderbevegelse, fredsbevegelsen og borgerrettsbevegelsen mot rasediskriminering og for sosial rettferdighet, og framstå som en inspirerende lederskikkelse for alle disse. De “Sorte Pantere” – Black Panthers – som bygget direkte på arven etter Malcolm X, myrdet i 1965, representerte en ytterligere radikalisering, med sterk forankring i de urbane ghettoene, og – når det gjaldt Fred Hampton spesielt – et sterkt engasjement for samling på tvers av raseskillelinjer.

Når slike lovende tilløp ble systematisk knust, hvordan kan en politisk venstreside komme til å utgjøre en effektiv politisk kraft? Hva har den utrettet i løpet av de over 40 årene siden disse hendelsene, og hvilke framtidsutsikter finnes?

I nyere tid
De siste 40 årene har vi vært vitne til en nesten uavbrutt opptrapping av nyliberal politikk. Mange sosiale framskritt fra 1930-årene er blitt reversert. Muligheten for sosial mobilitet gjennom høyere utdanning er forvitret etter hvert som statlig finansiering er overført fra universiteter og i retning av bygging av fengsler. Alle disse utviklingstrekkene er med på å forklare den fornyede åpenheten for radikale alternativer. I tillegg har den økologiske krisen i denne samme perioden fått en sentral plass på den samfunnsmessige dagsorden, og den viser at det er tvingende nødvendig å forankre økonomisk aktivitet i andre prioriteringer enn profitt alene.

Det har også vært noen positive organisatoriske utviklingstrekk. De mest stabile og entydige framskrittene har funnet sted med utgangspunkt i den nye medievirkeligheten, med utvikling av alternative formidlingskanaler. Det finnes i dag tallrike radikale nettsteder med til sammen godt over en million lesere. Dette er kanskje ikke særlig mange av en befolkning på over 300 millioner, men andelen sammenlignet med de som er politisk aktive er betydelig høyere. Dessuten kan den ene millionen multipliseres opp mange ganger når disse mediene skriver om saker av bred offentlig interesse. Det var gjennom alternative medier (Wikileaks) Chelsea Manning avslørte den oppsiktsvekkende videoen av helikoptermassakren i Bagdad slik at den ble kjent for offentligheten, og det var ved hjelp av den uavhengige journalisten Glenn Greenwald – som nå skriver for den britiske avisen Guardian, men som tidligere var framstående i amerikanske alternative medier – at Edward Snowden var i stand til å offentliggjøre sine avsløringer av masseovervåkingen til amerikanske NSA (National Security Agency).

Framveksten av varslere som Manning og Snowden både gjenspeiler og bidrar til den innflytelsen og betydningen den alternative mediekulturen er i ferd med å opparbeide seg, og denne vil i neste omgang – etter som den øker sin rekkevidde og sitt nedslagsfelt- fungere som et nødvendig referansepunkt for utviklingen av enhver seriøs venstreorientert politisk kraft.

Spennende utvikling
Forløpere for en slik bevegelse har oppstått periodevis i den senere tid. Et eksempel var den verdensomspennende alliansen som på tvers av ulike grupper i samfunnet blokkerte WTO-konferansen (World Trade Organization – Verdens Handelsorganisasjon) i Seattle i 1999. En tilsvarende allianse er i ferd med å mobiliseres mot den næringslivsstøttede Trans-Pacific Partnership (TPP- frihandelsavtale som søkes etablert mellom ni land: USA, Australia, Brunei, Chile, Malaysia, New Zealand, Peru, Singapore, Vietnam, mens Canada og Mexico er invitert). En annen forløper er prosessen rundt Verdens Sosiale Forum, som er videreført i USA gjennom det amerikanske Sosiale Forum – ”US Social Forum”- femdagers samlinger der tusener av hovedsakelig lavinntekts-aktivister møttes i 2007 og 2010, og som er planlagt avholdt på nytt i 2015. En tredje forløper var Occupy-bevegelsen, som til tross for sin raske oppløsning fortsatte å påvirke offentlig politisk debatt i form av ”the 99%”- opposisjonen mot de rikeste ”1%”.

Hva kreves det for å løfte denne samlede innsatsen opp til et nytt og høyere nivå? Prosjekter som er i ferd med å etableres i USA omfatter blant annet landsomfattende skolering og aksjoner for en ”Earth Day to May Day”-kampanje, med navnet Global Climate Convergence. Med partiet ”The Green party” (”De grønne”) som hovedorganisatorer, symboliserer det forventede 10-dagersprogrammet – på samme måte som sammensetningen av gruppen av intiativtakere – en sammensmelting av økologiske tema og arbeiderklassetema.

Det er nødvendig med mange slike skritt før venstresiden kan regnes som en livskraftig politisk bevegelse. De demokratiske trekkene må opprettholdes uten at man henfaller til anarkistisk mistenksomhet mot alle autoritetslignende strukturer – noe som er vanlig blant yngre aktivister.

Det er umulig å forutse hva slags hendelser som vil kunne bidra til å fremskynde det nødvendige ”kvantesprang” i politisk organisering i USA. Men, som den kjente historikeren Howard Zinn ofte minnet oss på, må vi forberede oss på det øyeblikket selv om vi ikke kan se at det nærmer seg.

 

Teksten er oversatt fra engelsk av Lars Goffeng

 

Viktige bøker:
Howard Zinn, A People’s History of the United States (1980, 2003) – en klassiker, oversatt til mange språk.
John Nichols, The “S” Word: A Short History of an American Tradition … Socialism (2011).
IMAGINE Living in a Socialist USA (2013) – en samling av 31 essays av sosialistiske intellektuelle og aktivister, redigert av Frances Goldin, Debby Smith, og Michael Steven Smith.

Anbefalte nettsteder:
Kommentar: http://www.commondreams.org/ , http://www.counterpunch.org/ , http://mrzine.monthlyreview.org/ , http://www.zcommunications.org/znet
Nyheter og intervjuer: http://www.democracynow.org/
Aktivisme: http://rootsaction.org/

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.