Veien videre for venstresida

Foto: Eddy Van 3000

Hvor går venstresida etter stortingsvalget 2013? Denne artikkelen ser på debatten om om nye partistrukturer, valgsamarbeid og endringer i politikk som fulgte valgresultatet, videre tar den for seg forholdet mellom de ulike partiene.

Ronny Kjelsberg
Om Ronny Kjelsberg (15 artikler)
Ronny Kjelsberg er Universitetslektor ved NTNU og tidligere fylkestingsrepresentant for Rødt 2007-2015.

Varige endringer, eller blaff?

Etter valgresultatet har det vært tid for reevaluering av norsk venstreside. Det kan det åpenbart være grunn til etter at høyresida er større enn venstresida i norsk politikk for første gang siden krigen. Når støvet har lagt seg litt, tror jeg nok likevel at situasjonen vil framstå noe mindre dramatisk enn i dagene etter valget. Det er en allmennmenneskelig egenskap å tro at ens egen tid og den situasjonen man ser framfor seg her og nå er viktigere og mer sentral enn den vil framstå i etterpåklokskapens lys. Etter EU-valget i 93 hvor Sp ble nest største parti, snakket kommentatorer om hvordan høyre-venstreaksen var død, og hvordan nye motsetninger som by/land ville ta over og spådde en permanent endring av det politiske landskapet. Det gikk ikke mange valgene før mye var tilbake til det gamle.

Sammenslåinger?

Stein Ørnhøi tok etter valget til orde for å slå sammen SV, Rødt og De Grønne.[1] Ikke overraskende har responsen fra partiene vært avmålt – for å si det forsiktig. For SV sin del gjorde nok det å akkurat redde seg over sperregrensa ideen til litt mindre aktuell enn den ville gjort om de hadde bikket under. Og selv om valget innebar en betydelig tilbakegang for SV, er den ikke større enn i 2005 og 2009. For Rødt er situasjonen – tross skuffelsen over å ikke komme inn på Stortinget – ikke vesensforskjellig fra den før valget. Forskjellene i synet på «den lange vandringen utenfor Stortinget» i Rødt, avhenger nok også av om man ser på Rødt som bare «RV med nytt navn», eller som et nytt parti som ble stiftet i 2007. Selv om det gamle RV utgjorde hovedtyngden i Rødt, skal man ikke undervurdere effekten av å ha lagt ned AKP, og dermed avsluttet situasjonen med et «parti i partiet», å ha sparket ut de mest ekstreme kreftene i og rundt Tjen Folket, samt alle de nye medlemmene som har kommet til etter stiftelsen. Et parti stiftet i 2007, har ikke rukket noen lang vandring, men mange med bakgrunn i RV tilbake til 70-tallet ser Rødt bare som en forlengelse av den samme bevegelsen, og da blir tidsperspektivet selvsagt et helt annet.

De Grønne og høyre-venstreaksen

De Grønne er nok for beruset av sin vest fra promille- til prosentparti til å vurdere noe samarbeid med venstresida. De benekter jo også hardnakket at de lar seg plassere på høyre-venstreaksen. Dette framstår likevel som lite annet enn et retorisk knep. Rasmus Hansson hadde i valgkampen en kronikk som refset kapitalismens veksttvang, og framstilte partiet som like revolusjonært som Rødt [2] mens partiet i andre sammenhenger framstiller seg som et moderat sentrumsparti med ekstra miljøprofil. Skal man få dette til å gå ihop må man selvsagt avvise høyre-venstreaksen. (Nå skal det legges til at De Grønnes Harald Nissen og Tore Bergum 3/8 i Klassekampen [3] presiserte at de mente det var den teknologiske utviklinga som var årsaken til veksttvangen, i større grad enn profittjaget i kapitalismen, noe som er litt merkelig da teknologien faktisk kan gi oss en årlig ressursbesparelse på ~2%, men det er en annen og lengre debatt.)

Nå har De Grønne tydeligvis moderert seg noe, og i en artikkel på Manifest tidsskrift erkjenner Pål Thygesen at høyre-venstreaksen eksisterer [4], selv om han overforenkler aksen ned til konflikten arbeid-kapital, som er en historisk helt sentral komponent i høyre-venstreaksen de siste 150 årene, men som ikke er identisk med høyre-venstreaksen. Begrepene «høyre» og «venstre» i politisk stand stammer som kjent fra en tid da konflikten gikk mellom adel og borgerskap. (Derfor kan f.eks. et borgerlig parti hete «Venstre».) Senere har selvsagt denne konflikten blitt erstattet av andre, særlig kanskje konflikten mellom arbeid og kapital. En bredere, varligere og mer presis definisjon av forskjellen på «høyre» og «venstre» i politikken vil likevel gå på holdningen til sosiale ulikheter.

Thygesen fastholder likevel at MDG ikke vil la seg plassere etter denne aksen fordi de anser andre skillelinjer som «generasjonskonflikten» viktigere. Dette henger likevel ikke helt på greip. Det er ikke noe nytt med partier som bygger på andre konflikter enn arbeid/kapital (vi har sentrum/periferi, eller religiøse/verdipolitiske skiller i tilfellene Sp og KrF), men de lar seg likevel plassere på høyre/vestreaksen (ofte som sentrumspartier).

MDG har gjentatte ganger avvist at de er et ensaksparti. Se f.eks. Lars Gaupsets Ytring-kronikk «Hvem eier miljøvelgerne?» fra april 2013. [5]

Dersom MDG anerkjenner at høyre-venstreaksen eksisterer, ikke er et ensaksparti og dermed har politikk på områder som berører denne aksen, vil de selvsagt kunne plasseres langs den selv om de selv mener andre motsetninger er viktigere, akkurat som Sp og KrF.

Så hvor er MDG på høyre-venstreaksen? Civita mener «at MDG aktivt støtter venstresiden i politikken» og at «mange av de viktigste sakene i partiets program ligger et godt stykke til venstre for SV» [6]. MDG har nok lenge hatt image som et «venstresideparti», men for å støtte opp om sin egen «uavhengighetspolitikk» har MDG lenge hatt en negativ holdning til fagbevegelsen. Dette kommer til uttrykk i jevnlige utspill med kritikk mot krav om lønnsvekst i tariffoppgjørene, i Thygesens artikkel hvor fagbevegelsen framstilles som en like stor trussel mot klimaet og framtidige generasjoner som høyresiden, og innimellom i politikks form som når De Grønne støttet tariffhopping i Trondheim. [7]

Miljøet og venstresida

Det er selvsagt reelt at deler av sosialdemokratiet i sin klassekompromisstrategi har satset ensidig på vekst for å gjøre både kapitalister og arbeidere til lags, den såkalte «kraftsosialismen», men dette er altså en strategi for å omgå konflikten arbeid/kapital, ikke en del av den. Det er heller ikke utpreget venstreradikalt. Selv om deler av LO og Ap (men få til venstre for Ap) deler en slik strategi, tilslører det mer enn det avslører å sette Ap og H, og LO og NHO i samme miljøbås. I Ap finnes det en betydelig miljøopposisjon ledet an av AUF, som innimellom vinner små seire, f.eks. som når Aps fylkesårsmøte i Sør-Trøndelag vedtok en styrt nedtrapping av fossilindustrien i 2012 [8]. Noe slik hadde aldri skjedd i Høyre. På samme måte var både LOs største forbund, Fagforbundet, LO i Oslo, og andre fagforbund med i alliansen Klimavalg 2013, og det stod en reell kamp på LO-kongressen om de skulle støtte Aps ønske om konsekvensutredning i LoVeSe. Det står ingen slike kamper i NHO.

I stedet for å bygge allianser for å redde framtida står MDGs irrasjonelle fagforeningshat dessverre i veien for å etablere de slagkraftige «teamsters&turtles»-alliansene framtida og miljøet trenger. I en analyse som tilsier at miljøet krever begrensninger i vekst for å klare seg, må den kobles med en kraftig sosial utjevning både globalt og nasjonalt, slik at den veksten det finnes rom for kommer de som trenger den mest til nytte. Det gjør miljøkampen alt annet enn frikoblet fra høyre-venstreaksen.

Så hvor på høyre-venstreaksen er så MDG? Realiteten er nok at partiet forsøker å være flere steder samtidig. Mens Rasmus Hansson refser kapitalismen i Klassekampen, og har visjoner om et annet økonomisk system som er like revolusjonære som Rødts, kan partiet andre steder og overfor andre lesere framstille seg som et moderat sentrumsparti med litt ekstra miljøprofil. For å lykkes med å ri to hester som galopperer langs hver sin vei samtidig, må man selvsagt fornekte kartet, noe De Grønne gjør aktivt, og noe som dessverre er skadelig for forståelsen av sammenhengen mellom økonomi og økologi, og i forlengelsen dessverre for miljøkampen.,

Men disse holdningene gjør nok at noe som helst formalisert samarbeid med venstresida vil sitte langt inne for De Grønne. Som Thygesen eplekjekt skriver: “Valgresultatet viser at [De Grønnes erkjennelse] er rett”. Mon det. I De Grønnes beste valg noensinne (2,8) og Sv+Rødt sitt dårligste (5,2), har De Grønne enda et godt stykke opp for å konkurrere med venstresiden i oppslutning. Dessverre tyder meningsmålinger på at klima er mindre på folks dagsorden enn for noen år tilbake [9]. De Grønnes framgang kan gjerne tyde på at et mindretall på 2-3 % er blitt mer opptatt av problemet, men for flertallet ser det annerledes ut. Det er altså mer nødvendig å bygge allianser ut til brede miljøer enn noensinne. Der har De Grønne utvist en lite konstruktiv holdning.

 Rødt og SV

Hva så med Rødt og SV? Forskjellen mellom Rødt og SV burde synes mindre med Audun Lysbakken ved roret, enn den gjorde med Kristin Halvorsen og Øystein Djupedal. Selv om Lysbakken har avsverget sin marxisme, burde han i ledelsen åpne for et mer systemkritisk SV med større selvtillit. I hvert fall sammenlignet med en ledelse som ugjerne tok opp prinsipielle spørsmål.  Så har dessverre ikke skjedd. Tvert om virker det som SVs venstreopposisjon er svekket og splittet. Ungdomspartiet, SU som tidligere var tydelig i å dra partiet mot venstre har i løpet av SVs tid i regjering sakte men sikkert flyttet seg mot høyre, og framstår i dag mest som en høyreopposisjon i en del saker (om enn med en arbeideristisk vri). Resten av venstresida er også tydelig svekket mellom en fløy som ikke ønsker å kritisere Lysbakken-ledelsen, og en gjeng av de en gang så stolte «museumsvoktere» som står svekket og desillusjonerte tilbake. SVs faktiske politikk – særlig med støtte til Libya-bombinga – gir også grunnlag for å stille spørsmål ved om det overhode har vært noen venstredreining i partiet med Lysbakken, eller om det tvert imot bare har lyktes partiet å splitte og marginalisere all intern venstreside fullstendig.

Mange har kritisert at Rødt ikke har klart å ta «rommet til venstre» for et SV som har moderert seg i regjering. Jeg vil stille spørsmål rundt hvorvidt slike «rom» egentlig eksisterer. Grunnideen bak en slik tanke er at folk er nærmest mekanistisk-rasjonelle individer med en fasttømret ideologisk posisjon. En slik ide er like naiv og feil som høyresidens homo oeconomicus. Slik er åpenbart ikke virkelighetens mennesker. Det er derfor de fleste tidligere SV-velgere som er blitt skuffet over SV heller har gått til Ap enn Rødt (og Frp-velgere til Høyre for den del). Man kan like gjerne argumentere for at generelle stemningsbølger vil styre eller svekke alle partiene på venstresiden samtidig, men også denne generaliseringen er såpass svak at den vil overstyres av et mylder av situasjonsspesifikke momenter. Et hvert parti må på selvstendig grunnlag skape seg et politisk rom. I perioden med SVs markante tilbakegang fra 2005 og fram til i dag har Rødt både hatt en forsiktig framgang i valg (2007 og 2009) og en forsiktig tilbakegang (2011 og 2013), men med store regionale forskjeller med kraftig vekst i nord, og tilbakegang særlig i Hordaland. Medlemstallet har hatt en mer entydig positiv utvikling i perioden. Rødts oppslutning framstår dermed som rimelig uavhengig av SVs.

I spørsmålet om en eventuell sammenslåing eller andre former for samarbeid har reaksjonene som forventet vært avmålte. Audun Lysbakken har på en lett nedlatende storebror-måte begrenset seg til å «holde armane opne for alle som vil til SV» [10], mens Bård Vegard Solhjell har tatt til orde for å slå sammen SV og MDG [11]. For Rødt sin del tror han at en sammenslåing ville dytte fra seg for mange velgere, noe han ikke tror ville skje med MDG. Det er mulig han undervurderer den antipatien MDG har skapt med sine usaklige utspill mot fagbevegelsen, men det er også mulig at Solhjell i motsetning til SU-leder Andreas Halse, ikke først og fremst har denne velgergruppen som mål. Det er nemlig en reell utfordring med sammenslåinger dette at 1+1 kan vise seg å bli 1,5 heller enn målet som var 3, dersom noen velgergrupper har sterke nok antipatier mot den ene eller den andre parten til at de forlater hele prosjektet.

Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen tok til orde for et valgsamarbeid, uten noen partisammenslåing.[12] Det kan selvsagt gjøre problemet mindre da partiene kan fortsette sin selvstendige eksistens, men det trenger heller ikke å lykkes. Erfaringer fra valgsamarbeid og sammenslåinger rundt oss i Europa peker i begge retninger. Syriza i Hellas har vært en enorm suksess, men i en ekstraordinær situasjon. Die Linke i Tyskland og Front De Gauche i Frankrike har vært mer moderate suksesser, mens det tidligere radikale fyrtårnet Italia er en ti år lang, traurig historie hvor Rifondazione har dratt i gang den ene samarbeidsfiaskoen etter den andre.

 Hvordan deler velgerne seg?

Bjørnar Moxnes og Mari Eifring [13] og Fredrik Sand [14] tar alle til orde for en arbeidsdeling mellom Rødt og SV, på bakgrunn av at de to partiene har en ulik «image» og dermed potensiale til å tiltrekke hverandre ulike velgergrupper. En litt mer dystopisk versjon av samme analyse har Aslak Sira Myhre når han i Klassekampen xx sier at «to esel nede for telling ikke trekker vogna bedre sammen». Det er nok en analyse som kan ha mye for seg, selv om begge har svakheter. Moxnes, Eifring og Sand vil at Rødt skal bli et parti for den røffe arbeiderklassen, mens SV kan få de idealistiske middelklassevelgerne. Ideen kan høres tilforlatelig ut, men det er et par skjær i sjøen for den.

Den store gruppen som vi kaller arbeiderklassen, og som Frp gjerne kaller “folk flest”, har alltid vært den hellige gralen for mindre partier på venstresiden som har holdt seg i live på idealistiske radikalere, og de er da også den store “kjøttvekta” i et hvert valg. Et problem for partier av Rødts (og SVs og MDGs) type, er likevel at det virker som denne store massen i stor grad bare har tre partier å velge mellom: Ap, H og Frp. I dagens politiske Norge framstår dessverre alle andre partier som noe “for spesielt interesserte”. Det kan nok virke som om et parti må bygge seg opp til en viss størrelse før det kan begynne å hente inn disse velgerne.

Det andre problemet er at velgersympatier neppe lar seg dele opp så enkelt som Moxnes, Eifring og Sand forsøker på. Medlemsmassen i partiene på venstresida i dag illustrerer tydelig at forskjellige typer mer idealistiske velgere foretrekker forskjellige parti, og jommen gjelder ikke det samme de mer arbeidslivs- og «brødpolitisk» orienterte også. Det er skiller – sympatier og antipatier – som gjør at sammenslåinger kan føre til at summen blir mindre enn enkeltdelene, men disse skillende er mer komplekse og kryssende enn de enkleste analysene antyder.

Cathrine Holsts tanker om å gi opp arbeiderklassen og skape “et nytt og annerledes venstrepolitisk parti” med utgangspunkt i den høyt utdannede middelklassen framstår heller ikke særlig farbare. [15] En ting er at det er den klassen som allerede har overlegent flest partier å velge mellom (R, SV, V og MDG – i tillegg til H og Ap som er spiselige for de fleste klasser). Et mer kuriøst poeng fra Holst er å basere dette partiet på en mer positiv holdning til EU, i et land hvor EU-motstanden har vært så overveldende så lenge at til og med Europabevegelsen har gitt opp å melde Norge inn. Jeg ser ingen sperregrense i sikte for Holst sitt prosjekt for å si det sånn.

Vekst og verdiskaping

Aslak Sira Myhre mener på sin side at venstresida må bli mer opptatt av verdiskaping [16]. Det er en analyse som dessverre ligner på høyresidens mantra om at «vi må skape før vi kan dele», noe som ofte er lite annet enn en retorisk tilsnikelse. Privat sektor er f.eks. like avhengig av offentlig sektor som omvendt. Et gratis utdanningssystem fra barneskole til universitet som gir oss ganske rimelig høykompetent arbeidskraft er et av våre viktigste konkurransefortrinn, og et godt offentlig helsevesen bidrar til at flere kan skape mere verdier lenger i både privat og offentlig sektor.

Samtidig er det et uomtvistelig faktum at helt til noen får til kald fusjon (og dessverre, folkens, Rossi er nok en lurendreier [17]), trenger vi her på planeten å forbruke (og dermed jobbe) litt mindre dersom økosystemet vårt skal overleve.

Dette miljøfaktumet gjør at «kraftsosialismen» sin tid er over. Vi kan ikke avlyse klassekampen på bakgrunn av at eventyrlig vekst uansett vil skape stadig bedre kår for alle. Særlig ikke når vi vet at det i rike land er sosiale ulikheter i seg selv, og ikke absolutt fattigdom som skaper en myriade av sosiale problemer [18]. De samme forskerne viser også at det slett ikke er slik at egalitære land med stor stat og godt utbygde sikkerhetsnett er mindre innovative. De gjør det like godt som land hvor både fallhøyde og tenkt gevinst er betydelig større.

Sperregrensa

Dersom sammenslåinger eller valgsamarbeid ikke framstår realistisk på venstresida – hva gjør vi da?

Vi har i sist valgkamp vært i den ekstraordinære situasjonen at samtlige partier som i dag er representert på Stortinget, med unntak av Ap, H og Frp, har vært målt under sperregrensa på enkeltmålinger. Sperregrensa er altså ikke lenger et problem bare for Rødt (og De Grønne). Den er et potensielt prekært problem også for SV som kom seg over med et nødskrik. Venstre har falt vekselvis over og under de siste valgene, og nå ser sperregrensa stadig mer skummel ut også for KrF og Sp.

Vi er altså i en historisk ny situasjon hvor ethvert tenkelig flertall på Stortinget vil avhenge av støtte fra et eller flere partier som i større eller mindre grad slåss med sperregrensa.

Dette faktum kan muliggjøre en mer langsiktig satsing på å faktisk få gjort noe med den relativt udemokratiske ordningen sperregrensa er. Det framstår ikke som noen historisk mulighet for endringer av partistrukturen på venstresida nå, men det kan være en mulighet for å få gjort noe med den sperregrensa som har den udemokratiske effekten at svært mange stemmer i det norske samfunnet i liten grad høres inn i Stortinget.

Noter:

[1] Stein Ørnhøi, Hva må gjøres,http://www.manifesttidsskrift.no/hva-ma-gjores/

[2] Rasmus Hansson, Luftslottet som sprakk, Klassekampen 22.7.2013http://www.mdg.no/nyheter/luftslottet-som-sprakk/

[3] Harald Nissen og Tore Bergum, Fra vekst til utvikling, Klassekampen 3.8.2013 Faksimile:http://farm4.staticflickr.com/3731/9450544850_e9d1b31684_b.jpg

[4] Pål Thygesen, De grønne og venstresiden,http://www.manifesttidsskrift.no/de-gronne-og-venstresiden/

[5] Lars Gaupset, Hvem eier miljøvelgerne?,http://www.nrk.no/ytring/hvem-eier-miljovelgerne_-1.11001007

[6]http://www.civita.no/publikasjon/nr-21-2013-miljopartiet-de-gronne

[7]http://www.frifagbevegelse.no/meninger/article6679379.ece

[8] Uttalelse 19, EN AMBISIØS KLIMAMELDNING, sier bl.a.  “det må foreligge klare planer for nedtrapping av olje- og gassvirksomheten for å få en bedre forvaltning av olje –og gassressursene”  http://sor-trondelag.arbeiderparti.no/-/document/get/14006/Vedtatte%20uttalelser2012.doc

[9] Fafo rapport 2013:15, Ombyggingens periode. Landrapport om Norge 1990–2012

http://www.fafo.no/pub/rapp/20305/index.html

[10] Klassekampen 19/9 2013

[11] Klassekampen 29/10

[12] Bjørgulv Braanen, Tapte Mandater, Klassekampen 19/9

[13] Bjørnar Moxnes og Mari Eifring, En sterkere venstreside, Klassekampen 21.9.2013, http://bjornarmoxnes.blogspot.no/2013/09/en-sterkere-venstreside.html

[14] Fredrik V. Sand, En bredere venstreside, Manifest tidsskrift 19.9.2013, http://www.manifesttidsskrift.no/en-bredere-venstreside/

[15] Cathrine Holst, Tenkerom til venstre, Klassekampen 17.12.2013, http://www.klassekampen.no/article/20131217/ARTICLE/131219961/1008

[16] Klassekampen 5.11.2013, – Frå korrektiv til lokomotiv, Intervju med Aslak Sira Myhre, http://www.klassekampen.no/article/20131105/ARTICLE/131109983/1005

[17] Den tidligere svindeldømte italieneren Andrea Rossi har påstått at han kan få til såkalt “kald fusjon”, som vil kunne gi tilnærmet ubegrensete mengder ren energi, men han har ikke åpnet opp forskningen sin for etterprøving av andre forskere, noe som er det absolutte minimum i vitenskapen. http://en.wikipedia.org/wiki/Andrea_Rossi_%28entrepreneur%29

[18] Wilkinson & Pickett, Ulikhetens pris, Res Publica, 2012, http://wp.respublica.no/?p=1808 Forfatternes nettsted: http://www.equalitytrust.org.uk/

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.