Mandelas forsvarstale – Et ideal jeg er klar til å dø for

Foto: World Economic Forum

Under er Nelson Mandelas forsvarstale fra Rivaniarettsaken hvor han sto tiltalt for å ha sammensverget for å kaste landets regjering. Mandela ble døm til livstid i fengsel, men slapp ut etter drøyt 27 år bak murene.


Jeg er den første tiltalte. Jeg har en bachelorgrad i kunst og har vært advokat i Johannesburg i en rekke år i samarbeid med Oliver Tambo. Jeg er en dømt fange som har sonet fem år for å forlate landet uten tillatelse og for å ha oppfordret folk til å gå til streik i slutten av mai 1961.

I utgangspunktet vil jeg si at påstanden fremlagt av staten i sin åpning at kampen i Sør-Afrika er under påvirkning av utlendinger eller kommunister er helt feil. Jeg har gjort hva jeg gjorde, både som individ og som leder av mitt folk, på grunn av min erfaring i Sør Afrika og min egen stolte afrikanske bakgrunn, og ikke på grunn av hva noen utenfra kan ha sagt.

I min ungdom i Transkei lyttet jeg til de eldste i min stamme når de fortalte historier fra gamle dager. Blant de historier de knyttet til meg var de av kriger utkjempet av våre forfedre i forsvar av fedrelandet. Navnene på Dingane og Bambata, Hintsa og Makana , Squngthi og Dalasile, Moshoeshoe og Sekhukhuni, ble hyllet som hele den afrikanske nasjonens ære. Jeg håpet da at livet kanskje tilbyr meg muligheten til å tjene mitt folk og gjøre mitt eget ydmyke bidrag til deres frihetskamp. Det er dét som har motivert meg i alt det jeg har gjort i forhold til de anklager som er rettet mot meg i denne saken.

Når dette er sagt, må jeg umiddelbart og på en utfyllende måte adressere spørsmålet om vold. Noen av de tingene så langt fortalt til retten er sanne og noen er usanne. Jeg benekter imidlertid ikke at jeg planla sabotasje. Jeg hadde ikke tenkt det i en ånd av hensynsløshet, og heller ikke fordi jeg har noen kjærlighet til vold. Jeg planla det som et resultat av en rolig og nøktern vurdering av den politiske situasjonen som hadde oppstått etter mange år med tyranni, utnytting og undertrykkelse av mitt folk av de hvite.

Jeg innrømmer med en gang at jeg var en av de personene som hjalp til å grunnlegge Umkhonto we Sizwe, og at jeg spilte en fremtredende rolle i dets anliggender før jeg ble arrestert i august 1962.

I uttalelsen som jeg er i ferd med å gjøre skal jeg rette opp enkelte feilaktige inntrykk som er skapt av statens vitner. Blant annet vil jeg vise at enkelte av de handlinger som er nevnt i bevisene var ikke og kunne ikke ha blitt begått av Umkhonto. Jeg vil også ta for meg forholdet mellom African National Congress og Umkhonto, og  den rollen jeg personlig har spilt i begge organisasjonenes virke. Jeg skal også ta for meg den rollen kommunistpartiet har spilt. For å forklare disse sakene på en riktig måte, må jeg forklare hva Umkhonto ønsket å oppnå, hvilke metoder det foreskrev for oppnåelse av disse målene, og hvorfor disse metodene ble valgt. Jeg må også forklare hvordan jeg ble involvert i virksomheten til disse organisasjonene.

Jeg nekter for at Umkhonto var ansvarlig for en rekke handlinger som tydelig falt utenfor politikken i organisasjonen, og som vi har blitt tiltalt for. Jeg vet ikke hva begrunnelsen for disse handlingene var, men for å vise at de ikke kunne ha blitt godkjent av Umkhonto ønsker jeg å kort til å henvise til organisasjonens røtter og politikk.

Jeg har allerede nevnt at jeg var en av personene som var med på å grunnlegge Umkhonto. Jeg og de ​​andre som startet organisasjonen gjorde det av to grunner. For det første trodde vi at, som et resultat av regjeringens politikk, hadde vold fra det afrikanske folk blitt uunngåelig, og at hvis ikke ansvarlig lederskap ble gitt for å kanalisere og kontrollere vårt folks følelser, ville det blitt utbrudd av terrorisme som ville produsert en intensitet av bitterhet og fiendtlighet mellom de ulike rasene i dette landet som selv ikke krig kan produsere. For det andre følte vi at uten vold ville det ikke være noen vei åpen for det afrikanske folk til å lykkes i sin kamp mot prinsippet om hvit overlegenhet. Alle lovlige former for å uttrykke motstand mot dette prinsippet hadde blitt stengt av lovgivningen, og vi ble plassert i en posisjon der vi enten måtte godta en permanent tilstand av underlegehet, eller å trosse myndighetene. Vi valgte å trosse loven. Vi brøt først loven på en måte som unngikk enhver voldshandling; når denne formen ble ulovliggjort, og myndighetene deretter tydde til en maktdemonstrasjon for å knuse opposisjonen til sin politikk, først da bestemte vi oss for å besvare vold med vold.

Men volden som vi valgte å ta i bruk var ikke terrorisme. Vi som grunnla Umkhonto var alle medlemmer av African National Congress, og hadde med oss ANC-tradisjonen for ikke-vold og forhandlinger som virkemiddel for å løse politiske konflikter. Vi mener at Sør- Afrika tilhører alle de menneskene som bor i landet, og ikke til en gruppe, være seg svart eller hvit . Vi ønsket ikke en rasekrig, og prøvde å unngå det til siste øyeblikk. Hvis retten er i tvil om dette, vil dette vises av at hele historien om vår organisasjon bærer fram hva jeg har sagt, og hva jeg deretter vil si, når jeg beskriver taktikken som Umkhonto besluttet å vedta. Jeg ønsker derfor å si noe om African National Congress.

The African National Congress ble dannet i 1912 for å forsvare rettighetene til det afrikanske folk som hadde blitt alvorlig innskrenket av South Africa Act, og som deretter ble truet av Native Land Act. I trettisyv år – det vil si inntil 1949 – henga den seg kun til konstitusjonell kamp. Den fremsatte krav og resolusjoner, den sendte delegasjoner til regjeringen i den tro at afrikanske klagemål kunne bli avgjort gjennom fredelig diskusjon og at afrikanere kunne avansere gradvis til fulle politiske rettigheter. Men hvite regjeringer forble uanfektet , og rettighetene til afrikanere ble mindre i stedet for å bli større. I ordene til min leder, høvding Lutuli, som ble president i ANC i 1952, og som senere ble tildelt Nobels fredspris:

«Hvem vil benekte at tretti år av mitt liv har blitt brukt til å banke forgjeves, tålmodig, moderat og beskjedent på en lukket og sperret dør? Hva har vært fruktene av moderasjon? De siste tretti årene har det sett det største antall lover som begrenser våre rettigheter og fremgang, frem til i dag har vi nådd et stadium hvor vi nesten ikke har noen rettigheter i det hele tatt.»

Selv etter 1949, forble ANC fast bestemt på å unngå vold. På denne tiden var det imidlertid en endring fra de strengt konstitusjonelle formene for protest som hadde blitt iverksatt tidligere. Endringen ble nedfelt i en beslutning som ble tatt for å protestere mot apartheid lovgivning med fredelige, men ulovlige demonstrasjoner mot visse lover. I henhold til denne politikken lanserte ANC Defiance Campaign, der ble jeg fikk ansvaret for frivillige. Denne kampanjen var basert på prinsippene om passiv motstand. Mer enn 8500 mennesker trosset apartheidlovene og havnet i fengsel. Likevel var det ikke en eneste voldshendelse i løpet av denne kampanjen fra noen av aksjonistene. Jeg og nitten kolleger ble dømt for rollen som vi spilte i organiseringen av kampanjen, men våre dommer ble annullert,  hovedsakelig fordi dommeren fant at disiplin og ikke-vold var gjennomgående. Dette var tiden da den frivillige delen av ANC ble etablert , og når ordet ‘ Amadelakufa’ ble først brukt: Dette var tiden da de frivillige ble bedt om å avholde et løfte om å ære visse prinsipper. Beviser vedrørende frivillige og deres løfter har blitt brukt i denne saken, men tatt helt ut av sin sammenheng. De frivillige var ikke, og er ikke soldater i en svart armé som har lovet å kjempe en borgerkrig mot de hvite. De var og er dedikerte arbeidere som er forberedt på å lede kampanjer initiert av ANC til å distribuere brosjyrer, til å organisere streiker, eller gjøre hva den aktuelle kampanjen krever. De kalles frivillige fordi de frivillig møter straffen for fengsling og pisking nå foreskrevet av den lovgivende forsamling for slike handlinger.

Under Defiance Campaign, ble den offentlige sikkerhetsloven og straffelovsendringen vedtatt. Disse vedtektene forutsatte strengere straffer for lovbrudd begått i form av protester mot lover. Til tross for dette fortsatte protestene og ANC levde opp til sin ikke-voldpolitikk. I 1956 ble 156 ledende medlemmer av Kongressalliansen, inkludert meg selv, arrestert under tiltale av høyforræderi og under tiltale av kommunismeundertrykkelsesloven. Det ble reist tvil rundt den ikke-voldelige politikken til ANC fra statens side, men da retten avsa dom fem år senere, fant den at ANC ikke hadde en voldspolicy. Vi ble frikjent på alle punkter, som inkluderte ett som sa at ANC søkt å sette opp en kommuniststat i stedet for det eksisterende regimet. Regjeringen har alltid ønsket å merke alle sine motstandere som kommunister. Denne påstanden har blitt gjentatt i denne saken, men som jeg vil vise; ANC er ikke og har aldri vært en kommunistisk organisasjon.

I 1960 inntraff skytingen i Sharpeville, noe som resulterte i proklamasjon av en unntakstilstand og erklæring av ANC som en ulovlig organisasjon. Mine kolleger og jeg bestemte oss etter nøye overveielse for at vi ikke ville adlyde denne resolusjonen. Det afrikanske folk var ikke en del av regjeringen og hadde ikke laget lovene som de ble styrt av. Vi trodde på ordene til Menneskerettighetserklæringen, at «folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet», og for oss å akseptere bannlysingen ville tilsvare å akseptere fortielsen av afrikanere for all tid. ANC nektet å oppløse seg, men gikk i stedet under jorden. Vi mente det var vår plikt å bevare denne organisasjonen som hadde blitt bygget opp med nesten femti år med iherdig slit. Jeg tviler på at enhver hvit politisk organisasjon med respekt for seg selv ville oppløse seg selv hvis de ble erklært ulovlig av en regjering der den hadde det ikke noe innvirkning.

I 1960 holdt regjeringen en folkeavstemning som førte til opprettelsen av republikken. Afrikanere, som utgjorde omlag 70 prosent av befolkningen i Sør-Afrika, var ikke berettiget til å stemme, og ble ikke en gang konsultert om den foreslåtte grunnlovsendringene. Alle av oss var bekymret for vår fremtid i henhold til den foreslåtte hvite republikk, og en beslutning ble gjort om å holde en afrikansk konferanse for å inkalle til et nasjonalt møte, og å organisere massedemonstrasjoner på terskelen til den uønskede republikk, om regjeringen selv innkalte til møtet. Til konferansen kom afrikanere av ulike politiske overbevisninger. Jeg var sekretær for konferansen, som påtok seg å være ansvarlig for å organisere den nasjonale bli hjemme-aksjonen som senere ble lagt til å sammenfalle med erklæringen av republikken. Da alle streiker av afrikanere er ulovlig, må personen som organiserer en slik streik unngå arrestasjon. Jeg ble valgt til å være denne personen, og dermed måtte jeg forlate mitt hjem og familie og min praksis og gå i skjul for å unngå arrestasjon.

Bli hjemme-aksjonen skulle, i samsvar med ANCs politikk , være en fredelig demonstrasjon. Nøye instruksjoner ble gitt til arrangørene og medlemmer for å unngå alle tilløp til vold. Regjeringens svar var å innføre nye og strengere lover, å mobilisere sine væpnede styrker og å kjøre pansrede og væpnede kjøretøy og soldater inn i townships i en massiv maktdemonstrasjon formet for å skremme folk. Dette var en indikasjon på at regjeringen hadde besluttet å regjere kun med makt, og denne beslutningen var en milepæl på veien til Umkhonto .

Noe av dette kan synes irrelevant for denne rettssaken. Faktisk tror jeg ingenting av det er irrelevant fordi det vil, håper jeg, gjøre det mulig for retten å anerkjenne holdningen omsider vedtatt av ulike personer og organer som var aktuelle i National Liberation Movement. Da jeg ble sendt i fengsel i 1962 var den dominerende idé var at tap av liv bør unngås. Jeg vet nå at dette fortsatt var slik i 1963.

Jeg må tilbake til juni 1961. Hva var det vi, vårt folks ledere, hadde å gjøre? Skulle vi gi etter for maktdemonstrasjonene og den implisitte trussel mot fremtidig handling, eller skulle vi bekjempe den, og i så fall hvordan?

Vi var ikke i tvil om at vi måtte fortsette kampen. Noe annet ville ha vært en ynkelig overgivelse. Vårt problemstilling var ikke om vi skulle slåss , men var hvordan vi skulle fortsette kampen. Vi i ANC hadde alltid stått for et ikke-rasebasert demokrati, og vi trakk oss bort fra enhver handling som kan drive rasene lenger fra hverandre enn de allerede var. Men de harde fakta var at femti år med ikke-vold ikke hadde brakt den afrikanske folk noe foruten en mer og mer undertrykkende lovgivning, og færre og færre rettigheter. Det kan være vanskelig for denne retten å forstå, men det er et faktum at folk i lang tid hadde snakket om vold – om dagen da de ville bekjempe den hvite mann og vinne tilbake sitt land – og vi, lederne av ANC, hadde likevel alltid seiret over dem for å unngå vold og å forfølge fredelige metoder. Når noen av oss diskuterte dette i mai og juni 1961, kan det ikke nektes for at vår politikk for å oppnå en ikke-rasistisk tilstand av ikke-vold ikke hadde oppnådd noenting, og at våre tilhengere begynte å miste tillit til denne politikken, og utviklet forstyrrende ideer om terrorisme.

Det må ikke glemmes at på denne tiden hadde faktisk volden fått en fremtredende rolle på den sørafrikanske politiske scene. Det hadde vært vold i 1957 da kvinnene i Zeerust ble beordret til å bære pass, det var vold i 1958 med håndheving av reduseringen av storfebestanden i Sekhukhuniland , det var vold i 1959 da folket i Cato Manor protesterte mot “pass raids”, det var vold i 1960 da regjeringen forsøkte å påtvinge bantumyndigheter i Pondoland. Trettini afrikanere døde i disse forstyrrelsene. I 1961 hadde det vært opptøyer i Warmbaths, og hele denne tiden hadde Transkei vært en sydende masse av uro. Hver forstyrrelse pekte klart i retning av den uunngåelige veksten blant afrikanere i troen på at vold var den eneste veien ut – det viste at en regjering som bruker rå makt for å opprettholde loven lærer de undertrykte til å bruke rå makt for å motsette seg det. Små grupper hadde allerede oppstått i urbane områder og lagde spontant planer for voldelige former for politisk kamp. Det nå oppsto en fare for at disse gruppene ville vedta terrorisme mot afrikanere, samt hvite, om de ikke ble ledet riktig. Spesielt urovekkende er den type vold skapt på steder som Zeerust, Sekhukhuniland, og Pondoland blant afrikanere. Dette tok i økende grad form, ikke som kamp mot myndighetene – selv om dette forårsaket det – men av borgerkrig blant seg egne, utført på en slik måte at det ikke kunne håpe å oppnå noe annet enn et tap av liv og bitterhet.

I begynnelsen av juni 1961 etter en lang og engstelig vurdering av den sørafrikanske situasjonen kom jeg og noen kolleger til den konklusjon at siden vold i dette landet var uunngåelig, ville det være urealistisk og galt for afrikanske ledere å fortsette å forkynne fred og ikke-vold i en tid da regjeringen møtte våre fredelige krav med kraft.

Denne konklusjonen ble ikke trukket med letthet. Det var bare når alle andre hadde feilet, når alle kanaler for fredelig protest hadde blitt sperret for oss, at det ble besluttet å ta fatt på voldelige former for politisk kamp, og å danne Umkhonto we Sizwe. Vi gjorde det ikke fordi vi ønsket en slik kurs, men utelukkende fordi regjeringen ikke hadde levnet oss noe annet valg. I manifestet av Umkhonto publisert 16. desember 1961 som er utstillings AD, sa vi:

«Tiden kommer i livet til enhver nasjon når det kun gjenstår to valg – underkaste seg eller kjempe. Den tiden har nå kommet til Sør-Afrika. Vi skal ikke underkaste oss, og vi har ikke noe annet valg enn å slå tilbake med alle midler i vår makt til forsvar av vårt folk, vår fremtid og vår frihet.»

Dette var vår følelse i juni 1961 da vi bestemte oss for å presse på for en endring i politikken av National Liberation Movement. Jeg kan bare si at jeg følte meg moralsk forpliktet til å gjøre det jeg gjorde.

Vi som hadde tatt denne beslutningen begynte å konsultere ledere av ulike organisasjoner, inkludert ANC. Jeg vil ikke si hvem vi snakket med, eller hva de sa, men jeg ønsker å se på rollen som African National Congress spilte i denne fasen av kampen, og den politikk og de mål Umkhonto we Sizwe bestemte.

Hva ANC angår ble det dannet et klart syn som kan oppsummeres som følger:
Det var en politisk massebevegelse med en politisk funksjon den skulle oppfylle. Dens medlemmer hadde blitt med på den uttrykkelige ikke-voldelige politikk.

På grunn av dette, kunne den ikke og ville den ikke begå vold. Dette må understrekes. Man kan ikke forvandle en slik masse til en liten, tett sammensveiset organisasjon som kreves for sabotasje. Det ville heller ikke være politisk korrekt, fordi det ville føre til medlemmer som opphører å utføre den essensielle aktiviteten: politisk propaganda og organisering. Det kunne heller ikke tillates å endre hele organisasjonens natur.

På den annen side, i lys av denne situasjonen jeg har beskrevet, var ANC forberedt på å vike fra den femti år gamle politikken sin med ikke-vold til den grad at den ikke lenger ville avfeie adekvat kontrollert vold. Derfor ville ikke medlemmer som foretok en slik aktivitet være gjenstand for disiplinærtiltak av ANC.

Jeg sier «adekvat kontrollert vold», fordi jeg har gjort det klart at hvis jeg dannet organisasjonen ville jeg til enhver tid underlagt organisasjonen til den politiske ledelse av ANC og den ville ikke påta seg noen form for aktivitet utenom planlagte uten samtykke fra ANC. Og jeg skal nå fortelle retten hvordan den form for vold kom til å bli bestemt.

Som et resultat av denne beslutningen, ble Umkhonto dannet i november 1961. Når vi tok denne beslutningen, og senere formulerte våre planer, var ANCs arv av ikke-vold og raseharmoni i stor grad med oss. Vi følte at landet drev mot en borgerkrig der svarte og hvite ville kjempe mot hverandre. Vi iakttok situasjonen med med bekymring. Borgerkrig kan bety ødeleggelse av hva ANC sto for, med borgerkrig ville rasefred være vanskeligere enn noensinne å oppnå. Vi har allerede eksempler fra resultatene av krig i Sør-Afrikas historie. Det har tatt mer enn femti år for arrene av den sørafrikanske krigen å forsvinne. Hvor mye lengre vil det ta å utrydde arr av en rasebasert borgerkrig som ikke vil kunne føres uten store tap av liv på begge sider?

Å unngå en borgerkrig hadde vært dominerende i vår tenkning i mange år, men da vi bestemte oss for å inkludere vold som en del av vår politikk, innså vi at kanskje kunne vi stå overfor utsiktene til en slik krig. Dette måtte tas hensyn til i utformingen av våre planer. Vi trengte en plan som var fleksibel og som tillot oss å handle i samsvar med behovene til vår tid. Fremfor alt måtte planen anerkjenne borgerkrig som siste utvei, og la en avgjørelse på dette spørsmålet til tilhøre fremtiden. Vi ønsket ikke å være forpliktet til borgerkrig, men vi ville være klare hvis det ble uunngåelig.

Fire former for vold var mulig. Det er sabotasje, det er geriljakrigføring, det er terrorisme, og det er åpent revolusjon. Vi valgte valgte å ta i bruk den første metoden til den ikke var nyttig lenger før vi kunne ta en en avgjørelse om noe annet.

I lys av vår politiske bakgrunn var valget logisk. Sabotasje involverer ikke tap av liv og la til grunn de beste håp for fremtidige raserelasjoner. Bitterheten ville bli holdt på et minimum, og  hvis politikken bar frukter, kunne en demokratisk regjering bli en realitet. Dette er hva vi følte på den tiden, og dette er hva vi sa i vår manifest (bevis AD):

«Vi i Umkhonto we Sizwe har alltid søkt å oppnå frigjøring uten blodsutgytelser og sivile sammenstøt. Vi håper selv nå i denne tiden at våre første handlinger vil vekke alle til å forstå den katastrofale situasjonen som den nasjonalistiske politikken leder mot. Vi håper at vi vil bringe regjeringen og dens støttespillere til fornuft før det er for sent, slik at både regjeringen og dens politikk kan bli tilstandene endres til en desperat borgerkrigssituasjon.»

Den opprinnelige planen var basert på en grundig analyse av den politiske og økonomiske situasjonen i landet vårt. Vi mente at Sør- Afrika i stor grad var avhengig av utenlandsk kapital og internasjonal handel. Vi følte at planlagt ødeleggelse av kraftverk, og brudd på jernbane- og telekommunikasjon, ville skremme bort kapital fra landet, gjøre det vanskeligere for varer fra industriområdene å nå havnenene til planlagt tid, og ville i det lange løp være en tung belastning for det økonomiske livet i landet, og dermed overbevise velgerne i landet til å revurdere sin posisjon.

Angrep på landets økonomiske livslinjer skulle ha sammenheng med sabotasje på offentlige bygninger og andre apartheidsymboler. Disse angrepene ville tjene som en inspirasjonkilde for vårt folk. I tillegg ville de gi et utløp for dem som gikk i bresjen for voldelige metoder, og det ville gjøre oss i stand til å gi konkrete bevis til våre tilhengere at vi hadde vedtatt en hardere linje og sloss tilbake mot myndighetenes vold.

I tillegg, hvis masseaksjonene ble vellykket og fulgt opp av represalier, følte vi at sympati for vår sak ville bli vekket i andre land, og at større press ville bli lagt på den sørafrikanske regjeringen.

Dette var så planen. Umkhonto skulle utføre sabotasje, og strenge instruksjoner ble gitt medlemmene helt fra starten at de ikke under noen omstendigheter skulle skade eller drepe mennesker i planlegging eller utførelse av operasjoner. Disse instruksjonene har blitt referert til i bevis for «Mr X » og » Mr Z’.

Saker av Umkhonto ble styrt og ledet av en nasjonal overkommando som hadde mandat til å overstyre, og kunne oppnevne og gjennomførte oppnevnelser av regionale kommandoer. Overkommandoen var enheten som bestemte taktikk og mål, og var ansvarlig for opplæring og finans. Under overkommandoen var det regionale kommandoer som var ansvarlig for ledelse av de lokale sabotasjegrupper. Innenfor den politiske rammen fastsatt av den nasjonale overkommandoen hadde de regionale kommandoer myndighet til å velge ut angrepsmål. De hadde ingen myndighet til å gå utover de foreskrevne rammene og hadde dermed ingen myndighet til å begi seg inn på handlinger som truet liv, eller som ikke passet inn i den overordnede sabotasjeplanen. For eksempel ble Umkhonto-medlemmer forbudt å bære våpen mens de gjennomførte aksjoner. Forresten ble begrepene høykommando regionalkommando importert fra den jødiske nasjonale undergrunnsorganisasjon Irgun Zvai Leumi, som opererte i Israel mellom 1944 og 1948.

Umkhonto gjennomførte sin første operasjon 16. desember 1961 da offentlige bygninger i Johannesburg, Port Elizabeth og Durban ble angrepet. Valget av målene beviser politikken som jeg har referert til. Hadde vi ment å angripe menneskeliv vi ville ha valgt mål der folk samlet seg og ikke tomme bygninger og kraftstasjoner. Sabotasjen som ble begått før 16. desember 1961 var noen isolerte gruppers verk og hadde ingen forbindelse med Umkhonto. Faktisk tok andre organisasjoner ansvaret for noen av disse og en rekke senere handlinger.

Umkhontos manifest ble utgitt på dagen at aksjonene startet. Responsen på våre handlinger og vårt manifest blant den hvite befolkningen var karakteristisk voldelig. Regjeringen truet med harde aksjoner og oppfordret sine tilhengere til å stå fast og å ignorere afrikanernes krav. De hvites respons var ikke å foreslå endring, de svarte på vår samtale ved å foreslå skyttergravskrig [laager].

Til forskjell var afrikanernes respons oppmuntrende. Plutselig var det håp igjen. Ting skjedde. Folk i townshipene hungret etter politiske nyheter. En stor entusiasme ble generert av de den tidlige suksessen, og folk begynte å spekulere på hvor snart frihet ville bli vunnet. Men vi i Umkhonto veide de hvites respons med bekymring. Linjene ble trukket. De hvite og svarte skulle flytte inn i separate leirer, og utsiktene til å unngå en borgerkrig minket. De hvite aviser rapporterte at sabotasje ville bli straffet med døden. Hvis det var slik, hvordan kan vi fortsette å holde afrikanere bort fra terrorisme?

Mengder av afrikanere hadde allerede dødd som følge av gnisninger mellom rasene. I 1920 da den kjente lederen Masabala ble holdt i Port Elizabeth fengsel ble tjuefire av en gruppe afrikanere som hadde samlet seg for å kreve hans løslatelse, drept av politiet og hvite sivile. I 1921 døde mer enn hundre afrikanere i Bulhoek-hendelsen. I 1924  ble over to hundre afrikanere drept da administratoren av Sør-Vest-Afrika ledet en styrke mot en gruppe som hadde gjort opprør mot ileggelse av hundeskatt. 1. mai 1950 døde 18 afrikanere etter politiets skyting i løpet av streiken. 21. mars 1960 døde 69 ubevæpnede afrikanere i Sharpeville.

Hvor mange flere Sharpevilles vil det bli i vårt lands historie? Og hvor mange flere Sharpevilles vil landet kunne tåle uten at vi glir inn i en tilværelse av vold og terror? Og hva vil skje med våre folk når det stadiet blir nådd? I det lange løp føler vi oss sikre på at vi vil lykkes, men til hvilken pris for oss selv og resten av landet? Og hvis dette skjedde, hvordan kunne svart og hvit noensinne leve sammen igjen i fred og harmoni? Det var de problemene som møtte oss, og dette var våre beslutninger.

Erfaring overbeviste oss om at opprør ville gi regjeringen ubegrensede muligheter for vilkårlig slakting av vårt folk. Men det var nettopp fordi Sør-Afrikas jord allerede er gjennomvåt av uskyldige afrikaneres blod at vi følte det vår plikt å gjøre forberedelser som en langsiktig forpliktelse til å bruke makt for å forsvare oss mot maktbruk. Hvis krigen var uunngåelig, ønsket vi at kampen skulle føres på de vilkår som er mest gunstige for vårt folk. Den kampen som ga best utsikter for oss og minst risiko for menneskeliv på begge sider var geriljakrigføring. Vi bestemte oss derfor, i våre forberedelser for fremtiden, å sørge for muligheten for geriljakrig.

Alle hvite gjennomgår obligatorisk militærtrening, men ingen slik opplæring ble gitt til afrikanere. Det var etter vårt syn viktig å bygge opp en kjerne av skolerte menn som ville være i stand til å lede slik det ville være nødvendig dersom en geriljakrig startet. Vi måtte forberede oss på en slik situasjon før det ble for sent å gjøre tilstrekkelige forberedelser. Det var også nødvendig å bygge opp en kjerne av menn utdannet i sivil administrasjon og andre yrker, slik at afrikanere ville være rustet til å delta i landets regjeringen så snart de fikk lov til å gjøre det.

På dette stadiet ble det bestemt at jeg skulle delta på konferansen til Pan-African Freedom Movement for det sentrale, østlige og sørlige Afrika som skulle holdes tidlig i 1962 i Addis Abeba, og på grunn av vårt behov for forberedelse ble det også bestemt at jeg etter konferansen skulle foreta en gjennomgang av de afrikanske landene med sikte på å skaffe fasiliteter for trening av soldater , og at jeg også skulle søke stipender for høyere utdanning av immatrikulerte afrikanere. Opplæring i begge feltene vil være nødvendig, selv om endringene måtte komme med fredelige midler. Administratorer som ville være villig og i stand til å administrere en ikke-rasebasert stat ville være nødvendig og menn ville være nødvendig for å kontrollere hæren og politiet i en slik stat.

Det var derfor jeg forlot Sør-Afrika for å dra til Addis Abeba som delegat for ANC. Turen var en suksess. Uansett hvor jeg gikk jeg møtte sympati for vår sak og fikk løfter om hjelp. Hele Afrika ble forent mot ståstedet til det hvite Sør-Afrika, og selv i London ble jeg mottatt med stor sympati av politiske ledere som for eksempel Mr Gaitskell og Mr Grimond. I Afrika ble jeg lovet støtte av menn som Julius Nyerere, nå president i Tanganyika; Mr Kawawa, daværende statsminister i Tanganyika; keiser Haile Selassie av Etiopia; general Abboud, president i Sudan; Habib Bourguiba , president i Tunisia; Ben Bella, nåværende president i Algerie; Modibo Keita, president i Mali; Leopold Senghor, president i Senegal; Sekou Toure, president i Guinea; President Tubman i Liberia; og Milton Obote, statsminister i Uganda. Det var Ben Bella som inviterte meg til å besøke Oujda, hovedkvarteret til den algeriske nasjonale frigjøringshæren, besøket som er beskrevet i min dagbok, et av mine beviser.

Jeg begynte å studere krigens kunst og revolusjon, og mens jeg var i utlandet, gjennomgikk jeg et kurs i militær trening. Hvis det endte opp i geriljakrigføring ønsket jeg å kunne stå og slåss med mitt folk og å dele krigens farer med dem. Notater av forelesninger som jeg fikk i Algerie finnes i bevis 16, framlagt i bevisførselen. Sammendrag av bøker om geriljakrigføring og militær strategi har også blitt fremlagt. Jeg har allerede innrømmet at disse dokumentene er ført i pennen av meg, og jeg erkjenner at jeg har gjort disse studiene for forberede meg for den rollen som jeg kanskje er nødt til å spille om kampen skulle drive inn i geriljakrig. Jeg nærmet meg dette spørsmålet som enhver afrikansk nasjonalist bør gjøre. Jeg var helt objektiv. Retten vil se at jeg forsøkte å undersøke alle typer autoriteter innen emnet – fra øst såvel som fra vest, til klassiske verk av Clausewitz, og mens jeg gikk over et så bredt utvalg som Mao Tse Tung og Che Guevara på den ene siden, og skriftene om den andre boerkrigen på den andre. Disse notatene er naturligvis bare oppsummeringer av bøkene jeg leser og ikke mine personlige synspunkter.

Jeg har også gjort ordninger for at våre rekrutter skal gjennomgå militærtrening. Men her var det umulig å organisere noen en plan uten samarbeid med ANC-kontorene i Afrika. Derfor innhentet jeg tillatelse fra ANC i Sør-Afrika for å gjøre dette. I så måte var det et avvik fra ANCs opprinnelige avgjørelse, men det gjaldt kun utenfor Sør-Afrika. Den første gruppen rekrutter var faktisk i Tanganyika da jeg reiste gjennom landet på vei tilbake til Sør-Afrika.

Jeg vendte tilbake til Sør-Afrika og rapporterte hva som hadde skjedd på turen til mine kollegaer. Da jeg kom tilbake fant jeg ut at det hadde vært lite endring på den politiske scenen bortsett fra at trusselen om dødsstraff for sabotasje nå var blitt en realitet. Holdningen til mine kolleger i Umkhonto veldig lik som det de hadde vært før jeg dro. De følte seg forsiktig fram og mente at det ville ta lang tid før mulighetene for sabotasje var oppbrukt. Faktisk ble synspunktet om at opplæring av rekrutter startet for tidlig luftet. Dette er registrert av meg i dokumentet som er bevis R.14 . Etter en omfattende diskusjon ble det imidlertid besluttet å videreføre planene for militær trening på grunn av kjensgjerningen om at det vil ta mange år å bygge opp en tilstrekkelig kjerne av trente soldater for å starte et geriljafelttog, og uansett hva som måtte skje ville treningen være verdifull.

Jeg ønsker nå å adressere visse generelle beskyldninger gjort, i dette tilfellet, av staten. Men før jeg gjør det ønsker jeg å gå tilbake til visse hendelser som av vitner hevdes å ha funnet sted i Port Elizabeth og East London. Jeg refererer til bombingen av private hus av pro-regjerings personer i løpet av september, oktober og november 1962. Jeg vet ikke hva begrunnelsen for disse handlingene var og heller ikke hvilke provokasjoner som hadde kommet. Men hvis man har godtatt det jeg allerede har sagt så er det klart at disse handlingene ikke hadde noe å gjøre med gjennomføring av Umkhontos politikk.

En av de viktigste påstandene i tiltalen er at ANC var en del av en større konspirasjon for å begå sabotasje. Jeg har allerede forklart hvorfor dette er feil, men hvordan det utenfra var et avvik fra de opprinnelige prinsipper fastsatt av ANC. Det har selvfølgelig vært overlappende funksjoner internt også, fordi det er en forskjell mellom en resolusjon vedtatt i et komitéroms atmosfære og konkrete problemer som oppstår under praktisk aktivitet. På et senere stadium ble posisjonen ytterligere påvirket av bannlysninger og husarrester, og av personer som forlot landet for å ta opp politisk arbeid i utlandet. Dette førte til enkeltpersoner måtte gjøre arbeid i forskjellige stillinger. Men selv om dette kan ha sløret til skillet mellom Umkhonto og ANC, har det på ingen måte avskaffet det skillet. Stor flid ble brukt for å holde virksomheten i de to organisasjonene i Sør- Afrika adskilt. ANC forble en politisk masseenhet av afrikanere og fortsatte den type politisk arbeid de hadde utført før 1961. Umkhonto forble en liten organisasjon som rekrutterte sine medlemmer fra ulike raser og organisasjoner og prøvde å oppnå sitt eget bestemte mål. Det at medlemmer av Umkhonto ble rekruttert fra ANC, og det at personer tjenestegjorde for begge organisasjonene, som Solomon Mbanjwa , endret ikke etter vårt syn innholdet i ANC og ga det heller ikke en voldelig politikk. Denne overlappingen av offiserer, var imidlertid heller unntaket enn regelen. Dette er grunnen til at personer som “ Mr X “ og “ Mr Z “, som var i den regionale kommandoen over sine respektive områder, ikke deltok i noen av ANCs komiteer eller aktiviteter, og grunnen til at folk som Mr Bennett Mashiyana og Mr Reginald Ndubi ikke hørte om sabotasje på deres ANC-møter.

En annen av påstandene i tiltalen er at Rivonia var hovedkvarteret til Umkhonto. Så lenge jeg var der var ikke dette tilfelle. Jeg ble fortalt, selvfølgelig, og visste at enkelte av aktivitetene til det kommunistiske partiet ble gjennomført der. Men dette er ingen grunn (som jeg skal forklare i dag) til at jeg ikke skulle bruke stedet.

Jeg kom dit på følgende måte:
Som allerede antydet, tidlig i april 1961 gikk jeg under jorden for å organisere generalstreik i mai. Mitt arbeid innebar reiser over hele landet og jeg levde nå i afrikanske townships, deretter i landsbyer og igjen i byene. I løpet av andre halvdel av året begynte jeg å besøke Arthur Goldreichs hjem i Parktown, hvor jeg pleide å møte familien min privat. Selv om jeg ikke hadde noen direkte politisk forening med ham, hadde jeg kjent Arthur Goldreich siden 1958.

I oktober informerte Arthur Goldreich meg om at han skulle flytte ut av byen og tilbød meg et gjemmested der. Et par dager etterpå ordnet han det slik at Michael Harmel skulle ta meg med til Rivonia. Naturligvis fant jeg Rivonia et ideelt sted for mannen som levde livet som lovløs. Til da hadde jeg blitt tvunget til å leve innendørs på dagtid og kunne bare våge meg ut i ly av mørket. Men på Liliesleaf [gård, Rivonia] kunne jeg leve annerledes og jobbe langt mer effektivt.

Av åpenbare grunner måtte jeg skjule meg selv og jeg tok det falske navnet David. I desember flyttet Arthur Goldreich og hans familie inn. Jeg bodde der til jeg dro til utlandet 11. januar 1962. Som allerede antydet kom jeg tilbake i juli 1962 og ble arrestert i Natal 5. august.

Når jeg ble arrestert var Liliesleaf gård verken hovedkvarteret til African National Congress eller Umkhonto. Med unntak av meg selv bodde ingen av tjenestemenn eller medlemmer av disse organene der, ingen møter i de styrende organer ble noensinne holdt der, og ingen aktiviteter knyttet til dem ble organisert eller rettet derfra. Ved en rekke anledninger under mitt opphold på Liliesleaf gård møtte jeg både formannskapet ANC, samt NHC, men slike møter ble avholdt et andre steder og ikke på gården.

Mens jeg bodde på Liliesleaf gård, besøkte jeg Arthur Goldreich i hovedhuset, og han besøkte meg også på rommet mitt. Vi hadde mange politiske diskusjoner om en rekke emner. Vi diskuterte ideologiske og praktiske spørsmål, kongressalliansen, Umkhonto og dets virksomhet generelt, og hans erfaringer som soldat i Palmach, den militære fløyen av Haganah. Haganah var den politiske myndighet i Jewish National Movement i Palestina.

På grunn av det jeg hadde fått vite om Goldreich, anbefalte jeg på min tilbake til Sør-Afrika at han burde rekrutteres til Umkhonto. Jeg vet ikke selv om dette ble gjort.

En annen av de påstandene gjort av staten er at ANCs mål og kommunistpartiets mål og målsetninger er de samme. Jeg må ta opp dette, og min egen politiske holdning, fordi jeg må anta at staten vil prøve å drive bevisføring for at jeg prøvde å introdusere marxisme inn i ANC. Påstanden som angående ANC er falsk. Dette er en gammel påstand som ble avkreftet ved forræderirettssaken og som har blitt født på ny. Men siden den påstanden framlagt igjen, skal jeg gå gjennom det, så vel som forholdet mellom ANC og kommunistpartiet og Umkhonto og det partiet.

Den ideologiske trosbekjennelse til ANC er, og alltid har vært, trosbekjennelsen til afrikansk nasjonalisme. Vi snakker ikke om afrikansk nasjonalisme uttrykt i uropet, «driv den hvite mann på havet.” Den afrikanske nasjonalismen som ANC står for er konseptet om frihet og tilfredsstillelse for det afrikanske folk i deres eget land. Den viktigste politiske dokumentet noensinne vedtatt av ANC er frihetscharteret. Det er på ingen måte en slagplan for en sosialistisk stat. Det krever omfordeling, men ikke nasjonalisering, av jord, det legger til rette for nasjonalisering av gruver, banker og monopolindustri, fordi store monopoler er eid kun av én rase, og uten en slik nasjonalisering ville rasedominans forbli evig tross spredning av politisk makt. Det ville være en hul gest å oppheve gullovforbudene mot afrikanere når alle gullgruver er eid av europeiske selskaper. På dette området samsvarer ANCs politikk med den gamle politikken til den nåværende nasjonalistpartiet som i mange år hadde som en del av sitt program å nasjonalisere gullgruvene som på den tiden ble kontrollert av utenlandsk kapital. Under frihetscharteret ville nasjonalisering funnet sted i en økonomi basert på privat entreprenørskap. Realiseringen av frihetscharteret ville åpnet opp nye felt for en velstående afrikansk befolkning av alle klasser, inkludert middelklassen. ANC har aldri i noen periode av sin historie forfektet en revolusjonær endring i den økonomiske strukturen i landet, og ei heller har det som jeg kan erindre noensinne fordømt det kapitalistiske samfunnet.

Hva kommunistpartiet angår, og hvis jeg forstår deres politikk riktig, står det for opprettelsen av en stat basert på marxismens prinsipper. Selv om det er rede til å jobbe for frihetscharteret som en kortsiktig løsning på problemene skapt av hvit overlegenhet, ser det frihetscharteret som begynnelsen, ikke slutten, av sitt program.

ANC aksepterte, i motsetning til det kommunistiske partiet, afrikanere bare som medlemmer. Dens viktigste mål var og er å vinne samhold og fulle politiske rettigheter for det afrikanske folk. Det kommunistiske partiets hovedmål derimot var å fjerne kapitalistene og å erstatte dem med en arbeiderklasseregjering. Det kommunistiske partiet ønsket å understreke klasseskiller mens ANC vil harmonisere dem. Dette er en viktig forskjell.

Det er sant at det ofte har vært et nært samarbeid mellom ANC og kommunistpartiet. Men samarbeid er bare bevis på et felles mål – i dette tilfelle fjerning av hvit overlegenhet – og ikke er et bevis på en fullstendig interessefellesskap.

Verdenshistorien er full av lignende eksempler. Kanskje den mest slående illustrasjonen er å finne i samarbeidet mellom Storbritannia, USA og Sovjetunionen i kampen mot Hitler. Ingen andre enn Hitler ville ha våget å hevde at et slikt samarbeid forvandlet Churchill eller Roosevelt til kommunister eller kommunistiske verktøy, eller at Storbritannia og USA arbeidet for å skape en kommunistisk verden.

Et annet eksempel på et slikt samarbeid er å finne nettopp i Umkhonto. Kort tid etter Umkhonto ble konstituert, ble jeg informert av noen av dets medlemmer at det kommunistiske partiet ville støtte Umkhonto, og dette skjedde så. På et senere stadium ble støtten offentliggjort.

Jeg tror at kommunister alltid har spilt en aktiv rolle i kolonilands kamp for deres frihet, fordi de kortsiktige målene til kommunismen alltid ville samsvare med de langsiktige målene til frihetsbevegelser. Slik har kommunister spilt en viktig rolle i frihetskamper kjempet i land som Malaya, Algerie og Indonesia, men ingen av disse landene er  i dag kommunistiske land. Tilsvarende har kommunister spilt en viktig rolle i de underjordiske motstandsbevegelser som dukket opp i Europa under siste verdenskrig. Selv General Chiang Kai-Shek, i dag en av de kommunismens bitreste fiender, kjempet sammen med kommunistene mot den herskende klasse i kampen som førte til at han vant maktkampen i Kina på 1930-tallet.

Dette mønsteret av samarbeid mellom kommunister og ikke-kommunister har blitt gjentatt i National Liberation Movement i Sør-Afrika. Før ulovliggjøringen av kommunistpartiet, var felleskampanjer som involverte det kommunistiske partiet og kongressbevegelser akseptert praksis. Afrikanske kommunister kunne bli, og ble, medlemmer av ANC, og noen deltok i nasjonale, provinsielle og lokale komiteer. Blant de som tjenestegjorde i landsstyret er Albert Nzula, tidligere sekretær for kommunistpartiet, Moses Kotane, en annen tidligere utenriksminister, og JB Marks, et tidligere medlem av sentralkomiteen.

Jeg ble med i ANC i 1944, og i mine yngre dager var jeg av den oppfatning at å akseptere kommunister i ANCs rekker, og det tette samarbeidet som til tider var på bestemte saker mellom ANC og kommunistpartiet, ville føre til en utvanning  av begrepet afrikansk nasjonalisme. På dette stadiet var jeg medlem av African National Congress Youth League, og var del av en gruppe som ønsket eksklusjon av kommunister fra ANC. Dette forslaget ble enkelt overvunnet. Blant dem som stemte mot forslaget var noen av de mest konservative delene av afrikansk politisk opinion. De forsvarte politikken på bakkenivå som fra begynnelsen da ANC ble dannet og bygget opp, ikke som et politisk parti med en skole i politisk tenkning, men som et parlament av de afrikanere, som tar imot mennesker av ulike politiske overbevisninger, alle forent av felles mål om nasjonal frigjøring. Jeg ble til slutt vunnet over til dette standpunktet, og det har jeg opprettholdt siden.

Det er kanskje vanskelig for hvite sørafrikanere med inngrodde fordommer mot kommunismen, å forstå hvorfor erfarne afrikanske politikere så lett aksepterer kommunister som sine venner. Men for oss årsaken er åpenbar. Teoretiske uoverenskomster blant dem som kjemper mot undertrykkelse er en luksus vi ikke har råd til på dette stadiet. I flere tiår var kommunister i tillegg den eneste politisk gruppe i Sør- Afrika som behandlet afrikanere som mennesker og deres likemenn, som var beredt på å spise med oss, snakke med oss, bo sammen med oss, og jobbe med oss. De var den eneste politisk gruppe som var forberedt på å jobbe med afrikanere for oppnåelse av politiske rettigheter og en eierandel i samfunnet. På grunn av dette er det mange afrikanere som i dag har en tendens til å sette likhetstegn mellom frihet og kommunisme. De støttes i denne troen av en lovgivende forsamling som brennmerker alle eksponenter for en demokratisk regjering og afrikansk frihet som kommunister og forbyr mange av dem (som ikke er kommunister) under kommunismen-lovens undertrykkelse. Selv om jeg aldri har vært medlem av Kommunistpartiet har jeg selv blitt skåret under den skadelige loven på grunn av den rollen jeg spilte i motstandskampanjen. Jeg har også blitt utestengt og fengslet under denne loven.

Det er ikke bare i intern politikk at kommunistene er blant de som støtter vår sak. I det internasjonale feltet har kommunistlandene alltid kommet oss til unnsetning. I FN og andre råd i verden har den kommunistiske blokken støttet den afro-asiatiske kamp mot kolonialisme og den synes ofte å være mer sympatisk til vår sørgelige forfatning enn noen av de vestlige maktene. Selv om det er en universell fordømmelse av apartheid, taler den kommunistiske blokken ut mot det med en høyere stemme enn de fleste i den hvite verden. Under disse omstendigheter ville det kreve en freidig ung politiker, slik som jeg var i 1949, for å proklamere at kommunistene er våre fiender.

Jeg vender meg nå til min egen posisjon. Jeg har benektet at jeg er en kommunist, og jeg tror at omstendighetene forplikter meg til å oppgi nøyaktig hva mine politiske overbevisninger er.

Jeg har alltid ansett meg selv, først og fremst, som en afrikansk patriot. Tross alt ble jeg ble født i Umtata for 46 år siden. Min verge mitt var min fetter, som var den øverste høvding for Tembuland, og jeg er i slekt med den øverste høvding for Tembuland, Sabata Dalindyebo, og til Kaizer Matanzima, høvdingpresten [chief minister] i Transkei.

I dag er jeg tiltrukket av ideen om et klasseløst samfunn, en tiltrekning som delvis springer fra marxistisk lesing og delvis fra min beundring av struktur og organisering av tidlige afrikanske samfunn i dette landet. Da de viktigste produksjonsmidlene  tilhørte stammen. Det var ingen rik eller fattig, og det var ingen utnyttelse.

Det er sant, som jeg allerede har nevnt , at jeg har blitt påvirket av marxistisk tenkning. Men dette er også sant for mange av lederne for de nye selvstendige stater. Slike vidt forskjellige personer som Gandhi, Nehru, Nkrumah og Nasser erkjenner alle dette faktum. Vi aksepterer behovet for en form for sosialisme for å gjøre våre folk i stand til å ta opp med de avanserte landene i denne verden og til å overvinne vår arv av ekstrem fattigdom. Men dette betyr ikke at vi er marxister.

Ja, for min egen del tror jeg at det er åpent for debatt om kommunistpartiet har noen spesiell rolle å spille i denne spesielle fasen av vår politiske kamp. Den grunnleggende oppgaven på det nåværende tidspunkt er fjerning av rasediskriminering og å oppnå demokratiske rettigheter på grunnlag av frihetscharteret. I den grad at partiet fremmer denne oppgaven ønsker jeg deres assistanse velkommen. Jeg innser at det er en av grunnene til at folk av alle raser kan bli trukket inn i vår kamp.

Fra min lesning av marxistisk litteratur og fra samtaler med marxister har jeg fått inntrykk av at kommunister anser det parlamentariske systemet i vest som udemokratisk og reaksjonært. Men jeg på den annen side beundrer et slikt system.

Magna Carta, Petition of Rights og Bill of Rights er dokumenter som holdes i ærbødighet av demokrater over hele verden.

Jeg har stor respekt for britiske politiske institusjoner, og for landets rettsvesen. Jeg anser det britiske parlamentet som den mest demokratiske institusjon i verden, og rettsvesenets uavhengighet og upartiskhet slutter aldri å vekke min beundring.

Den amerikanske kongressen og landets lære om maktfordeling, samt rettsvesenets uavhengighet vekker i meg lignende følelser.
Jeg har blitt påvirket i min tenkning av både vest og øst. Alt dette har ført meg til å føle at  mitt søk etter en politisk vei nå er helt upartisk og objektiv. Jeg skal ikke binde meg til noe bestemt samfunnssystem annet enn sosialismen. Jeg må tillate meg selv å låne det beste fra vest og fra øst…

Det er visse bevisfremlegg som antyder at vi har mottatt økonomisk støtte fra utlandet, og jeg ønsker å adressere det spørsmålet.

Vår politiske kamp har alltid vært finansiert fra interne kilder – fra innsamlede midler av våre egne folk og av våre egne tilhengere. Når vi hadde en spesiell kampanje eller en viktig politisk sak – for eksempel forræderirettssaken – fikk vi økonomisk støtte fra sympatisører og organisasjoner i vestlige land. Vi hadde aldri følt det nødvendig å gå utover disse inntektskildene.

Men når i 1961 Umkhonto ble dannet og en ny fase i kampen innført innså vi at disse hendelsene ville utgjøre en tung belastning for våre skrinne ressurser, og at omfanget av vår virksomhet ville bli hemmet av mangel på midler. En av mine instruksjoner når jeg dro utenlands i januar 1962 var å samle inn penger fra de afrikanske landene.

Jeg må legge til at mens jeg var i utlandet hadde jeg samtaler med lederne av politiske bevegelser i Afrika og oppdaget at nesten hver eneste én av dem, i områder som ennå ikke hadde oppnådd selvstendighet hadde fått alle typer bistand fra de sosialistiske land, samt som fra vest, herunder  økonomisk støtte. Jeg oppdaget også at noen velkjente afrikanske stater, alle av dem ikke-kommunister, og selv anti-kommunister, hadde fått tilsvarende hjelp.

Ved retur til Sør-Afrika, anbefalte jeg ANC sterkt at vi ikke bør begrense oss til Afrika og de ​​vestlige land, men at vi også burde sende et oppdrag til de sosialistiske landene om å øke midlene som vi så sårt trengte.

Jeg har blitt fortalt at etter at jeg ble dømt ble slikt oppdrag sendt, men jeg vil ikke nevne noen land, og ikke er jeg fri til å avsløre navnene på organisasjonene og landene som ga oss støtte eller lovet å gjøre dette.

Slik som jeg forstår statens sak, og spesielt bevisførselen for «Mr X «, er påstanden  at Umkhonto var inspirasjonen for det kommunistiske partiet som spilte på imaginær misnøye for å melde de afrikanske folk inn i en hær som tilsynelatende skulle kjempe for afrikansk frihet, men i virkeligheten kjempet for en kommunistisk stat. Ingenting kunne være lenger fra sannheten. Faktisk er forslaget absurd. Umkhonto ble dannet av afrikanere for å videreutvikle sin kamp for frihet i sitt eget land. Kommunister og andre støttet bevegelsen, og vi bare ønsket at flere deler av samfunnet ville komme med oss​​.

Vår kamp er mot ekte, ikke innbilt slit eller, for å bruke språket til den offentlige anklageren, ‘ såkalte vanskeligheter.’ I utgangspunktet, kjemper vi mot to funksjoner som er kjennetegn på det afrikanske livet i Sør-Afrika og som er forankret i lover som vi søker å få forkastet. Disse funksjonene er fattigdom og mangel på menneskelig verdighet, og vi trenger ikke kommunister eller såkalte «agitatorer» for å lære oss om disse tingene.

Sør-Afrika er det rikeste landet i Afrika, og kan være en av de rikeste landene i verden. Men det er et land med ekstreme og oppsiktsvekkende kontraster. De hvite nyter det som kan være den høyeste levestandarden i verden, mens afrikanere lever i fattigdom og elendighet. Førti prosent av afrikanere lever i håpløst overbefolkede og i noen tilfeller tørkerammede reservervater, hvor jorderosjon og utarming av jorda gjør det umulig for dem å leve vel av jorda. Tretti prosent er arbeidere, leilendinger og husokkupanter på hvite gårder og arbeider og lever under forhold som ligner på de av de livegne av middelalderen. De andre 30 prosentene bor i tettsteder der de har utviklet økonomiske og sosiale vaner som bringer dem nærmere på hvite standarder. Likevel er de fleste afrikanere, selv i denne gruppen, utarmet av lave inntekter og høye levekostnader.

Den best betalte og mest velstående delen av det urbane afrikanske livet fins i Johannesburg. Likevel er deres faktiske posisjon desperat. De siste tallene ble gitt 25. mars 1964 av Mr Carr, leder av avdelingen for ikke-europeiske anliggender i Johannesburg. Datalinjen for fattigdom for den gjennomsnittlige afrikansk familie i Johannesburg (ifølge Mr Carrs avdeling) er R42.84 per måned. Han viste at den gjennomsnittlige månedslønn er R32.24 og at 46 prosent av alle afrikanske familier i Johannesburg ikke tjener nok til å holde dem gående.

Fattigdom går hånd i hånd med underernæring og sykdom. Forekomsten av underernæring og mangelsykdommer er svært høy blant afrikanere. Tuberkulose, pellagra, kwashiorkor, spiserørsopphovning og skjørbuk bringer død og helseplager. Forekomsten av spedbarnsdødelighet er blant de høyeste i verden. Ifølge helsesjefen for Pretoria dreper tuberkulose 40 mennesker i døgnet (nesten alle afrikanere), og i 1961 var det 58 491 nye tilfeller rapportert. Disse sykdommene er ikke bare ødeleggende for vitale organer i kroppen, men de resulterer i tilstander som mental tilbakeståendhet,  mangel på initiativ og redusert konsentrasjonsevne. De sekundære resultatene av slike forhold påvirker hele samfunnet og standarden på arbeidet utført av afrikanske arbeidere.

Afrikanernes klagemål går imidlertid ikke ut på at de er fattige og at de hvite er rike, men at de lover som er laget av de hvite er laget for å bevare denne situasjonen. Det er to måter å bryte ut av fattigdom på. Den første er gjennom formell utdanning, og den andre er ved at arbeideren anskaffer seg ferdigheter i sitt arbeid og dermed høyere lønn. Hva afrikanere angår, er begge disse veier for avansement bevisst innskrenket ved lov.

Den nåværende regjering har alltid søkt å hemme afrikanere i deres søken etter utdanning. En av dets første handlinger etter at den kom til makten, var å stoppe subsidier for afrikansk skolemat. Mange afrikanske barn som gikk på skole var avhengig av dette supplementet til kostholdet. Dette var en grusom handling.

Det er obligatorisk utdanning for alle hvite barn nesten uten kostnader for foreldrene, enten de er rike eller fattige. Lignende ordninger er ikke gitt for de afrikanske barn, selv om det er noen som mottar slik hjelp. Afrikanske barn må generelt sett betale mer for sin skolegang enn hvite. Ifølge tall sitert av den sørafrikanske Institute of Race Relations i sitt 1963-tidsskrift, går omlag 40 prosent av afrikanske barn i aldersgruppen mellom 7-14 ikke på skole. For de som går på skole er standardene vesentlig forskjellig fra den som gis til hvite barn. I 1960-1961 ble per capita offentlige utgifter på afrikanske studenter ved statsstøttede skoler anslått til R12.46. I de samme årene var utgifter per capita hvite barn i Cape provinsen (som er de eneste tallene som er tilgjengelige for meg)  R144.57. Selv om det ikke er tall tilgjengelig for meg kan det fastslås uten tvil at de hvite barna som fikk R144.57 per elev kom  fra velstående hjem til forskjell fra de afrikanske barn som fikk støtte til R12.46 per hode.

Kvaliteten på utdanningen er også annerledes. Ifølge Bantu Educational Journal besto bare 5660 afrikanske barn i hele Sør-Afrika sitt juniorsertifikat i 1962, og i det året besto bare 362 artium. Dette er antagelig konsistent med politikken til bantuopplæringen som den nåværende statsministeren kommenterte, under debatten på Bantu Education Bill i 1953:

«Når jeg har kontroll over innfødtes utdanning vil jeg reformere den slik at innfødte vil bli undervist fra barndommen til å innse at likestilling med europeere er ikke for dem … Folk som tror på likestilling er ikke ønsket som lærere for innfødte. Når mitt departement styrer innfødt utdanningen vil det vite hvilken klasse av høyere utdanning en innfødt er skikket for, og om han vil ha en sjanse i livet til å bruke sin kunnskap.»

Den andre hovedhinder for økonomisk utvikling av afrikanere er den industrielle fargehindring der alle bedre jobber i bransjen er reservert for hvite. Videre er afrikanere som får arbeid i de ufaglærte og semifaglærte yrker som er åpne for dem, ikke tillatt å danne fagforeninger som har anerkjennelse under den industriell forsoningloven. Dette betyr at streik blant afrikanske arbeidere er ulovlig, og at de blir nektet retten til kollektive lønnsforhandlinger som er tillatt for de bedre betalte hvite arbeiderne. Den diskriminering i politikken som suksessive sørafrikanske regjeringer har rettet mot afrikanske arbeidere er billedliggjort av den såkalte ‘siviliserte arbeidslivspolitikk’ hvor skjermede ufaglærte statlige stillinger blir gitt de hvite arbeiderne som ikke klarer å klatre karrierestigen i industrien, med lønnsbetingelser som langt overskrider inntektene til gjennomsnittlig afrikansk industriansatt.

Myndighetene svarer ofte sine kritikere ved å si at afrikanere i Sør-Afrika er økonomisk bedre stilt enn innbyggerne i de andre landene i Afrika. Jeg vet ikke om dette utsagnet er sant og tviler på om noen sammenligning kan gjøres uten hensyn til levekostnadene i slike land. Men selv om det er sant er det irrelevant for afrikanerne. Vår klage er ikke at vi er dårlige sammenlignet med folk i andre land, men at vi er dårlige sammenlignet med de hvite mennesker i vårt eget land, og at vi er forhindret av lovgivningen fra å endre denne ubalansen.

Mangelen på menneskelig verdighet som oppleves av afrikanere er et direkte resultat av politikken for hvit overlegenhet  Hvit overlegenhet innebærer svart underlegenhet. Lovgivningen for å bevare det hvite herredømmet bygges inn i denne forestillingen. Enkle arbeidsoppgaver i Sør-Afrika er alltid utført av afrikanere. Når noe må gjennomføres eller vaskes vil den hvite mann se seg om etter en afrikaner til å gjøre det for ham, om den afrikanske er ansatt av ham eller ikke. På grunn av denne typen holdning , har hvite tendens til å betrakte afrikanere som en egen art. De ser ikke på dem som mennesker med egne familier, de vet ikke at de har følelser – at de forelsker som hvite mennesker gjør, at de ønsker å være sammen med sine koner og barn som hvite folk ønsker å være med deres, at de ønsker å tjene nok penger til å forsørge familiene sine på riktig måte, for å gi mat og kle dem og sende dem til skolen. Og hvilken ‘house boy» eller «hagegutt» eller arbeider kan håper på dette?

Vedtatte lover, som blant afrikanere er blant de mest forhatte biter av lovgivningen i Sør-Afrika, som gjør alle afrikanere til potensielle mål for politiovervåking når som helst. Jeg tviler på om det finnes en eneste afrikansk mann i Sør- Afrika som ikke har hatt en feide med politiet vedrørende en passering. Hundrevis og tusenvis av afrikanere blir kastet i fengsel hvert år under passeringslover. Enda verre enn dette er det faktum at vedtatte lover holder mann og kone fra hverandre og fører til sammenbrudd av familielivet.

Fattigdom og nedbryting av familielivet har bieffekter. Barn vandrer rundt i gatene i townships, fordi de har ingen skoler å gå til, eller ingen penger til å gjøre dem i stand til å gå på skole, eller ingen foreldre hjemme å se til at de går på skole, fordi begge foreldrene (hvis det finnes to) må jobbe for å holde familien i live. Dette fører til et sammenbrudd i moralske standarder, til en alarmerende økning i kriminalitet, og til økende vold som bryter ikke bare politisk , men overalt. Livet i townships er farlig. Det går ikke en dag uten at noen blir knivstukket eller overfalt. Og volden videreføres ut av townships inn i de hvite oppholdsrom. Folk er redd for å gå alene i gatene etter mørkets frembrudd. Innbrudd og ran øker, til tross for at dødsstraff nå kan bli pålagt for slike lovbrudd. Dødsdommene kan ikke kurere betente sår.

Afrikanere ønsker en lønn å leve av. Afrikanere ønsker å utføre arbeid som de er kapabel til å gjøre, og ikke som regjeringen erklærer at de skal være i stand til. Afrikanere ønsker å få lov til å bo der de får arbeid, og ikke måtte bli godkjent til et område fordi de ikke ble født der. Afrikanere ønsker å få lov til å eie land på steder der de arbeider, og ikke å være forpliktet til å leve i leid hus som de aldri kan kalle sitt eget. Afrikanere ønsker å være en del av den generelle befolkningen, og ikke begrenset til å leve i sine egne gettoer. Afrikanske menn ønsker å ha sine koner og barn og å leve med dem der de jobber, og ikke bli tvunget inn i en unaturlig tilværelse i vandrerhjem for menn. Afrikanske kvinner ønsker å være sammen med sine menn og ikke bli stående som permanente enker i reservatene. Afrikanere ønsker å få lov til å gå ut etter elleve om kvelden og ikke å være begrenset til sine rom som små barn. Afrikanere ønsker å få lov til å reise i sitt eget land og til å søke arbeid der de vil og ikke hvor arbeidsmarkedetbyrået forteller at de skal dra. Afrikanere ønsker en rettferdig andel i hele Sør-Afrika, de ønsker trygghet og en eierandel i samfunnet.

Fremfor alt ønsker vi like politiske rettigheter, fordi uten dem vil våre funksjonshemninger være permanente. Jeg vet dette høres revolusjonerende for de hvite i dette landet, fordi flertallet av velgerne vil være afrikanere. Dette gjør den at hvite mann frykter demokratiet.

Men denne frykten kan ikke få å stå i veien for den eneste løsningen som vil garantere raseharmoni og frihet for alle. Det er ikke sant at stemmerett for alle vil resultere i rasedominans. Politisk deling basert på farge er helt kunstig og når den forsvinner vil dominansen av én fargegruppe over en annen gjøre det samme. ANC har tilbrakt et halvt århundre i kamp mot rasisme. Når det seirer vil det ikke endre denne politikken.

Dette er altså hva ANC kjemper for. Deres kamp er virkelig nasjonal. Det er en kamp for det afrikanske folk, inspirert av sin egen lidelse og sine egne erfaringer. Det er en kamp for retten til å leve.

I løpet av min levetid har jeg dedikert meg selv til denne kampen for det afrikanske folk. Jeg har kjempet mot hvit dominans og jeg har kjempet mot svart dominans. Jeg har elsket idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle mennesker kan leve sammen i harmoni og med like muligheter. Det er et ideal som jeg håper å leve for og å oppnå. Men må det bli slik, er det et ideal jeg er klar til å dø for.

 

Oversettelse av Joakim Møllersen

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.