Et folkemord å være stolt av

Foto: The Act of Killing

I den enestående dokumentaren The Act of Killing tar massemordere seerne med på en bisarr reise i sine egne ugjerninger. Tross heltestatusen til gjerningsmennene er ikke alt så roserødt som det først ser ut til.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (150 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

“I 1965 ble den indonesiske regjeringen styrtet av militæret. De som var mot kuppet kunne bli beskyldt for å være kommunister: fagforeningsmedlemmer, jordløse bønder, intellektuelle og etniske kinesere. På mindre enn et år, og med direkte hjelp fra vestlige regjeringer, ble over én million ’kommunister’ myrdet.”

Teksten dukker opp på skjermen to minutter inne i dokumentaren og stålsetter seerne for det som kommer, i den grad det er mulig.

“Hæren brukte paramilitære og gangstere for å gjennomføre drapene. Disse mennene har hatt makta – og har forfulgt sine motstandere – helt siden den gangen.”

En massemorder blir regissør
Filmens hovedperson heter Anwar Congo. Han var en gangster før militærkuppet og solgte kinobilletter på svartebørsen. Like etter at Suharto veltet Sukarno og startet sitt 31 år lange militærdiktator, fikk Congo ansvar for å jakte ned og drepe kommunister.

Han fikk en ledende rolle i en paramilitær gruppe og sto i frontlinja for en av de verste politiske forfølgelsesprosessene etter andre verdenskrig – et folkemord mener mange. På linje med sine medsammensvorne, er Congo forbausende åpen om hva han har gjort. Brutale drap og tortur fortelles som spennende, til og med morsomme historier, og noe de heller slår seg på brystet med enn som de forbinder med skam. Anwar Congo har sagt ja til selv å regissere en spillefilm om det han var med på etter militærkuppet.

Se traileren her:

Innspillingen blir en reise i en manns samvittighet – en samvittighet som rommer minner av forferdelige gjerninger. Jobben med å lage og selv spille i en film, har alltid vært en drøm for Congo, men mens drømmene blir til virkelighet må han konfronteres med egne grusomheter som har ført til at han fremdeles sliter med mareritt. Det er noe han gjør med bevissthet og åpenhet. Likevel slites han mellom å ville avsløre for sitt publikum og seg selv hvem som faktisk er historiens forbrytere, og å fornekte at han egentlig har gjort noe galt. Dokumentaren tar oss med fra intervjuer av gjerningsmennene, samtaler dem i mellom og tidvis absurde scener fra spillefilmen. De vidt forskjellige situasjonene speiler en plaget manns flukt fra virkeligheten, mens han også ønsker å konfrontere sin egen fortid.

Måten historien berettes på gjør The Act of Killing enestående, ikke bare i dokumentarfilmatisk sammenheng. Innblikket i tankesettet til filmens hovedperson og hans kompanjonger kan ta oss et steg nærmere hva som gjør slike handlinger mulige, hvilke omstendigheter som gjør slikt gjennomførbart og hvordan et helt land og enkeltmennesker kan leve med en visshet om noe slikt i ettertid. Deres stilling i samfunnet gjør at de ikke står til ansvar for noen andre enn seg selv. Dermed blir også svarene annerledes enn når man tidligere har intervjuet gjerningsmenn som har behov for å lyve, uttrykke ektefølt- eller falsk anger, eller forklare seg overfor noen som anklager dem.

The Act of Killings regissør, Joshua Oppenheimer, har kunnet fått Congo med på noe slikt kun fordi de paramilitære gruppene som sto bak blodbadet fremdeles regjerer landet i samarbeid med den politiske eliten. Dette skjer i full åpenhet, og vi får til og med være med når en disse gruppene tar runden på et lokalt marked og truer til seg beskyttelsespenger av kinesiske kjøpmenn.

Heltedyrkelse og samvittighetskvaler
Her skjules ingenting. Anwar Congo med venner blir til og med invitert til et talkshow og hyllet av verten. “I dag skal vi møte kinogangstere som skal lage en film om utryddingen av kommunister… Ja, gud hater kommunister!” Nedslaktingen blir fremdeles omfavnet fra offisielt indonesisk hold og fremholdt som en redning for den indonesiske republikken. Likevel er det noe som plager Congo. Han snakker med Adi, en kompis og kollega fra massemordenes dager, om en antikommunistisk propagandafilm som det eneste som redder ham fra dårlig samvittighet. Likevel virker det som han aksepterer at det er et halmstrå han desperat klamrer seg fast i for å redde sitt eget selvbilde.

I tillegg til marerittene, er også karma en konstant bekymring. Vennen ser ikke ut til å ha det samme problemet, selv om han innser at propagandafilmen ikke har mye for seg: “Det er enkelt å få kommunistene til å se dårlige ut etter vi har drept dem… selvfølgelig er det en løgn”. Adi sier han vil ha en unnskyldning fra myndighetene til ofrene fordi det vil være en lettelse for de overlevende og de etterlatte. Likevel ser han ikke ut til å ha problemer med å forsvare sine ugjerninger overfor seg selv. “Krigsforbrytelser er definert av vinnerne. Jeg er en vinner, så jeg kan lage min egen definisjon.”

Adi virker urokkelig, men samtidig er det hult når han hevder at han ikke har noe å ha dårlig samvittighet for. Han er den ærligste i filmen, i den forstand at han bretter ut alle bestialitetene og river forsvarsmurene hans medforbrytere har bygget opp for å beskytte seg selv fra sannheten. På den annen side avfeier han all skyld; “moral er relativt”. I en tidligere scene har han lett leende fortalt om hvordan han knivdrepte alle kineserne i en gate, om at han kaldblodig tok livet av faren til sin egen kjæreste, fordi han også var kineser.

Aktivisme på lerretet
For Joshua Oppenheimer er The Act of Killing langt mer enn bare en dokumentar. Han brukte åtte år på gjennomføringen. Politisk sensur er fremdeles normalt i Indonesia, og Oppenheimer forteller om en lengre prosess for å få unngå at filmen skulle bli ulovlig, og at militæret og de paramilitære ikke skulle forfølge framvisere og publikum. Filmen er gratis for alle i Indonesia som ønsker å se eller vise den og den et sekssifret antall personer der har opplevd en helaftens dokumentar om et tema ellers unndratt offentligheten.

Publikumsprisen ved filmfestivalen i Berlin er blant et utall av priser The Act of Killing har vunnet det siste året mens den har gått sin seiergang på filmfestivaler og menneskerettighetskonferanser verden rundt. Gjennom et knippe mennesker viser den hvordan et lands blodige historie fortsetter å tære på samfunnet over 40 år etter de verste grusomhetenes slutt. Gangstere, lurendreiere og korrupte holder oppe et skinndemokrati og alle vet det. Oppenheimer beskriver det slik: “Jeg dro tilbake og det begynte å gå opp for meg det er… det er som om jeg er i Nazi-Tyskland 40 år etter holocaust og det er fremdeles Det tredje rike – nazistene er fremdeles ved makta. Den offisielle historien sier ingenting om mordene. Men, likevel har det eldrende SS-befalet fått lov til å skryte av det de har gjort, og har til og med blitt oppfordret til det, slik at de har blitt et slags fryktet forlenget arm av staten i sine lokalsamfunn, i sine regioner, og kanskje også slik at de kan rettferdiggjøre overfor seg selv hva de har gjort. Og da gikk det opp for meg at var en så dyster virkelighet, så viktig, at jeg ville gi hva den enn måtte ta av mitt liv.”

Se intervjuet med Joshua Oppenheimer på DemocracyNow! her:

The Act of Killing er en banebrytende film. Den er innsiktsfull, sjokkerende, brutal, avslørende, varm og medmenneskelig. Du har aldri sett noe lignende og dette burde du ikke gå glipp av. Den kan sees på norske kinoer fra 15. november.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.