Journalister i skuddlinjen

Foto: Macel Ingles

For fire år siden ble 32 journalister drept i en massakre på Filippinene. Fremdeles er ingen dømt. Journalister og pressefriheten står i skuddlinja.

Macel Ingles
About Macel Ingles (4 Articles)
Macel Ingles er frilansskribent og jobber som korrespondent for ABS-CBN Europe Bureau i Norge. Hun har mastergrad i utviklingsstudier fra Universitet på Ås. Får hun kom til Norge jobbet hun som nyhetsredaktør og forsker i flere organisasjoner på Filippinene som jobber med bærekraftig landbruk, menneskerettigheter og arbeidsrettigheter.

– Vi er ikke i en krigstilstand, likevel blir vi myrdet for å gjøre jobben vår.
Slik beskriver Jose Jaime “Nonoy” Espina, styremedlem av den nasjonale journalistforeningen (NUJP) situasjonen han lever i som journalist på Filippinene. Han var i Oslo i september i år som en del av en filippinsk pressedelegasjon på besøk i hovedstaden. Espina, som er redaktør for nyhetsportalen Interaksyon.com, måtte flytte fra landsbygda til hovedstaden Manila på grunn av trusler. Det er vanlig for journalister å havne i fare hvis en dekker saker som truer interessene til mektige lokalpolitikere, og særlig om de avdekker korrupsjon.

Mens han var i Oslo fikk han vite at to journalister var blitt drept: Vergel Bico, en journalist fra tabloiden Bandera Filipino, og Fernando Solijon, fra DxLS Radio, hadde blitt drept av ukjente væpnede menn. Drapene på Bico og Solijon brakte antallet ofre for pressedrap til 158 siden 1986, hvorav 18 skjedde under president Benigno Aquino IIIs regjering.

Ingen dømt for massakren
For fire år siden befant 32 journalister seg i skuddlinjen da den mektige Ampatuan-familien beordret drapene på en rivaliserende politisk klan, Mangudadatu-klanen og dens støttespillere, for å stoppe dem fra å stille mot dem i et lokalt valg. I alt 58 ble drept på denne blodige dagen, 23. november i 2009. Men dommene mot de tiltalte lar vente på seg. Av de 197 angivelig mistenkte som sto bak massakren, ble 105 arrestert, 101 tiltalt og opp til 90 er fortsatt på frifot.

Mary Grace Morales, kona og søstra til to av de 32 journalistene som ble drept den dagen, er i ferd med å miste håpet om rettferdighet. Hennes mann Rosell Morales, journalist i lokalavisen News Focus Publication, og hennes søster, Marites Cablitas, som også var journalist, var blant dem som ble begravd i en massegrav på Mindanao etter massakren.

never forget

I mellomtiden fortsetter Ampatuan-familien med sine herjinger, og står angivelig bak flere andre drapssaker. Men i stedet for frykt, svarer lokale journalistene med et enda større mot enn før og er enda mer bestemt på å kjempe for rettferdighet for sine kollegaer og andre sivile drept i Ampatuan-massakren.

At ingen er dømt for forbrytelsen for den blodigste massakren i pressehistorien, har skapt stor frustrasjon hos ofrenes pårørende og presseorganisasjoner på Filippinene. På grunn av lange forsinkelser i rettsprosessen, virker det tvilsomt om regjeringen har politisk vilje til å bringe rettssaken til en endelig avgjørelse.

Familiene til ofrene er tilbudt opp til 50 millioner pesos (sju millioner norske kroner) om de trekker sine anklager mot Ampatuan-familien. Noen av dem vurderer å ta imot pengene på grunn av fattigdom, samt redsel for følgene om de avslår tilbudet. Mannen som sto bak forhandlingene mellom Ampatuan-familien og ofrenes familier har siden blitt drept av ukjente menn. Men Morales som også bekreftet at noen familier fikk et slikt tilbud, sa at de prøver å støtte hverandre og håper at alle skal stå sammen for å hindre at familien bak massakren skal slippe straff. Flere presseorganisasjoner mener at hvis ofrene i denne saken ikke får
rettferdighet, vil ikke straffefrihetskulturen i landet stoppes, og drapene kan fortsette.

Fare for demokratiet
Mangelen på oppgjør, representerer et problem for demokratiet. Selv om det ikke er statlig politikk å drepe journalister, bidrar staten indirekte. Regjeringen stiller statlige sikkerhetsstyrker til disposisjon for mektige familier, slik at disse kan eliminere folk de betrakter som fiender. Ved flere av drapene på journalister står statlige sikkerhetsstyrker bak, men
få er tiltalt for forbrytelser.

Staten har til og med en “Order of Battle list”, en militær svarteliste over enkeltpersoner og organisasjoner betraktet som fiender av staten. De som uheldigvis befinner seg på listen blir enten truet eller drept, inkludert journalister.

Tredje farligste land
Over 90 prosent av journalistdrapene i landet forblir uløste. I år slo FN alarm om pressefriheten på Filippinene. I et særskilt møte i Sikkerhetsrådet i juli, oppfordret FNs visegeneralsekretær Jan Elliasson rådet til å ta opp problemet med uløste journalistdrap og ba den filippinske regjeringen å trappe opp sin innsats for å stoppe drapene.

Internasjonale presseorganisasjoner, som Committee to Protect Journalists (CPJ), International Federation of Journalists, World Association of Newspapers and News Publisher og Human Rights Watch har lenge rapportert om straffefrihetskulturen som herjer i landet.

Filippinene ble i 2012 rangert som det tredje farligste landet for journalister i straffefrihetsindeksen utarbeidet av New York-baserte vaktbikkjen for pressefrihet, CPJ. Irak og Somalia var på første og andre plass.

Korrupt politisk kultur
Filippinske valg er ofte preget av juks, kjøp av stemmer og bestikkelse av valgfunksjonærer. Regjeringskoalisjonen er avhengig av politiske allierte for å levere stemmer, og dermed sikre valgseieren. Derfor lukker regjeringen øynene når deres allierte opptrer som politiske krigsherrer og bryter borgernes menneskerettigheter.

Ampatuan-klanen, som sto bak massakren i 2009, var nære allierte av den forrige presidenten Gloria Macapagal Arroyo, og familien antas å ha sikret henne valgseieren. Flere av klanens medlemmer har siden gitt støtte til president Aquinos politiske parti.

Forandring trengs
Politikerne legger også press på rettssystemet for å utsette rettssaker, slik at deres allierte skal slippe å stå til ansvar for sine forbrytelser. I mellomtiden blir dommere, etterforskere og vitner i saken enten truet, drept eller bestukket.

Denne politiske ukulturen fører til at folk tviler på rettssystemets uavhengighet, og mister tilliten til systemet.

Selv om nåværende regjering gikk til valg med løfter om å bekjempe korrupsjon, har den ikke lykkes i å bli kvitt patron-klientforholdene i det politiske systemet. Korrupsjonen er så dypt innebygd i systemet at det å bekjempe den blir en vanskelig oppgave.

Men forandring trengs og journalister må stå i fronten.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*