Dilemmaer i utviklingspolitikken

Børge Brende på World Economic Forum. Foto Eric Miller, Wikimedia Commons

«Samstemthet» er den blåblå regjeringens motto i utviklingspolitikken, slik det var for de rødgrønne – og egentlig for alle regjeringer siden Hilde Frafjord Johnson- og Bondevik II- regjeringen.

Benedicte Bull
About Benedicte Bull (3 Articles)
Benedicte Bull er professor ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo og leder for Norsk Nettverk for Latin-Amerika forskning. Hun er Dr.Polit i statsvitenskap og forfatter av bl.a Latinamerikanske Utfordringer.

Den rødgrønne regjeringen gikk så langt som til å lage en sjekkliste for samstemthet i utviklingspolitikken Rapport om samstemthet Men ideen om samstemthet stiller den blåblå visjonen om utvikling overfor ganske andre utfordringer enn den rødgrønne ble stilt overfor.

Samstemhet og utviklingslandenes behov

«Samstemthet» blir gjerne definert i utviklingspolitikken som at et lands totale politikk skal ha en indre logikk og denne politikken ikke skal undergrave utviklingslandenes behov Mer ustemt enn samstemt

Man skal med andre ord ikke gi med den ene hånden og ta med den andre, men heller ikke kreve noe av utviklingslandene som man ikke krever av seg selv. Det er ikke noe lite krav tatt tre kjensgjerninger i betraktning: Utviklingspolitikk er blitt så bredt definert at den omfatter de aller fleste politikkområder som regjering og storting befatter seg med, alt fra helse og utdanning til samferdsel og fiskeri. Stadig flere politikkområder er i tillegg berørt av internasjonale forhold, og de aller fleste politikkområdene i Norge er utformet for å sikre norske interesser. Mulige logiske brister er uendelig mange og utviklingspolitikken spriker i mange retninger, ikke minst fordi det nærmest er umulig å definere hva som er utviklingslandenes behov.

Politikere har prøvd å få det hele til å henge sammen ved å skape overbyggende historier om utvikling som i stor grad er tuftet på ulike fortolkninger av vår egen historie. På tross av mange likhetspunkter mellom blåblå og rødgrønn utviklingspolitikk – som vekt på menneskerettigheter, demokrati, investering, handel, helse og utdanning Høyres utviklingspolitikk – er det i disse overbyggende historiene at den blåblå og den rødgrønne visjonen skiller seg fra hverandre. Det er derfor de vil møte ulike utfordringer når det gjelder å gjennom føre en samstemt politikk.

Samstemthet i et kollektivistisk konfliktperspektiv

Den rødgrønne regjeringen fikk ros for å ha gjort mye for å forbedre samstemtheten i utviklingspolitikken, blant annet ved å innføre retningslinjer for investeringer, arbeid for transparens i utvinningsindustrien og arbeid mot skatteparadiser. Samtidig var det mye igjen når det gjaldt å sikre fattige lands interesser i WTO, profilen på SPUs investeringer og for å redusere våre egne klimagassutslipp, som bidrar til å forverre levekår for fattige i utsatte områder.

Det var likevel flust med indre motsetninger i den rødgrønne politikken: Man støttet investeringer i vannkraft i tillegg til protestbevegelsene mot dem som ville sikre urfolks rettigheter og miljø; man var for oppbygging av lokalt næringsliv samtidig som man forverret deres konkurransesituasjon ved å subsidiere norsk næringslivs engasjement gjennom støtte til investeringer i de fattige landene; man støttet regnskogsbevaring og investerte i bedrifter som bidro til hogst; og man ga budsjettstøtte til regimer og støttet samtidig organisasjoner som kritiserte disse regimene. På samme tid prøvde man å tyne begrepet om «norske interesser» så langt at det i realiteten omfattet så generelle mål om en bedre verden at det kunne være kompatibelt med de aller fleste altruistiske motiver.

Det som imidlertid fikk utviklingspolitikken til å henge sammen var en forståelse av utvikling som en prosess drevet fremover av kollektive aktører, hvor konflikt var et sentralt element. Med andre ord: Vi trenger investeringer og handel, vi trenger kapital og kapitalister, men vi trenger også fagbevegelser, miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner og sosiale bevegelser som kan kjempe for sine rettigheter. På samme måte som Norges utvikling er en historie av forhandlinger og kompromisser mellom fagbevegelse, næringslivsorganisasjoner, politiske partier og folkebevegelser, ser man også at veien for de fattige landene går igjennom styrkning av ulike kollektive aktører. Det er disse aktørene som skal skape grunnlaget for sterke institusjoner som igjen skaper grunnlaget for utvikling.

Veien ut av interessekonflikter er ikke å fire på norske interesser. Det er snarere å støtte sosiale bevegelser og forhandlingskapasitet i de fattige landene slik at de selv kan stå på kravene. Tanken er altså at gevinsten er større siden disse landene da ikke bare vil stå opp mot Norges krav, men også mange andre lands krav.

Samstemthet i et individualistisk harmoniperspektiv

På tross av at mye av politikken til de rødgrønne sannsynligvis vil bli videreført av de blåblå er visjonen om utvikling fundamentalt annerledes. Det som driver utviklingen er investeringer og handel, som skaper økonomisk vekst og derigjennom muligheter for fattige å arbeide seg ut av fattigdommen. Ytre press sikrer at menneskerettigheter ikke brytes og demokratiet sikres, og man åpner for støtte til helse og utdanningstiltak, som gjør at fattige blir satt bedre i stand til å utnytte mulighetene som blir gitt dem. På mange måter er dette en historie uten konflikter og uten aktører. Økt verdenshandel og investeringer er til alles beste: vertsland og hjemlandet til investorene, selgere og kjøpere, bedriftseiere, arbeidere, bønder og byfolk. Hva som selges og kjøpes vies imidlertid liten oppmerksomhet – om det er biler eller bananer – i alle fall når det gjelder de fattige landene. I Norge skal man derimot satse på en omlegging fra en råvarebasert til en kunnskapsbasert økonomi. Her er det vinn-vinn over hele fjøla. Også dette har noe rot i en norsk virkelighet ettersom man på tross av landbrukssubsidier og importtoll stort sett har hatt en liten og åpen økonomi.

Men også her står dilemmaene og paradoksene i kø. Regjeringen skal ifølge regjeringserklæringen «arbeide for en friere handel og føre en offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser». Regjeringsplattformen Å tro at disse alltid er de samme som interessene til fattige land er naivt. Én ting er å åpne sine egne markeder for produkter fra fattige land. Noe helt annet er å avkreve frihandel av fattige land, som i en ulik konkurranse ofte blir tvunget til å satse på sitt eneste komparative fortrinn, nemlig fattigdommen (i form av lave lønninger). Betingelsesløs frihandel skaper ikke økonomisk vekst; det er snarere økonomisk vekst som skaper grunnlag for økt handel.   Men det største problemet er kanskje at den blåblå visjonen om en markedsorientert utvikling går på tvers av dem som dominerer blant de såkalte utviklingslandene i dag: Mens de fleste ønsker en WTO-avtale og bedre tilgang til markeder i nord er det også en langt større anerkjennelse av at deres utvikling avhenger av endrede maktforhold i verden og at staten spiller en sentral rolle som utviklingsaktør og i å endre disse maktforholdene. Generaliseringer er vanskelige, men det virker som om færre og færre tror på det markedsorienterte, individualistiske harmoniperspektivet fordi de gjennom mange tiår har sett at det ikke bringer dem nærmere et bedre liv med høyere levestandard.

Kursjustering i kompleks virkelighet

Den blåblå regjeringen har videre lovet å satse hardt på korrupsjonsbekjempelse og effektivisering av bistanden. Her skal det være størst mulig utviklingseffekt for hver krone investert – som om «utvikling» er en vare og ikke en historisk prosess.  Samtidig vet vi at et av hovedsatsningsområdene deres – utdanning, blant annet – også er blant de mest korrupsjonsbefengte  Sjokkrapport om svindel i skolene og at en av de bakenforliggende årsakene til den dramatiske økningen vi har sett i en ekstremt korrupsjonsdrevet, transnasjonal organisert kriminalitet er nettopp handels- og investeringsliberalisering   Illcit: How Smugglers, traffickers and copycats are hijacking the global economy Alt henger sammen.

Veien ut av slike åpenbare brudd på samstemtheten er i dette tilfellet å vise til interesseharmonien: På lang sikt vil en politikk for fri handel og investeringer være til alles beste. Sosiale bevegelser som protesterer mot at gruveinvestorer bruker det lokale landbrukets vannressurser, eller arbeidere som protesterer mot elendige arbeidsforhold og lave lønninger, skjønner ikke at i det lange løp vil alle tjene på at man lar markedene ordne opp.

Som det var i tilfellet for den rødgrønne regjeringens utviklingspolitikk, så er det kanskje bare én ting vi vet med sikkerhet når det gjelder den blåblås politikk: I møte med en kompleks virkelighet blir man nødt til å justere kursen. Vi får bare håpe at i dette tilfellet innebærer at nyanseringen innebærer en større forståelse for «utvikling» som en historisk prosess drevet fram av aktører – regjeringer, partier, sosiale bevegelser, bedrifter og organisasjoner – som alle må lyttes til.  Og at de tar med seg sjekklisten fra de rødgrønne når handels-, investerings-, forsvars- og landbrukspolitikken skal utformes.

 

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*