Ja takk til en menneskerettslig klimapolitikk fra de mørkeblå

Foto: greenforall.org

Skal klimapolitikken slå an blant folk flest, må den ta sosiale hensyn. Her har miljøbevegelsen sviktet.

Aled Dilwyn Fisher
Om Aled Dilwyn Fisher (11 artikler)
Aled Dilwyn Fisher jobber som stipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Forskningsinteressene hans er samspillet mellom menneskerettigheter og økologi, spesielt klimaendringer og rettferdig omstilling.

AV: Aled Dilwyn Fisher

FNs klimapanel kom med en ny rapport i slutten av september som nok en gang slo alarm om  klimaendringene, og i større grad enn noensinne. Den burde ha satt dagsorden for sonderingene og regjeringsforhandlingene som foregikk samtidig. Likevel, etter 20 år med internasjonal klimapolitikk, får Norge nå et nytt regjeringsparti som ikke anerkjenner menneskeskapte klimaendringer.

Over disse 20 årene har Norge faktisk økt sitt bidrag til klimaendringer. Vekst i petroleumsindustrien har gått parallelt med vekst i klimakunnskap. Denne utviklingen har ikke vært uunngåelig eller tilfeldig, men en del av en klar politisk strategi som har blitt ført helt siden oljen ble oppdaget, og hvor stat, kapital og deler av fagorganisert arbeidskraft har trukket landet i denne retningen.

Det er for lengst på tide at denne trenden endres. Men når Frp er med på å danne en blåblå regjering, gir det ikke grunn til optimisme. Derfor trengs det nye tilnærminger til klimakampen. Menneskerettigheter, som lenge har vært påfallende tause om klimaspørsmål, må endelig komme på banen, samt et fokus på sosiale bevegelser.

En mislykket klimapolitikk

Norsk klimapolitikk har lenge bygget på tre hovedtiltak – kjøp og handel av ”klimakvoter”, planting og bevaring av skog, og karbonfangst og lagring (CCS).

Alle delene av denne politikken har mislyktes – både når det gjelder klimagassutslipp, og sosiale følger. Avhengigheten av kvotehandel gjennom blant annet det europeiske systemet for kvotehandel (Emissions Trading Scheme, ETS) begrenser en mer ambisiøs klimapolitikk. En rapport fra 40 internasjonale organisasjoner viser at utslippskutt i ETSs andre periode ble forårsaket av finanskrisen, at ETS ikke har skapt betydelige klimarelatert investeringer, og at det har beriket private interesser. Kjøp av utenlandske utslippskutt har i praksis utgjort ”kjøp av rettigheter til å fortsette våre utslipp her hjemme”.

Norges klimarelaterte skogsinvesteringer har blitt overskygget av oljefondets samtidige investeringer i skogsødeleggelse. Når det gjelder CCS er det ikke overraskende at Stoltenbergs ”månelanding” på Mongstad har blitt avlyst etter mange år med forsinkelse og økende kostnader. Uansett kan teknologien bare brukes på store utslippskilder, mens mesteparten av global fossil brensel bruk skjer i transport, hjemme, og forretninger. CCS er dårlig erstatning for fornybare alternativer, og befester norsk petroleumsavhengighet.

Alt er som før

Som noen fagforeningsledere har sagt, har norsk klimapolitikk så langt gitt ”inntrykket at alt skal fortsette som før” når det gjelder petroleumsnæringen.
Dessverre virker det som om dette kommer til å fortsette med den nye regjeringen. Den borgelige samarbeidsavtalen ble møtt med jubel fra mange siden denne fredet Lofoten, Vesterålen og Senja, men dette var forhastet. Regjeringsplattformen sikter på et ”forutsigbart og høyt tempo” på tildeling av nye
områder for petroleumsvirksomhet.

Generelt var den nye regjeringsplattformen påfallende lik den tidligere regjeringens tilnærming til klima og miljø. Kapittel om miljø og klima nøytraliseres fullstendig av andre  deler av dokumentet, om olje, industri og veibygging. Grønn industri nevnes ikke med et ord i Høyres og Frps økonomisk politikk. Dermed blir dette enda lavere prioritert enn under de  rødgrønne, som (i hvert fall retorisk) nevnte at ”grønne arbeidsplasser innenfor energiproduksjon og miljøteknologi skal bli en ny vekstnæring i Norge” (i Soria Moria-erklæringen).

Det finnes mange fine ord i de blåblås plattform om hvordan de vil ”sikre gode rammebetingelser for energiintensiv norsk industri”, men industri skal kompenseres for CO2-avgifter heller enn omstilles for å bygge de grønne næringene vi trenger. Nok en gang savnes mest av alt er en strukturell og industriell tilnærming til de omfattende omstillingene som trengs for å unngå klimakrisen.

En allianse mellom kirke og fagbevegelse

Likevel er det positive utviklinger som peker mot en ny strategi i klimakampen. Klimavalg 2013 gjorde klima til et mye større tema under valgkampen enn det noensinne har vært. For første gang utvidet debatten om petroleumsaktiviteter seg fra en snever kampanje om vern av visse områder, til en større utfordring for hele den petroleumsavhengige samfunnsmodellen.

Alliansen kommer til å fortsette etter valget, og planlegger blant annet en konferanse rettet mot fagbevegelsen våren 2014. Klimavalgs allianse mellom fagforeninger, miljøorganisasjoner, Kirken og andre viser betydning av sosiale bevegelser og allianser i klimakampen, noe som ofte mangler i klimapolitiske diskurser. ”Klimarettferdighet”-bevegelser, som ser på de sosiale konsekvensene av klimapolitikken, har mange steder utfordret klimapolitikken, der denne har vært basert på markedstiltak og livstilendringer.

Klimarettferdighet er viktig fordi det belyser koblingen mellom samfunn og økologi. Og det er svært viktig siden kapitalisme frakobler det sosiale fra det økologiske, et skille som har blitt forverret av rammene miljøbevegelsene ofte har valgt. For mange er ”miljøet” noe som skjer utenfor jobben, lokale samfunn og økonomien. Bevegelser trenger nye rammer for å vise at klimakrisen er en sosial krise, og at miljømessige og sosiale urettferdigheter uløselig er knyttet sammen.

En menneskerettslig klimapolitikk

Her kan menneskerettigheter spille en stor rolle som et felles språk for sosiale bevegelser med forskjellige utgangspunkter. En menneskerettighetsanalyse fremhever to viktige poenger som bør legge til grunn for norsk klimapolitikk. For det første truer Norges bidrag til klimaendringer grunnleggende menneskerettigheter globalt, og dette truer spesielt de som allerede er utsatt for sosial urettferdighet, og som attpåtil selv har bidratt minst til klimakrisen.For det andre er norske menneskerettigheter selv truet av klimaendringer og tømming av de ikke-fornybare naturressursene som slipper ut klimagass. Derfor er det i Norges egen interesse å avskaffe petroleumsavhengigheten før klimakrisen og ressurstømming rammer samfunnet.
Disse utgangspunktetene utfordrer det dominerende synet i norsk politikk, som sier at  petroleumsindustrien er god for landet og for verdens fattige, og setter lys på koblingen mellom mennesker og økologi. Det setter også klare krav til hva klimapolitikk skal omhandle – en omfattende omstilling av samfunnet for å oppheve skadene som påføres gjennom globale klimaendringer.

Fremfor alt tilsier menneskerettighetene at hvert menneske skal ha lik rett til å utnytte naturressursene på en bærekraftig måte. De som har utnyttet ressursene utover dette nivået har pådratt seg en ”økologisk gjeld”, og må jobbe for å reformere samfunnet slik at de ikke lenge utnytte ressurser på andres bekostning. Denne ideen om retten til ”likt økologisk rom” betyr at økologiske grenser skal legge til grunn for politikken. Det tilsier at menneskerettigheter, ikke økologisk vekst eller profitt, skal måle sosial fremgang. Dermed gir menneskerettigheter en definisjon av hva en ”grønn økonomi” eller ”bærekraftig utvikling” skal innebære, som utfordrer hegemoniske neoliberale tilnærminger som leter etter nye profittkilder og ”grønn vekst”.

Utover dette analytiske rammeverket, kan menneskerettigheter tilby standarder for hva klimapolitikk skal oppnå, og prinsipper for hvordan klimapolitikk skal drives. Blant annet betyr ikke-diskrimineringsprinsippet, ikke-tilbakegangsprinsippet og anerkjennelse av den gjensidige koblingen mellom rettigheter (både økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og sivile og politiske rettigheter) at klimapolitikk i større grad bør kobles mot  menneskerettigheter, heller enn begrense eller skade dem. Klimakrisen kan bli klimamuligheten – en anledning til å takle sosiale og miljømessige urettferdigheter samtidig.

Spesielt viktig er det å sikre folks levebrød fra truslene for klimaendringer og indirekte trusler fra klimapolitikk. Menneskerettigheter styrker den internasjonale fagbevegelsens krav for en ”rettferdig omstilling”, fra klimafiendtlige til grønne arbeidsplasser ved bruk av retten til arbeid. Retten til arbeid, som anerkjennes i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, krever at stater driver en omfattende sysselsettingspolitikk med sikte på full beskjeftigelse. Dårlig planlagt klimapolitikk, og spesielt når denne drives av markedskrefter, kan sette folks rett til arbeid i fare. For det første kan folk miste jobben uten at denne blir erstattet av en ny grønn jobb. For det andre risikerer arbeiderne som taper jobben sin å stå uten opplæring eller støtte til å ta nye grønne jobber. En menneskerettslig og rettferdig omstilling krever derfor at arbeidere direkte får støtte, slik at de klarer overgangen fra karbonintensive til grønne jobber.
I Norge har vi et spesielt godt utgangspunkt for en rettferdig omstilling, siden mange av kompetansene i dagens oljevirksomhet kan brukes av fornybar energi, spesielt offshore vind.

Alt i alt betyr dette at menneskerettigheter ikke er nøytrale til hvorvidt staten eller markedet bør brukes. Statlige inngrep trengs, heller enn å avhenge av forskjellige private aktører som reagerer på ofte uklare markedssignaler. Menneskerettighetsprinsipper, som ikke-diskrimineringsprinsippet og ikke-tilbakegangsprinsippet, gjør at det ikke kan være vinnere og tapere i en omstilling mot en grønn økonomi, slik det er i et marked. Norge bygget
opp petroleumsindustrien gjennom stor statlig innblanding fra begynnelsen for å sørge for at ressursene ble utnyttet i hele landets interesser. Det samme må gjøres når det gjelder grønn industrier.

Dette er også relevant at menneskerettigheter slår fast at folkelig deltagelse skal være en rett under utviklingen av en grønn økonomi. Privatisering av klimatiltak fjerner klimapolitikken fra offentlig kontroll og øker de sosiale forskjellene under en grønn maske. Menneskerettslig deltagelse innebærer at folk skal eie og drive klimapolitikken, og at denne skal bety desentralisering og økt lokalt demokrati.

Lille Norges stort bidrag

Menneskerettigheter formes i sosial kamp og generaliserer rettigheter til hele menneskeheten uansett stat eller klasse. Men siden etableringen av det internasjonale menneskerettighetssystemet etter krigen, har mennesker blitt delvis avpolitisert.

Klimakampen gir anledning til å gjenopprette menneskerettigheters mothegemoniske og politiske utfordring til trusler fra markedet og stater. Sammen gir menneskerettigheter og tilnærminger som fremhever sosiale bevegelser et svar på hva klimapolitikk skal få til, hvordan vi skal få dette til og hvem som skal får det til. Som tidligere NASA forsker James Hansen sier i forordet til Klimavalg 2013s bok 100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser i Norge nå! , finnes det ”ingen norske unntak” til klimavitenskap. Samtidig slår han fast at ”verden vil legge merke til” det hvis Norge går foran. Under en blåblå regjering er det enda viktigere at fag-, miljø- og menneskerettighetsbevegelsene tar opp denne utfordringen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.