Udemokratisk og farlig valgseier i Tyskland

Foto: URBAN ARTefakte

Merkel er det tyske valgets store vinner. Det betyr ikke nødvendigvis velstand, men garanterer en fortsatt frarøvelse av søreuropeeres demokratiske rettigheter.

Mark Bergfeld
About Mark Bergfeld (5 Articles)
Mark Bergfeld er sosialist, aktivist og var en av lederne under studentopprøret i Storbritannia i 2010. Han tar for tiden doktorgrad i sosiale bevegelser og utfordringene på venstresiden. Han tvitrer under navnet @mdbergfeld, og publiserer tekster på http://mdbergfeld.wordpress.com

Den første gangen jeg aktivt fulgte det tyske valget var i 1998. Jeg var elleve år gammel. Jeg satt som limt til TVen mens jeg fulgte debatter og taler av politikerne. Spesielt en av dem fanget oppmerksomheten min: Gregor Gysi. Mitt elleve år gamle selv dro tilbake til skolen neste dag og stolt slo jeg fast at Gysi var den beste politikeren i Tyskland noensinne. Samfunnsfagslæreren min frådet rundt munnen som en rabieshund. Gysi var udemokratisk og farlig, insisterte læreren min. Noen år seinere, når jeg stilte som kandidat for Die Linke, ble jeg utestengt fra skolens paneldebatt. Jeg ble ansett som udemokratisk og farlig. Fra og med i dag vil Gysis parti, Die Linke – det tyske venstresidepartiet – være det tredje største partiet i den tyske Bundestagen. Han vil lede opposisjonen fra venstre.

For kun et par måneder siden ville dette vært utenkelig. Die Linke har hatt andre problemer å slite med. Mangel på kampvilje, strategisk desorientering og interne debatter har forhindret partiets vekst siden forrige valg. I mange vesttyske føderale stater har de ikke lykkes med å komme inn i parlamentene. Med 8,5 prosent oppslutning konsoliderer partiet sitt nærvær i det tyske politiske landskapet tross tre prosentpoengs tilbakegang fra 2009. Ledende medlemmer og aktivister i Die Linke ser på dette som en suksess, ikke et nederlag. Gysi understrekte dette: “Hvem ville tenkt i 1990 at dette partiet ville være den tredje sterkeste kraften i Tyskland?” Ingen. I tillegg var det utenkelig at et parti til venstre for Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) ville skyve hele det politiske spekteret mot venstre; det tvang til og med rikskansler Merkel til å kjøre en kampanje for minstelønna.

I motsetning til hennes konservative motstykker rundtom i Europa som sprer frykt – islamofobi, homofobi o.s.v. – for å vinne folkets støtte, redefinerer Merkel konservativ populisme. De siste fire årene var det Merkels personlighet som gjorde at hun kunne dominere og hun kompenserte for koalisjonens svakheter. Hun er den sanne vinneren av valget. Christlich Demokratische Union Deutschlands’ (CDU) 41 prosent – partiets beste resultat siden 1994 – tilhører henne. Men koalisjonen er ikke bygd på Merkels popularitet alene. Dette valgets store taper er Freie Demokratische Partei (FDP). CDUs koalisjonspartner kom seg ikke over sperregrensa på fem prosent og vil ikke lenger være representert i parlamentet. Christian Lindner fra FDP sa “Dette er det mørkeste øyeblikket for FDP siden 1949”. Hvis det er én ting som forener SPD, De grønne og Die Linke er det følelsen av schadenfreude over FDPs bortgang.

Det forblir imidlertid med dét. SPD og De grønne slavebinder seg selv til å argumentere og stemme for CDUs politikk. Etter atomulykken i Fukushima skåret De grønne opptil 24 prosent på meningsmålingene i juni i 2011. De fikk bare drøyt åtte prosent av stemmene nå. Deres skifte fra økologiske til sosiale spørsmål var skadelig for oppslutninga. Spesielt var forslaget om å øke skattene opprørende blant deres velgere – de med høyest inntekter av alle tyske velgere. På overflaten kan det se ut som SPD har lært en lekse eller to etter å ha blitt forlatt regjeringa i 2009. Deres valgkamp dreide seg rundt saker om arbeidsledighet blant ungdom, høyere skatter og fattigdom blant pensjonister. Likevel var SPD i realiteten i koalisjon med CDU de siste fire årene. Det var ikke én viktig avstemning hvor SPD stemte avvikende. Det er ingen overraskelse at tidligere finansminister og medlem av Die Linke, Oskar Lafontaine, kalte Tyskland et ettpartisystem.

En storkoalisjon mellom CDU og SPD er et sikkert utfall. Det vil gi Tyskland den mye etterspurte stabiliteten i et kriserammet Europa. Lave vekstrater i EUs sentrum og vedvarende resesjon i periferien kan komme til å stagge Tysklands eksportdrevne økonomi før eller seinere. En koalisjon mellom CDU og SPD vil kunne regne med fagforeningenes støtte. Siden starten av krisa har de satt lønnsøkninger i eksportsektoren på vent. Belelig nok ble dette kalt krisenkooperatismus. Det er et produkt av den regionale økonomiske politikken (standortlogik) som de tyske fagforeningene sannsynligvis vil føre. På tross av denne politikken har det vært et økende antall streiker hos forhandlere som H&M, Burger King og andre. Verdi, en av Tysklands største fagforeninger, har også organisert en betalkampanje for amazon.de-arbeidere.

En urovekkende trend er Alternative für Deutschlands (AfD) resultat. De fikk omlag 4,8 prosent av stemmene. Dette populistiske partiet på høyrevingen beskriver seg selv som “verken høyre eller venstre”, likevel har det ikke distansert seg selv fra kjente fascister innenfor egne rekker. Det at AfD stjal stemmer fra alle partiene i parlamentet viser at basen deres består av såkalte protestvelgere. Etter at Piratpartiet sank sammen like fort som de steg opp vil jeg være forsiktig med å spå noe om framtiden til disse nye antipolitiske dannelsene.

Det er én spådom jeg definitivt kan legge fram: Merkels gjenvalg er ingen garanti for velstand. Hvis Maastrichtavtalen er synonym med det nyliberale Europa er Merkels navn synonymt med Europas splittelse. Millioner av søreuropeere har blitt frarøvet sitt demokrati. De har ingen innflytelse over hvem som tar sjefsstolen i Berlin, likevel lever de under Merkels direktiver, gjennom EU og Den europeiske sentralbanken. Arbeidsløse ungdommer i Spania og Hellas er ikke annet enn skadelige bieffekter i prosjektet med å bygge en mastodont i mylderet av forgjeldede økonomier og mislykkede stater. Hvis jeg noensinne kunne tatt en prat med lærerene mine i Tyskland igjen, ville jeg latt dem få vite at dette er udemokratisk og farlig.

Oversatt av Joakim Møllersen

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Reflections on the German elections : Mark Bergfeld

Leave a comment

Your email address will not be published.


*