Lille speil

Svartmaling av rusomsorgen er nok engang en sikker valgkampsvinner.

Astrid Renland
Om Astrid Renland (6 artikler)
Astrid Renland er kriminolog og jobber til daglig som redaktør i Rus & Samfunn. I tillegg er Renland daglig leder for PION - Prostituertes interessorganisasjon i Norge.

Valgkampen er i gang, og innimellom debatter om formueskatt, fedrekvoter og Erna Solberg eller Jens Stoltenberg til statsminister, dukker spørsmålet opp om hvem som er best på ruspolitikk i landet – Arbeiderpartiet eller Høyre. I god tradisjon er det svartmaling av rusfeltet som teller, og skal man ta signalene fra rusfeltets aktører, setter nå alle sin lit til Høyre.

Opposisjonen har uten tvil et lite forsprang på regjeringspartiene, som må svare for hva de ikke har fått til i løpet av de siste åtte årene. Én opptrappingsplan, én narkotikarapport og én rusmelding samt styrking av rusfeltet med over en milliard kroner i løpet av to regjeringsperioder, er tilsynelatende ikke nok. Ideen om at den rødgrønne regjeringen har rasert rusfeltet står sterkt, til tross for at om man ser til Bergen og Oslo, som begge er høyrestyrte byer, ofres tiltak til stoffbrukere i budsjettkamper, anbudsprosesser og forlik med andre interessenter.

Nedlegging av tilbud

I Oslo skal både Værestedet Cafe Trappa og Ila hybelhus bort, selv om det er rift om plassene på de andre boinstitusjonene i byen. I Bergen legges Ambulant brukerstyrt team (ABT) ned, et populært og vellykket prosjekt som kan vise til at man har fått flere personer som har vært oppgitt i andre av rusfeltets tiltak, ut av rusen og i hus med både skolegang og jobb (se også Rus & Samfunn 4/2013). Det ligger så langt ingen faglig begrunnelse bak nedleggelsen av hverken Værestedet Cafe Trappa og Ila Hybelhus i Oslo eller ABT i Bergen. Samhandlingsreformen legger som kjent ikke opp til at det kommunale ansvaret skal bli mindre i årene framover.

På den andre siden kan det se ut som det er ruspolitikkens iboende logikk at ansvaret for stoffbrukernes misere legges på den til enhver tid sittende regjering. Høyres Bent Høie raser over anbudsprosesser, helseforetak og nedleggelser, og lover to milliarder i neste fire års periode samt nok en opptrappingsplan om Høyre kommer til makten. Erna Solberg inviterte på sin side NRK med på en helikoptertur til nedleggingstruede Phoenix Haga der hun blir møtt med applaus, selv om hun ikke lover stort mer enn at Høyres frie behandlingsvalg vil styrke private aktører.

Tverrpolitisk enighet

Det faktum at det har vært tverrpolitisk enighet om at rusomsorgens klienter skulle bli helsevesenets pasienter og at helseforetakene skulle overta styringen av rusomsorgen for å forbedre stoffbrukernes posisjon i helsevesenet samt at behandlingstilbudet skulle kvalitetssikres, er i kampens hete tilsynelatende uviktig. Ruspasienters dilemmaer handler da heller ikke om valget mellom offentlig og privat tilbud, rusfeltets behandlingstilbud etter at pasientene er diagnostisert av spesialisthelsetjenesten, i hovedsak drevet av private foretak. I helse Sørøst står private institusjoner for mer enn 60 prosent av heldøgns plasser i rusbehandling. Og i anbudsprosesser konkurrerer man som kjent på pris, tilbud og effektivitet, ikke etterspørsel.  Det er derfor vanskelig å se for seg at fritt behandlingsvalg vil føre til at behandlingstiltak som Phoenix Haga kommer styrket ut med en høyreregjering.

At de tidligere Ap-helseministrene Sylvi Brustad og Bjarne Håkon Hanssen var like rystet over Bondevik-regjeringens neglisjering av stoffbrukerne da Stoltenberg-regjeringen overtok, synes også å være totalt glemt.  Det er derfor noe forutsigbart over valgkampens ruspolitiske debatt. En ting er at valgkampen ikke gir rom for annet enn de store overskriftene om påstått elendighet – og selvfølgelig, skal man fremme sitt eget parti som vinner, må det nødvendigvis være en taper der. Problemet er at elendighetsbilde så sjelden blir korrigert imellom valgkampene. Og når det fortsatt er over 2000 stoffbrukere i behandlingskø samtidig som behandlingsplasser legges ned, hjelper det lite å slå i bordet med at det årlig faktisk er ganske mange som starter i behandling.

Manglende ettervern

Ved utgangen av 2012 var 7038 ruspasienter inkludert i LAR- Legemiddelassistert behandling, meldes det i en rapport fra Senter for rus- og avhengighetsbehandling, Seraf. Rapporten viser at det først og fremst er godt voksne som skrives inn i behandlingen, gjennomsnittsalderen er over 40 år. Kun et mindretall, 778 LAR-pasienter, er i aldersgruppen mellom 21 og 30 år.

I 2011 var det ifølge Sirus 8817 personer som startet opp behandling for rusproblemer, hvorav 55 prosent fikk poliklinisk behandling mens 45 prosent fikk døgnbehandling. Ifølge nevnte Seraf-rapport startet 384 i LAR-behandling i 2012, og tallet viser om ikke annet at påstanden om at alle med rusproblemer nå sluses inn i legemiddelassistert behandling ikke holder stikk. Et annet viktig faktum er at aktører i rusfeltet antar at det finnes mange gjengangere blant de nærmere ni tusen personene som startet i behandling, altså stoffbrukere som har vært i behandling tidligere. Det vises til at det ofte er ettervernet, og ikke behandlingen, som er bøygen og fører til tilbakefall. Vi snakker med andre ord om forhold som ligger utenfor behandlingsapparatets mandat å håndtere, som skolegang, arbeid, trygd og bolig, i sum oppgaven å reintegrere en stigmatisert og sosial ekskludert gruppe i samfunnet.

Det betyr også at blant de 2000 som i dag står i kø for behandling vil det kunne være en forholdsvis stor andel som har vært i behandling tidligere og enten blitt kastet ut eller er tidligere drop-outs. Sistnevnte omfatter, som brukerrepresentanter har pekt på en rekke ganger, også personer som ikke makter å forholde seg til eller underlegge seg kontrollregimene rusbehandlingen er tuftet på.

Langsiktig utvikling i rusomsorgen

Å si at den rødgrønne regjeringen har rasert rusfeltet er derfor meningsløst, men det er heller ingen grunn til å tro at utviklingen i rusomsorgen bare har skjedd takket være nåværende regjeringen. Norge har sammenlignet med andre land (blant annet vår naboland) en veletablert hjelpeindustri som rommer både behandling, rehabilitering og skadereduksjonstiltak. Reformprosessen ble startet under Bondevik-regjeringen og videreført under Stoltenberg-regjeringen. Det er tverrpolitisk enighet om det meste, ja det er faktisk slik at speilet vil få problemer med å si hvem som er best i landet på ruspolitikk. Alle partiene ytrer bekymring over dagens russcenario, og alle har nedfelt i partiprogrammet at de har som mål å gi rusomsorgen et løft, behandlingstilbudet skal bli bedre, det skal satses på forebygging og ettervernet skal inkluderes som et ledd i en helhetlig og sømløs tiltakskjede (se blant annet Rus & Samfunn 3/2013). I den grad det er politiske skillelinjer er det på spørsmål om skadereduksjonstiltak, som for eksempel om man skal tillate heroinassistert behandling og røyking av heroin på sprøyterommet.

Å stirre enøyd på rusbehandlingskøen bidrar dessuten til å bagatellisere de komplekse og sammensatte problemene mennesker som befolker rusfeltets behandlings- og omsorgstilbud ofte har. For mange strekker dette seg tilbake til barndommen med dårlige oppvekstvilkår og grov systemsvikt, for andre er det stigmatiseringen og marginaliseringen som følger av å ha rusproblemer. I tillegg til at rusfeltet har blitt oppsamlingssted for andre problemgrupper som for eksempel psykiatriens uønskede stebarn, lider mange av kontroll- og behandlingsskader som en følge av å ha vandret mellom fengsel og behandlingsinstitusjoner der de har møtt mangfoldige metoder og perspektiver på både rusmiddelbruk og brukerne.

Sosial marginalisering

Sist, men ikke minst reproduserer og vedlikeholder på behandlingskøen individualiseringen av stoffproblematikken. Det blinder for det faktum at hvordan stoffbruket utvikler seg har nær sammenheng med den politiske tilnærmingen til brukerne, i likhet med at behandlingens suksess eller mangel på sådan, ofte er knyttet til andre samfunnsmessige faktorer enn antall behandlingsplasser.  De samme menneskene politikerne nå går i ilden for at skal få et godt og verdig behandlingstilbud, forfølges, jages, trakasseres og fengsles for sine problemer. At statens maktapparat brukes i en uendelig kamp hovedsakelig rettet de mest synlige og mest marginaliserte stoffbrukerne med de omkostningene det har, anses tilsynelatende hverken å være et viktig politisk tema eller politikernes ansvar.

Men, opposisjonens kritikk av rødgrønnes manglende evne til å håndtere det de hevder er en endeløs behandlingskø, signaliserer kanskje likevel et ruspolitisk skifte, for mens Høyre vil løse stoffproblematikken med å få alle i behandling, har den sittende regjerings ruspolitikk hatt hovedfokus på å hindre overdosedødsfall. Det kan med andre ord bety at den ruspolitiske pendelen svinger fra vektlegging av skadereduksjonstiltak – altså å redusere problemfylt stoffbruk, tilbake til rusfrihet som hovedmålsetning. I praksis kan det bety at den mest utsatte gruppen, personer som faller innenfor både rus og psykiatri, går en kald tid i møte. Disse personene har som kjent store problemer med å tilpasse seg både rusbehandlingens krav om rusmestring og samfunnets norm på det gode liv. På den andre siden kan de i alle fall på vinterstid holde varmen med å måke snø, at det skal stilles krav til Navs sosialklienter er som kjent også ett av Høyres valgkampløfter.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.