Mordet på den egyptiske revolusjonen?

Militæret og det gamle regimet har brukt massedemonstrasjonene 30. juni til å forsøke å kvitte seg med det muslimske brorskap og gjeninnsette seg selv.

Bjørn Østby
Om Bjørn Østby (2 artikler)
Bjørn Østby jobber som støttepedagog i Oslo kommune. Han er medlem av Rødt og Internasjonale Sosialister.

Foto: Sierragoddess

Den 14. august så vi kontrarevolusjonære krefter utfolde seg på gata i Kairo. Egypts sikkerhetsstyrker gjennomførte en grusom massakre mot Det muslimske brorskapet. Brorskapets medlemmer og støttespillere har etter Morsis fall okkupert to plasser i Kairo, en plass ved Rabaa al-Adawiya-moskéen og den noe mindre Al-Nahdaplassen. Disse to plassene ble ”ryddet” ved å drepe over 600 mennesker. I dagene etterpå har kampene mellom brorskapet og militæret fortsatt. Så langt ser det ikke ut som islamistene er villige til å gi seg.

Egypts første demokratisk valgte president, Mohammed Morsi fra Det muslimske brorskapet, ble avsatt ved et militærkupp 3.juli. Siden Morsi ble avsatt har Egypt vært preget av en voldelig konflikt mellom brorskapet og generalene. Brorskapets medlemmer og støttespillere er naturlig nok rasende og krever Morsi gjeninnsatt. Gjennom demonstrasjoner og andre protester har brorskapet nektet å akseptere det som har skjedd.

Militæret har gått svært hardt fram mot brorskapet for å undertrykke og skremme dem bort fra politisk aktivitet. Massakrene 14. august er de absolutt verste. Men massakrene 14. august er ikke de eneste. Massakrene ved Rabaa al-Adawiya moskéen i Kairo natt til lørdag 27. juli og utenfor Republikanergardens hovedkvarter morgenen 8. juli, føyer seg inn i et klart mønster: Det muslimske brorskapet skal undertrykkes og skremmes fra politisk aktivitet. Militæret vil drepe revolusjonen. Først skal det muslimske brorskapet tas, og lykkes generalene med dette, kan arbeiderne og venstresida stå for tur.

Sterk misnøye med brorskapet

Men hvorfor er brorskapet blitt så upopulært? Brorskapets ene år ved makten førte til at de ikke bare fikk arbeiderklassen og vanlige folk mot seg, men også den gamle staten, militæret, politiet og herskerklassen. Det øverste militærrådet satset på en allianse med brorskapet for å holde en videre utvikling av revolusjonen tilbake. Men til tross for bruk av Mubaraksregimets politi og sikkerhetsstyrker klarte ikke Morsi og brorskapet å få slutt på alle protestene fra vanlige egyptere. Mange demonstrerende og streikende mennesker ble fengslet, skadet og drept under Morsis styre, men brorskapet klarte aldri å knekke kampviljen. Både massedemonstrasjonene 30. juni og streikebølgen som rullet over landet da mobiliseringen til massedemonstrasjonene pågikk for fullt, er et uttrykk for dette. Militærets allianse med brorskapet ble derfor brutt.

Brorskapet har i bunn og grunn høstet hva de har sådd. Ikke et eneste av revolusjonens krav har blitt gjennomført. På den ene siden har de forsøkt å blidgjøre restene Mubarak-regimet og latt være å bruke loven til å stille sikkerhetsoffiserer, politifolk, generaler for retten. Dette er mennesker med blod på henda. De er ansvarlige for mange menneskers død. Dette var et av de viktigste kravene under revolusjonen i januar og februar 2011. Mange av folkene fra sikkerhetsstyrkene, som fikk sparken etter opprøret i 2011, har fått komme tilbake i jobb. Trusler om bruk av unntakslover fra Mubaraktida og bruk av hæren mot streikende arbeidere, er også en del av bildet.

Mubaraks nyliberale økonomiske politikk har heller ikke blitt endret. Økonomien går ekstremt dårlig; siden Mubaraks fall har det vært et 60 prosent fall i de utenlandske valutareservene. Mellom desember 2012 og mai 2013 har verdien på det egyptiske pundet falt med 12 prosent. Investeringene har kollapset og det har vært en stor stigning i arbeidsløsheten. Prisene har økt jevnt og trutt, noe som har alvorlige konsekvenser for de 25 prosent av folket som bruker halvparten av inntekten til å kjøpe mat. Morsi har søkt om IMF-lån for å rette opp den katastrofale tilstanden i økonomien med de knallharde betingelser som følger med. Men pengene hadde ikke blitt utbetalt da han ble avsatt. Etter et massivt revolusjonært oppsving kan man ikke forvente at arbeidere og fattige skal finne seg i enda flere forverringer.

Hatkampanje mot brorskapet

Det ble satt i gang en velregissert hatkampanje mot brorskapet i egyptiske media i dagene før kuppet. Det ble skapt et svært ensidig mediabilde der poenget er at alle nå må bekjempe ”terrorisme,” militærets ord for Det muslimske brorskap. Det ble skapt et slags anti-muslimsk brorskapshysteri. Ingen måtte ha noe med dem å gjøre, de er ”reaksjonære og fascister.” Militæret vil kunne betale bøller for å overfalle en kvinne, brorskapet får skylda. Det kan angripe kirker, brorskapet får skylda. De toneangivende media i Egypt eies av liberale forretningsfolk og andre deler av herskerklassen. Det finnes ikke noe som engang ligner uavhengige media. Gjennom mediekampanjen spres budskapet om hvordan hæren og politiet står sammen med folket, om deres nøytralitet og patriotisme, til og med deres ”revolusjonære natur.”

Dette hatet som er skapt kan ha farlige konsekvenser. Brorskapet er fanget i et hjørne der de tenker hevn, og man kan tenke at de mest ytterliggående av dem bryter ut og satser på voldelig kamp. Situasjonen likner på det som skjedde i Algerie på 90-tallet. Islamistene vant et valg. Det ble ikke akseptert, og en grusom borgerkrig startet. Dette er ikke noe politisk forsvar for brorskapet, de angriper også den kristne minoriteten og overfaller kvinner. Men det viser hvilken sekterisk politikk herskerklassen er villig til å bruke for holde på makta.

Den sekulære opposisjonen

Men la oss gå tilbake til november 2012. Da ble den Nasjonale Redningsfronten dannet. Ledende partier i opposisjonen mot Morsi dannet denne fronten for å vise enhet i kampen mot presidentens grunnlovserklæring og folkeavstemningen som fulgte. De viktigste partiene i fronten er det nasseristiske partiet Den folkelige bevegelsens parti der Hamdeen Sabahi er en sentral figur. Mohamed El-Baradei med sitt liberale Konstitusjonspartiet, er også med. Folk fra det gamle regimet er også representert. Amr Moussa, tidligere utenriksminister i Mubaraks regjering, deltar med sitt konservative Konferansepartiet. Den sosialistiske folkelige alliansen (Socialist Popular Alliance) utgjør den radikale delen av fronten.

Denne fronten har ikke klart å mobilisere de millioner av egyptere som er motstandere av brorskapet. Den er svak og fragmentert og har hatt store vanskeligheter med å bli enige om felles politiske standpunkter og tiltak i kampen mot Morsi og brorskapet. De har ingen strategi for gripe fatt i de problemer som berører folk flest – som arbeidsløshet, fattigdom, en anstendig lønn og så videre. Det som forener dem, foruten motstanden mot Morsi, er en politisk orientering oppover. De ser på staten og dens ulike institusjoner som den arena der politikken utøves. For Sabahi og El Baradei har fokuset vært å satse på forhandlinger med militæret og brorskapet, som de jo formelt er motstandere av.

Mange av disse partienes vanlige medlemmer har forlatt dem. De har utviklet sin politiske bevissthet gjennom deltakelse i kampene på gata og arbeidsplasser, og er naturlig nok skuffet over ledernes måte å drive politikk på. Hamdeen Sabahi var meget populær i forbindelse med presidentvalget. Han fikk flest stemmer i Kairo i første valgomgang, og unge aktivister strømmet til hans parti som ble dannet i september 2012. Han hadde jo erklært at han ville slåss for revolusjonen og sikre interessene til arbeidere og bønder. Men det er ikke bare den politiske orienteringen oppover som har fått folk til forlate disse partiene. Det å samarbeide med politikere fra det gamle regimet, som Amr Moussa, har det også vært sterk misnøye med.

To motstridende prosesser

Den 30. juni var en fantastisk dag for Egypts arbeiderklasse og andre undertrykte. Over 17 millioner mennesker deltok i massedemonstrasjoner mot president Morsi denne dagen. Den egyptiske revolusjonen hadde gått inn i en ny fase. Det var flere mennesker på gata denne dagen enn i de største demonstrasjonene i januar/februar 2011. Kravet var enkelt: Morsi måtte gå av, og det måtte skrives ut nyvalg. I 2011 var det bare mennesker fra byene som deltok. To og et halvt år senere har revolusjonen også nådd landsbygda. Mange av demonstrantene var politisk aktive for første gang.

I månedene før 30.juni opplevde Egypt sin største streikebølge noensinne, gjennomsnittlig 500 streiker i uka. Ikke nok med det, flere streiker var planlagt de nærmeste dagene etter 30. juni, noe som kunne ha utviklet seg til en generalstreik. Men det var to motstridende prosesser som fant sted 30. juni. På den ene siden så vi en revolusjonær bølge der millioner av mennesker deltok, men på den andre siden har militæret og det gamle regimet brukt denne fantastiske mobiliseringen til å bli kvitt brorskapet og sette seg selv tilbake i førersetet.

Det var utvilsomt et kupp som skjedde 3. juli, en demokratisk valgt president ble avsatt. Men vi må forstå at de største massedemonstrasjonene i Egypt noensinne ønsket Morsis fall. Det ble militæret som gjorde det. Ikke fordi de var på parti med bevegelsen, men fordi de fryktet bevegelsen og revolusjonen. Hva hadde skjedd om ikke Morsi ble avsatt av Egypts sterke mann, forsvarsminister og hærsjef general Al-Sisi? Hva ville blitt resultatet av en generalstreik?

Rebellkampanjen

Tamarod, eller Rebellkampanjen ble lansert 28. april. Det var et initiativ fra revolusjonære aktivister. Etter hvert sluttet flere politiske grupperinger seg til, i bunn og grunn alle som var anti-Morsi. Kampanjen hadde et svært enkelt formål: å samle inn underskrifter der budskapet var at president Morsi måtte gå av, og at nyvalg måtte gjennomføres. Det skulle samles inn minst 15 millioner underskrifter på papir til ettårsdagen for Morsis innsettelse, den 30 juni. Få eller ingen hadde ventet en slik suksess. Initiativtakerne hadde ingen felles politisk plattform og ingen slagkraftig organisasjon. Men allerede i begynnelsen av juni hadde de fått 7,5 millioner underskrifter.

Ei uke før 30.juni hadde de oppnådd målsettingen på 15 millioner underskrifter. Suksessen til Rebellkampanjen kan stå som et uttrykk for den islamistiske bevegelsens krise bare ett år etter at Mohammed Morsi vant presidentvalget. Den viktigste årsaken til islamistenes katastrofale fall i popularitet, som ikke engang står i rebellkampanjens politiske grunnlag, er at brorskapet i sin periode med makta, ikke har gjort noe for å oppfylle revolusjonen krav om sosial rettferdighet. Det er viktig å understreke at denne kampanjen fra starten i april var svært desentralisert, men at den i løpet av juni og juli har blitt stadig mer sentralisert. Etter hvert ser det ut til at andre sosiale krefter som El-Baradei, Sabahi og folk fra det gamle regimet har kommet til og tatt kontrollen.

Det var nemlig ikke revolusjonære aktivister som var på TV sammen med general Al-Sisi og kunngjorde at president Morsi ikke lenger var president. Dette førte til en isolering av de revolusjonære kreftene i Egypt. Nå var man enten for kuppet eller for brorskapet. Å være mot begge to er et svært vanskelig eller umulig politisk syn å jobbe for i dagens Egypt. Den revolusjonære aktivisten Gigi Ibrahim sier i et interessant og nyttig intervju på Vice at Tamarod etter 30. juni helt og holdent har plassert seg på generalenes side.

26. juli

Da Egypts forsvarsminister, general og hærsjef Abdul-Fattah el-Sisi, ba folk gå ut i gatene fredag 26. juli for å støtte opp om kampen mot ”terrorisme”, ble det svært så tydelig hva som var i ferd med å skje. En ting var at Morsi allerede var avsatt, nå ønsket militæret en ”fullmakt” fra folket til å knuse det de kalte terrorismen, det vil si Det muslimske brorskap. Dessverre fulgte mange millioner egyptere generalens oppfordring, også mange fra venstresida.

For å legitimere seg både i Egypt og vesten, forsøkte generalene seg med en slags liberal front. Folk med demokratisk kredibilitet, som El Baradei, ble plassert i forgrunnen som om en demokratisk prosess fant sted. ”Politiet og hæren er en skitten hånd,” var et populært slagord blant millioner av egyptere ett år etter Mubaraks fall. Disse erfaringene ønsker generalene og det gamle regimet å viske ut. Nå passer det bedre med slagordet fra de første dager og uker etter Mubaraks fall: ”Militæret og folket er en hånd.” Men det endelige målet er å drepe revolusjonen.

Arbeiderklassen

I 2012 var det først og fremst demonstrasjoner i gatene som ledet an i revolusjonen. Etter noen uker med Morsi som president endret dette mønsteret seg. Kampen flyttet seg i mye større grad til arbeidsplassene. Dette mønsteret har fortsatt i 2013.

I 2012 registrerte Egyptian Centre for Economic and Social Rights (ECESR) 3817 streiker og økonomisk motiverte og sosiale protester. I løpet av første kvartal i 2013 er tallet 2400. Se for øvrig Phillip Marfleets artikkel: ”Egypt: The Workers Advance” i International Socialism Journal.

For å ta et eksempel på hvor avansert arbeiderkampen kan være i dagens Egypt: I april i år gikk 73 000 jernbanearbeidere til streik for høyere lønn og ferie. Regjeringa og media gjorde sitt beste for å knuse streiken og truet med at hæren ville ta over jernbanesystemet. Da regjeringa truet med å la metroarbeidere i Kairo kjøre togene, truet metrofagforeningene tilbake med streik. Togførere mottok ordre fra regjeringa om at de hadde blitt pålagt å arbeide som militært mannskap for de væpnede styrker. Hvis folk ikke møtte opp ville de få 6 måneders fengsel eller en bot på 5000 egyptiske pund, eller begge deler. Enda en streiketrussel fra metroarbeiderne tvang fram et umiddelbart tilbaketog for hæren som kansellerte vervingen og brakte et løfte fra jernbaneledelsen om innfrielse av de streikendes krav. Det er verdt å huske at det var Morsis regjering som truet arbeiderne med at hæren ville overta. Dette var ikke en uvanlig politikk fra Morsi. Han har brukt både det vanlige politiet og sikkerhetspolitiet for å stoppe streiker. Det skjedde stadig oftere i 2013.

Ikke nok med at streikene har blitt flere, det har også utviklet seg en annen type politikk og organisering i arbeiderklassen kamper. Det bygges lokale grasrotsorganisasjoner og ulike kamper knyttes sammen. Dette er bare i sin spede begynnelse på noen fabrikker i Suez og i det nye industrisenteret Sadat City. I april i år møttes over 60 arbeidere fra 8 fabrikker i Ramadan City nær Suez for å diskutere koordinering av kampene sine. Aktivister forsøker også å danne et råd av arbeidere fra Suez. Disse initiativene er begrenset til industribyer der kampene har vært intense og hatt kontinuitet. Men vi ser også en tilsvarende utvikling særlig i transportbransjen der aktivister forsøker å danne nettverk av arbeidere fra havnene, jernbanen, busser, metroen i Kairo og flyplasser.

For mange heier på militæret

Det er forstemmende å se hvordan militæret og det gamle regimet kjører en ufyselig splitt og hersk-politikk for holde på makta og knuse revolusjonen. Men det er ikke bare Al-Sisi og hans venner som er sekterister. Brorskapet har også kjørt en slik politikk, og ofrene har blant annet vært Egypts kristne minoritet. Flere kirker er påtent de siste dagene. Dessverre er det altfor mange i Egypt som heier på militæret. Men vi skal huske på at blant de millioner som demonstrerte 30. juni, var det mange som deltok i revolusjonen for første gang. Også etter Mubaraks fall heiet mange på militæret, men etter ett år var stemningen snudd. Det kan skje igjen. Folk lærer av erfaringene sine. Men det kan ta lengre tid denne gangen.

Hva nå?

Massakrene 14. august har satt revolusjonen tilbake. Men har kontrarevolusjonen seiret for godt? Jeg tror ikke det. Fremdeles finnes det millioner av egyptere som har deltatt i den revolusjonære bevegelsen, ja flere enn i januar/februar 2011. Arbeiderklassen har også utviklet sine egne kampformer det siste året, og som tidligere nevnt: en generalstreik var kanskje på trappene i begynnelsen av juli.

Selv om general Al-Sisi utvilsomt er Egypts sterke mann, har han kunngjort at både presidentvalg og parlamentsvalg vil finne sted. Han har tross alt utnevnt en interimregjering. Det er ikke arbeiderklassen som er knust, men heller ikke Det muslimske brorskapet. Alt tyder på at de vil fortsette å demonstrere, og det skal mer til enn noen massakrer for utrydde den best organiserte bevegelsen i landet. De er ikke bare godt organisert, de er veldig, veldig mange.

Akkurat nå er det svært tungt og vanskelig å tilhøre venstresida i Egypt. Kanskje er det bare tid som trengs før et mer ”normalt” politisk liv igjen kan foregå. Nå er alt stengt: Bedrifter er stengt, jernbanen er stoppet og folk er livredde for å gå ut. Unntakstilstanden varer i en måned, og portforbudet gjelder mellom kl. 19 og kl. 06.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.