Militæret kuppet Brorskapet – men også revolusjonen

Etter de siste massakrene i Egypt, tviler Minerva-kommentator Lars Akerhaug på om det var bra for egypterne at Mubarak mistet makta. Kortsiktige ord fra en nyfrelst konservativ.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (110 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og nestleder i Attac.

Siden militærkuppet i Egypt 3. juli har det hersket full forvirring blant Vestens ledere og synsere om hvordan man skal forholde seg til hendelsene. Mange har ment at det ikke var et militærkupp, men kanskje heller en ny revolusjon. Andre har gått ut og støttet hendelsene uansett hva det rette substantivet måtte være. Noen har nøyd seg med å servere intetsigende svada, mens de fleste har holdt kjeft.

La oss slå det fast først som sist: det var et militærkupp. Egypt hadde en regjering, militæret veltet den ved hjelp av våpentrusler og har deretter forvaltet makta etter eget forgodtbefinnende. Da finnes ingen ord som er mer dekkende. Om militæret har tatt makta selv, hvorvidt den tidligere regjeringen var demokratisk eller ikke eller hva folkets vilje egentlig var, har ingenting å si for om det var et militærkupp eller ikke.

Å datere den vestlige tvetydigheten og nølingen til militærkuppet er forresten ikke helt korrekt. Dette har foregått siden den arabiske våren brøt ut mot slutten av 2010 fram til i dag. Den tilsynelatende manglende evnen til å ta standpunkt og avgjørelser har ikke bestandig vært like klar i praktisk politikk som i retorikk.

61 års militærstyre

USA støttet det egyptiske militæret med penger og våpen under militærdiktator Hosni Mubarak. Da folket i faraoenes rike reiste seg opp mot despoten manet den daværende amerikanske utenriksministeren, Hillary Clinton, til at begge sider måtte vise tilbakeholdenhet. Dette samtidig som Mubaraks styrker drepte og undertrykte demonstranter som i fortvilelse holdt opp tåregassgranater med «Made in the US» foran journalistenes kameraer.

Etter at Mubarak ble fjernet som en konsekvens av revolusjonære demonstrasjoner, satt militæret fremdeles med makta. Den har de strengt tatt hatt siden monarkiet ble veltet i 1952. Gamal Nasser, Anwar al-Sadat og Hosni Mubarak hadde alle militær bakgrunn, og styrte landet som militærdiktatorer. Militærrådet styrte fram til valgvinnerne – Det muslimske brorskap – tok over. Brorskapet trodde de bestemte, før de etter ett år i regjering fikk klar beskjed om hvem som virkelig sitter med styringa i Egypt. Den amerikanske støtten til det egyptiske militæret har pågått uavbrutt siden 1979.

USAs forhold til kuppmakerne blir klarere når vi vet at planene om en felles militærøvelse i september ikke er endret og all tvil må ha blitt feid til side da utenriksminister John Kerry slo fast at militæret har “gjenopprettet demokratiet” i Egypt.  Etter de siste massakrende av sivile forsikret Kerry alle om at USA synes volden er forferdelig, men at det likevel er uaktuelt å slutte å hive penger etter dem som utøver den. Den tidligere presidentkandidaten poengterte at nå må det snart bli nyvalg i Egypt slik som planlagt. Med andre ord at de som har stått bak drap på demonstranter og forfølgelse av opposisjonelle i årtier, fortsatt skal ha ansvaret for å lede landet inn på den rette sti.

Militærrådets forhold til demokrati er heller tvilsomt. Etter Mubaraks fall oppnevnte de seg selv til Egypts herskere. De garanterte straffefrihet for seg selv og sine, samtidig som demonstranter, journalister og bloggere ble arrestert, torturert, fengslet og dømt i lukkede militærdomstoler. Det er det samme militæret som drepte demonstranter under Mubarak, som drepte demonstranter under eget interimsstyre, som fortsatte praksisen under Brorskapet og som nå fullfører sin undertrykking når de igjen har full kontroll. Det er altså ikke annet enn en tro forvaltning av egen arv og burde derfor ikke overraske noen. Når en ser på sammensettingen av regjeringen, som nå ser ut til å være i oppløsning, og arbeidet med å få denne på plass, skjønner man også at det er andre ting enn folkestyre som står i hodene til de militære lederne. Ingen fra grasrotbevegelsene, som har vært de viktigste for å få avsatt både Mohamed Morsi og Mubarak, er i posisjon eller har blitt inkludert i sammensettingen av kabinettet. Det består av personer fra den politisk-diplomatiske eliten i salig blanding med militære ledere.

I Washingtons interesse

Hvorfor skulle USA støtte et udemokratisk militærdiktatur eller mene at det er en god ide at det er de som har styrt landet med jernhånd i seks årtier som skal stå bak den “demokratiske prosessen”? Svaret er enkelt: folkets vilje står i direkte motsetning til Det hvite hus` agenda.

Som nevnt begynte USAs økonomiske støtte til det egyptiske militæret i 1979. Dette skjedde etter at daværende president Anwar Sadat hadde skrevet under en fredsavtale med Israel. Demilitariseringen av Sinai og anerkjennelse av Israel var grunnlaget for et Egypt som ikke lenger ville by på problemer for USAs viktigste allierte i regionen. Det var naturligvis også en viktig forutsetning at Sadat hadde lagt forgjenger Gamal Nassers panarabisme og arabiske nasjonalisme på hylla.

Nasser, som var hovedpersonen bak det egyptiske monarkiets fall (men også en militærdiktator da han fikk makt), satte egyptisk og arabisk selvstendighet i høysetet. Sammen med sosiale reformer, gjorde dette ham svært populær, men det skulle koste landet dyrt. Etter nasjonaliseringen av Suezkanalen i 1956 måtte landet betale i form av franske, britiske og israelske bombetokter, og israelsk okkupasjon til 1957. Historien gjentok seg da Israel angrep Egypt i 1967 og startet Seksdagerskrigen. Den israelske militære overlegenheten betød Nassers fall og panarabismens endelikt, i tillegg til israelsk okkupasjon av hele Palestina og den syriske Golanhøyden fram til i dag.

Etter fredsavtalen fra 1979 har ingen av araberlandene løftet så mye som en finger for Palestina. Riktignok kommer Den arabiske liga med hjelpeløse forslag til FN-avstemninger, men i praksis betyr de ingenting. Egypt har til og med hjulpet den israelske blokaden av Gaza ved å stenge grensa. Denne politikken ble opprettholdt under Brorskapet på tross av at deres søsterorganisasjon, Hamas, regjerer Gaza. Blokaden har riktignok blitt strammet inn ytterligere fra egyptisk side etter militærkuppet.

Dette er et eksempel på politikk som stemmer ekstremt dårlig overens med det egyptiske folkets vilje. Arabiske diktatorers allianse med USA – framfor samarbeid med hverandre – og dermed ettergivenhet overfor Israel, er gjennomgående upopulært i hele den arabiske verden. I grove trekk følger de arabiske diktaturene den amerikanske linja, og de som ikke gjør det regnes som røverstater og det som verre er.

Gjentatte spørreundersøkelser i araberlandene, deriblant Egypt, viser at deres meninger rett og slett ikke er kompatible med videre amerikansk innflytelse i regionen. Drøyt 90 prosent nevner USA og/eller Israel som den største og/eller den nest største trusselen mot dem. Tre av fire mener Irak-krigen har gjort ting verre for det irakiske folket. Over fire femdeler mener Iran har rett til sitt atomprogram, litt færre mener det ville vært positivt om landet fikk atomvåpen, og i 2010 mente 69 prosent at politikken overfor Israel-Palestina var det som skuffet dem aller mest av alt den amerikanske presidenten hadde gjort. Store flertall støtter også de som gjør opprør mot sine diktatorer, uavhengig om det er shiaer som står mot sunnier, sunnier mot shiaer eller bare et folk mot sin tyrann. Innbyggerne i araberlandene er ikke interessert i å ha amerikanske militærbaser i sitt nærområde, og de vil ha mindre innflytelse fra supermakten i egen politikk.

Ledere som lytter til folket sitt i disse spørsmålene og handler deretter, vil medføre at USA får minimal innflytelse i regionen. Da er støtte til et militærkupp, omlag 1,5 milliarder dollar i året til det samme brutale og undertrykkende militærvesenet, samt tette bånd til de verste islamistdiktaturene i verden en pris Washington mener det er verdt å betale for å opprettholde sin posisjon.

Udemokratisk Brorskap – udemokratisk fortsettelse

Hva så med Brorskapet? De vant både president- og parlamentsvalget og sto i så måte for den mest legitime regjeringsdannelsen i egyptisk historie. Valgseieren slo ikke ned som en bombe, da egyptere er meget religiøse og Det muslimske brorskap var en av meget få politiske bevegelser som fikk lov å drive sin aktivitet under Mubaraks regime. Morsis menn var riktignok avholdende i sin kritikk av diktaturet og de sto ikke på barrikadene på Tahrirplassen før Mubaraks fall.

I sin korte regjeringstid utmerket Morsi seg ved å stille seg selv og vedtakene han fikk igjennom over rettssystemet, og slik fjerne noen av rettsstatens bærebjelker. I hast fikk Morsi ut en ny grunnlov laget av et panel ikke-sekulære. “Islams prinsipper” var hovedkilden til lovgivningen i den nå tilsidesatte grunnloven og religionsfrihet var forbeholdt tilbedere av de tre abrahamittiske religionene. Fornærmelse av “abrahamittiske profeter” skulle være ulovlig, og media skulle ikke være friere enn at de ikke måtte “motsi prinsippene som staten og samfunnet er basert på”, vanligvis tolket som en referanse til Sharia. Man kunne kanskje ikke forvente annet av en konservativ religiøs bevegelse, men det var klart at dette ville bli meget upopulært blant mange. Velorganiserte mediekampanjer og sabotasje fra næringslivet av varetilførselen ga næring til motstanden.

I et demokrati kan også valgte ledere miste sin legitimitet. De vedvarende masseprotestene mot Morsi samt hans regjerings manglende respekt for det demokratiske mandatet de var satt til å forvalte, pekte definitivt i retning av at Egypt hadde et lederskap som var uskikket. En slik situasjon kan rettferdiggjøre å velte en sittende regjering, hvis det er tilstrekkelig oppslutning bak et slikt drastisk steg. Men noe som ikke kan rettferdiggjøres, er at en autoritær institusjon utnytter situasjonen for å sikre egen makt over samfunnets utvikling.

Maktovertakelsen lover ikke godt for den demokratiske framtiden til den nordafrikanske kjempen. Den avsatte presidenten sitter i arrest, Det muslimske brorskap er ekskludert fra all politisk deltakelse og dets tilhengere drepes i stort sett fredelige demonstrasjoner. Blodbadet nådde sitt foreløpige høydepunkt på onsdag med minst 278 drepte. Klare signaler har kommet om at det ikke finnes noen vei inn i det offisielle politiske liv for Brorskapet, selv om endelige avgjørelser ennå ikke har blitt tatt i så henseende. Straffefriheten for politi og væpnede styrker er mer sjokkerende enn noensinne.

Uansett hva man synes om Morsi og Brorskapet er det høyst betenkelig at eks-presidenten nå er innelåst, delvis begrunnet i at han flyktet fra fengsel i 2011 etter en høyst politisk arrestasjon. Det er også urovekkende at et parti som sikret seg 235 av 498 seter for valg i nasjonalforsamlingen i 2012 kan bli ulovlig. Egypt har slitt med en opprivende nasjonal splittelse etter Mubaraks fall, og undertrykkingen peker ikke mot forsoning. En eventuell demokratisk prosess vil åpenbart miste mye, om ikke all legitimitet, hvis man utestenger det mest populære partiet.

Hva kan så konklusjonen av alt dette være? Det er åpenbart at militærets makt må innskrenkes for at Egypt skal ta nødvendige steg i retning av et folkestyre. Videre er det klart at like bak generalene sitter det en liberal elite, som i likhet med eliten i Brorskapet, er overbevist om at det er de som burde bestemme utviklingen videre. Den liberale eliten, med Mohamed el-Baradei i spissen, synes dog ikke å ha noe imot å samarbeide med mordere og antidemokrater i militæret. Baradei har trukket seg som midlertidig visepresident, og gitt beskjed om at han ikke har noe slags ansvar. Men mennesker som går inn i maktposisjoner i allianse med et militærdiktatur, kan ikke tillegges finere egenskaper enn ekstrem naivitet. Maktkåthet og kynisme, er nok mer dekkende.

Skal et nytt elitestyre avverges, må også sivilsamfunnet få makt. Men den makta er noe som man aldri blir tildelt – man krever den, kjemper for den og tar den. Det er ikke bare enkelt i et land som aldri har hatt organisasjonsfrihet og derfor en begrenset kultur hva gjelder å danne grasrotbevegelser for fremming av politiske krav.

Har da alt vært forgjeves? Minervas Lars Akerhaug “er usikker på om det for vanlige egyptere var bra at Mubarak mistet makten” fordi landet befinner seg i en situasjon av kaos og vold. Det er relativt forutsigbare ord fra en nyfrelst konservativ, men også fryktelig kortsiktig. “Ingenting gir grunn til optimisme. Alt er som før i Midtøsten”, avslutter Akerhaug. Han kunne ikke tatt mer feil.

Fra den dagen den arabiske våren begynte har ledere over hele Nord-Afrika og Den arabiske halvøy fått en ting banket inn i hodene sine: de er nødt til å ta folkets ønsker i betraktning når de skal treffe beslutninger. Dette gjelder om lederne er religiøse eller sekulære, sivile eller militære, valgt eller ikke. Statsoverhodene i den delen av verden vet nå at de er nødt til å ta hensyn til hva befolkningen faktisk ønsker. Hvis ikke risikerer de samme skjebne som Hosni Mubarak og andre med ham. Nå vet lederne det, men langt viktigere er det at folket vet det. Og det er et enormt steg i retning av at mennesker har bestemmelsesrett over sine egne liv. Eller frihet, som det så fint heter.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.