Foto: Privat
Her hjemme har Venstre en særdeles høy sigarføring på personvern og fortsatt motstand mot datalagringsdirektivet (DLD). Men hvordan skal de forene dette med rollen som blågrønt haleheng i Erna Solbergs regjering til høsten? Etter en kort gjennomgang av snowdenskandalen har vi som er motstandere av DLD et viktig spørsmål til Venstre.
Avslører spionasje – tiltalt for spionasje
Edward Snowden er nå tiltalt etter spionasjeloven fra 1917, noe som er ganske ironisk etter at han har avslørt at Obama-administrasjonen spionerer både på USAs samlede befolkning og et ukjent antall uskyldige mennesker i andre land. Krigen mot varslerne er nå så omfattende at Obama & Co har brukt denne spionasjeloven flere ganger enn alle andre presidenter til sammen siden 1917!
National Security Agency
Det hemmelighetsfulle NSA, spøkefullt omtalt som «No Such Agency», er aktøren i denne skandalen. NSA er det amerikanske forsvarets etat for kodeanalyse og signaletterretning, og står direkte under forsvarsministeren. Hovedkvarteret er i Fort Meade i Maryland, med store baser i England, Tyskland og Italia. Innhentet info videreleveres til de andre 15 etatene USA har for alle typer etterretning. Inntil 2001 var oppgaven deres å lese all elektronisk kommunikasjon av militær, diplomatisk eller økonomisk art fra alle andre regjeringer, inkludert NATO-allierte. Overvåkning innenfor USAs grenser var ikke tillatt. Av USAs samlede budsjett på etterretning, går over 80 prosent til NSA. I forhold er både CIA og FBI ubetydelige.
Etter 11. september fikk etaten en ny oppgave; global overvåkning av all sivil elektronisk kommunikasjon, for å finne alle som kan ha potensial for å bli terrorister.
FISA-loven
FISA står for «Foreign Intelligence Surveillance Act». FISA-saker føres for en hemmelig domstol som avsier hemmelige kjennelser, basert på hemmelige fortolkninger av Patriot Act og FISA-loven. Dette er mulig i et demokrati fordi de folkevalgte har innsyn, men alt de folkevalgte får vite er også hemmeligstemplet. FISA-domstolen har forlangt revidering av prosedyrene, så hensynet til grunnloven er ivaretatt. Men domstolen har sagt nei til overvåkernes krav i bare 11 av mere enn 33.900 saker.
Selve overvåkningen har foregått siden 2001 under kodenavnet «Stellar Wind», og har vært kjent siden 2006, men fordi det ikke forelå noen dokumentasjon, slapp Bush-administrasjonen unna med noen ulne dementier. Obama-administrasjonen har gjort sett beste for å skape inntrykk av at USA ikke driver med slikt mens Obama er president. Nå vet vi at overvåkningen øker i omfang.
Etter 11. september ble US Patriot Act vedtatt i USA. Det oppstod raskt et gap mellom det folk flest i USA trodde loven skulle tillate, og hva administrasjonen til to amerikanske presidenter tolket som mulig å foreta seg av overvåkning. Fordi fortolkningen av loven er hemmeligstemplet, har det hele sklidd ut av kontroll med en total teppeovervåkning av befolkningen i USA.
Her i Europa har bombene i Madrid og London satt fart i tilsvarende EU-lovgivning.
Patriot Act drøftes her.
Misvisende om Tech-selskapene og PRISM
Snowden jobbet med både Washington Post og The Guardian for å få ut budskapet, og begge avisene la stor innsats i å få ut skandalen først. Underveis ble kvalitetskontrollen kastet overbord og vi kunne lese:
”The program is code-named PRISM, and the Post reports that it was established in 2007. According to the report, the nine companies that participate knowingly in the program are Microsoft, Yahoo, Google, Facebook, PalTalk, AOL, Skype, YouTube, Apple.
The NSA and FBI tap directly into the central servers of the companies, obtaining, audio, video, photographs, emails, documents and connection logs that “enable analysts to track a person’s movements and contacts over time, according to the Post.”
PRISM er simpelthen et administrasjonsverktøy for all informasjon lagret både i sivile og militære databaser, det er ikke et overvåkningsprogram og har vært kjent i årevis. I Norske media får man en litt annen framstilling av PRISM. Men det er så lite hemmelig at selv du kan lese om det i all offentlighet i vitenskapsmiljøer, eller i brukermanualen til US Army.
Påstanden om direkte tilgang til serverne til nevnte selskaper er fri fantasi, og ble i det stille redigert vekk fra nettsiden til WP og Guardian i dagene etter 6. juni. Det fins ikke fnugg av bevis for at disse selskapene gir fra seg kundenes data uten etter rettslig kjennelse på spesifikke personer. De mange konspiranoikerne der ute bør ta det litt med ro, og pressen bør prøve å gi mer seriøs informasjon.
6. juni, skandalen starter
Dokumentet som startet skandalen finnes her, og som man ser, samles det metadata for den samlede telefontrafikken fra Verizon, uten hensyn til hvilket land samtalepartnerne sitter i. Det er etter hvert kommet fram at alle telecomselskaper i USA må gi fra seg tilsvarende data til NSA, som på sin side ikke har noen lovhjemmel for å overvåke amerikanere. Men vi er nå i den bedrøvelige tilstand at det opereres med hemmeligstemplet lovhjemmel for overvåkning.
Metadata, hva er det?
Metadata for mobiltelefoner er tidspunkt, hvem du snakker med, hvor – inklusive nærmeste mobilmast og din posisjon på kartet (geolokasjon), så ofte som hvert 2. minutt. For e-post er metadata tilsvarende, men basert på din IP-adresse. Metadata kan analyseres automatisk, slik at overvåkerne vet hvor du har vært. Man trenger ikke bruke kostbart personale på å lese din kommunikasjon, men innholdet blir lagret. I USA er metadata lagret opptil 5 år bakover i tid for mobiltrafikk.
Lagring av metadata er legalt i USA, og med datalagringsdirektivet (DLD) også her i Norge. Men omfanget av lagringen og detaljnivået som lagres, er hinsides intensjonene til de som forfattet lovverket for overvåkningen både i USA og Norge. I USA er det lagd et bysantinsk regelverk som skal sikre at selve kommunikasjonen til innbyggerne skal forbli privat, med mindre det er skjellig grunn til mistanke – men med null innsyn.
Mulig misbruk av slike metadata fra dagens utro tjenere er en vel så stor trussel mot privatlivet ditt som det du kan forvente deg fra et framtidig mindre demokratisk statsapparat. Mulighetene for å misbruke metadataene til å trakassere politiske motstandere selv innenfor et demokratisk rammeverk er svært store, noe mange på venstresiden lenge har erfart. Her er to eksempler på hvordan din gjøren og laden kan rekonstrueres i detalj ut i fra metadata:
http://www.zeit.de/datenschutz/malte-spitz-data-retention
http://www.digitaltpersonvern.no/blogg/2013/05/13/dagens-it-90-dager-med-en-spion-i-lomma/
Kryptert kommunikasjon
20. juni slapp the Guardian ny dokumentasjon som beskriver omfattende endringer i NSAs mandat, og dette er det andre sentrale oppslaget i skandalen så langt. Her vises blant annet omfattende lagring av innholdet av amerikanernes private kommunikasjon i opptil 5 år, med unntak for kryptert kommunikasjon, som kan lagres helt uten tidsbegrensning.
Internasjonal kritikk mot USAs overvåkning
Skandalen har en mengde internasjonale forgreninger. Fokus til nå har vært på Storbritannias GCHQ (government Communications Headquarter), som har spesialisert seg på hacking av transatlantiske fiberkabler og et avlyttingsopplegg som er enda mer omfattende enn det vi har sett i USA, og med en enda slappere parlamentarisk kontroll.
Hvis vi ser bort fra kritikk av land og medier som vanligvis ikke har så mye respekt for dissidenter og menneskerettigheter, er den omfattende kritikken fra Tyskland oppsiktsvekkende.
Forbindelsen til datalagringsdirektivet
Etter Utøya er Datalagringsdirektivet vedtatt i Norge. Det er basert på en total registrering av all din aktivitet på Internett og med mobilen. Alle metadata registreres og din geolokasjon registreres så ofte som hvert 2. minutt.
For Norges del kan man undres over hva som er hovedmotivet for DLD. Er det et noe naivt ønske om å beskytte oss mot terrorisme med teppeovervåkning til erstatning for godt politihåndverk? En utstrakt redsel for hva egen befolkning kan finne på av fremtidige forbrytelser? Eller er det servilitet overfor EUs direktiver?
Internettets natur
Det ligger i Internettets natur at alt som gjøres, er lagret på et utall servere hvor et ubegrenset antall personer kan ha tilgang til dine data. Det er derfor noe naivt å anta at alt man gjør på Internett er privat, selv om din gjøren og laden burde være privat. Det viktige her er hvor grensene skal gå i forhold til ditt privatliv og hvem som skal sette grensene.
I Piratpartiet vil vi jobbe for en folkeavstemning om Datalagringsdirektivet. Behandlingen i Stortinget grenset til det parodiske, med omfattende bruk av partipisk i begge de største partiene, slik at mange stortingsrepresentanter ble tvunget til å stemme mot sin overbevisning for å berge egen politisk karriere.
Skandalens omfang?
Daniel Ellsberg, som lekket Pentagonpapirene i 1971, uttalte tidlig til pressen at Snowdens NSA-lekkasje er den viktigste i USAs historie, og at vi står ovenfor den største overvåkningsskandalen noensinne. Tatt i betraktning NSAs globale virksomhet og tette allianser med allierte land, må vi anta at det foregår et utstrakt uoffisielt samarbeid over landsgrensene etter prinsippet ”jeg overvåker din kone, og du min, og så kan vi trygt og godt bytte dataene”. Så lenge ”kona” består av fremmede stater, hva så? NSA ble jo etablert for å spionere på fremmede stater, og enhver stat bedriver denne typen spionasje etter beste evne.
Men her ser vi konturene av en altomfattende overvåkning av folk flest på tvers av statsgrensene, i et omfang som er helt hinsides all fornuft i fredstid.
Dramaet og politikken rundt Snowdens reiser
Hvor Snowden til enhver tid befinner seg, overskygger dessverre de sentrale elementene i denne skandalen. At Snowden var nødt til å reise fra USA var åpenbart. Varslere har smått med rettigheter i USA.
At Snowden aktet seg videre fra Hong Kong til Ecuador ble åpenbart søndag 23. juni da det ble klart at Wikileaks bistod ham på reisen. Wikileaks har som kjent lett med lys og lykte i lengre tid for å finne et nytt hjem til Julian Assange, etter at han gjorde seg bort i Sverige.
For både Russland og Kina som i årtier har vært hacket og teppeovervåket av NSA, som en del av tradisjonell spionasje, byr denne skandalen på en særdeles velkommen anledning til å mobbe USA. Vi kan garantert se fram til ytterligere underholdning nå som dissidenter ikke lengre reiser fra Moskva til Vesten, men motsatt vei. I tillegg kan Snowden mer eller mindre frivillig ha benyttet seg av KGBs gjestfrihet i løpet av Moskva-oppholdet, som kan bli langvarig. Kommentaren fra Putin tirsdag 25. juni om at ”Snowden ikke har krysset grensen til Russland”, minner mye om Harald Heide Steens klassiske replikk som ubåtkaptein: ”Vi kan ikke se grensen under vann”.
Ecuador bruker også Snowden (og Assange) for innenrikspolitiske formål, nå sist ved å gi avkall på fornyelse av en handelsavtale som USA neppe hadde forlenget uansett. En del av dramaet er også utskiftningen av Ecuadors London-ambassadør etter et ikke helt vellykket management av deres ufrivillige gjest.
Venstres rolle som garantist for personvernet?
Den rolle Venstre ønsker å ikle seg i personvernsaker er velkjent, men fra høsten av skal Venstre muligens sitte på noen få taburetter som haleheng i en Høyre-regjering. Overgangen fra uansvarlig opposisjonsparti til regjeringspartner, kommer til å bli minst like brå som det SV opplevde for snart 8 år siden. Etter at Venstre i 2009 torpederte en borgerlig regjering, er det i 2013 ganske utenkelig at de kan gjenta denne prestasjonen, og personvernet må derfor ofres til fordel for taburettene og de smuler Erna Solberg ellers vil sende i retning av Venstre. Det er muligens noen lesere som tror at Venstre i en borgerlig regjering de facto vil kjempe for personvernet. En skal heller ikke se bort fra at flere lesere også tror på julenissen.
For å hindre at Venstre skyver denne problemstillingen under teppet i valgkampen stilles derfor spørsmålet åpent her: Vil Venstre stille kabinettspørsmål til kommende statsminister på implementeringen av datalagringsdirektivet i kommende stortingsperiode?
Velgerne fortjener vel å få et svar før 9. september?
Inntil Venstre svarer klart ja eller nei på dette spørsmålet, må man konkludere med at det lille og nystartede, men raskt voksende Piratpartiet har størst troverdighet av våre partier som en kompromissløs vakthund for personvern og digitale rettigheter.
