Vi kjemper for vårt vann, vår skog og vår jord

I Guatemala pågår en knallhard kamp mellom svære gruveselskaper og fattige urfolk. Mineraler og rikdommer i bakken har slett ikke blitt noen velsignelse for befolkningen.

Mariel Aguilar-Støen
Om Mariel Aguilar-Støen (10 artikler)
Mariel Aguilar-Støen kommer opprinnelig fra Guatemala og er førsteamanuensis ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), på Universitet i Oslo. Hun forsker på miljø og styresett i Latin Amerika.

Foto: Mining Justice Alliance

Organiseringen av tid og hverdagsliv
«Gruven har snudd tiden vår på hodet,» sier Argelia fra San Rafael las Flores, Guatemala … «før hadde vi ikke dette presset på oss til å være med å kjempe hele tiden, til å yte motstand» … «Nå har vi noen ganger ikke tid til å lage mat engang … » sier en annen kvinne.

Disse kvinnene hvis ord jeg lånte, deltar sammen med mange andre i motstandskampanjen mot gruvedriften kalt «El Escobal» det eneste prosjektet til det kanadiske sølvselskapet Tahoe Resources. Goldcorp, verdens nest største gullselskap, eier i sin tur 40 prosent av Tahoe. Statens Pensjonsfond i Utlandet (SPU, eller oljefondet) har aksjer både i Tahoe og i Goldcorp.

Siden 27. april 2013 har seks menn fra San Rafael las Flores fått kuler i kroppene sine. På vei hjem fra jobb stoppet de for å slå av en prat på en offentlig vei. Gruvens sikkerhetssjef ga ordre til de private vaktene om å åpne ild mot mennene. En av dem, en ung mann på 18 år, har et kulehull i skallen og mistet flere tenner da kulen traff ham i ansiktet. En annen har kulefragmenter i ryggen. Tærne til en tredje ble brukket av kulene. Den fjerde, Marcos, som bare er 17 år gammel ble skutt i ryggen. Sistnevnte går på ungdomsskolen og jobber med sin far på et stykke jord de leier. Han fortalte meg at hans drøm var å studere på universitetet, han vil bli musiker. Marcos spiller trompet og piano. ”Jeg liker all slags musikk, og ønsker aller mest å spille klassisk… men foreløpig har vi ikke tid til noe annet enn jobb, studier og motstandsbevegelsen” sier han.

Guatemalas innenriksminister benektet først at innbyggerne i San Rafael Las Flores hadde blitt overfalt av gruvens sikkerhetspersonell. Etterpå uttalte han at de private sikkerhetsvaktene hadde angrepet seks menn fordi de hadde prøvd å komme seg inn i gruven. Dette er noe jeg vet er umulig, jeg har vært på stedet sammen med folk i motstandsbevegelsen. Gruven er bevoktet av et tungt bevæpnet privat sikkerhetsselskap. I tillegg befinner det seg til enhver tid femti menn fra Guatemalas nasjonale politi inne i gruven. Bøndene ble angrepet av ansatte i det private selskapet etter ordre fra en ansatt i gruven, Alberto Rotondo. «La oss ta denne dritten» sa Rotondo da han ga ordre om å angripe bøndene. Disse mennene som nå må leve med arrene de for alltid vil forbinde med gruven, gjorde noe som bare er en del av deres daglig liv: slå av en prat på en offentlig vei på vei hjem fra jobb. Men gruvedriften har forandret organiseringen av tid og rom, og ikke alt som var vanlig før, er det nå lenger.

Det er ikke på grunn av pengene
I løpet av de siste ti årene har Latin-Amerika blitt hovedfokus for utenlandske direkte investeringer fra gruve-og oljeindustrien.  Utvinningsindustriens økonomi har styrket seg i land som Colombia og Guatemala, samt Peru, Chile, Bolivia, Mexico og Venezuela. Latin-Amerika er det viktigste målet for gruvedriftsinvesteringer i verden. Denne investeringen konsentrerer seg om fem land: Peru, Chile, Brasil, Mexico og Colombia. Myndighetene i alle disse landene argumenterer for at mineralutvinning vil skape lokale jobbmuligheter og bringe inntekter til de offentlige kassene.

Selskapene som investerer i gruvesektoren i regionen er hovedsakelig kanadiske, i tillegg til noen amerikanske og noen sørafrikanske. Man finner konflikter relatert til gruvene i alle land hvor disse selskapene er aktive. De nasjonale elitene i hvert land spiller imidlertid også en viktig rolle. Det er nasjonale selskaper som først kjøper land og søker om lisenser for gruvedrift, for deretter å selge dette til utenlandske selskaper. Bortsett fra noen få land som Chile, er gruvedriftsteknologi ikke tilgjengelig.

Den økende etterspørselen fra Kina etter mineraler, og Kinas bånd til Canada, er en av faktorene som forklarer økningen i gruveindustrien i Latin-Amerika.  I Colombia økte direkte utenlandske investeringer i utvinningsindustrien med 92 prosent i løpet av det siste tiåret, i Guatemala var økningen 22 prosent. I Guatemala har gruvevirksomheten foregått siden begynnelsen av det tjuende århundret, men økte kraftig fra 1997. Endringer av gruvedriftsloven førte til at gruvedrift ble overført til privat sektor og til at royalties til vertslandet ble senket til 1 prosent.

«Det handler ikke bare om pengene» sier Clara, en annen kvinne som motsetter seg ”El Escobal”. Hun forklarer at motstanden ikke er relatert til reduserte royalties fra gruvedriften, men til de mange miljømessige konsekvensene av gruvedriften; som forurensing av vann, avskoging og mangel på jord til matdyrkning. I følge Clara ender aktiviteten fra gruven til slutt opp i kroppene deres. «Vannet er forurenset med giftige stoffer som havner i kroppene våre og i kroppene til barna våre”. Videre er mangelen på konsultasjon med lokalsamfunnene et viktig poeng for motstandsbevegelsen. Konflikter mellom motstandere og tilhengere av gruvedriften har økt i området, og det samme har salg av alkohol og narkotika, samt prostitusjon. Dette er en utvikling ingen ønsket seg.

For dem er vi verdiløse
Argelia forteller at det i 2012 ble observert gruvearbeidere fra “El Escobal» på landsbyens jordstykker. Sammen med andre kvinner som er medlemmer av de lokale utviklingsrådene i hennes kommune tok hun gruvearbeiderne til fange og krevde at sjefen for gruven skulle komme for å snakke med dem. Ingen hadde spurt dem om tillatelse til å bevege seg på deres jordstykker. Ingen hadde spurt dem om de var enige i at gruven skulle operere i deres landsby, eller om hva de mente om fordeling av godene. Ingen informerte dem om hvilke konsekvenser mineralutvinning ville få for helsen deres, vannet deres og jorda deres. De nasjonale myndighetene forhørte seg ikke med dem. Gruvens daglige leder nektet å snakke med dem, på tross av at de er valgte lokale ledere som representerer et lederskap uten lønn, og som ikke tilhører noe politisk parti. Kvinnene innså at deres autoritet og lederskap var verdiløst for gruvedriften og for de nasjonale myndighetene. Det var sånn de bestemte seg for å slutte seg til motstandsbevegelsen.

Utvinningsindustrien i Latin-Amerika har blitt erklært allmennyttig og utnyttelsen av vann, undergrunnressurser, jord og skog kan som følge gis til private eller statlige selskaper, uten samtykke fra lokalbefolkningen. I Guatemalas tilfelle har gruveselskaper ingen lovmessig plikt til å informere samfunnet om når de gjennomfører mineralleting, selv ikke til eieren av jorda der det skjer. Mange mennesker som er frustrerte over at de ikke blir hørt og over å føle seg «verdiløse», har sluttet seg til motstandsbevegelsen. Motstanden organiseres som en fredelig kampanje som inkluderer demonstrasjoner foran gruvene eller foran den kanadiske ambassaden i Guatemala, samt gjennom søksmål. Motstandsbevegelsen organiserer høringer slik at lokale innbyggere kan si sin mening om gruvedriften. I 99 prosent av tilfellene har lokale innbyggere avvist gruvevirksomhet i sine territorier.

Urfolk og jordkonflikter
Den 18. mars 2013 ble fire Xinka urfolksledere kidnappet etter at de hadde deltatt på en lokal høring om gruven. En av dem, Exaltación Marcos, ble drept. To klarte å flykte, og den fjerde, Roberto González Ucelo ble holdt kidnappet i flere timer. Xinkalandsbyene har en jordeierskapstvist med personer som ikke tilhører deres samfunn.

Som et resultat av sivilsamfunnets mobilisering i 2011, vedtok regjeringen å sette i gang et arbeid for å avklare situasjonen til xinkaenes kollektivt eide jord. Den samme jorda er imidlertid kommet i gruveselskapets søkelys. Selskapet har utvidet søket etter mineraler i et område på tre tusen kvadratkilometer, noe som dermed inkluderer alle xinkalandsbyer og deres jord. Folk som tidligere har tilranet seg xinkajordstykkene nekter å finne en løsning, spesielt nå som de kan selge jorda til gruveselskapet, og prisen på jorda har økt. Konflikter mellom xinkabefolkningen og de som ikke er xinkas har eskalert de siste årene. Det har vært flere dødsfall som følge av slike konflikter. Guatemalas regjering anklager uten grunn ledere av xinkalandsbyene for å være ansvarlige for motstandsbevegelsen. Menn, kvinner og barn fra over femten kommuner i sørøst Guatemala er imidlertid involvert i motstanden, og slett ikke alle identifiserer seg selv som xinkas. Xinka er et urfolk som ikke tilhører Maya-majoriteten i Guatemala.

Unntakstilstand terroriserer
2. mai 2013 erklærte regjeringen i Guatemala unntakstilstand i fire landsbyer rundt gruven. Mer enn 3500 soldater ble mobilisert til de fire landsbyene. Kanskje var målet å terrorisere folk som er imot gruven, og spesielt xinkaer som krever råderett over sine landområder? Seks personer ble arrestert da soldatene kom, alle de arresterte hadde deltatt i motstandsbevegelsen. De sitter i arrest fremdeles.

Unntakstilstanden bringer tilbake minner om borgerkrigen som nylig endte.
Tre uker etter at det ble erklært unntakstilstand snakket jeg med Argelia på telefon. Hun var fortvilet. Hun fortalte meg at hun ikke klarte å spise eller sove. Hele dagen tilbrakte hun i angst. Hun lurte på når hæren ville komme til hennes landsby, om de vil arrestere, slå, krenke eller voldta henne og hennes datter… «Vi har hørt historier fra borgerkrigen» sa Argelia. Det er ikke rart at kvinnene i San Rafael las Flores frykter hæren, ettersom hundrevis av urfolkskvinner i Guatemala ble voldtatt av militæret under borgerkrigen.

Avisene når ikke hennes landsby, Argelia har hverken fjernsyn eller datamaskin. Mobiltelefonen er hennes eneste middel for å holde kontakt med omverden. Mellom 2. og 25. mai forlot hun knapt huset sitt. Unntakstilstanden ble offisielt opphevet, men de militære har ikke forlatt området rundt gruven. Jeg prøver å muntre henne opp, jeg forteller at det har vært nyheter om San Rafael las Flores i avisene i flere land, jeg forteller at Rotondo har blitt arrestert og at det sannsynligvis blir en rettsak mot ham. Jeg forsikrer henne om at hun ikke har begått noen forbrytelse. ”Jeg vet det” sier Argelia ”men du vet hvordan loven fungerer i dette landet, jeg er fattig og jeg har ingen måte å forsvare meg selv på.»

Mens jeg skriver dette tenker jeg på stillheten som rår på landsbygda ved daggry, jeg tenker på tåken og lyset som trenger gjennom furutrærne på fjellene, jeg kjenner lukten av den våte jorda. I hodet mitt hører jeg ekkoet av ordene disse kvinnene og mennene har fortalt meg … «Vi er ikke imot utvikling, men det finnes andre måter å skape jobber og å investere på, vi kjemper for vårt vann, vår skog og vår jord … uten det er vi ingenting”.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.