Det er enklere å knuse vinduet enn å ringe på døra. Da får de der inne mindre tid til å forberede seg, og de blir fortere ferdig. Fort og smertefritt, tenker hun, mens hun lar lommelykta streife rundt i entreen. Hun legger merke til ranslene som står ferdig pakket langs veggen, noe slikt har hun aldri fått til hjemme hos seg selv. Der er det hals over hode hver morgen, også de nettene hun har jobbet, er det bråk, og høyest av alle roper mannen: Vær stille, mamma må få sove!
Det blir som det pleier. Gråt, lave stemmer, mer gråt, mens familien samler sammen det de kan få med seg. Ingen høye skrik, heldigvis. Det går raskt. Selv står hun på post mellom soverommet og oppholdsrommet, men det er ingenting som krever hennes inngripen. Hun tenker på foreldresamtalen på skolen i morgen, selv om det bare er rutine, er det alltid med en viss spenning hun går dit. Men det er som om trøttheten legger et lokk også på tankene. Hun prøver å regne ut hvor mye ekstra hun tjener på å jobbe disse timene om natta i stedet for om dagen, på hva de kan bruke de pengene til. Kanskje en dag i badeland for hele familien?
Snart sitter alle i bilen på vei til flyplassen. Da de gikk ut la hun merke til ranslene igjen, og hun tenker enda en gang at hun skal prøve å gjennomføre pakking av sekken kvelden før. Uansett, disse ranslene blir det ikke bruk for i morgen. Eller i dag, for å være presis, det lysner mens de kjører mot flyplassen der noen andre skal overta.
Da hun omsider kommer hjem, er det bare en halvtime til ungene skal opp, likevel går hun og legger seg. Trøttheten har blitt til en dundrende hodepine, og hun tar to smertestillende. Kikker inn til ungene, de sover fredfylt. Før hun sovner, tenker hun at det bare er noen uker til ferien, til varme og sol. Og søvn, tenker hun.
