KULTURSKOLELØFT?

Foto: Alan Cleaver, Flickr.

Hva skal vi med kulturfag og kulturskoler? Hvorfor er regjeringens «kulturskoleløft» så halvhjertet? Hva må gjøres?

Theo Koritzinsky
About Theo Koritzinsky (5 Articles)
Theo Koritzinsky har vært universitetslektor i statsvitenskap og sosiologi og seinere lærerutdanner i samfunnsfag. Tidligere stortingsrepresentant og leder av SV. Koritzinsky er nå senior foreleser ved Høgskolen i Oslo og Akershus, medlem av EOS-utvalget og styremedlem i Nei Til Atomvåpen.

Rolf Jacobsen: Spør igjen

Tallrekken ler av oss og vil forklare alt.
Den har kjever av jern og tenner som det klirrer i.
Vi spør og vi spør og tallene svarer men ikke om fiolinene
eller om lykken mellom to armer.
Da hoster det på skjermen: – uklart spørsmål.
Spør igjen.

Opplevelsen

Kunst og kultur har egenverdi. Der og da. For de som skaper, formidler og mottar. For samspillet mellom dem. Kunst og kultur kan skape lys. Men også mørke. Kan bidra til forsoning og fred. Men også til hevn og hat. Enkelt sagt: Kunst og kultur er «sterke saker». Når de påvirker oss mest,  kommer også de sterkeste psykologiske, sosiale og politiske ringvirkningene. Kunst og kultur trener evnene våre til «erkjennelse og opplevelse, til innlevelse, utfoldelse og deltakelse» – som det heter i innledningen til skolens generelle læreplan.

Skolen skal selvsagt undervise om tall, formler, grammatikk og rettskriving. Vi skal i natur- og samfunnsfagene høre og lese om det største og det minste, om det lengste og det korteste. Om fakta før og nå og her og der. Om naturlover og samfunnsinstitusjoner. Om sammenhenger i og mellom natur og samfunn. Men alt dette fører bare til læring hvis det oppleves enten som viktig, spennende, morsomt og/eller nyttig. Noe må nok pugges. Men de som har laget sanger av multiplikasjonstabellen, rytmemønstre av språklige bøyninger eller vers av geografiske stedsnavn, vet at sansebred innlæring kan være lurt. Og elever og lærere som har jobbet mye med å skape eller formidle dikt, noveller, sanger, bilder og bevegelser, vet hvor sterkt dette trener opp ferdigheter som trengs i alle fag; for eksempel formsans, konsentrasjon, disiplin og samarbeid.

Erkjennelsen        

Jeg tror at slike enkle men grunnleggende pedagogiske tanker er viktige for politikeres evne og vilje til å satse mer på kunst- og kulturfagene i skolen, på bruken av estetiske arbeidsmåter i flere fag – og på videre utvikling av kulturskolene. De har nå rundt 110 000 elever, dvs 18 % av alle grunnskoleelever. De jobber med musikk, dans, drama, kunst og håndverk, litteratur, nysirkus og en rekke tverrestetiske genre. 28 000 barn og unge står i ventekø. Høyre- og FrP-styrte  Oslo er versting med bare rundt seks prosent av 6-16-åringene i kulturskole. Opplæringsloven krever at alle kommuner skal ha kulturskole, alene eller i samarbeid med andre kommuner. Men det finnes ingen lover, forskrifter eller statlige budsjettvedtak som garanterer at kommunene følger opp en gammel målsetting: At ca. 30 prosent av barn og unge skal få plass.

Svekkelsen

Manglende fart og løft for kulturskolene må ses i sammenheng med hva som har skjedd i grunnskolen: Kunstfagene Musikk og Kunst og Håndverk sin relative andel av samlet timetall er redusert fra rundt 18 til 12 %. I tillegg er estetiske valgfag gradvis tatt bort i samme tidsrom. Noen slike valgfag ble riktignok endelig tatt inn igjen fra høsten 2012. Tanken var at de over en treårig periode skulle innføres for hele ungdomstrinnet. Men Høyre og FrP vil fjerne disse valgfagene, hvis de overtar regjeringsmakten fra høsten 2013. Og da er vi like langt. Eller rettere sagt, like kort. Dessuten: De estetiske fagene og arbeidsmåtene fikk også en redusert status i skolen ved at estetiske ferdigheter ikke ble med blant de «fem grunnleggende» i Kunnskapsløftet fra 2006. Dette har ført til en sterk kognitiv slagside i fagenes kompetansemål. Dessuten: I lærerutdanningen for grunnskolen ble kravet om minst ett obligatorisk praktisk-estetisk fag fjernet i 2003. Og de nye nasjonale planene for lærerutdanningen fra høsten 2010 er blitt sterkt kritisert for manglende vekt på estetiske fag og arbeidsmåter. Også den tiltakende resultatmålings-manien og ”pisafiseringen” av norsk skole har svekket fag og arbeidsmåter som legger vekt på ikke målbare skapende prosesser.

Forlovelsen

Det har ofte vært noe halvhjertet over norske regjeringers og stortingsflertalls satsing på kulturskolene: Høye ambisjoner og lovende ord i programmer og planer – og lave bevilgninger. Løfter om likeverdige kulturskoletilbud over hele landet følges ikke opp av nasjonale forskrifter som sier noe om minstekrav til omfang, innhold, lærerkompetanse og kvalitet. Kommunene skal ha frihet til å nedprioritere kulturskoletilbudet. Her er Oslo Norges-mester. Norges-mester i å forlove seg overfor kulturskolene er kanskje den rød-grønne regjeringen – gjennom Kulturløftet II fra 2009:

”Det skal gjennomføres et kulturskoleløft slik at alle barn som ønsker det får et kulturskoletilbud av god kvalitet til en rimelig pris. Dette skal sikres ved statlige stimuleringsmidler og en solid kommuneøkonomi. Utvikling av et mer omfattende kulturskoletilbud i tilknytning til SFO/skole skal utredes. Det skal være rom for ulik lokal organisering av kulturskolen. Det skal legges til rette for synliggjøring av kulturskolen og for talentutvikling.”

Som en start ble 40 millioner bevilget til stimuleringsmidler for 2010 og senere for 2011 og 2012. Og et utvalg ble nedsatt for å utrede nærmere bruken av disse midlene. Utredningen følger opp kulturskoleløftets ambisiøse mål om bl.a. ”rimelig pris”: Da må det settes tak for foreldrenes betaling. Utvalget foreslår to tusen kroner i året. ”God kvalitet”: Da må det bli en langt bedre kunst- og kulturpedagogisk utdanning og gjerne flere kombinerte stillinger i SFO, vanlig skole, kulturskole og frivillige kulturorganisasjoner. Og ressursene til talentutvikling må økes. Tre statsbudsjetter på rad har altså gitt 40 millioner i stimuleringstiltak til de kommunale kulturskolene. Pengene har bl.a. gått til fler- og tverrkulturelle aktiviteter, oppstart av nye genre, bredere elevrekruttering, samarbeid mellom kulturskolene og SFO, talentutvikling, utadvendte konserter og forestillinger, faglig styrking av lærerne osv. Og de har helt sikkert vært viktige og nyttige. Likevel: Det er lett å se hvor beskjedne disse stimuleringsmidlene egentlig er når vi tenker oss dem fordelt på alle kommuner. Da blir det rundt 100 000 kroner i gjennomsnitt til hver. Og rundt 360 kroner til hver elev pr. år. Det holder knapt til én individuell undervisningstime. Det kan ikke kalles ”et kulturskoleløft”: Det er statlige småpenger. Bare 3 prosent av det kommunene selv bruker til kulturskolene, ca. 1 400 millioner. Regjeringen kan ikke love et kulturskoleløft som skal ”sikre” (dens eget uttrykk) – ”at alle barn som ønsker det får et kulturskoletilbud av god kvalitet til rimelig pris” – hvis den overlater 97 prosent av finansieringen til kommunene. Da har den forlovet seg.

Forsikringen

Stortinget har vedtatt å innføre en ukentlig «kulturskoletime» for 1. – 4. klasse fra høsten 2013. Denne ekstra timen finansieres med en lærertime som er lagt inn i rammetilskuddet for kommunene. Bevilgningen for hele skoleåret er på ca. 140 millioner. Denne summen gir rom for 245 nye årsverk. Men er vi dermed forsikret? Er vi sikre på at dette statlige kulturløftet, aldri så lite, følges opp i kommunene? Nei! Kommunene bestemmer selv hvordan de vil bruke pengene. Stortinget bevilger altså ekstra midler til kommunene for at de skal styrke kulturskoletilbudet  i småskolen. Men det sikrer seg ikke at bevilgningen går til dette formålet. Her møter vi dype og dels prinsipielle motsetninger innen og mellom partiene: Avveiingen mellom nasjonal styring og kommunenes egne prioriteringer. Men i stortingsmeldingen På rett vei – Kvalitet og mangfold i fellesskolen fra mars 2013, varsler regjeringen at den vil «sende på høring et lovforslag om å innføre en plikt for kommunene til å gi elevene dette tilbudet» (s. 71). Hvis en slik lovbestemmelse vedtas, er forsikringen der. Ellers ikke.

Vekkelsen

Politikere flest må vekkes. De må bli mer våkne overfor kunst-og kulturfagenes mange kvaliteter, både som egenverdi og som utløser av verdifulle virkninger. Musikk, dans, drama, litteratur, bildende kunst og håndverk handler om å oppleve, føle og uttrykke. Men de har også mer kognitive læringsverdier. Kunstfagene formidler og trener både fortrolighetskunnskap og faktakunnskap. De trener form- og rytmesans, motorikk, disiplin og konsentrasjonsevne. Og de trener evnen til å forme, til å synge ut, til samspill. Dette er også viktige deltakerdemokratiske verdier. Mange politikere har ropt «halleluja» for slike verdier. Nå bør vekkelsesropene føre til handling. Realitetene bør nærme seg retorikken.

(Dette er en forkortet og revidert utgave av en lengre artikkel i en bok som utgis i august av  Norsk kulturskoleråd.)

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*