«Occupy»-partiet

Foto: acorn, Flickr.

Om Occupy Wall Street skal lykkes må det settes krav til organisering og disiplin. Partispørsmålet må igjen settes på agendaen. Foto: acorn

Jodi Dean
Om Jodi Dean (1 artikler)
Jodi Dean er professor i statsvitenskap ved Hobart and William Smith College i Geneva, New York. Hennes nyeste bok er The Communist Horizon (2012) utgitt på Verso Books.

En av de mange prestasjonene til Occupy Wall Street (OWS) var at den klarte å gjenåpne spørsmålet om politisk organisering. På et tidspunkt der det moderne venstre var i en slik uorden at det eneste de kunne være enige om var deres egen ikke-eksistens, fokuserte Occupy oppmerksomheten på praksisene og mulighetene for felles kamp mot kapitalismen.

Tenk på diskusjonen om kravene. OWS gikk runde på runde mellom konkrete krav, umulige krav, ingen krav, kravenes umodne karakter osv. Dette i motsetning til Adbusters ønske om “ett krav” – noe vi selvsagt aldri fikk. Mange mennesker i og rundt bevegelsen (meg selv inkludert) tolket fraværet av krav som en svakhet, et problem eller til og med et symptom på umuligheten av enhver form for politisk enhet blant de ulike interessene og gruppene samlet i okkupasjonen. Debatten om krav til tross, i sine tidlige uker i Zucotti Park formulerte okkupanter en “Erklæring om okkupasjonen”. Erklæringa tok form av en liste av misnøye og en uttalelse om solidaritetens prinsipper.

Disse generelle uttalelsene gir ikke mye mening om man ser dem i forhold til bevegelsens politikk. De er for omfattende, for formløse.  De utpeker ikke noe enhetlig felt av saker, snarere oppretter de et sett med idéer som bringer folk sammen og gir et felles grunnlag for antikapitalistisk politisk kamp. Dette i et komplekst samfunn revet av forskjellige former for eksklusjon, undertrykking og privilegier. Disse idéene utgjør en kropp av for kampen, en militær politisk kropp som et kjempende parti. Å begrense dem ville vært å hemme eller deformere denne kroppen.

Hva annet skjedde i disse tidlige ukene? Etableringen av flere arbeidsgrupper. Noen konsentrerte seg på aktivisme, andre på politiske saker som alternativ bankvirksomhet, utdanning og tvangssalg. Igjen, dette tyder på et parti, ikke en øyeblikkelig aksjon og ikke en bevegelse.

Et parti fokuserer på politisk virksomhet så vel som politiske spørsmål på hvilke den formulerer en posisjon og arbeider for et utfall. Eller – bedre – et parti er et apparat for å utvikle politiske standpunkt, strategier og kjempe for et utfall. Det er en måte å tenke felles igjennom ting, arbeide på dem og føre en felles kamp.

For at det skal være et effektivt apparat må partiet forholde seg til sin egen virksomhet. Fiendtlighet til partitenkning, frykt for sentralisme og fortropp-isme, samt en generell mistillit av ledere og hierarkier hindrer et slikt skritt fra å bli tatt.

En slik frykt og mistillit var berettiget. Det ga mening gitt de kompromisser og svikt som rammet både mainstream og sekteriske partier de siste tiårene. Occupy, som den fortsatte, forsøkte først og fremst på ulike måter å bygge tillit, selvtillit og arbeidsevne. De mest inspirerende nylige skritt fra Occupy er en del av denne utviklingen. Problemet er bare at de tapte det som gjorde Occupy så inspirerende, dens store og generelle energi som et proto-parti.

Bevegelsene Strike Debt  og Occupy Sandy er viktige og beundringsverdige. Likevel virker de å være forankret i en oppfatning om at Occupy sin mangel var dens bredhet og manglende spesifisitet. Som reaksjon ble disse mer fokuserte, primært enkeltssaksgrupper som dermed fikk problemer enten med å utvide seg selv eller med å navngi en spesiell sak eller forbrytelse på en slik måte at de hegemoniserer det politiske feltet. Strike Debt jobber med dette. Den er fullt klar over viktigheten av dette trekket. Likevel virker dens fokus på gjeld mer som sakspolitikk enn noe annet, f. eks ved at den formulerer sitt mål som jubelåret. Det er ingenting galt med denne tanken, men det er en sak for en bevegelse, en del av en plattform, ikke en positiv idé som kan navngi et politisk tema.

En av årsakene til at vi kan ende opp fastlåste, er at altfor mange av oss tror partiformen er utdatert. Noen tror ethvert parti uunngåelig ender i diktaturet. Andre tror at de sosiale og økonomiske endringene smidd av uhemmet kapitalisme har fjernet vilkårene som gjorde partiet levedyktig.

Det er gode grunner for begge synspunkter. Kritikk av partiet er sammenfallende med dens oppstand. De har blitt brukt ikke bare mot kommunistiske, sosialistiske eller arbeiderpartier, men også mot demokratiske partier. Som den tyske sosialteoretikeren Robert Michels  argumenterte i 1911: “den som sier organisasjon, sier oligarki”. Partier ser alltid ut til å skape et skille mellom dens ledere og følgere. Videre, deler av partiet virker mer sannsynlig til å forråde sine medlemmer og heller ta vare på sine egne interesser. Jo mektigere de er, desto mer skade gjør de.

Men dette betyr ikke at partier er uforanderlige. Partiene består av sine medlemmer. De som danner et parti, kan gjøre det til det partiet de ønsker. Vi kan sette inn krav om at posisjoner skal rulleres, at folk som tar lederroller skal ta et skritt ned etter å ha tatt skrittet opp. Vi kan begrense antall år folk kan være medlemmer. Mulighetene er mange hvis folk tenker at å jobbe sammen i en felles kamp er verdt det. Hvis et mektig parti kan gjøre stor skade, burde vi ikke rette skaden mot kapitalen?

Hva med endringer gjort i vår moderne setting? Det er sant at det de siste tredve årene har vært flere og alvorlige tilbakeslag i arbeiderklassens kamper: det har vært angrep på fagforeninger, utflagging av industrier sørover for å unngå fagforeningslønn, konkurser som har fjernet pensjonsavtaler. I tillegg er det mer sannsynlig at dagens arbeidere skifter arbeid enn for 40 eller 50 år siden. Stadig flere arbeidere arbeider under forskjellige former for fleksitid. Stadig færre utgjør den betalte arbeidsstyrken, vedvarende arbeidsledighet har gjort mange av oss takknemlige for de jobbene vi har – spesielt om vi har boliglån, kredittkort eller studentlån å betale. Dette er bare noen av faktorene som gjør at politisk kamp fra proletariatets ståsted ikke bare virker vanskelig, men som et grunnleggende feil utgangspunkt.

Selvsagt, de sosialistiske og kommunistiske partiene fra forrige århundre bestod ikke utelukkende av arbeidere. De var organisasjoner der folk fra forskjellige klasser kom sammen i klassekampens opposisjon mot borgerskapet.  Sagt annerledes, disse partiene adopterte proletariatets posisjon som klassen motsatt kapitalen, de var verken identisk med klassen eller begrenset til klassens medlemmer. De konsentrerte folkets kraft og rettet den mot kapitalismen. På noen områder vant de, men det tok ikke lang tid før kapitalens organiserte makt rettet seg mot dem.

Spørsmålet er om vi står sterkere sammen eller alene. Hvis protestene våre er lokale, øyeblikkelige opprør eller okkupasjoner, er det nok til å gjøre noe betydelig skade på den kapitalistiske makten? Eller vil de forbli omringet og dømt til å tape?

Enhver som er overbevist om at kapitalistklassen ikke vil avstå sine posisjoner uten kamp, enhver som er overbevist om at klimaendringer bare kan bli adressert kollektivt, enhver som er sikker på at praksisen med utarming og utbytting kun vil fortsette, må bli enige om at hvis vi ikke kjemper sammen, så kjemper vi ikke i det hele tatt.

Oversatt av Erik Skare og Oscar Dybedahl.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned