Palestina – Ei politisk reisehandbok, Erik Skare, Forlaget Rødt!, 2012
Kanskje du har tenkt å dra på en av Palestinakomiteens organiserte turer til Palestina, eller kanskje du har tenkt å dra dit på egen hånd? I begge tilfeller vil du ha godt utbytte av å lese Palestina – Ei politisk reisehandbok.
Hva handler boka om?
Boka er, som man nok hører på tittelen, ei politisk reisehandbok som består av tre deler (inkludert mitt forord og forord av Ilan Pappé).
Den første delen handler først og fremst om de reint praktiske tingene som gjelder når man reiser ned: Hvordan kommer du deg inn og ut av Palestina, enten det er via flyplassen i Tel Aviv eller via Jordan? Hva må du gjøre for å komme deg til Gaza? Hva kan du forvente av de israelske grensevaktene?
Samtidig forteller jeg om det å reise på Vestbredden og om de fem største byene i Palestina: al-Khalil, Ramallah, Nablus, Jerusalem og Betlehem. Det viktigste er nok likevel kapittelet om hva du kan gjøre når du kommer hjem – enten som solidaritetsarbeider, studieturdeltaker eller student. Mye kan og bør gjøres i Palestina, men det absolutt viktigste arbeidet gjør du hjemme i Norge.
Del 2 handler om situasjonen i dag. Om flyktningspørsmålet, muren, bosettingene og kampen mot apartheid, den omfattende bruken av husrivinger som kollektiv avstraffelse av den palestinske sivilbefolkninga og om arbeidsforholdene for utbytta palestinske arbeidere i industrisonene. I tillegg er jeg så heldig at Magne Hagesæter har hjulpet med et kapittel om Gaza etter sine egne turer dit.
Del 3 handler om Norges rolle i okkupasjonen og hva som må gjøres for at Norge skal være en reell pådriver for fred i området. Stikkord er boikott, sanksjoner av Israel, et brudd i forbindelser og samarbeid mellom LO og Histadrut og Norges investeringer i okkupasjon via oljefondet.
På slutten er det en ordliste med greie arabiske ord og fraser, en oversikt over de palestinske partiene, om sionismen og en kort oversikt over Palestinas historie.
Kort fortalt, alt en palestinaaktivist trenger.
Hva er det viktigste du ønsker å fortelle?
Det er flere aspekter i boka som går igjen, men slik jeg ser det, og som jeg skriver flere ganger, handler ikke denne konflikten om partipolitiske skillelinjer. En kan være kommunist, sosialdemokrat, konservativ eller liberalist og fortsatt støtte palestinerne. Å støtte deres kamp for frihet og menneskerettigheter handler om å se det som faktisk skjer. Om å bli sint. Om ikke å tåle så inderlig vel. Det handler først og fremst om å være menneske.
Hvordan forteller du det?
Fortellermåte og bruk av virkemidler varierer ut i de ulike delene av boka. Første delen er naturlig nok kortere, mer presis og med nøytrale setninger. Det er reisehandbokdelen. Delen om situasjonen i dag varierer mellom en kort framstilling av de reelle forholdene med sitering av rapporter, nyheter og andre kilder, utdrag fra reisebrev og intervjuer jeg har gjort.
Hvorfor begynte du å skrive denne boka?
Som medlem i Palestinakomiteens faglige utvalg arrangerer vi flere studieturer i året til de okkuperte områdene, hvor jeg blant annet har vært reiseleder. I løpet av forberedelsene dukker det opp massevis av spørsmål, som for eksempel om det er trygt å reise ned, hva man kan forvente og om det er mulig at man ikke slipper inn. Ofte går de samme spørsmålene igjen, så jeg satte meg ned på eget initiativ for å skrive ned en helt standard A-B-C for studieturdeltakere som vi kunne sende rundt. Etter hvert som jeg begynte å skrive kom det stadig nye ting som jeg mente var nødvendig å ta med, og til slutt ble det bare ei bok ut av det.
Dette ble gjort med min aller første studietur i bakhodet. Da jeg som 17 år gammel skoleelev reiste ned uten å kunne noe som helst om konflikten. For eksempel da delegasjonen vår hadde et møte med PGFTU (kan best oppsummeres som palestinske LO), og vi ble bedt om å presentere oss selv. Veldig nervøs for hvordan man uttalte Palestina på engelsk, tenkte jeg at det beste var å sikre dette helt, og ikke tabbe seg ut, så jeg plumpet ut følgende “Hei, jeg heter Erik og dette er første gangen jeg er i Israel”. Fagforeningsaktivistene snakket ikke noe særlig mer med meg på den turen. Derfor går flere av mine tidligere feil igjen i boka, med et håp om at andre klarer å unngå disse.
Hva har du selv lært underveis?
Først og fremst har jeg lært at det ikke bare er nødvendig, men også veldig greit med masse verbal juling og kritikk. Så godt som alle gode delene i boka kommer fra andre som har stått utrettelig på og gitt meg kommentarer, innspill, forslag og massevis av kritikk. Spesielt redaktøren i forlaget, Erik Ness, skal ha all honnør (og ei flaske whisky) for alle de timene han har lagt i boka.
Hvilke temaer utelot du?
I originalversjonen av boka var det et kapittel i første del om det å delta i demonstrasjoner, med detaljert beskrivelse av hva man skulle gjøre i tilfelle man ble tåregassa, utsatt for sjokkgranater, skutt på med både skarp ammunisjon og gummikuler. Vi valgte å fjerne det i frykt for at det kunne tolkes som en oppfordring til krigsturisme.
Er det noen andre som har greie på bokas tematikk?
Svært mange. Finn det lokallaget av Palestinakomiteen som er ditt, eller ta kontakt med Palestinakomiteens faglige utvalg om du har spørsmål. Nordmenn er uten tvil den folkegruppa som sender flest folk til Palestina.
Nevn en annen faglitterær bok/debattbok du vil framheve?
Det finnes flere gode bøker om Palestina, og om man er på utkikk etter andre reisebøker – som ikke er like aktivistisk i innhold – så er Palestine and the Palestinians strålende. Boka An Israeli in Palestine av Jeff Halper, The Ethnic Cleansing of Palestine av Ilan Pappe, One Country: A Bold Proposal to end the Israeli-Palestinian Conflict av Ali Abunimah, Palestinerne: Historie og Frigjøringskamp av Peder Martin Lysestøl og Overcoming Zionism – Creating a Single Democratic State in Israel/Palestine er noen av mange bøker som bør stå i bokhylla til enhver palestinaaktivist.
Hvilken historisk person burde folk vite mer om?
I boka har jeg innledet hvert kapittel med et palestinsk dikt som jeg har oversatt fra arabisk til norsk. Jeg håper det skal oppmuntre andre til å lese arabisk litteratur (oversatt eller på originalspråket). Les derfor Mahmoud Darwish, Ghassan Kanafani og Fadwa Touqan. Ellers bør alle lese sin Marx. Mao om det blir for vanskelig. Kunnskap er tross alt fortsatt makt.
Hvilke endringer i samfunnet håper du at boka kan bidra til?
Først og fremst håper jeg at det bidrar til at folk reiser ned til Palestina for å se forholdene med egne øyne. Samtidig er det på høy tid at vi begynner å kalle en spade for en spade: Nemlig en etnisk rensing av palestinerne og apartheid i de okkuperte områdene. Det er ukult uansett hvor du står i politikken.
