Olja redder oss fra krisa

Illustrasjon: Euro Crisis Explained

Statsministeren hyller EUs kriseløsninger, bidrar til dem og understreker dermed den ideologiske krisa til venstresida.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (149 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Hadde det ikke vært for oljeressursene, ville vi sannsynligvis vært i samme båt som Sverige, Danmark og resten av det nordlige Europa. Nylig var Tysklands rikskansler, Angela Merkel, i Norge. Hun fikk gode skussmål av statslederkollega Jens Stoltenberg.

«[Merkel] har stått opp som en virkelig leder, og vært med på å håndtere den verste økonomiske krisa i Europa siden 30-tallet. De er ikke i mål ennå, men de er på rett vei, uttalte statsministeren under besøket.»

At hun har ledet EUs krisepolitikk er det liten tvil om, men når man ser på resultatene av arbeidet er ros det siste hun fortjener. Siste måling for arbeidsledighet i eurosona markerte ny verstenotering med 11,9 prosent. Sammen med EU, IMF og regjeringene i de største kreditorlandene i Europa, har Angela Merkel stått på for å få de gjeldstyngede landene til å betale ned hver eneste euro av gjeld de måtte ha til enhver pris. Kun Hellas har fått ettergitt lån, men der fordi kreditorene og Merkels gjeng har innsett at landet rett og slett ikke er betalingsdyktig.

Stoltenberg forklarer

«Det tok mange år for Europa å bevege seg inn i krisa, og det vil ta mange år å komme seg ut av krisa. Først måtte man redde banker, så stater og nå er det mennesker»

sa Jens Stoltenberg under møtet.

Her forklarer han om enn ufrivillig mye av problemet. Først tok ikke europeiske ledere problemene seriøst og det har man måttet betale for. Når man først begynte å innse at man var ille ute begynte stater å betale ut bankene sine som hadde tapt penger på å gi lån til bedrifter og folk som aldri skulle fått lån. I tillegg kom hodeløs finansspekulasjon, markedsmanipuleringer og svindel. Vi snakker enkelt og greit om en gigantindustri som har gjort en kollektivt elendig jobb. I stedet for at store deler av næringen gikk konkurs, slik mislykkede kapitalister vanligvis gjør, forærte europeiske regjeringer dem milliarder uten politiske krav.

Så begynte jobben som Stoltenberg kaller å redde stater. “Redningen” har bestått i enorme kutt i budsjettene og nedbygging av europeiske velferdsgoder. De grimmeste eksemplene på dette har vært når EU og IMF har stått for “redningsaksjonene”. Flere land har opplevd et eksodus av arbeidskraft, men har på tross av det over 25 prosents arbeidsledighet. Dette kombinert med fallende lønninger og forvitrende sosialt sikkerhetsnett har ført til en usikkerhet i befolkningen og et fall i levestandarden.

Redder banker, ikke mennesker

At man nå redder mennesker tror jeg det bare er Jens Stoltenberg som ser. EU/IMFs “redningspakker” setter bankene først. Den spanske staten gikk til det historiske skrittet å ta opp et lån hvor pengene gikk rett til en rekke private banker mens den spanske regjeringen måtte gi politiske løfter til långiverne i form av budsjettkutt.

Det utspiller seg nå nok et drama i denne sagaen som den europeiske krisa har blitt. Kypriotiske banker fikk et voldsomt slag da EU/IMF gikk med på å ettergi gresk gjeld. De mistet store verdier, og nå er det bankene på ferieøya og skatteparadiset som må reddes. Den nyvalgte konservative presidenten, Nicos Anastasiades, kom hjem fra troika-møtet med løfter om lån mot at Kypros krever inn en engangsavgift fra alle bankinnskudd i landet. 6,5 % for de som har under 100.000 euro på konto. 9,9 % prosent for alle over. Lånet og betingelsene må godkjennes i parlamentet, som har meldt skepsis. At denne spesialavgiften er et åpenbart brudd på EUs egen innskuddsgaranti hoppes det glatt bukk over.

Ingen hjelp fra tyske sosialdemokrater

Det tyske søsterpartiet (SPD) til den norske regjeringens gigant har ingen innvendinger mot avtalen.

«De som har profitert på den kypriotiske forretningsmodellen må betale regningen ikke Europas skattebetalere», sa det sosialdemokratiske partiets budsjettpolitiske talsmann Carsten Schneider.

Schneider later til å tro at det er bankkundene som har vært de største vinnerne. Av en eller annen grunn glemmer han bankene når regninga skal gjøres opp.

«Hvorfor skulle Tyskland redde disse menneskene uten at de er villige til gi i det minste et lite bidrag til redningspakken selv?», spør nesteleder i parlamentsgruppen til Angela Merkels Kristeligdemokratene, Michael Fuchs retorisk.

Fuchs mener altså at å redde banker er å redde mennesker. Ting kan tyde på at det er samme misoppfatning statsministeren vår lider under. En økning i arbeidsledigheten fra 3,4 prosent i juli 2008 til 14,7 prosent i januar i tillegg til en rasering av kypriotiske velferdsordninger virker for Fuchs ikke å kvalifisere til “et minste lite bidrag”.

Stoltenbergs keynesianisme

Så tilbake til Norge. Som kjent er vi velsignet med petroleumsressurser ethvert annet europeisk land bare kan drømme om og dette har gitt regjeringene de siste tiårene betydelig albuerom.

Regjeringen Stoltenberg kjørte motsyklisk politikk gjennom krisa og stimulerte økonomien gjennom statsbudsjettet når vi trengte det som mest. Dette bidro til å holde den økonomiske aktiviteten oppe og arbeidsledigheten nede. Dette er en del av det som kalles keynesianisme etter den engelske økonomen John Maynard Keynes og Jens Stoltenberg sier han selv er keynesianer.

Til Klassekampen fortalte statsministeren i oktober 2011 at han hadde lest Keynes mest kjente verk “The General Theory” da han var student, men hevdet at mange land i Europa hadde stilt seg i en posisjon hvor det ble umulig å ta i bruk Keynes’ teorier.

Det er eit problem at mange trur det berre handlar om å stimulere i krisetider. Keynes seier òg at ein må bremse økonomien i gode tider. Altfor mange EU-land, som Hellas, har no stelt seg slik at dei ikkje kan nytte keynesianske tiltak. Ingen vil låne dei penger.

Nå er det lenge siden Stoltenberg var student og det er kanskje derfor han “husker” at Keynes ugyldiggjør sitt eget argument for gjeldstyngede land. Keynes nevner ikke budsjettbalanse i sitt hovedverk og et land kan alltids låne penger av sin egen sentralbank for å få hjulene i gang når det trengs som mest. I eurosamarbeidet har riktignok sentralbanken lover som forhindrer dette, hvilket gjør at det er Den europeiske sentralbanken og EU, ikke Hellas’ vanskelige situasjon, som umuliggjør keynesiansk politikk.

Som en del av EUs kriseløsning kommer EU-kommisjonen med “forslag” til hvordan land burde løse sine økonomiske problemer. Om disse ikke etterfølges kan landene i verste fall vente seg milliardbøter. I flere tilfeller har rådene gått på desentralisering av lønnsforhandlinger og slutt på lønninger regulert etter inflasjonen. En skulle tro dette var nok til å få en arbeiderpartimann til å reagere, men den gang ei.

Venstresida i ideologisk krise

Norge låner penger til EU-land i krise via IMF og støtter dermed opp under den feilede politikken som føres på kontinentet mens statsministeren sier at politikken som føres på kontinentet er den eneste riktige. Nå har kanskje ikke Norge så mye til felles med Hellas og Spania. La oss derfor heller se på situasjonen i noen land vi muligens mener det er mer naturlig å sammenligne oss med.

Nederland, Sverige og Tyskland har alle gjennomført kuttpolitikk under krisa. Unge svensker strømmer over landegrensa for å få seg jobb i Norge, mens et postbud i Tyskland kan regne med en timelønn på drøyt 40 kroner timen. Men disse har jo konservative regjeringer. I Danmark sitter imidlertid noe som ligner vår egne rød-grønne regjering. Arbeidsledigheten der har mer enn fordoblet seg siden 2008, men ligger på, i europeisk sammenheng, akseptable 4,7 prosent.

Statsgjelda er på under 45 prosent av BNP, klart opp fra 27,5 prosent i 2008, men landet er langt unna faresonen. Likevel kuttes det i dagpenger og det trues med statlig innblanding i sentrale lønnsforhandlinger, samtidig som bedriftsbeskatningen senkes.

Norge har drevet keynesiansk politikk fordi vi har vært i en situasjon som regjeringen og resten av det politiske Europa mener er den eneste hvor keynesiansk politikk kan gjennomføres. Statsminsterens støtte til europeisk krisepolitikk forteller oss at vi sannsynligvis hadde gjort det samme hadde det ikke vært for én ting: oljen.

Grovt sett går høyre-venstreskillene i den økonomiske politikken i Europa i dag ut på i hvor stor grad man tar i bruk de samme verktøyene. Det er kun snakk om nyanseforskjeller.

Keynesiansk motkonjunkturpolitikk, som tidligere var standarden i Europa, blir nå betraktet som så radikalt at det angivelig kun er mulig for et land som sitter på en gullgruve. Dette viser at det ikke bare er det økonomien som er i krise, men også de økonomiske modellene venstresida baserer sin politikk på. Det burde imidlertid ikke overraske noen, for den partipolitiske venstresida har selv vært med på å bygge opp systemet som har vist seg så skjørt de siste årene.

Reaksjonen til høyre og venstre er like forutsigbar som den er idiotisk: mer av det samme.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.