Venstresiden sørger over Chávez – men er på ingen måte utslått

Foto: Agência Brasil

Hugo Chávez utfordret Venezuelas olje-elite, stoppet USAs handelsekspensjon sørover og gav Latin-Amerika en politisk identitet. Men han virket også splittende på kontinentets venstreside.

Benedicte Bull
Om Benedicte Bull (3 artikler)
Benedicte Bull er professor ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo og leder for Norsk Nettverk for Latin-Amerika forskning. Hun er Dr.Polit i statsvitenskap og forfatter av bl.a Latinamerikanske Utfordringer.

Foto: AP/Fernando Llano

Hugo Chávez sin død har satt følelsene i sving; ikke bare i Venezuela, men også her i Norge blir Chávez enten fremstilt som en korrupt autokrat eller de fattiges messias.

Ellers moderate høyrefolk har stilt seg bak de mest reaksjonære konservative, og norske middelklassesosialister har strødd om seg med «til seieren, min kommandant» og å spå mørke tider for den latinamerikanske venstresida og latinamerikansk samhold. Men Chávez sin død er ingen tragedie for den latinamerikanske venstresida: snarere kan den ta lærdom av det som er skjedd i Venezuela og fortsette å jobbe for mer egalitære samfunn og oppbygning av demokratiske statsinstitusjoner.

Da Chávez kom til makta i 1999 var det få i Latin-Amerika som så det som noen start på en «venstrebølge» eller noe annet enn en pendelsvingning tilbake fra et delvis sivilt styre i Venezuela til en ny periode med militær dominans. Mens han bedyret å følge «den tredje» vei var nabolandene i ferd med å fordype sin nyliberalisme; Lula hadde tapt valget i Brasil i 1998; i Argentina herjet nyliberalismens populistiske playboy Carlos Menem; og Mexico stod foran en overgang til et styre av Coca-Cola sjefen Vicente Fox.

Men Chávez viste seg raskt å ha mer å by på enn en tilbakevending til militarismen. Inspirert av venstreintellektuelle som Hans Dietrich utviklet tankene om deltakerdemokratiet seg, som skulle gjøre slutt på årtiers korrupte og elitestyrte representative demokrati. Med den nye konstitusjonen av 1999 i hånd, søkte regimet å styrke chavismen fra å være en spredt, ukoordinert bevegelse til å være en bred grasrotbevegelse som en balanse til den sterke makten til den utøvende myndighet. Samtidig gikk Chávez i stadig sterkere konfrontasjon med gamle eliter over kontroll med oljeinntektene gjennom oljeselskapet PVDSA, medier og andre virksomheter.

Det var imidlertid ikke før i 2002-2003, etter at Lula vant presidentvalget i Brasil, Chávez hadde overlevd et kuppforsøk, Nestor Kirchner tok over et kriserammet Argentina, og Brasil satt en stopper for det all-amerikansk frihandelsområdet (ALCA/FTAA), at man begynte å snakke om en venstrebølge i Latin-Amerika. Det var også da Chávez ble en stigende stjerne blant regionens sosiale bevegelser. Det ble manifestert for alvor under Verdens Sosiale Forum i Porto Alegre i 2005, da Chávez talte til begeistrede sivilsamfunns-organisasjoner uten at ironien i at en militær statsleder nå var det sivile samfunnets ledestjerne gikk helt upåaktet hen. Men hva slags betydning fikk egentlig Chávez for sentrum-venstre bølgen som etter hvert bredte seg til Bolivia, Argentina, Uruguay, Chile, Ecuador, Nicaragua, Honduras, Paraguay og Peru?

For det første bidro Chávez til å etablere en latinamerikansk identitet i regional politikk. Mens Lula i Brasil insisterte på søramerikansk samarbeid (og til å begynne med bevisst ekskluderte Mexico og Mellom-Amerika) var Latin-Amerika referanserammen for Chávez helt fra begynnelsen. Det er ikke uten betydning.  Tanken om «Latin-Amerika» har alltid vært politisk. For å sette det på spissen: mens høyresida har vært chilensk, mexicansk, brasiliansk eller venezuelansk, har venstresida vært latinamerikansk. Årsaken er åpenbar: det er elitene som i størst grad har vært tilknyttet nasjonalstatens myndigheter og USA og Europa, mens sosiale bevegelser med røtter i bondeorganisasjoner og arbeiderbevegelsen har søkt å etablere en regional motkultur av de undertrykte. De siste 20-30 årene har urfolksorganisasjoner i økende grad blitt inkludert i disse, sammen med urbane sosiale bevegelser, studentbevegelse og andre.

Disse sosiale bevegelsene har søkt å etablere en alternativ latinamerikansk identitet, inspirert av en Che Guevaras marxisme, ulike former for urfolkskosmologi og katolsk frigjøringsteologi – og godt hjulpet av intellektuelle som Enrique Dussel og Boaventura de Sousa Santos. En slik latinamerikansk identitet er definert som et motstykke til en europeisk kultur og USAs politiske og økonomiske hegemoni. Samtidig med at man søker å vise hvordan «Latin-Amerika» som idé er konstruert som den vestlige moderniseringens skyggeside, søker man å redefinere Latin-Amerika som en aktør i historien og en region med en alternativ forståelse av menneskelig velferd og hvordan å skape gode samfunn å leve i for alle. I en slik sammenheng blir latinamerikansk økonomisk og politisk samarbeid sett på som sentrale instrumenter for å fremme Latin-Amerika som et alternativt maktsentrum i verden, frigjort fra over 500 års undertrykking.

For det andre var Venezuela under Chávez en pådriver for en rekke konkrete samarbeidsinitiativ: Banco del Sur (Banken i Sør), UNASUR (Den Søramerikanske Unionen), CELAC (Det latinamerikanske fellesskapet), ALBA (Den bolivarianske alliansen for folket i vårt Amerika) og Petrocaribe. Venezuela var ikke initiativtaker til alle disse, og ikke alle har vært en like stor suksess: Banco del Sur var for eksempel et argentinsk initiativ selv om det er assosiert med Venezuela, og å få det tiltenkte alternativet til det Internasjonale Pengefondet (IMF) etablert tok årevis, og den fungerer ennå ikke som tiltenkt. ALBA-samarbeidet har hatt betydning for mange av de relativt små medlemslandene (Cuba, Ecuador, Boliva, Nicaragua, og en rekke små karibiske land) ved å gjøre dem mindre sårbare for svingninger i internasjonale oljepriser og dermed mindre avhengige av internasjonal finans. Det samme kan man si om det langt mindre politiserte Petrocaribe hvor ikke bare Venezuelas allierte er med, men også land som Guatemala som nyter godt av en rimeligere forsyning av olje.

Det er imidlertid UNASUR og CELAC som kommer til å stå som den viktigste institusjonelle arven fra venstrebølgens tiår. Latterliggjort og avvist av USA til å begynne med, viste UNASUR seg raskt som handlekraftig under krisen i Bolivia i 2008. Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS), dominert av USA, satt derimot igjen som svarteper etter krisen i Honduras i 2009, der organisasjonen fikk sin handlingslammelse demonstrert for en hel verden. CELAC som senere ble etablert som en direkte utfordrer til OAS (siden den omfatter alle de latinamerikanske landene, mens UNASUR bare omfatter Sør-Amerika, men ikke USA) har også vist seg levedyktig mot alle odds. Og ved CELACs toppmøte i Januar i år var det Chiles konservative president, Sebastian Piñera som var vertskap og som hauset opp det latinamerikanske felleskapet.

For det tredje har Venezuela under Chávez støttet sine nære allierte med alt fra teknisk bistand til olje og gasselskaper, direkte samarbeid om infrastruktur og energiprosjekter, militærbistand og etablering av alternative mediekanaler, samt lån og bistand til husbygging og andre sosiale prosjekter. Denne fordelingen av Venezuelas oljeformue har bidratt til å styrke Chávez sine allierte i regionen, både i forhold til egne eliter og internasjonale organisasjoner og aktører. Mens Latin-Amerika var gjeldskrisas vugge og ganske prisgitt internasjonale finansinstitusjoner på 1980-tallets, har landene nå redusert gjeldsbyrden til det absolutt håndterbare, med en rekke alternative finansieringskilder.  Råvareboomen, Kinas strategier, og Brasils utviklingsbank er alle viktige faktorer for å forstå Latin-Amerikas nyvunne finansielle uavhengighet, men også Venezuelas politikk har spilt en rolle.

Men det betyr ikke nødvendigvis at sentrum-venstre regimene vil svekkes med Chávez sin bortgang. Mye kommer selvsagt an på hvem som vinner valget i Venezuela, som skal avholdes i løpet av de nærmeste ukene. Om Chávez sin etterfølger og favoritt Nicolas Maduro vinner valget, vil det få små konsekvenser. Mens Chávez har vært dyrket som en helgen i Venezuela, har han vært en statsleder blant flere i regionen. Det var Brasils Lula som var den klare regionale lederen til han gikk av i 2011, og selv om hans arvtaker Dilma Rouseff ikke helt har fylt hans sko, er det fremdeles Brasil som spiller den viktigste rollen. I den anerkjente tenketanken Latinobarometros undersøkelse fra 2011, sier bare 10 prosent av Latin-Amerikanerne at Venezuela er det landet som utviser størst lederskap i regionen, mens samme prosenten sier USA, og det dobbelte sier Brasil. Samtidig vurderer folk i andre latinamerikanske land Hugo Chávez positivt (over 5 på en skala fra 0 til 10) i bare fire av 18 latinamerikanske land.

Tallene står i tilsynelatende motsetning til dyrkningen som Chávez har vært gjenstand for blant deler av den venezuelanske befolkningen. Årsakene er nok mange.  En av dem er at store deler av Latin-Amerika er blitt en middelklasseregion som ikke lenger identifiserer seg med Chávez sin krigsretorikk. De fattigste og mest ekskluderte ser ikke i Chávez en president som har ført en politikk til deres fordel; de ser en frigjører som har tatt opp kampen med deres undertrykkere. For de fattige i Venezuela og andre deler av Latin-Amerika er eliten en okkupasjonsmakt som har holdt dem nede i fattigdom og fornedrelse i årevis. Når en person da klarer å ta makten og kjempe for deres sak, og faktisk leverer på løftene han har gitt, er det få som bryr seg om hvorvidt han lever opp til kriterier satt av de samme elitene for et «liberalt demokrati» eller fører en «sunn økonomisk politikk».

Men alt tyder på at slik tenker ikke lenger et flertall av latinamerikanere: de ønsker seg et mer rettferdig samfunn, med økt fordeling og uten ny maktkonsentrasjon og maktmisbruk. Problemet er hvordan å gjennomføre det i møte med økonomiske eliter som ikke skyr noen midler for å beholde sine privilegier uten å falle tilbake til gamle arvesynder som klientilisme, personfokusering og korrupsjon. Ingen har helt funnet formelen for det, men de færreste latinamerikanere ønsker Chávez sin modell.

Siden Chávez ikke har vært av avgjørende betydning for samholdet mellom de latinamerikanske landene generelt og venstresida spesielt, vil heller ikke hans bortgang få avgjørende betydning.  Det betyr også at de regionale organisasjonene vil leve godt uten Chávez sine utfall mot regionens «fiender». Nicolas Maduro har kanskje vært en vel så viktig institusjonsbygger i sin tid som utenriksminister som Chávez, og organisasjonenes lim er egeninteresser og ikke lojalitet til Venezuelas prosjekt.  Regional integrasjon har lenge vært ønsket av det lokale næringslivet som har langt lettere for å komme inn på nabolandenes markeder enn å gjøre seg gjeldende globalt.  I dag krysser også investeringer grensene innenfor naturressursutvinning og infrastruktur i stor stil. For eksempel var den politiske høyresida i mange medlemsland i Mercosur i mot Venezuelas inntreden i frihandelssamarbeidet, mens den økonomiske høyresida var ivrig etter å få tilgang til oljesmurte venezuelanske markeder for nabolandenes industriprodukter.

Det er heller ingen hemmelighet at Chávez virket splittende på venstresiden i mange land og ga høyresida propagandaskyts i sine kampanjer der den kalde krigens fiendebilder fremdeles blir resirkulert. Den påståtte koblingen til Chávez var sannsynligvis en viktig grunn til Ollanta Humalas valgnederlag i Peru i 2006, og Andés Manuel López Obradors kandidatur i Mexico ble både i 2006 og 2012 forsøkt svekket av påståtte koblinger til Chávez. I El Salvador er koblinger mellom  FMLN og Chávez stadig brukt for å svekke Mauricio Funes sin FMLN-støttede regjering, og Chávez spøkelset var den utløsende faktoren som fikk den honduranske eliten til å samle seg om kuppet mot Manuel Zelaya i 2009.

Seriøse analytikere har heldigvis sluttet å prøve og inndele den latinamerikanske venstresiden i de «gode» og «onde» etter Jorge Castañedas mye kritiserte forsøk på det i 2006, der Chávez figurerte som den ubestridte lederen for den sistnevnte gruppen. Det er klart at venstreregimene skiller seg langs mange flere akser enn moderat/radikal, og at de samtidig har samarbeidet nært på kryss av alle skillelinjer. Likevel har ikke en assosiasjon med Chávez vært til fordel for alle progressive krefter i Latin-Amerika.

Chávez sin bortgang er nå blitt mottatt med sorg og kondolanse over hele Latin-Amerika. Det er ingen tvil om at han var med på å styrke Latin-Amerika som region og etablere en ny forståelse av deltakelse og demokrati. Samtidig har det latinamerikanske samarbeidet i stor grad bygget på interesser og ikke bare en felles visjon og ideologi; derfor har det vært fylt med konflikter og tilbakeslag, men derfor vil det også fortsette selv om den mest kontroversielle og synlige talsmannen for en visjon om et selvstendig Latin-Amerika er borte.  Latin-Amerikanere flest er også smertelig klar over den maktkonsentrasjonen, klientilismen og følgende institusjonalisering av inkompetens som har funnet sted i elitedominansbekjempelsens navn i Venezuela. Men de vet også at det er mange alternative venstreprosjekter i regionen, som på nye måter søker å samtidig bygge slagkraftige stater, sikre menneskerettigheter og medbestemmelse og fordele goder i kontinuerlig forhandling med ulike grupper av sine egne støttespillere og motstandere.

Sentrum-venstrebølgen er på ingen måte over, men vil måtte bruke tid på å finne måter å videreføre de positive sidene ved arven etter en av dens mest markante ledere, uten å ta med seg alle delene ved hans strategier og styresett.

 

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.