Folkekirken og ekteskapet – en ABC

Foto: Marc Love, Flickr.

Store ting skjer i Den norske kirke for tiden. En radikal tolkning av Bibelen er i ferd med å få gjennomslag, og homofile kan komme til å få gifte seg i kirken. Her er en kjapp (og meget forenkla) introduksjon til de pågående endringene.

Sara Elisabeth Moss
Om Sara Elisabeth Moss (1 artikler)
Sara Elisabeth Moss (25) går på profesjonsstudiet i teologi på Teologisk Fakultet. Hun er fungerende leder i Norges Kristelige Studentforbund og ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet TeoLOgene.

Stat og kirke skiller lag – hva skjer?

I mai 2012 ble grunnloven endra, og Den norske kirke er nå ikke lenger en statskirke. Mange regner det som en seier, fordi det blant annet innebar at regjeringen ikke trenger å ha en viss prosent kirkemedlemmer, kongen er ikke lenger kirkens overhode og det er et mål at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn skal likebehandles.

Siden staten og kirken har vært sammen siden slaget på Stiklestad i 1030, er det mye arvegods som skal fordeles!

Den norske kirke har tusenvis av ansatte, fordelt på hver eneste kommune i hele landet. De færreste er prester; det er blant annet musikere, renholdere, sekretærer, regnskapsførere, førskolelærere og gartnere på lønningslisten. Flertallet av disse er ansatt av staten eller av et kirkelig fellesråd – et organ som kommunene har plikt til å finansiere. Fra et radikalt perspektiv er det ikke særlig hyggelig å sette dem på gata eller overlate til frivillige i menighetsrådene å være sjefer for dem eller bestemme hva de skal få av lønn. Dessuten finnes det hundrevis av kirker, menighetshus og gravsteder som Den norske kirke forvalter på vegne av det offentlige. Mange kirker er fredet, og det kreves både kunnskap og økonomi for å ta vare på dem. En skal heller ikke glemme at Den norske kirke lokalt og nasjonalt driver med mye sosialt arbeid: barnehager, eldresentre og ungdomsklubber, bistand og fredsarbeid.

Stortinget krever av Den norske kirke at den må bli mer demokratisk, for å få fullstendig selvstyre. Hva som er demokrati, er ikke alle enige om. Nå er det ca. 3,8 millioner medlemmer i kirka, men de færreste er aktive gudstjenestegjengere. Men de fleste medlemmene bruker fortsatt sin lokale kirke til noe i løpet av livet; dåp og bryllup, korsang og konserter, gudstjeneste på julaften eller 17. mai, seniorlunsj eller babysang.

Striden internt i kirka hos dem som skal fastsette hva målet for demokratiet skal være, er hva som skal til for å være «skikkelig» medlem av kirka. Det konservative synspunktet er at bare de som er «ekte» kristne – de som er hardcore, er med i misjonsforening og/eller går i kirka hver søndag, bør stemme ved kirkevalgene, og at deres meninger generelt bør telle mest når den nye kirkeordningen skal utformes. Det radikale synspunktet er at alle medlemmer skal ha like mye å si, at alle medlemmer bør stemme ved valg og at en må se på meningene hos medlemsmassen som helhet og ikke bare i den harde kjernen i den lokale menigheten. Medlem i Den norske kirke er du hvis du er døpt (barn av døpte står som tilhørende fram til de er 18 år, men faller så bort hvis de ikke er døpt).

Hvem bestemmer i Den norske kirke?

Den norske kirke (og tilsvarende kirkesamfunn) har en meget komplisert organisasjonsform. Internasjonalt er kirka med i flere nettverk, og den hører historisk sett til vestkirken. Den norske kirke er en evangelisk-luthersk kirke. Denne konfesjonen er også dominerende i Danmark, Sverige, Finland og Tyskland, men er en liten minoritet på verdensbasis.

En sier at kirkas styringsorgan er fordelt mellom prester og lekfolk, og disse har på en måte hver sin sjef. Det er omtrent 1 500 prester i tjeneste i Den norske kirke, i menigheter og på institusjon. Hver av disse hører til et prosti, hvor sjefspresten heter prost. Norge har 11 bispedømmer, som hver inneholder flere prostier. Sjefen i bispedømmet heter biskop. Biskopene har en sjef, den tolvte biskop, som kalles bispemøtets preses. Før gikk det vervet på rundgang blant de 11, og Helga Byfuglien er den første som ble spesielt utnevnt til preses i bispemøtet.

Lekfolk – alle som ikke er prester – er basisen for kirka folkevalgte styringsorganer. Hver menighet har et menighetsråd. Her sitter det et visst antall lekfolk og stedets sogneprest. Leder av menighetsrådet er lek. Så finnes det på regionalt nivå bispedømmeråd. Her sitter lekfolk, leke ansatte og prester sammen med biskopen. Alle landets bispedømmeråd danner til sammen kirkemøtet, som normalt trer sammen ei uke på vårparten. Kirkemøtet velger seg en «regjering:» Kirkerådet. Kirkerådet består av både lekfolk og prester, men ingen biskop, selv om biskopene altså sitter i Kirkemøtet. Kirkerådet har en leder, som er lek.

På den måten kan en si at Den norske kirke har to øverste ledere: Kirkerådets leder, og bispemøtets preses. Maktforholdet mellom disse to er ikke skikkelig avklart, og sånn som situasjonen er nå, er personene i disse to posisjonene uenige om ganske mange ting!

Den norske kirke, homofile og ekteskapet
Det såkalte «homo-spørsmålet» har vært et offentlig stridstema i Den norske kirke like lenge som homofile og lesbiske har kjempet for å bli anerkjent i norsk offentlighet. På 1950-tallet uttalte biskopene at «homoseksuelle handlinger må få gjelde som de forkastelige handlinger de er.» På 1980-tallet kom det for første gang i stand dialog mellom biskopene og Åpen Kirkegruppe, og de siste tretti årene har det faktisk skjedd en hel masse på dette feltet – selv om vi ikke er i mål! En regner med at 30 – 40 av prestene i Den norske kirke er åpne homofile/lesbiske, og ca. 120 prester har offentlig stilt seg til disposisjon for homofile par som ønsker en kirkelig seremoni når de gifter seg.

Men altså, dette ekteskapet. Likekjønna samliv har vært utredet regelmessig av biskopene siden 1970-tallet, og det har hele tiden vært sterke stemmer som har tatt til orde for at likekjønna samliv skal aksepteres i Den norske kirke. «Homo-positive» kan innta mange ulike posisjoner. En konservativ posisjon vil f. eks. være å si at homofile kan gifte seg, men ikke i kirken, og at lekfolk kan leve i likekjønna samliv, men ikke prester. En radikal posisjon er f. eks. å si at ekteskapet også i Den norske kirke må forstås som kjønnsnøytralt, at alle slags par skal tilbys samme seremoni for ekteskapsinngåelse og at både prester og biskoper kan leve i likekjønna samliv hvis de vil.

Per nå (feb. 2013) kan ikke homofile eller lesbiske gifte seg i Den norske kirke. Det vi derimot kan, er å ha en seremoni som ligner veldig på en vigsel. Men den vil ikke være juridisk gyldig, så selve ekteskapet må inngås borgerlig i forkant. Heterofile par kan tilbys samme seremoni, og det er ikke uvanlig at par av ulike grunner gifter seg borgerlig først, og så en stund senere ønsker å markere ekteskapsinngåelsen med seremoni i kirken. Dette kalles «forbønn for borgelig inngått ekteskap.»

Grunnen til at prester i Den norske kirke ikke kan vie homofile og lesbiske, er at Ekteskapsloven § 16 sier at en sånn vigsel ikke vil være gyldig før Kirkemøtet har vedtatt en ny liturgi – godkjent en ny seremoni. Mange prester var veldig skuffa over denne paragrafen, fordi de mente at liturgien som brukes for heterofile, med små tilpasninger kunne brukes for homofile også. Det var altså Stortinget som bestemte at det ikke kunne gjøres på denne måten, ikke kirka selv!

Det var valg til bispedømmerådene/Kirkemøtet høsten 2011. Spørsmålet om hvem som skal kunne gifte seg i kirka, var viktig i valgkampen. Resultatet ble ganske jevnt. En regner med at 40 % er positive til at homofile på en eller annen måte skal kunne gifte seg i kirka, 40 % negative og 20 % avventer biskopenes nye uttalelse i saken. Da Kirkemøtet skulle velge leder av Kirkerådet, var det én stemme som gjorde at en kandidat som var negativ, vant over en som er positiv. Marginene er altså små!

I forbindelse med den nye ekteskapsloven, ville biskopene utrede hva slags konsekvenser den burde få for Den norske kirke. Derfor ble det satt ned et utvalg med ulike fagpersoner i 2010, som skulle diskutere saken og avgi rapport til biskopene. Her satt det både personer som var for den nye ekteskapsloven, folk som var mot og folk som ikke var helt sikre. Biskopene sa at de ikke ville diskutere denne saken igjen før utvalget avga sin rapport. 11. februar 2013 kom altså denne rapporten – så hva skjer nå?

Hva var nytt i rapporten fra samlivsutvalget?

Noen dager før rapporten ble presentert, lekket det ut at utvalget hadde flertall for homofilt samliv. 6 av 9 mente at Den norske kirke må lage en seremoni for likekjønnet ekteskapsinngåelse, og 5 av 9 gikk inn for at dette faktisk skulle regnes som ekteskap på lik linje med heterofile ekteskap.

Dette er for så vidt nye toner – særlig når en av de fem som nå går inn for at homofile og lesbiske skal kunne inngå ekteskap i kirka, er biskopenes preses, Helga Byfuglien! Men for de av oss som har fulgt debatten og lest de foregående diskusjonene, er det den nye argumentasjonen som er spennende.

Denne gangen er det ikke noen som argumenterer ensidig med at «det står sånn-og-sånn i Bibelen» eller «Gud har sagt dette.» Utvalget har konsultert fagpersoner i sexologi og etikk, og satt seg inn i hva flertallet av kirkens medlemmer mener om saken. De har også kartlagt hva slags erfaringer kirkens medlemmer har med samliv, f. eks. av så mange som 90 % har erfaring med samboerskap, og at det er like vanlige å ha «homofile erfaringer» for ungdommer som er aktive kristne som «vanlige» ungdommer.

Teologisk sett representerer rapporten en ganske skarp bibelkritikk. Den slår fast at Bibelen ikke har svar på alle våre spørsmål i dag, og at ekteskapet er en institusjon som har forandret seg, også fra generasjon til generasjon på bibelens tid. Ofte har Paulus’ uttalelser om menn som ligger med menn blitt brukt som argument mot at homofile skal kunne gifte seg. Rapporten fra samlivsutvalget sier at Paulus sannsynligvis ikke kjente til at to menn eller to kvinner kunne leve sammen fordi de elsker hverandre, og at det Paulus egentlig fordømmer, er utroskap og seksuelle overgrep.

Dette regnes av konservative miljøer som en meget radikal påstand, og de konservative organisasjonene har gått langt i å latterliggjøre hele bispekollegiet og alle som slutter seg til rapporten.

I bunn og grunn består den liberale posisjonen her i å ville ta utgangspunkt i menneskers livserfaringer og etikk som regnes som allmenn. Den konservative posisjonen er å mene at Bibelen har svar på disse spørsmålene, og at svarene er like gyldige i dag som for to tusen år siden. Det er da ikke relevant å se på hva flertallet av kirkens medlemmer mener eller erfarer, fordi flertallet av kirkas medlemmer ikke er «skikkelig» kristne.

Når kan homofile og lesbiske gifte seg i kirka?

Selv om noen på den konservative fløyen hevder det motsatte, er det få som tenker at Den norske kirke kan komme utenom å lage en seremoni for likekjønnet ekteskap. Både i Sverige og Danmark har kirkene gjort det, og presset er stort, både fra medlemmer, prester og politikere.

Kirkemøtet, som må vedta den nye liturgien, trer sammen igjen i april 2013. Denne saken er ikke på sakslista da. Biskopene har varslet at de vil avgi en uttalelse i oktober 2013. Det betyr at saken kan forelegges Kirkemøtet april 2014. Leder av Kirkerådet sier at de ikke har tid til å behandle saken før våren 2015. Høsten 2015 skal det være kirkevalg igjen, så hvis saken utsettes så lenge som til 2016, vil Kirkemøtes sammensetning være endra. Om det vil være til fordel for saken eller ikke, er ikke godt å si, det avhenger av hvor mange radikale som gidder å avgi sin stemme…

Men mange, både konservative og liberale, ser ut til å være enige om at det er uheldig hvis denne saken skal ende opp som kampvotering og vinnes eller tapes med én stemmes overvekt. Da kan jo neste Kirkemøte ta opp saken på nytt, og få motsatt resultat! Det må være et mål at Kirkemøtet behandler dette på en klok måte, og lager en løsning som kan leve over lengre tid.

På kort sikt mener jeg det viktigste er at alle prester i Den norske kirke får instruks av sine biskoper om å møte homofile og lesbiske med respekt. De prestene som ikke klarer å forholde seg til homofile og lesbiske par som vil gifte seg, må pålegges å henvise parene til en prest som takler dette. I dag er det parene selv som må orientere seg i dette uoversiktelige landskapet, ved hjelp av Google og prestelista til Åpen Kirkegruppe. Dette bør være kirkelig ansattes ansvar å bistå med, og vi bør være ydmyke og glade for alle som søker kirka for fellesskap og seremonier.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

2 kommentarer på Folkekirken og ekteskapet – en ABC

  1. At det går an å tenke helt annerledes om tolkning av bibeltekster enn konservative kristne gjør, viser den tidligere svenske erkebiskopen KG Hammar i boken ”Jag har inte
    sanningen, jag söker den”. I en passasje om bokstavtro og
    homofili sier han følgende:»Det blir nästan absurt i den här
    diskussionen om bibelord och homosexualitet. Å ena sidan bekännar vi Gud
    som skaparen, men när vi letar efter tecknen på denna skapargud
    så är det inte i skapelsen vi letar utan i bibeltextarna. Det är
    bibeltextarna som på något sätt får ge innehållet åt skapelsen och inte
    skapelsen själv.»

    • AvatarPer Kristiansen // 2015-01-09 kl 11:08 //

      Svensken vil altså forholde seg til skaperverket mer enn skaperen. Og det forventes visst at det skal være en viss logikk i det. Sånn kan det vel gå når man har liten eller ingen tro på at det faktisk finnes en skaper. Eller om man med overlegg velger å tilbe det skapte framfor skaperen.

Kommentarfeltet er lukket.