På tide å få en slutt på kolonitida

Foto: Lew, Flickr.

Med ”krig mot terror” som kostyme, har vestlig imperialisme fått et oppsving i nyere tid.

Anders Hamre Sveen
Om Anders Hamre Sveen (4 artikler)
Anders Hamre Sveen var leder av faglig utvalg i Rødt fra 2010 til 2012. Sveen fullførte journalistutdanninga si i 2007. Han bor i Stryn.

For ti år siden marsjerte store folkemengder verden over for å få stanset et angrep på Irak. Det var så klart ikke for å vise støtte til den despotiske diktatoren Saddam Hussein, slik enkelte av de mest rabiate krigstilhengerne påsto. Det var for å ta stilling mot en folkerettsstridig krig. Året før hadde et USA-støttet kuppforsøk i Venezuela slått feil, og ”No blood for oil” var et vanlig slagord for amerikansk antikrigsbevegelse i forkant av invasjonen av Irak. Venezuela er også et land med mye olje, og folk skjønte at de offisielle begrunnelsene for å gå til krig var løgn.

Året etter, i 2004, ble nok et kupp gjennomført, denne gangen mot den daværende statslederen på Haiti, Jean-Bertrand Aristide, en populist som lå noe til venstre for sentrum. Det bør ikke være noen tvil om at dette kuppet var direkte støttet av USA, og sannsynligvis også Frankrike. Afghanistan og Irak er fortsatt okkupert. Israels overgrep mot palestinerne støttes aktivt av USA og store deler av Europas statsledere.

At krigshissere legger ned mye arbeid i å skjule den egentlig grunnen til militærtokt i andre land er ikke noe nytt. De europeiske koloniherrene snakket også om hvor fæle folkene de kalte ”villmenn” var mot hverandre, og at noen måtte komme for å ”sivilisere” dem.

 

«Statslederne i europeiske land er for øyeblikket i all hovedsak på linje med USA, og det er for øyeblikket Frankrike og Storbritannia som er de mest aggressive på europeisk side. Dette handler om å opprettholde storpolitisk dominans, og det handler også om kampen om ressurser.»

 

Den engelske dikteren Rudyard Kipling publiserte i 1899 diktet ”Den hvite manns byrde” (The White Man’s Burden), hvor påstanden er at mennesker som bor i Vesten er ”mer siviliserte” enn andre, og derfor har en plikt og rett til å styre over andre folkeslag. Før og etter diktet stod europeere for et ufattelig antall grusomheter, inkludert slaveri, systematisk bruk av tortur og flere tilfeller av folkemord, da de la under seg mesteparten av verden som kolonier.

Hva har dette å gjøre med Mali? Vel, spørsmålene folk bør stille seg er: Ville vesteuropeiske land ha godtatt en sovjetisk invasjon av Nord-Irland på 1970-tallet med ”the troubles” som begrunnelse? Ville USA ha stått stille og sett på at Kina inntok Spania med bakgrunn i konflikten med ETA på den samme tida? Hva om Hoxhas Albania hadde forsøkt å invadere Vest-Tyskland med begrunnelse i konflikten som vesttyske myndigheter hadde med RAF, hadde datidas myndigheter i Storbritannia forholdt seg i ro? Nå skjedde jo heldigvis ingen av disse scenariene.

Fordømmelsene haglet fra vestlige ledere da Sovjetunionen i sin tid invaderte Afghanistan, noe Sovjetunionen selvfølgelig ikke hadde noen rett til å gjøre. Men vestlig land utvider nå sin militære tilstedeværelse i Afrika og Asia, land for land, og hovedstrømningen av vestlig media omtaler dette som om det er en helt selvfølgelig utvikling. Mange tegner også opp falske skillelinjer, og påstår at dersom man motsetter seg en militær intervensjon av et land, så støtter man despoten som styrer landet. Folkemengdene som marsjerte imot en invasjon av Irak for ti år siden støttet selvfølgelig ikke Saddam Hussein. På samme måte er det så klart overhodet ikke slik at vi som var imot bombinga av Libya, og er imot den vestlige, Gulfstatenes og Tyrkias militære innblanding i borgerkrigen i Syria, støttet vanstyret til Gadaffi, eller er tilhengere av det syriske Ba’ath-partiet. Gadaffi var en forferdelig despot, og Assad-regimet i Syria bør ikke ha noen framtid i landet. Det er faktisk ofte slik i væpnede konflikter at det er få eller ingen av gruppene som kjemper med våpen i hånd som fortjener støtte.

Folkeretten blir stadig mer blåst i filler. I tillegg står vestlige militærstyrker stadig for grove overgrep mot både sivile og krigsfanger. Konfliktnivå i store deler av Afrika og Asia er økende. Kapitalismen er inne i en djup økonomisk krise, og faren for en ny storkrig er stor. Tidligere kriser i kapitalismen har blitt forsøkt løst gjennom nettopp krigføring. Stormaktsrivalisering mellom USA-imperiet, vesteuropeiske stormakter, Kina og Russland øker også konfliktnivået i verden.

Det er kombinasjonen av økonomisk imperialisme og herrefolktankegangen som gjør at vestlige regjeringer som selv sitter på en rekke atomvåpen helt uten å rødme kan true med å angripe Iran ”om landet skaffer seg atomvåpen”. Dobbeltmoralen og hykleriet er tydelig når man ser på holdninga til myndighetene i Israel, som med jevne mellomrom begår krigsforbrytelser og grove menneskerettighetsbrudd, og som i motsetning til iranske myndigheter faktisk kontrollerer et arsenal av atomvåpen.

Statslederne i europeiske land er for øyeblikket i all hovedsak på linje med USA, og det er for øyeblikket Frankrike og Storbritannia som er de mest aggressive på europeisk side. Dette handler om å opprettholde storpolitisk dominans, og det handler også om kampen om ressurser. ”Islamsk ekstremisme” er merkelappen på den busemannen som skal få folk til å godta galskapen. De konservative og reaksjonære strømningene innen politisk islam er selvfølgelig en ordentlig uting som må bekjempes politisk. Men det foregikk altså også overgrep i gamle dager, i kriger mellom forskjellig stammer i Afrika, Asia og Amerika, før europeerne koloniserte disse områdene. Den europeiske koloniseringa var likevel totalt forkastelig. Og overgrepene i stammekrigene blekner i forhold til de grusomhetene som fulgte i kjølvannet av koloniseringa.

Den militære intervensjonen i Mali er å helle bensin på et brennende bål. Det er galt i seg selv, og dessuten vil nok konsekvensen bare være økt oppslutning om de mest reaksjonære og fanatiske variantene av politisk islam.

Det er på tide å få en slutt på kolonitida og tankegodset som dessverre fortsatt lever videre, lenge etter at Kiplings dikt ”Den hvite manns byrde” ble publisert. Den såkalte ”krigen mot terror”, og rekoloniseringa av Afrika og Asia gjennom invasjoner, krigføring via stedfortredere og dronebombing må stanses.

I Norge handler dette om å få en slutt på den norske militære tilstedeværelsen i Afghanistan, men også om å kjempe imot at Norge bidrar til det som måtte komme av framtidige imperialistiske militære aksjoner.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned