Et forsvar for den franske intervensjonen

Foto: LenDog64, Flickr

Venstresidas reaksjon på militæroperasjonen i Mali bærer preg av en ryggmarksrefleks mot Vesten, og kjører debatten inn på feil spor. Ordskiftet preges av en svart-hvitt tenkning som tilslører mer enn den forklarer.

Lars Gaupset
About Lars Gaupset (1 Articles)
Lars Gaupset har en mastergrad i freds- og konfliktstudier ved Universitetet i Oslo. Han jobber som daglig leder i Nei til Atomvåpen og er sentralstyremedlem i Miljøpartiet De Grønne.

Gaupset skriver for Radikal Portal for egen regning, og det representerer ikke synspunktene til de overnevnte organisasjonene.

Etter at Frankrike gikk inn i Mali med militære styrker i januar for å stoppe en islamistisk offensiv, lot ikke reaksjonene fra venstresiden vente på seg. ”Ved å gå inn på eiga hand har Frankrike sett til side internasjonal rett”, skrev sentralstyremedlem i SV, Ingrid Fiskaa (Klassekampen 26.01). Også andre sentrale SV-politikere rykket ut for å advare mot at Norge skulle sende norske offiserer og instruktører til å trene opp den maliske hæren. Partiet Rødt hengte seg raskt på, og på deres egne nettsider skrev leder Bjørnar Moxnes at ”Vesten kan skylde seg selv for problemene i Mali”. Han legger skylden på NATO, som ved å gå til krig mot Libya ga tuareger tilgang til Gadaffis våpenlagre. På lederplass 21. januar ga Klassekampen støtte til det samme synspunktet.

To hovedinnvendinger har vært oppe i debatten mot den franske intervensjonen: For det første at Frankrike bryter folkeretten og FN-resolusjon 2085 (20. desember 2012), som gir mandat til en fredsbevarende operasjon bestående av afrikanske land. For det andre at den franske intervensjonen øker rekrutteringen til jihadistiske terrorgrupper og at krigen i Mali er en forsinket konsekvens av krigen i Libya. I det siste resonnementet ses intervensjonen i Mali i sammenheng med USAs globale krig mot terror, og sidestilles med krigene i Irak, Afghanistan og Libya. Det antydes også at franske økonomiske interesser ligger bak, og at det snakk om en form for ny-kolonialisme.

For å begynne med det første. Frankrike gikk inn i Mali etter å ha blitt anmodet bilateralt av maliske myndigheter om militær bistand. Den franske presidenten Francois Hollande (fra Sosialistpartiet) har uttrykt at han ønsker å distansere seg fra Francafrique og landets innblanding i tidligere afrikanske kolonier. Å få en krig i fanget var sannsynligvis det siste han så for seg da han ble valgt. Frankrike sendte styrker på et tidspunkt da de islamistiske gruppene Ansar Dine, MAJOA og Al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM) hadde erobret de nordlige byene Timbuktu, Gao og Kidal og marsjerte sørover mot Bamako. De islamistiske gruppene, som inntil nylig har operert i et ingenmannsland i grenseområdene mellom Mali, Niger, Algeria og Mauritania, kontrollerte store deler av Malis territorium, og truer med å destabilisere hele regionen dersom de får et permanent fotfeste i Nord-Mali. Malis egne militære styrker er altfor dårlig trent og utstyrt til å kunne bekjempe disse gruppene på egen hånd, og det vil ta flere måneder å stable på beina en fredsbevarende styrken hvor nabolandene bidrar. Den franske intervensjonen kan ses på som en støtte til Malis rett til selvforsvar og for å gjenopprette kontrollen over eget territorium, og er fullt ut i tråd med folkeretten. Venstresida er vanligvis raskt ute med å forsvare staters rett til nasjonal selvråderett og suverenitet, også når regimene ikke er demokratisk valgt, men tydeligvis ikke i dette tilfellet.

“Videre blir det en overforenkling å framstille islamistenes kontroll over Nord-Mali som en direkte konsekvens av krigen i Libya. Al-Qaida i det Islamske Maghreb har i flere år operert relativt fritt i ørkenområdene i Nord-Mali, hvor de har finansiert sin virksomhet gjennom kidnapping av vestlige turister og narkotika- og våpensmugling.”

 

Når det gjelder påstanden om at Mali kan bli et nytt Afghanistan så er det både riktig og galt. Riktig fordi de franske styrkene risikerer å kjøre seg fast i en langvarig konflikt som kan vare i mange år, og øke rekrutteringen til jihadistiske nettverk. Det er derfor det er helt avgjørende at Frankrike så raskt som mulig overlater ansvaret til de afrikanske nabolandene og ECOWAS-styrken som er under anmarsj, i tråd med FN-resolusjonen. Dette har også blitt ettertrykkelig understreket av Hollande og den franske regjeringen.

Påstanden er feil fordi de to intervensjonene er veldig forskjellige. I Afghanistan gikk USA og deres koalisjon til krig mot en stat, og innsatte et nytt regime som ikke hadde tilstrekkelig legitimitet og støtte i befolkningen. Taliban er en nasjonal bevegelse med stor oppslutning blant pashtunere. I Mali har de islamistiske gruppene svært liten støtte, verken hos den maliske befolkningen generelt eller tuaregene i nord. Selv om enkelte av gruppene, som Ansar Dine, har lokale røtter, er de fleste av de jihadistiske krigerne utlendinger fra Algerie eller andre naboland. Deres puritanske tolkning av Islam er et fremmedelement i Mali, hvor flertallet er sufi-muslimer og som inntil nylig var et relativt velfungerende demokrati i afrikansk sammenheng. Når presidenten i den tidligere kolonimakten Frankrike, Francois Hollande, blir mottatt som en helt og frigjører i Timbuktus gater, sier det noe om hvor upopulære islamistene er. De to intervensjonene har derfor helt forskjellige forutsetninger for å lykkes. Å sause Irak, Libya, Afghanistan og Mali sammen i en suppe tilslører mer enn det forklarer, og blir som å sammenligne epler og pærer.
Videre blir det en overforenkling å framstille islamistenes kontroll over Nord-Mali som en direkte konsekvens av krigen i Libya. Al-Qaida i det Islamske Maghreb har i flere år operert relativt fritt i ørkenområdene i Nord-Mali, hvor de har finansiert sin virksomhet gjennom kidnapping av vestlige turister og narkotika- og våpensmugling. Dette var lenge før NATO sendte et eneste fly til Libya. Røttene til borgerkrigen i Mali går flere tiår tilbake i tid, og handler om tuaregenes kamp for større autonomi og selvstyre mot de sentrale myndighetene i Bamako. Det er riktig at Gaddaffi hyret tuareger som leiesoldater, og at Gaddaffis fall skapte et vakuum som bidro til islamistene kuppet det nasjonale opprøret til MNLA og andre grupper. Men er det noen som kan klandres for dette må det være Gaddaffi som spilte et kynisk spill og brukte tuaregene for å styrke sin egen posisjon, ikke NATO. Dette ville ha skjedd før eller siden uansett, og NATOs intervensjon (som for øvrig hadde et klart FN-mandat) var bare den utløsende årsaken. Kritikken mot NATO og den tidligere kolonimakten Frankrike føyer seg dessverre inn i en lei tendens venstresiden har til å legge skylden for alle problemer på Vesten, uten å se på den nasjonale og regionale konteksten.

Det finnes gode grunner til å være skeptisk til den internasjonale intervensjonen i Mali, og det er helt fair å være for at Norge bidrar på andre måter enn militært. Det jeg reagerer på, er at man nærmest på autopilot avviser den franske aksjonen og ensidig argumenterer imot. Samtidig er man ute av stand til å presentere alternativer som kan bidra til å komme ut av krisen, annet enn å konstatere at militære virkemidler ikke kan løse konflikten. Jeg har ikke møtt et eneste menneske som tror at intervensjon alene kan skape fred og utvikling i Mali. En intervensjon vil bare kunne fungere dersom den kombineres med andre virkemidler, som økonomisk utvikling, demokratiske valg og forhandlinger. Men å utelukke bruk av enhver militærmakt vil heller ikke føre fram.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*