Okkupasjon på anbud

Foto: Christopher Sterling Ledesma, Flickr.

Private selskaper har blitt en integrert del av den israelske okkupasjonen av Vestbredden. Og Statens pensjonsfond er involvert.

Ingvild Skogvold
About Ingvild Skogvold (1 Articles)
Ingvild Skogvold jobber med Fagforbundet og Norsk Folkehjelp om norske forbindelser til den israelske okkupasjonen.
Ingeborg Moa
About Ingeborg Moa (4 Articles)
Ingeborg Moa jobber som politisk rådgiver i Norsk Folkehjelp. Hun har bakgrunn fra utviklingsstudier og midtøstenstudier og har studert, demonstrert og jobbet blant annet i de okkuperte palestinske områdene, Thailand og Myanmar.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Ingeborg Moa, politisk rådgiver i Norsk Folkehjelp.

I år er det 20 år siden Osloavtalen ble signert og Yitzhak Rabin noe nølende trykket Yasser Arafats utstrakte hånd på plenen foran det hvite hus. Siden den gang har Israels okkupasjon av de palestinske områdene bokstavelig talt blitt mer og mer sementert, i den forstand at israelske myndigheter har bygget hus til over 250 000 flere bosettere, og den 832 kilometer lange og noen steder 8 meter høye muren som i store deler av traseen går inne på okkupert palestinsk land, er snart ferdigstilt.

I mai 2012 lanserte Norsk Folkehjelp og Fagforbundet rapporten «Farlige forbindelser, norske bånd til den israelske okkupasjonen». Rapporten viser blant annet at norske myndigheter og selskap, gjennom finansielle investeringer og handel, er involvert i virksomheter som bidrar til Israels brudd på folkeretten og menneskerettighetene under okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripen. Hva har skjedd i de okkuperte palestinske områdene som gjør at vi nå mener det er enda viktigere enn før at næringslivet presses til å ta ansvar, og at norske myndigheter gir klar beskjed til investorer og eiere om at de må kutte de båndene de har til den israelske okkupasjonen?

Privat næringslivs økende makt
Viktige globale utviklingstrekk kombinert med en viktig endring i okkupasjonens natur er hovedgrunnene til at vi, og en voksende internasjonal bevegelse, nå mener at det må fokuseres på næringslivets forbindelser til okkupasjonen.

Globalt har multinasjonale selskaper både fått mer makt og blitt vanskeligere å «holde styr på». Moderselskapene henviser til at datterselskapene er ansvarlige og vice versa. I tillegg eies ofte et lokalt selskap av flere større selskaper. Legg oppå denne situasjonen et nett av investeringer i den finansielle verden, der selskapenes aksjer er spredt på så mange investorer at hvert investeringsfond eller hver bank kun eier noen tiendels prosent av et selskaps aksjer. Resultatet er at ansvaret for det selskaper foretar seg pulveriseres.

Parallelt med multinasjonale selskaps økende makt, har det vokst fram et fokus på selskaps samfunnsansvar. Internasjonale regelverk og regimer har bidratt til å etablere en norm om at selskap, i tillegg til stater, har ansvar for å respektere menneskerettigheter, og for ikke å bidra til brudd på folkeretten. Men til tross for at Corporate Social Responsibility (CSR) er på moten, og flere selskaper enn noen sinne har forpliktet seg gjennom initiativ som FNs Global Compact, FNs Guiding Principles, og OECD-samarbeidets retningslinjer for flernasjonale selskap, er det likevel krevende å finne ut av eierstrukturer og faktisk stille selskaper til ansvar for medvirkning til menneskerettighetsbrudd.

Investering i okkupasjonen: mer enn bare business
Multinasjonale selskapers økende makt har hatt konsekvenser for hvordan Israel drifter okkupasjonen av de palestinske områdene. Okkupasjonen har rett og slett blitt mer «privatisert». Konkurranseutsettinga har nådd Palestina, og hvem som får kontrakter for bygging av bybaner mellom bosettingene og for sikkerheten på kontrollposter avgjøres etter anbudsrunder. I boka The Political Economy of Israel’s Occupation definerer den israelske økonomen Shir Hever perioden fra 2002 og fram til i dag som en “privatized occupation”, og skriver at, “…[the new structure] did create numerous business opportunities for private security companies.” [1]

Private selskapers aktivitet på Vestbredden har blitt en integrert del av den israelske okkupasjonen. De utøver flere aktiviteter på vegne av okkupasjonsmakten– fra private sikkerhetsselskaper som driver vakthold og drifter infrastruktur som kontrollposter, til selskaper som bygger bosettingene. Men de er også med på å gjøre okkupasjonen og bosettingene økonomisk bærekraftig for Israel.

Med sitt hovedproduksjonslokale på okkupert område i industrisonen Mishor Adumim, er brusmaskinprodusenten SodaStream et aktuelt eksempel på et selskap som profitterer på okkupasjonen. I et intervju med Globes Magazine sa Peter Wiseburgh, grunnleggeren av SodaStream, at beslutningen om å etablere selskapet på okkupert område var “…a good deal. Not a political act“ [2]. Men alle vet at opprettingen av industrisoner på Vestbredden handler om mer enn business. Den geografiske plasseringen til bosettingen Ma’ale Adumim, og dens tilhørende industrisone Mishor Adumim, bidrar til å sikre sammenhengende israelsk kontroll mellom bosetternabolagene i Øst-Jerusalem og Jordandalen og deler Vestbredden i to [3]. Det er flere enn nitten israelske industrisoner på Vestbredden, og Israel har definert samtlige av disse som nasjonale A-prioritetsområder. Det vil si at selskapene nyter godt av subsidier fra staten i form av lave skatter og avgifter for å etablere seg på okkupert, palestinsk land. Når private selskaper får skattelette av Israel for å være en del av statens brudd på folkeretten og internasjonal humanitær lov, blir det kunstig å skille mellom forretninger og politikk. Dette er bevisste politiske grep fra israelsk side med mål om å befeste fysisk og økonomisk kontroll over de okkuperte områdene.

Behov for vaktbikkjer

“Let’s deconstruct this mass called the occupation and see where the money is, where the interests are.” (Merav Amir, fra det israelske initiativet Who Profits) [4]

Solidaritetsbevegelsen for Palestina står overfor selskaper med mye makt og uoversiktlige eierstrukturer som bidrar til israelske brudd på folkeretten og menneskerettigheter. Men solidaritetsbevegelsen har ikke latt seg avskrekke. Globaliseringen av næringslivet og finansmarkedene, og ansvarsfragmenteringen dette har medført, har ført til at den såkalte “BDS-bevegelsen“, bevegelsen for å legge press på Israels politikk gjennom “Boycott, Divestment and Sanctions“, følger stadig tettere med på private selskapers virksomhet på okkupert område. Bevegelsen som startet som et svar på et lokalt opprop fra det palestinske sivilsamfunnet i 2005, har utviklet seg til å bli en verdensomspennende og mangfoldig bevegelse av organisasjoner som tar i bruk ulike virkemidler. Det lages såkalte “spoofs“, eller falske reklamefilmer, som gjør narr av SodaStreams forsøk på å markedsføre sine produkter som etiske og miljøvennlige, og avslører selskapets bånd til den israelske okkupasjonen. Aktivister sender brev til butikker som forhandler Ahava-produkter, og deler informasjon gjennom blogger og sosiale medier. I tillegg til aktivisme i tradisjonell forstand tar stadig mer av solidaritetsarbeidet form av målrettet påvirkningsarbeid og press mot ledelsene i banker, investeringsfond og selskap.

Norges «etiske» investeringer: langt mellom teori og praksis
Det er ikke bare opp mot private selskaper det er behov for at solidaritetsbevegelsen jobber for en bedre sammenheng mellom CSR-strategier og praksis. Dessverre er det også et langt stykke igjen før den norske statens investeringspraksiser er i tråd med generell norsk utenrikspolitikk. Norge har konsekvent fordømt byggingen og utvidelsen av israelske bosettinger på Vestbredden, senest den 12. februar i år, da utenriksminister Espen Barth Eide i sin første utenrikspolitiske redegjørelse sa, “Israel fortsetter samtidig utbyggingen av ulovlige bosettinger på okkupert grunn. De er folkerettsstridige, de undergraver muligheten for fred og de truer hele tostatsløsningen“[5]. Samtidig investerer Statens Pensjonsfond Utland (SPU) i 50 selskap som på ulikt vis er involvert i okkupasjonen.

Dessverre har Etikkrådet, som har ansvar for å vurdere om selskapene SPU investerer i følger fondets etiske retningslinjer, vært veldig restriktive når de skal definere hva som utgjør et vesentlig bidrag til normbrudd under Israels okkupasjon. SPU har ekskludert selskaper som bygger bosettingene eller leverer sentrale overvåkingssystemer til muren, men har så langt ikke ekskludert en rekke andre selskaper som også bidrar til okkupasjonen. Dette gjelder for eksempel Heidelberg Cement og Cemex som gjennom eierskap i grustak på Vestbredden, tjener penger på å ta ut ikke-fornybare naturressurser fra okkupert område. Folkeretten forbyr en okkupasjonsmakt å ta ut naturressurser fra okkuperte områder til eget bruk. Etikkrådet har selv uttalt i anbefalingen om å utelukke selskapet Kerr McGee fra SPUs investeringsunivers at “Folkerettens regelverk søker å gjøre økonomisk gevinst ved naturressursutnyttelse gjennom okkupasjon illegitimt“ [6]. SPU investerer også i IDB Holding, Clal Industries and Investment, og Cement Roadstone Holdings. Gjennom sine eierskap i det israelske selskapet Nesher, er samtlige av disse involvert i forsyning av sement til bygging av muren. I sin rådgivende uttalelse fra 2004, slo den internasjonale domstolen fast at Israels bygging av muren var ulovlig [7].

Det skal koste å tjene på okkupasjonen
En bred global allianse av solidaritetsmiljøet, fagbevegelsen og medlemsorganisasjoner har sammen klart å lage et press mot SodaStream, G4S, Ahava, og mange andre selskaper som profitterer på okkupasjonen. Dette arbeidet har båret frukter.

I SodaStreams årlige rapport fra 2011 står det:

 “… There has recently been negative publicity, primarily in Western Europe, against companies with facilities in the West Bank. … Though we manufacture certain of our products in other locations, this may not persuade such political groups sufficiently to end their call to boycott our products… [W]e may in the future be required to transfer a significant portion of our manufacturing activities to a location outside of the West Bank, which may divert the attention of management, require the expenditure of significant capital resources and limit certain of the tax benefits for which we are currently eligible. “[8] (vår utheving)

I tillegg til SodaStream har flere selskap fått merke at det koster å ha bånd til den israelske okkupasjonen. Kosmetikk-kjeden Vita her i Norge besluttet i mars 2012 å slutte å selge Ahava-produkter på grunn av selskapets råvareutvinning fra okkupert område [9]. Som et resultat av målrettet arbeid av Studentparlamentet ved UiO, Palestinakomiteen Blindern og Norsk Tjenestemannslag UiO, nektet Universitetet i Oslo å fornye kontrakten med G4S på grunn av selskapets aktiviteter på okkupert område [10]. Det britisk-nederlandske selskapet Unilever har nylig fullført planene om å flytte produksjonen til underselskapet Beigel & Beigel ut av industrisonen Barkan, som er på okkupert palestinsk område, til en fabrikk i Safid i Israel [11]. I tillegg har investorer både i Norge og internasjonalt fått øynene opp for avkastningspotensialet til ansvarlige investeringer, og risikoen involvert i å investere i selskaper som er ansvarlige for grove normbrudd. Under lanseringen av Norsif, norske investorers nyetablerte forum for ansvarlige og bærekraftige investeringer, nevnte en av innlederne Veolia som eksempel på et selskap som har fått svi økonomisk og opplevd et svertet rykte på grunn av selskapets aktivitet på okkupert område.

Det er tjue år siden Oslo-avtalen, og vi er mange som er lei myndigheters og selskapers ansvarsfraskrivelse. Vi er mange som nekter å støtte selskap som bidrar til folkerettsbrudd, og som merker at brusen får en bitter bismak av SodaStreams profittering på den israelske okkupasjonen. Sammen har solidaritetsbevegelsen vist at vi klarer å gjøre det dyrt for selskap å tjene på okkupasjonen – og det skal vi fortsette med.

 

 

Fotnoter:

[1] Hever, Shir (2010), The Political Economy of Israel’s Occupation, Pluto Press, s 51-53.

[2] Sitert i Who Profits, SodaStream: A Case Study for Corporate Activities in Israeli Settlements. (1:2011) s 16.

[3] Who Profits from the Occupation (januar 2011), SodaStream: A Case Study for Corporate Activities in Israeli Settlements. s 7.

[4] Sitert i: Libsker, Ari. (17 juni 2010), “Boycott the Occupation: The Israelis promoting the boycott on settlement products” Calcalist Weekend Supplement. Oversatt engelsk versjon tilgjengelig her. Who Profits from the Occupation er et prosjekt drevet av Coalition of Women for Peace, med mål om å avsløre kommersiell medvirkning av israelske og internasjonale selskap i den israelske okkupasjonen av palestinsk og syrisk land (whoprofits.org).

[5] Barth Eide, Espen, (12 februar 2013), “Utenrikspolitisk redegjørelse februar 2013“.

[6] Petroleumsfondets etiske råd, (12 april 2005), “Tilrådning om uttrekk”.

[7] The International Court of Justice, “Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory”, (9 juli 2004)

[8] Sitert av Who Profits, (September 2012) “SodaStream- September 2012 Update

[9] Nordby, Kristin Jonassen, (27 mars 2013), «Vita boikotter Ahava»,  Aftenposten.

[10] Universitas, “G4S ut av UiO“ (16 januar 2013).

[11] Robbins, Annie, (5 februar 2013), “Unilever shuts down Ariel settlement factory, moves production west of the Green Line”, Mondoweiss,

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*