Ny debattbok avdekker fagbevegelsens svakheter

Foto: Rødt! Marxistisk tidsskrift

På initiativ fra Heismontørenes fagforening har forlaget Rødt! gitt ut Faglig debattbok 2013 full av spennende og befriende tekster som tar for seg sentrale utfordringer fagbevegelsen og venstresida står overfor i dag. Med sine ti artikler og 8 bidragsytere, drøfter boka den økonomiske krisas årsakssammenheng, pensjon, EØS, kvinnelønn og erfaringene med raseringen av «folkhemmet» i Sverige.

Artikkelen som kanskje i størst grad inviterer til debatt er Terje Skogs LO – et hinder for en sterk fagbevegelse? Han etterlyser en fagbevegelse med kampvilje og kraft, men levner denne harde kår innafor et LO-apparat som reproduserer seg selv. Gjennom å analysere konkrete trekk ved LOs praksis, underbygges påstanden som lanseres i tittelen. Skog reiser de store spørsmålene for en fagbevegelse som skal drive klassekamp.

Hva slags oppgaver og mål fagbevegelsen setter seg avhenger av hvordan den analyserer samfunnet den virker i. Gitt at vi i dag lever i et klasseløst samfunn med enkelte sosiale skillelinjer, kan kanskje de «flinke» tillitsvalgte komme langt på vei i å rette opp de utilsikta skjevhetene som har oppstått. Ved å kunne sitt lov- og avtaleverk, kan resten være trygge på at de tillitsvalgte, våre beste verbale talspersoner, skal «løse problemet». For det må jo la seg løse, det må jo være en feil som kan rettes opp?

Innafor denne ideologien er det lett å forstå at det bygges opp et stort, profesjonelt apparat, som kan forvalte lov- og avtaleverk, som kan administrere og sitte i samarbeidskomiteer og på styremøter. Virkelig effektivt blir det hvis en slik fagbevegelse kan samarbeide med et politisk parti som deler denne samfunnsanalysen, som har lagt klasser og konflikter bak seg, og jobber for et felles mål hvor både bedriftseier og hjelpepleier blir fornøyd. Men denne fagbevegelsen er et dårlig verktøy for klassekamp, dersom klasser fortsatt fins. Dersom kapitaleiere og lønnsarbeidere fortsatt har motstridene interesser, trenger vi en annen fagbevegelse, et annet LO.

Hvor skjer verdiskapinga? Er det som Rune Bjerke hevder på DNBs generalforsamling, at det er skapt så og så mye verdier når han redegjør for bankens profitt? Fagbevegelsen mangler en analyse av arbeidet som det stedet der verdiskapingen skjer og som den eneste varen som har denne egenskapen. At eliten forsøker å fordekke dette forholdet er forståelig, ettersom det avslører den utbyttinga som ligger i lønnsarbeid. En større bevissthet om dette ville skapt en mer kravstor fagbevegelse. Nettopp derfor burde det vært elementært i tillitsvalgtopplæring og et levende debattema i fagbevegelsen og på venstresida.

I stedet er denne systemkritiske tilnærminga til kapitalismen totalt fraværende i den rådende sosialdemokratiske ideologien, som preger LO-ledelsen og Arbeiderpartiet. Der fremmes ideen om et samfunn som stadig går mot nye høyder, med enkelte mangler som kan rettes opp underveis.

Med bakgrunn i denne samfunnsanalysen mener Skog at det fagligpolitiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet blir et forhold hvor fagbevegelsen blir holdt som gissel for reformer som har til hensikt å forsvare kapitalens interesser på bekostning av arbeidstakernes.

Et eksempel på dette er omlegginga av pensjonssystemet. Uten støtte fra LO-ledelsen hadde ikke pensjonsreformen vært mulig. Likevel har reformen en klar klassekarakter, og favoriserer høyt utdanna med høy forventa levealder. To personer med like mange år i arbeidslivet og en lik livslønn, vil ende med svært ulike pensjoner. Den som starter som 22-åring og går av ved 62 med AFP, vil tape 30 prosent i forhold til en som starter arbeidslivet som 27-åring og jobber til 67. Prester, jurister og professorer får av kaka til hjelpepleiere, bussjåfører og lagerarbeidere.

Et annet resultat av pensjonsreformen har vært at den statlige ordninga har blitt slanka i den grad at behovet for private forsikringsordninger skyter i været. En ny sektor åpnes for kapitalen. Dette er en reform kjørt fram av Arbeiderpartiet, som LO kunne satt ned foten for. Det gjorde de ikke.

Skog trekker også fram EØS som et eksempel på at Arbeiderpartiet sikrer kapitalens interesser. Det har vært et mye fokus på sosial dumping etter at østutvidelsen av det indre markedet satte fart i import av arbeidskraft fra lavkostland. Vi fikk grove eksempler på uverdige arbeidsvilkår som vi ikke var vant til i Norge. Men det har vært lite fokus på den økonomiske bakgrunnen for den sosiale dumpinga. Er dette også en utilsikta glipp i det konfliktløse forholdet mellom arbeid og kapital, som kan rettes opp med tiltakspakker? Bakgrunnen for den sosiale dumpinga er kapitalens økende problemer med vekst i profittmengden sett i forhold til investert kapital. Svaret blir å øke utbyttinga av arbeidskrafta.

Det å bryte ned velregulerte arbeidsmarkeder med stor dekningsgrad av kollektive avtaler, har vært en strategi for å få til dette. EU, og for Norges del EØS, har vært en motor i denne utviklinga. De kaller det «et mer fleksibelt arbeidsliv», men for oss som jobber i det, framstår det som et løsarbeidersamfunn der stadig flere må stå med lua i hånda og konkurrere på lønn for å være sikra jobb. Denne utviklinga har virkelig skutt fart etter 2004–2005. Men allerede i 2000 var Stoltenberg 1-regjeringa i gang med deregulering av arbeidsmarkedet da de fjerna bestemmelsen om forbud mot utleie av arbeidskraft i Sysselsettingsloven (Arbeidsmarkedsloven i dag). Siden sto de i spissen for innføringa av Vikarbyrådirektivet, som til tross for sine tilkjempa sosiale elementer som likebehandlingsprinsippet, har som formål å øke bruken av midlertidig innleid arbeidskraft, samt likestille vikarbyråene med produksjonsbedrifter.

LO kunne også spilt en helt annen rolle i kampen mot denne brutaliseringen av arbeidslivet. Men det hadde forutsatt et LO som hadde hørt på egne medlemmer i mye større grad og ikke latt samarbeidskomiteen med Arbeiderpartiet være det retningsgivende i slike spørsmål.

Fagbevegelsens grunnleggende oppgave under kapitalismen er å forsøke å etablere et monopol på salg av arbeidskrafta og hindre at arbeidsfolk spilles ut mot hverandre. Men det forutsetter at fagforeningene også er i stand til å hindre salg av arbeidskrafta dersom prisen/lønna blir for lav. En fagbevegelse uten styrke til å streike, vil ikke kunne løse denne oppgaven. I lys av dette er vi allerede kraftig amputert med fredsplikten, og avtaleverket som bygger på den. Tvister skal løses med forhandlinger og tvisteprotokoll. Det er det tillitsvalgte lærer, og det er det avtaleverket er innretta på. Men i et arbeidsliv, med et voksende behov for å aksjonere, er det avgjørende at tillitsvalgte og fagforeninger har et bevisst forhold til dette, både for å kunne aksjonere uten å møte overraskelser og for å kunne bygge styrke og mot til å aksjonere på tvers av begrensningene.

Når regjeringa, med Arbeiderpartiet i spissen, serverer tre tvungne lønnsnemnder på rad i fjorårets lønnsoppgjør, er reaksjonene fra forbundsledelser og LO-topper at dette er beklagelig. Men faktum er at streikene var dømt til nederlag med den linja som er rådende i fagbevegelsen. Kan en fagbevegelse som streiker mot sosial dumping og dårligere pensjon for lavtlønte (sykehjemsstreiken 2012) slå seg til ro med å beklage bruken av tvungen lønnsnemnd? Har ikke hele fagbevegelsen et ansvar for å sette de streikende i stand til å vinne viktige, prinsipielle kamper som sykehjemsstreiken?

Terje Skogs mål er å avdekke den «sosialdemokratiske mystikken» som tilslører de virkelige maktforholdene i samfunnet, og i sin artikkel gir han en god beskrivelse av dagens situasjon. Det jeg savner er løsninger på hvordan vi kan endre og bygge en større, sterkere og mer slagkraftig fagbevegelse. Den debatten kan du være med å ta på lanseringsmøtet mandag 18. februar kl. 18.00 på Asylet, Grønland.

Faglig debattbok 2013 kan bestilles på www.marxisme.no