Gruvestreiken, og urettferdig omstilling i Storbritannia

Foto: Russell Lee

Med unntak av hard-core klimaskeptikere – hvorav mange har økonomiske interesser i gruvedrift eller olje- og gassindustri – er det allment akseptert at drastisk reduksjon i utvinning og forbrenning av fossilt brensel er en forutsetning for at kloden skal unngå de verste effektene av global oppvarming.

Bert Schouwenberg
Om Bert Schouwenberg (1 artikler)
Bert Schouwenberg er International officer i GMB.
Dette ble klart gjennom uttalelsen som kom med utspring i FNs 20. klimakonferanse (COP 20). Den ble avholdt i Lima i slutten av 2014, og hadde til formal å legge grunnlag for en bindende avtale under COP 21, som finner sted i Paris i desember 2015. Til fagbevegelsens store skuffelse, ignorerte rapporten spørsmålet om hvordan «rettferdig omstilling» til en grønn økonomi kan gjennomføres på en måte som også hensyntar livene til millioner av arbeidstakere som i dag er ansatt i karbonrelatert energisektor.

Da 180 000 gruvearbeidere mistet jobben i kjølvannet av streiken i 1984/85, gikk Storbritannia foran som et lysende eksempel på hvordan man ikke skaper engasjement for rettferdig omstilling. I en tid med økt bevissthet rundt de miljømessige skadene som følger av utvinning og forbrenning av fossile energikilder, gir gruvearbeidernes erfaringer gjenklang hos arbeidere ansatt i energisektoren og for deres fagforeninger. Ikke bare i Storbritannia, men også i Norge og i andre land som på et eller annet vis lener seg tungt på olje- og gassvirksomhet – både med tanke på innenlandsk virksomhet og eksport. Forløperen til dagens GMB Union sprang for 125 år siden ut av de elendige forholdene i kullindustrien i Londons East End. Mange av dagens 630 000 medlemmer jobber fortsatt i den samme industrien, om enn under langt bedre arbeidsforhold.

På sin høyde sysselsatte britisk kullindustri over en million mann, mens utallige andre var ansatt i tilstøtende bransjer. Mellom 1923 og 1945 falt antall ansatte fra rundt 1,2 millioner til 800 000. I samme tidsrom falt britisk andel av verdens kullproduksjon fra 57 til 37 prosent. I 1983, året før den store streiken, produserte 170 nasjonaliserte gruver 119 million tonn kull årlig. Industrien sysselsatte samtidig 183 000 menn.

I mars 1984 annonserte styrelederen i National Coal Board, Ian MacGregor, at kullutvinningen skulle reduseres med fire millioner tonn – på et tidspunkt da Storbritannia importerte en tilsvarende mengde kull. Konsekvensen ville bli 20 000 færre jobber i England, Skottland og Wales, i områder som i mange tilfelle var totalt avhengig av sysselsetting i den lokale gruveindustrien. Da MacGregor nektet å revurdere sin beslutning, mobiliserte The National Union of Mineworkers (NUM) sine medlemmer til en landsomfattende streik. 12. mars hadde praktisk alle de 183 000 medlemmene gått ut i streik.

LES OGSÅ: En folkebevegelse for klima

Den 12 måneder lange streiken skulle bli en av de bitreste konfliktene i Storbritannias historie. I et omfang man tidligere aldri hadde opplevd, ble statlige ressurser satt inn i til dels voldelig bekjempelse av de streikende gruvearbeiderne og deres lokalsamfunn. Da fagforeningen avbrøt streiken, kunne man telle tre døde og 20 000 skadde. 200 mann hadde blitt fengslet. Fordi streiken var erklært ulovlig av regjeringen, hadde de streikende og deres familier ingen mulighet til å søke offentlig økonomisk støtte, og mange gjennomlevde ekstremt vanskelige tider. De som valgte å bryte ut av streiken ble rakket ned på av sine arbeidskamerater, og hengt ut som streikebrytere. Den dag i dag fins nedlagte gruvesamfunn og landsbyer der tidligere gruvearbeidere nekter å snakke med kolleger som valgte å la seg politibeskyttes forbi streikevaktene, på vei til jobb. Ekstrem motgang til tross, streiken ble i det store og hele gjennomført av sammensveisede lokalsamfunn som sto på til siste slutt. Et eksempel: I South Wales, der 99,6 prosent av gruvearbeiderne gikk ut i streik i mars 1984, var 93 prosent av dem fortsatt i streik da konflikten ett år senere ble avblåst.

Avslutningen av streiken signaliserte begynnelsen på slutten for britisk kullindustri, men ikke for bruken av kull i kraftstasjoner i Storbritannia. I 2010 var bare 6 000 gruvearbeidere fortsatt i arbeid, mens kull som energikilde fortsatt lå på et høyt nivå. I 2013 ble det utvunnet 60,9 millioner tonn, hvorav 50,1 millioner tonn ble benyttet til framstilling av energi. Det samme året ble 49,4 millioner tonn kull importert – 10 prosent økning fra året i forveien – samtidig som kull var kilde for 39 prosent av den totale energiproduksjonen i Storbritannia. I 2015 importeres 50 prosent av kullet som benyttes i Storbritannia fra Russland, mens innenlands produksjon er reservert de siste tre gruvene som fortsatt er i operativ virksomhet. To av disse gruvene, som i dag er privatisert, planlegges nedlagt i løpet av kort tid – hvilket innebærer at ytterligere 1 300 arbeidere mister jobben.

Mange småbyer og landsbyer levde helt og holdent av virksomheten fra nærliggende gruveindustri. I små lokalsamfunn var gruvevirksomheten rett og slett lokalsamfunnets kjernevirksomhet. Flere generasjoner gruvearbeidere hadde holdt liv i disse arbeiderklassesamfunnene, og idet gruvene ble nedlagt fantes ingen erstatning. Nedleggingen av gruvene medførte med andre ord sosial katastrofe for gruvearbeidere som hadde minimalt med akademisk utdannelse, og som følgelig sto overfor vanskelige valg. Flytte på seg? Og dermed flytte hele familien? Til hvilken jobb? Grimethorpe, en landsby i nærheten av Barnsley i Yorkshire, ble en av de mest ressurssvake områdene i Europa. 20 prosent av den arbeidsføre befolkningen ble avhengig av ledighetstrygd, og folk mistet totalt håpet og troen på framtiden. Bare i tettstedet Barnsley mistet 16 000 gruvearbeidere jobben i tiåret som fulgte etter 1984. Industrien som sysselsatte 25 prosent av byens innbyggere ble nedlagt. Tidligere gruveindustrisamfunn, som County Durham i South Wales, er i dag avfolkede landsbyer, sterkt preget av småkriminalitet og stoffmisbruk. Der alternative arbeidsplasser er skapt i tidligere gruvesamfunn, handler det for det meste om jobber som fortjener betegnelsen ren utbytting; lav lønn, tilfeldig arbeid, ingen lønn mellom oppdrag – dette er betegnende tilstander for arbeidslivet i et fagforeningsfiendtlig, nyliberalt arbeidsliv.

Gruvearbeiderstreiken representerte et politisk vannskille i Storbritannias historie. NUM var førstelinjeforsvaret i det organiserte arbeidslivet. Med sammenbruddet i denne organisasjonens kollektive styrke, mistet britisk fagbevegelse sin mest effektive fortropp. Det var ikke bare spørsmål om nederlag for gruvearbeiderne, men om et nederlag for hele arbeiderklassen – et nederlag som signaliserte markedskreftenes frie spill; et nederlag som plasserte trepartssamarbeidet mellom regjering, arbeidsgivere og arbeidstakere på historiens skraphaug.

LES OGSÅ: 2014 historiens varmeste år – David Attenborough krever handling

En rettferdig omstilling for arbeidere ansatt i energisektoren
Thatcher-regimets kamp mot NUM var politisk motivert, og hadde lite eller intet å gjøre med reduksjonen i kullproduksjonen av miljømessige hensyn. Som vi har sett, er Storbritanninas energibruk fortsatt kullavhengig. Om vi vurderer det rent klimamessig, gir det lite mening å importere kull – all den tid det fins rikelige ressurser i vårt eget land. En uavhengig studie viser at import av kull fra Russland gir 294 ganger så stort utslipp av klimagasser, målt mot hva som ville være tilfelle om vi brukte kull fra hjemlige forekomster. Uansett – og uavhengig av hva som påstås fra det som er igjen av NUM og enkelte andre fagforeninger; i kombinasjon med nye metoder for karbonfangst, argumenterer de for økning av den britiske kullproduksjonen. De tar feil. Dersom vi ønsker å ta aktivt del i kampen mot global oppvarming, er det innlysende at vi må redusere utvinningen av kull.

Alternativene til kull i Storbritannia vil være fornybare energiressurser, atomkraft og sannsynligvis naturgass – forutsatt at naturgassproduksjon foregår ved hjelp av en type moderne teknologi som både er langt mer ressurseffektiv, og som gir minimale utslipp sammenlignet med dagens produksjon.

Energiindustrien er en bransje der fagforeningene står sterkt, med tusenvis av godt betalte medarbeidere sysselsatt. Utfordringen består i å sikre at de endringene som helt sikker vil komme, skjer i en prosess der de ansattes utdanning og erfaring tas til følge og verdsettes. Dette er en soleklar forutsetning, uansett hvordan det framtidige energilandskapet kommer til å se ut. De ansatte i denne sektoren skal bidra til rettferdig omstilling, ikke være deltakere i et brutalt spill som det gruvearbeiderne ble utsatt for – der de ble overlatt til å forsvare seg på egenhånd, for så å bli kastet ut i en skraphaug av massearbeidsløshet.

Fagforeningsaktivister i energisektoren verden over frykter ikke klimaendringene utelukkende med tanke på de katastrofale konsekvensene for miljøet på kloden. Det handler også om arbeidsplasser, om sikkerhet for å ha en jobb å gå til. Tvilen som er sådd om gassens rolle i et mindre karbonintensivt energiregime har spredd frykt blant medlemmene i GMB. Engstelsen har blitt noe redusert av en regjering som på den ene side anerkjenner ansvaret for få ned utslippene av drivhusgasser, men som på den annen side ønsker økt aktivitet for å utvinne skifergass ved bruk av den kontroversielle metoden hydraulisk frakturering, bedre kjent som «fracking». Denne motsetningsfylte posisjonen kan forklares med at deres bekymring for klimaet på mellomlang sikt ikke trumfes av et kortsiktig ønske om å holde hjulene i gang. Idet gassreservene i Nordsjøen svinner, er avhengighet av utenlandske leverandører et lite attraktivt scenario. Derfor har politikerne latt seg friste til å tro at de store energiprodusentenes ønske om å gå i gang med fracking på store deler av Englands «grønne og koselige land» er veien til frelse. Denne avgjørelsen har naturlig nok fått svar fra en illsint miljølobby som ikke på noe vis er overbevist om at antatt økonomisk vekst veier opp for miljømessige skader. Miljøbevegelsen velger å neglisjere offisielle erklæringer om at de iboende farene med fracking som metanutslipp og forgiftning av grunnvannet, er overdrevne.

LES OGSÅ: Nye Irak undertrykker fagbevegelsen

I motsetning til deler av fagbevegelsen, gikk GMB sentralt ikke inn for å avskrive idéen om fracking. GMB prioriterte i stedet å arrangere en dagskonferanse med eksperter fra begge sider i debatten. Konferansen fant sted 30. januar 2015, i Blackpool – en kystby i nærheten av områder der det er planlagt prøveboring. Det gjenstår å se hvilket standpunkt fagbevegelsen faller ned på. Men noen avdelinger av GMB som har sitt virke i områder som er pekt ut for fracking, er konsekvente motstandere.

Et stadig økende antall fagforeninger verden over, inkludert organisasjoner som befinner seg i energisektoren, går nå i spissen for en kampanje for å oppnå rettferdig omstilling for sine medlemmer. Ingen skal måtte lide de engelske gruvearbeidernes skjebne. Ironisk nok er det allment anerkjent at forutsetningen for en planlagt og velorganisert omstilling ligger i offentlig eierskap og kontroll over produksjon og tilførsel av energi – det være seg på nasjonalt eller lokalt nivå. Den britiske gruveindustrien var statlig eid, men kortsiktig politisk gevinst viste seg å veie tyngre enn hensynet til sosial rettferd – en bitter lekse å lære for alle som trodde regjeringskontrollert næringsvirksomhet er ensbetydende med offentlig ansvarlighet. Thatcher og MacGregor mente, korrekt nok, at det er billigere å importere kull fra land som Colombia enn å utvinne den i hjemlandet. Men de glemte samtidig, ikke overraskende, å regne inn kostnadene ved trygdeutgifter til tusenvis av gruvearbeidere og deres familier, for ikke å snakke om de miljømessige konsekvensene av kulldrift i åpne gruver som delvis baseres på barnearbeid i Sør-Amerika.

Svaret på utfordringene vi står overfor ligger ikke i å legge ned gruver og stenge ned olje- og gassfelt her hjemme, for så å overføre produksjonen og miljøforurensingen til utlandet. Vi er helt i starten av en teknologidrevet, tredje industrirevolusjon som vil gjøre millioner av arbeidsplasser overflødig. Selv på den rike, nordlige halvkule er enhver forestilling om «full sysselsetting» – der profitt stadig er motivet for økonomisk aktivitet – fullstendig diskreditert. Omstilling kan således ikke bare handle om energi. Uansett hvordan omstillingen vil arte seg, og uavhengig av hvordan verdens folk vil møte den formidable utfordringen klimaendringene innebærer, vil fagbevegelsen nødvendigvis måtte være en sentral aktør i debatten. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er at vi tar en proaktiv, ledende rolle. Ikke bare av hensyn til våre egne medlemmer, men av hensyn til vår felles klode. Vi må ikke glemme, at på en død klode – der fins ingen jobber.

VisBildeServlet

En lengre versjon av denne teksten fins i boken Broen til framtiden.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Lab Roy

    Det sies her at:
    «I 2015 importeres 50 prosent av kullet som benyttes i Storbritannia fra Russland».
    Man kan virkelig lure på om denne kullimport er smart i dagens konfliktfylte situasjon mellom NATO-landene og Russland. Tenk om Russland feks skulle gå til det skritt å stoppe all energieksport til NATO-landene. Hadde det ikke vært bedre for Storbritannia å utvinne kullet selv?

    Og finnes det ikke muligheter for å håndtere CO2? En ting er fangst og lagring av CO2 (CCS). Men det finnes kanskje også andre teknikker slik som å la CO2 reagere kjemisk med ulike mineraler og kjemikalier for å produsere murstein fra dette. I moderne drivhus kan det pumpes inn CO2, noe som fungerer som gjødsel for plantene. Problemet med CO2 fra kullkraftverk kan kanskje løses på flere ulike kreative måter?