Erna Solberg må gjøre som Merkel og Tyskland: Avlyse Dublin-konvensjonen for syriske krigsflyktninger!

Foto: Freedom House

Flyktningedøden er ingen naturkatastrofe. Den er politisk vedtatt. Den er resultat av en ønsket politikk.

Evy Ellingvåg
Om Evy Ellingvåg (6 artikler)
Evy Ellingvåg er operasjonsleder i Foreningen av tolvte januar. Hun er opptatt av mennesker, underdogs, menneskerettigheter og menneskelighet. Bor på en øy.
Linn Stalsberg
Om Linn Stalsberg (10 artikler)
Linn Stalsberg er sosiolog, journalist og aktivist. Hun har sittet i juryen til Radikal Portals skrivekonkurranse 2014.

Alle flyktningene som kommer til Norge nå og som de frivillige i hjelpegrupper møter med mat og klær, har blitt smuglet gjennom Europa. Det finnes ingen trygge og lovlige innfartsveier til Norge. Ingen utenfor EU kan reise fritt i EU uten visum. Og visum får man ikke dersom det er mistanke om at man kommer til å søke asyl. Dette betyr at folk på flukt ikke har noen annen mulighet enn å snike seg inn i Europa, og å risikere livet via menneskesmuglere underveis.

De som styrer verden har ikke lov til å bli sjokkerte over døde barn i vannkanten ved Middelhavet, eller døde mennesker i en lastebil i Østerrike. Slike dødsfall er ikke kun et resultat av Assads eller IS’ sine terrorregimer, men også en konsekvens av en grensepolitikk Europa så langt nekter å gi opp. Flyktningedøden er ingen naturkatastrofe. Den er politisk vedtatt. Den er resultat av en ønsket politikk.

En politisk kamp
Alle som kommer til Norge i dag, har derfor med seg en eller annen variant av en skrekkreise før de kom hit, og det er fantastisk at så mange nå møter disse slitne menneskene med ekte omsorg.
Men kanskje er det på tide at omsorgen for den enkelte også kan bli til et felles krav om at flyktninger må vises den samme omsorgen fra politisk hold: Både før de kommer hit og i tiden etterpå. Folk flest kan gi mat og leker og tid, men bare myndighetene kan gi rettigheter, opphold og familiegjenforening. Derfor må vi ikke glemme myndighetene, men legge press på dem, sammen.

Det første vi kan gjøre er å kreve at Erna Solberg og regjeringen gjør som Angela Merkel og Tyskland: Avlyse Dublin-konvensjonen for syriske krigsflyktninger! Det er denne som gjør at Norge kan sende en barnefamilie i retur til Italia, eller Tyrkia, eller Malta, eller andre land, dersom de har blitt registrert der ved ankomst. Flyktningene trenger ikke selv å ha søkt beskyttelse i dette landet, det holder for oss at fingeravtrykkene er registrert der. Norge vil at dette førstelandet skal behandle asylsøknaden, ikke vi. Jada, Norge har gjennom Dublin den rettmessige muligheten til slik retur, men Norge har også muligheten til å la være. Vi har friheten til å se bort fra forordningen, men følger den tvangsmessig byråkratisk og iskaldt. Det kan vi godt slutte med.

Denne mangelen på solidaritet med både flyktningene og andre mer sårbare europeiske land står i sterk og pinlig kontrast til vanlige folks engasjement for medmennesker i krise, både i Norge og i andre europeiske land.

Livsfarlige reiser inn i Norge
Disse vi møter nede på Tøyen i Oslo for eksempel, har reist ulovlig inn i Norge, via Tyrkia, Makedonia, Russland, Italia, Ungarn, Tyskland eller andre land. De har ofte gått ekstremt lange strekninger, de har gjemt seg i lastebiler eller sneket seg i hemmelighet inn på tog. De har betalt svimlende summer til menneskesmuglere. For sånn er dagens absurde system: For å kunne søke asyl må du være i landet du skal søke asyl i. Men du gis ikke legale måter å komme deg dit på. Derfor betaler småbarnsfamilier en formue for dødelige båtreiser midt på natten mellom tyrkiske Bodrum og greske Kos, den samme ruten som billige og trygge ferger går daglig. Men fergene, eller togene, bussene, drosjene, har ikke lov til å la ulovlige flyktninger med. Et EU-direktiv beordrer flyselskap og betale hjemreisen til passasjerer uten visum. Derfor kan ikke en flyktning reise ut av Syria med fly, mens du og jeg kan reise hvor vi vil med vårt røde pass. Vi får visum over alt. Noen mennesker er likere enn andre.

Flyktningene må komme seg både usett, og uregistrert, gjennom Europa for at vårt land skal ville behandle asylsøknaden deres. Nylig meldte NRK at politiet i Finnmark har advart privatpersoner om å ta med flyktninger over grensa i nord i private biler. Russerne har forbud mot å ferdes i grensegata til beins, derfor ankommer flyktninger nå på sykler. Vi skal altså, til den siste meter utenfor vår grense, hindre disse i å komme inn i vårt land, på tross av at de faktisk har menneskerettigheter her som asylsøkere.

LES OGSÅ: I solidaritet med syriske flyktninger

Et kynisk system
Dagen europeiske asylpolitikk støtter Norge aktivt gjennom Schengen-samarbeidet, og dette samarbeidet gjør at Norge med rettighetene i hånd enkelt kan returnere den syriske familien du akkurat ga klær og leker til, i morgen. Om Norge henvender seg til Italia og ber dem ta imot den syriske flyktningefamilien, fordi de engang kom i land der, og Italia ikke svarer, anser Norge dette som et «ja», slik at Italia ikke skal trenere med vilje. Sør-Italia gjør sitt aller ytterste for å hjelpe, nord-Italia stritter imot. Totalt finnes det 67 mottaksplasser for familier i Italia, alle i sør. Dette er norske myndigheter klar over. Men vårt system mangler totalt den medfølelsen som vanlige folk viser hver dag for tiden. Sånn er det jo ofte med systemer, derfor er det viktig at vi har fokus på at systemer er til for mennesker, og ikke motsatt. For tiden kjennes det motsatt.

Og merk: Norge har sagt til FN at de kan ta imot 8000 overføringsflyktninger i løpet av 3 år. Dette er ikke de samme som har smuglet seg gjennom Europa, som vi møter på mottak og som kommer for å registrere seg hos politiet i Norge i dag. Overføringsflyktningene trenger ikke dette, de er fra før valgt ut av UNHCR, UDI og PST, som screener og sjekker hver og en, og deretter utstyrer dem med flybillett og midlertidig reisebevis og følger dem hit. Disse har fritt leide inn i Norge. De kommer rett til kommune og til et sted å bo der. De må ikke registrere seg og må ikke innom mottak. En ørliten dråpe i havet, et forlik i Stortinget der hvert menneske ble kjempet igjennom med harde slag.

Rundt omkring på mottakene sitter dessuten folk som har flyktet fra helt andre land enn Syria, men som har de samme behov for hjelp og støtte. Nå nyter også disse godt av den store mobiliseringen som har skjedd på grunn av Syria. Tenke seg til: Flere flyktninger til Norge betyr i praksis mer hjelp, bistand og støtte til mottak og folkene som bor er, enn noen gang – fra sivilbefolkningen, fra oss. Kanskje trengte vi flyktningene også, nesten like mye som de trenger oss?

Vi er over 50000 – la oss kjempe sammen
Så lenge vi ikke frivillig åpner dørene for folk, åpner folk dørene selv, etter å ha kjempet seg frem til den. Desperate tider skaper desperate folk, og problemet nå er at myndighetene ikke er desperate nok til å ville hjelpe dem. De over 50 000 personene som støtter grupper som Refugees Welcome to Norway gjør en innsats som overgår den norske stats minimum-support. Kanskje er det på tide av vi 50 000 løfter blikket og legger press på politikerne, slik at folk på flukt ikke bare får brød, men også en trygg og lovlig fremtid?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.