Alarmklokkene ringer for den kinesiske økonomien

Foto: epSos.de

De siste månedene har enorme summer forsvunnet fra den kinesiske børsen. Er landet på vei ned i en økonomisk krise? Fallhøyden er enorm, og ringvirkningene kan bli store.

Kristen Nordhaug
Om Kristen Nordhaug (5 artikler)
Kristen Nordhaug er professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Kina har klatret raskt i det internasjonale økonomiske hierarkiet. Kina har verdens neststørste økonomi og verdens største eksport. Landet er sentrum i en østasiatisk regional arbeidsdeling. Kina tjener store handelsoverskudd med USA, og investerer enorme dollarbeholdninger i USAs statsgjeld. Etter finanskrisa i 2008 holdt Kinas høye økonomiske vekst verdensøkonomien i gang. Kinesisk etterspørsel stabiliserte priser på olje og råvarer, noe land som Russland, Brasil, Argentina, Australia og Norge nøt godt av. Bremsingen av Kinas økonomiske vekst har sammen med skiferoljerevolusjonen bidratt til prisfall for olje det siste året. Det sjokkartede fallet på Shanghaibørsen den 24. august skapte frykt for en finansiell nedsmelting i Kina. I det følgende skal jeg se på noen av de strukturelle svakheter i den kinesiske økonomien, industriell overkapasitet og gjeld, før jeg går nærmere inn på børsfallet.

Investeringsdrevet vekst og overakkumulasjon 1
Kinas sterke vekst er blitt drevet av et ekstremt høyt investeringsnivå, og – i mindre grad – av store eksportoverskudd. Investeringene er blitt finansiert av enda større hjemlig sparing. Til høy sparing svarer lavt forbruk. Til tross for sterk vekst målt i absolutte tall har forbruket bare i begrenset grad bidratt til Kinas sterke økonomiske veksten. Som det framgår av tabellen nedenfor, steg Kinas investeringer som andel av bruttonasjonalprodukt uavbrutt etter århundreskiftet fram til 2013. Etter 2010 var det noe nedgang i sparingens andel av bruttonasjonalprodukt, og noe stigning i det private forbrukets andel, men Kinas sparings- og investeringsnivå er fortsatt verdens høyeste, mens det private forbruket som andel av bruttonasjonalprodukt er blant verdens laveste. Et høyt investeringsnivå har gått sammen med sterk gjeldsvekst de siste årene, noe som øker risikoen for finanskriser.

Privat forbruk, investeringer og sparing i Kina (% av BNP)

1995 2000 2005 2010 2013
Privat forbruk 46.7 46.2 39.3 35.1 37.3
Investeringer 41.9 35.1 42.1 48.2 49.3
Sparing 39.6 38.0 46.4 51.7 48.6

Kilde: Asian Development Bank, 2014, Key Indicators for Asia and the Pacific 2014.

Til forskjell fra mange andre land har Kina ikke vært avhengig av utenlandslån for å opprettholde det høye investeringsnivået. Investeringene kunne finansieres av Kinas sparing som var høyere enn investeringene i alle år fra 1997 til 2012. Den formidable inntektsveksten i Kina siden markedsreformene har gjort det mulig for husholdninger å spare mer. I tillegg gikk Kinas markedsreformer i 1980- og 1990-årene sammen med redusert offentlig velferd. Husholdninger reagerte med å spare stadig større andeler av inntekten for å finansiere helse, utdanning, boliger og andre utgifter som tidligere hadde vært fullt eller delvis dekket av offentlig velferd. Inntektsfordelingen i Kina ble stadig skeivere. Det fremmet også økt sparing, siden velstående husholdninger sparte en større andel av sine inntekter enn andre. Bedriftenes sparing økte som følge av rask økning i deres profitter, sentralregjeringen økte sin sparing etter 1997 for å finansiere et nytt pensjonssystem og lokalmyndigheter sparte for å finansiere investeringer. Enorme mengder sparing gikk inn i det statseide banksystemet og ble i hovedsak lånt ut til private og offentlige bedrifter og offentlige myndigheter.

LES OGSÅ: En annen kapitalisme er mulig

Kinesiske selskaper har nytt godt av lån til lav rente fra de statlige bankene. Offentlig eide selskaper er blitt favorisert. Med unntak av de største statseide selskapene, eies disse offentlige selskapene helt eller delvis av lokalregjeringer fra provinsadministrasjoner og ned til småbystyrer. Budsjettansvar er sterkt desentralisert i Kina. Inntekter fra offentlige selskaper var kjærkomne for lokalregjeringer som ikke trengte å dele inntektene med høyere forvaltningsnivåer. Lokalregjeringene har betydelig kontroll over utlånspolitikken til lokale banker. Ofte kontrollerer de også utlånene til de lokale filialene av store, nasjonale banker med hovedkvarter i Beijing. Kontrollen er blitt brukt til å favorisere egne bedrifter med billig kreditt. Lokalregjeringene konkurrerer med hverandre, og tar ofte i bruk uformell proteksjonisme for å holde investorer fra andre provinser ute. Utenom de økonomiske metropolene er finanssystemet dårlig i stand til å spre investeringene til nye produksjonsgreiner. Dette fører til konsentrasjon av investeringer til relativt få sektorer, og fremmer «overakkumulasjon» i form av investeringer i «overkapasitet», det vil si unyttet produksjonskapasitet. I 2008 var Kina verdens største stålprodusentland med 38 prosent av verdens samlede stålproduksjon. Dets overkapasitet var da ni prosent av verdens samlede produksjon, noe som var større enn produksjonen til verdens neststørste produsentland, Japan.

Kinas store sparing ble også kanalisert inn i fast eiendom. Fra 1990-årene gikk markedsreformene sammen med storstilt arbeidsmigrasjon fra landsbygda til byene og storbyene este ut. Kinas jord er statlig eid, lokale myndigheter kan konfiskere landbruksjord. Bøndene som drev jorda fikk en beskjeden kompensasjon sammenlignet med myndighetenes inntekter fra å leie ut jorda til byutvikling eller industrielle formål. Dette ble en viktig inntektskilde for lokalregjeringene. Fast eiendom ble et spekulasjonsobjekt, prisene steg. Også her ble det investert i overkapasitet i form av tusentalls tomme kontorbygg og boligblokker.

På 2000-tallet forsøkte kinesiske sentralmyndigheter å gjøre Kinas økonomiske utvikling mindre avhengig av investeringer og eksport. Kina skulle få en mer forbruksdrevet vekst med en jevnere inntektsfordeling. Det ble satt i verk nye velferdsprogrammer sammen med støtteprogrammer til fattige, indre regioner i Kina. Myndighetene fjernet landskatten i jordbruket og forsøkte å styrke arbeiderrettigheter og bønders rettigheter til kompensasjon ved konfiskering av landbruksjord. Mange av disse tiltakene har blitt trenert av lokalmyndigheter, men offentlig velferd er blitt styrket de siste årene, og den økonomiske veksten er blitt jevnere fordelt mellom kystområder og indre områder av Kina. Kanskje har politikken bidratt til de siste årenes relative nedgang i sparing og høyning av privat forbruk. Imidlertid fortsatte investeringsnivået å vokse.

Investeringsdrevet vekst på steroider
Overakkumulasjonstendensene i den kinesiske økonomien ble forsterket av myndighetenes respons på den internasjonale finanskrisa i 2008. Fra 1999 til 2006 vokste Kinas eksport og eksportoverskudd enormt. Det meste av eksporten gikk til vestlige markeder. Med utbruddet av finanskrisa ble markedene i Vesten kraftig svekket og Kinas eksport falt brått. Myndighetene reagerte med en storstilt «stimuleringspakke» på fire tusen milliarder yuan for 2009 og 2010 for å holde økonomien i gang (omtrent fire tusen milliarder kroner ut fra de daværende vekslekursene). Det meste gikk til bygging av jernbaner, havner, veier, flyplasser og boliger. Sentralbanken støttet opp med en lav styringsrente og påla bankene å øke sine utlån. Bergingsaksjonen var en suksess. Kinas vekst ble opprettholdt, og den nye infrastrukturen styrket Kinas økonomiske integrasjon.

De mange og store bygg- og anleggsprosjektene gikk sammen med enorme investeringer i produksjon av jern, stål, sement. Økningen i bankkreditt skapte store mengder penger som sirkulerte i den kinesiske økonomien. Investorenes betalinger for investeringsvarer med lånte penger ga inntekter til deres leverandører som ble forbrukt, investert, eller spart. Økte innskudd i banker (eller andre finansinstitusjoner) førte til økte utlån og ytterligere kredittskaping. Det er blitt anslått at krisepakken gjennom slike prosesser bidro til en kredittøking på 14 tusen milliarder yuan som seinere har fortsatt å øke gjennom rentepåslag.

I 2010 opphørte de statsstøttede infrastrukturprogrammene, men det ble fortsatt investert stort i byutvikling og boligbygging, med påfølgende investeringer og kapasitetsutvidelse for jern, stål og sement. Kina brukte mer sement fra 2011 til 2013 (6,6 gigatonn) enn USA hadde brukt i hele det 20. århundret (4,5 gigatonn). Veksten i boligbygging (tilbud) lå stadig lengre foran veksten i boligsalg (etterspørsel) fra 2010 og utover. Bjørnar Slettvåg i Norges Bank anslår at urbaniseringen i Kina skapte behov for fire millioner nye boenheter i 2013, mens det samme år ble bygd nesten 11 millioner nye enheter. I perioden 2003-2013 steg boligprisene i 40 kinesiske byer i gjennomsnitt med 26 prosent per år. De falt med 14 prosent fra april 2013 til august 2014.

McKinsey har beregnet at Kinas samlede innenlandske gjeld som andel av bruttonasjonalprodukt økte fra 158 prosent i 2007 til 282 prosent i andre kvartal av 2014. «Den private gjelden» til selskaper og husholdninger utgjorde da 228 prosent av bruttonasjonalprodukt2. Disse tallene bør få alle alarmklokker til å ringe. I følge Richard Vague er en større finanskrise sannsynlig om den private gjelden til et land er høyere enn 150 prosent av bruttonasjonalprodukt og om denne andelen stiger mer enn 17 prosent i løpet av en femårsperiode. Kina overoppfyller disse kriteriene3. Kina har bygd opp en enorm lånefinansiert overkapasitet for en rekke råvarer og halvfabrikata og innen bolig og eiendom. Nærmere halvparten av de utestående lånene er direkte eller indirekte knyttet opp til fast eiendom. Lokalregjeringer har tatt opp en stor andel av disse lånene4. Banker og andre finansinstitusjoner sliter med «dårlige lån» som ikke blir betjent, eller ikke betjent fullt ut, men de fortsetter i stor grad å refinansiere sine låntakere med nye lån for å betjene utestående gjeld5. Langsommere økonomisk vekst og internasjonal eksportnedgang forverret gjeldsproblemene. I de første fem månedene av 2015 falt verdenshandelen med 3,4 prosent. I juli 2015 var Kinas eksport 8,3 prosent lavere enn i juli 2014. Den 11. august 2015 ble yuanen devaluert i et forsøk på å vinne tilbake tapte eksportandeler.6

LES OGSÅ: Det rører seg i Hongkong

Børsboble og skyggebanker
Den kinesiske børsen var lenge av beskjedent omfang og dominert av innsidehandel. I løpet av 2006/2007 ble det bygd opp en børsboble. Børsen kollapset i slutten av 2007 og børsen falt fram til 2009. Deretter fulgte en mer rolig kursutvikling fram til våren 2014. Midtveis inn i 2014 startet en ny kraftig børsoppgang. Fra juni 2014 til juni 2015 vokste hovedindeksen på Shanghai-børsen med om lag 150 prosent. Mens 2006/2007-børsboomen hadde blitt drevet av ekstremt rask økonomisk vekst, kom 2014/2015-oppgangen i en periode da Kinas vekst bremset opp.

Aksjeoppsvinget er en del av en bredere trend. De statseide bankenes dominans i det kinesiske finanssystemet er svekket, nye finansieringsformer vokser fram. Utlånsveksten fra såkalte «skyggebanker», det vil si andre finansinstitusjoner enn banker, økte med 36 prosent per år i perioden 2007-2014, mens bankenes utlån økte med 18 prosent per år i samme tidsrom. Disse «skyggebankene» er mer risikoorienterte enn de tradisjonelle statseide bankene. De finansierer især mindre bedrifter som har vanskelig for å få banklån og tiltrekker kapital fra investorer og sparere som tidligere hadde lite annet valg enn å spare til lav rente i bankene. I andre kvartal av 2014 sto skyggebankene for 30 prosent av de utestående lånene i Kina.7

Bankene har på sin side reagert på konkurransen fra skyggebankene med selv å bli mer risikoorienterte. Blant annet har de solgt «spareprodukter» med stadig høyere avkastninger til sine kunder. For å få en tilstrekkelig høy avkastning har fondsmidlene blitt investert i områder med potensielt høye profittmarginer, men stor risiko, blant annet i aksjemarkeder og eiendomsutvikling. Overakkumulasjon går dermed i stigende grad sammen med kasinokapitalisme i Kina.

Børsveksten ble satt i gang av avregulering. Tidligere begrensinger på kjøp av aksjer med lånte penger på Shanghaibørsen ble myket opp. Dette åpnet opp for en kraftig vekst i såkalt gjeldsfinansiert «marginhandel» av store aktører som drev opp børskursene. I 2014/15 strømmet småinvestorene til det kinesiske aksjemarkedet. Antall børshandlere på Shanghaibørsen steg med 40 millioner i slutten av 2014 og begynnelsen av 2015 til omlag 90 millioner.

Fra 12. juni til 24. august i år falt hovedindeksen på Shanghaibørsen med nesten 40 prosent. Myndighetene reagerte på det første kursfallet med tiltak for å styrke aksjekursene. Det ble satt i verk begrensninger på store, børsnoterte selskapers mulighet til å selge aksjer. «Kinas Verdipapirfinansselskap» holdt aksjekursene oppe med støttekjøp. Devalueringen den 11. august 2015 bidro også til å styrke aksjekursene. Den 14. august meddelte regulerende myndigheter at støttekjøpene ville opphøre, man anså nå aksjemarkedet for å være stabilt. Dette var antakelig utløsende årsak til en ny runde kursfall. Den 24. august fikk raskt betegnelsen «Den svarte mandagen». Da falt aksjekursene med åtte prosent i løpet av en dag. Samlet aksjeverdi falt fra 2,2 tusen milliarder til omtrent 1,3 tusen milliarder yuan på litt over to måneder.8

Inntil videre er børsfallet bare en «korrigering» tilbake til kursnivået i begynnelsen av 2015. Om det rammer en stor andel av de nye, små børshandlerne kan det bli politisk ubehagelig for kinesiske myndigheter. Om børsfallet rammer store deler av den gjeldsfinansierte handelen kan det ha store og farlige ringvirkninger i den kinesiske økonomien. Så langt er børstapene likevel beskjedne sammenlignet med Kinas samlede mengde «problemlån» som Richard Vague anslår til å ligge mellom 1,75 og 3,5 tusen milliarder dollar, grovt regnet 11 til 22 tusen milliarder yuan.9 Fallhøyden i Kinas økonomi er enorm. Nedgangen på Shanghaibørsen utgjør en liten del av et langt større problemkompleks.


1. [Når ikke annet er oppgitt bygger denne seksjonen på Kristen Nordhaug, «China’s Decentralized and Inegalitarian Developmental State, Forum for Development Studies, bd. 37, nr. 3, 2012, s. 420-424.]
2. [McKinsey, Debt and (not much) deleveraging, 2015, s. 75. Her er gjelden til offentlig eide selskaper inkludert i “privat gjeld”.]
3. [Vague, “The Coming China Crisis”, s. 19.]
4. [McKinsey Global Institute, Debt and (not much) deleveraging, 2015, s. 78, 81.]
5. [Zhang Jun, «China’s Credit Overdose».]
6. [El Pais, 16. august 2015, s. 31.]
7. [McKinsey Global Institute, Debt and (not much) deleveraging, s. 83-85.]
8. [“China’s stock markets crash, explained in charts”. ]
9. [Vague, “The Coming China Crisis”, s. 22.]

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

2 kommentarer på Alarmklokkene ringer for den kinesiske økonomien

  1. Avatardigi_owl // 2015-09-06 kl 15:13 //

    Når du har basert landet på å være verdens fabrikk så måtte det stoppe før eller siden når resten av verden står til øyenbryna i (privat) gjeld.

    • Verdens samlede gjeld ligger nå på nesten 300% av verdens samlede BNP.
      Stort mer gjeld enn dette er det vel ikke mulig å håndtere?

Kommentarfeltet er lukket.