Kurdernes kamp og dagens situasjon – under angrep fra ISIS og Tyrkia

Foto: Ali Hargis / U.S Army

Det stadig mer autoritære regimet til Erdogan i Tyrkia bruker IS som påskudd for angrep på kurderne i PKK.

Øzkan Dersiman
Om Øzkan Dersiman (1 artikler)
Øzkan Dersiman er student i historie på UIO og er medlem av Ungkurd Norge. med bakgrunn fra Nord-Kurdistan.

Da vesten gikk sammen om å fjerne Bashar al Assad i Syria ble grensa til Tyrkia brukt for å sende våpen og personell inn i landet. Det ble proklamert at Assad drepte sitt folk, noe som for så vidt er sant, men det vesten ikke var klar over var at det ble dannet en stor islamistisk bevegelse kalt al Nusra-fronten i tillegg til Den frie syriske hæren som de finansierte.

Kurdere var under denne perioden ikke en del av opprøret, selv om 3 millioner kurdere i Syria ble nektet statsborgerskap under Assad-regimet. Det vil si at de ikke hadde rett til å studere, eller få helsetilbud og andre sosiale tjenester.

LES OGSÅ: Kan kurdisk frigjeringskamp forandre Midtausten?

Framvekst av kurdiske selvforsvarsstyrker
Da islamistiske bevegelser begynte å ankomme fra Tyrkia så Det kurdiske arbeiderpartiet PKK det som nødvendig å mobilisere folket i delen av Nord-Syria kalt Rojava, som betyr Vest og angir Vest-Kurdistan. Den politiske grenen kalt PYD (Democratic Union Party) var etablert tidlig på 2000-tallet og er nært tilknyttet PKK. Under borgerkrigen vokste de militære organisasjonen tilknyttet PYD fram, YPG og YPJ, hvor YPJ er kvinneavdelingen. Radikal feminisme har vært et sentralt punkt for PKK og toleranse ovenfor religioner, kjønn og etnisiteter har vært essensiell del av ideologien.

YPG/YPJ ble på kort tid en verdensomspennende bevegelse, med kun enkle våpen og en egen kvinnhær tok de på seg ansvaret å forsvare kurdiske interesser. Så oppsto og vokste fenomenet vesten ikke forutså, Islamsk Stat (IS). Da IS erklærte Rakka som sitt hovedsete søkte de å utvide sitt territorium ved å angripe minoriteter som kristne assyrere, turkmenske sjiamuslimer og kurdiske yesidier. Da IS brøyt grensene mellom Syria og Irak ble første stopp yesidienes hjem, Sinjar. Tusenvis av unge kvinner ble bortført og menn ble halshugd. IS erobret deretter den irakiske millionbyen Mosul uten å avfyre ett skudd.

I Qandil i Nord-Irak, også kjent som Sør-Kurdistan, mobiliserte PKK styrkene sine i samarbeid med YPG/YPJ i Rojava og dro til Sinjar i all unnsetning. Under denne perioden var det fredsforhandlinger mellom den tyrkiske staten og PKK. De såkalte Oslo-møtene ble holdt hemmelig av Tyrkia, men ble offentliggjort av PKK. Det ble ingen enighet under Oslo-møtene. Men hva er det som fikk PKK i å gå i en fredsprosess, da de var på sitt sterkeste?

Falsk fredsprosess som stemmesanker
Den fengslede kurdiske folkelederen Abdullah Öcalan har en utrolig stor innflytelse på PKK som han grunnla i 1978 og fremdeles er leder for. BDP, som var det politiske organet til PKK i Tyrkia, hadde i en årrekke jobbet for å gå i en fredsprosess med den tyrkiske staten og fungerte som en delegasjon til Imrali-fengslet der Öcalan sitter. Den kurdiske folkelederen klarte å overtale PKK til i større grad å vektlegge dialog for å løse det kurdiske spørsmålet. Folk var lei krig, både kurdere og tyrkere. Dette var da Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan (statsminsiter 2003-2014), og hans parti AKP var på sitt sterkeste. De hadde kommet til makten i 2003 som et moderat muslimsk parti.

LES OGSÅ: Slik har kurderne det i Rojave (Video)

De hadde også vært undertrykt av kemalistene i Tyrkia frem til de vant valget og tok en annen vri som var like autoritær, bare med sunnimuslimsk tilhørighet denne gangen. Tidligere var den tyrkiske identiteten hovedfokuset i politikken. Dermed hadde AKP klart å få millioner av sunni-kurdiske stemmer. Det var blant annet derfor de slo valgrekorder – det hadde aldri vært en flertallsregjering i Tyrkia før dette. Under Mustafa Kemal var ettpartisystemet iverksatt, først på 50-tallet ble andre partier tillatt i Tyrkia, og frem til AKPs seier var det mindretallsregjeringer. AKP hadde bevisst brukt fredsprosessen til å vinne flere stemmer. «Se, jeg løste det kurdiske problemet» var retorikken som ble brukt.

Kurdere inn i det tyrkiske parlamentet
Kurdiske TV-kanaler ble åpnet, det ble under denne perioden mer akseptert å være kurder, men da det kom til morsmålsutdanning og økt selvstyre ble det for mye for AKP-regjeringen. Da kom de gamle tendensene tilbake igjen. BDP ble kalt separatister og samtidig ble kritisert av venstreorienterte tyrkere for og kun å være et parti for kurdere. Etter at AKP tillot BDP-politikere til å besøke Abdullah Öcalan åpnet det seg for det pro-kurdiske partiet. Her fikk de høre direkte fra den politiske filosofen selv. Apo, som han er hans kallenavn, hadde et ideal om en sammensveiset folkebevegelse. Dermed ble BDP til HDP, Folkenes demokratiske parti. Det var nemlig ikke bare kurdere som led av den tyrkiske assimilasjonspolitikken. Alawittene i Tyrkia ble også ansett som en undertrykt gruppe, sammen med armenere. I dag sitter det alawittiske og armenske representanter i parlamentet i Tyrkia. Det er første gang minoriteter har sine egne representanter i det tyrkiske parlamentet.

I mellomtiden i Rojava hadde YPG og YPJ store framganger. Det absolutte bristepunktet for Tyrkia var Kobani. Da den daværende statsminister Erdogan sa «kobani er på vei til å falle» og anså PYD som en terrororganisasjon på lik linje som IS, snudde det seg helt. Kurdere som tidligere hadde stemt på han, hadde til syvende og sist forstått at det ikke var snakk om fremgang i prosessen om kurdiske rettigheter i Tyrkia. AKP hadde gått i fredssamtaler med PKK som et jokerkort i å vinne valget. Fordi ingen tidligere hadde klart å gjøre fred med PKK under anstendige omstendigheter. Det vil si ingen av kravene til kurderne skulle bli vurdert som akseptable krav.

IS brukes som påskudd for å angripe PKK
Kobani falt aldri, kurderne fikk ikke de rettighetene de har krav på ifølge internasjonal lov. Det ble på nyvalg i Tyrkia og Erdogan og AKP fikk ikke det dem hadde mest lyst på, en kraftig utvidelse av presidentens fllmakter. 7/6 2015 ble HDP det første kurdiske partiet i parlamentet, men representert med mange etnisiteter og religioner, det ekte Tyrkia. Sperregrensen var på hele ti prosent, noe som er uhørt i et velfungerende demokrati. Hadde ikke HDP passert ti prosent ville AKP fått de resterende parlamentsrepresentantene og kunne AKP ha forandret grunnloven på egenhånd. AKP måtte skifte taktikk. De politiske motsetningene er slik at tyrkiske partier ikke klarer å skape en koalisjonsregjering.

LES OGSÅ: Et radikalt kurdisk demokratieksperiment trues nå av ISIS sin fremmarsj

Derfor går de nå for nyvalg og denne gangen skal de prøve å få HDP under sperregrensa. Så hvordan kan AKP klare noe sånt? HDP, som også er pro-PKK, har forsøkt i over lengre tid å holde våpnene nede, men Tyrkias krav om at PKK må legge ned våpnene først, før en eventuell framgang i den kurdiske fredsprosessen, er uaktuelt for kurderne. Spesielt under en situasjon med IS i området. Representanter for den tyrkiske staten har også sagt at de ikke vil sitte og se på en kurdisk stat vokse frem i Syria og ved grensene deres.

Første trekk er å provosere PKK til å gjøre en handling som Tyrkia senere kan bruke som påskudd for å angripe PKK. Det har skjedd da det har vært flere tilfeller i Tyrkia og Nord-Kurdistan der IS har brukt selvmordsbombere, som i Diyarbakir og i Suruc. I Suruc hadde en gruppe sosialistisk ungdom fra forskjellige steder i Tyrkia interessert seg for gjenoppbygningen i Kobani. Disse ungdommene var på vei til Kobani for å dele ut leketøy til barn og observere den kurdiske revolusjonen. Dette fikk de ikke lov til, og de skulle ha en siste markering før de dro hjem. De ble sprengt opp i filler av en IS-selvmordsbomber. Folk kunne ikke lengre stole på at Tyrkia kunne ivareta folkenes sikkerhet.

Det siste angrepet var dråpen for PKK, etter nærmere etterforskning ble det kjent at to politimenn samarbeidet med IS. Disse ble drept av PKK i Sanliurfa provinsen nær Kobani. Det var først da Tyrkia bestemte seg for å bruke IS som dekkoperasjon mot å angripe PKK. Det foregår for det meste tyrkisk flybombing mot PKK i Syria akkurat nå, og ikke IS. Mange vil si det er en plan for å svekke HDP, fordi HDP må enten fordømme angrepet ved å støtte PKK og miste sine tyrkiske velgere eller støtte Tyrkia og miste kurdiske stemmer. Situasjonen er iallfall kaotisk.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

2 kommentarer på Kurdernes kamp og dagens situasjon – under angrep fra ISIS og Tyrkia

  1. AvatarLuminous // 2015-08-03 kl 13:26 //

    Håper det norske folk lar være å reise til Tyrkia på ferie og heller drar til Hellas.
    Jeg vet at dette vil ramme mange hyggelige og fredlige tyrkere, men en slik boikott vil kunne påvirke at Tyrkia son politikk kan endres.

    Erdogan har jeg ingen tillit til og det kan virke som om han har fått stormannsgalskap.

    Ønsker Kurderne alt hell og er imponert over innsatsen deres til tross for begrensede ressurser.
    Det er gledelig at Norge er inne og støtter kurdiske styrker.

    Filmene og beskrivelsen av denne grufulle hendelsen er bare så uendelig trist:

    «I Suruc hadde en gruppe sosialistisk ungdom fra forskjellige steder i Tyrkia interessert seg for gjenoppbygningen i Kobani. Disse ungdommene var på vei til Kobani for å dele ut leketøy til barn og observere den kurdiske revolusjonen. Dette fikk de ikke lov til, og de skulle ha en siste markering før de dro hjem. De ble sprengt opp i filler av en IS-selvmordsbomber»

  2. AvatarMax Karl // 2016-04-04 kl 23:55 //

    Jeg husker Kuwait-krigen i 1991. Da ble kurderne lovet sitt eget land av USA sin president, som takk for deres motstand mot Saddam Hussein. Dette sviket fra Bush, var starten på den stor politiske enighet i Kurdistan. En politisk enighet, som kan sammenliknes med det som foregikk i Norge under krigen. Først skal landet frigjøres. Så kan vi begynne å krangle om detaljer i politikken.

Kommentarfeltet er lukket.