Rasistisk høyreekstrem terror rammet USA forrige uke – som så mange ganger før

Foto: Craig ONeal

En kirke i Charleston ble angrepet og ni mennesker døde i en terroraksjon for ideen om hvit overlegenhet. Terror fra ytre høyre har en lang historie i USA og har etter 11. september 2001 drept flere en den islamistiske.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (150 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Forrige torsdag skøyt og drepte den rasistiske terroristen Dylann Roof ni mennesker i Charleston, South Carolina, USA. Alle de drepte var svarte i likhet med brorparten av de faste besøkende i kirka.

Terroristen publiserte en tekst han kalte et manifest før han gjennomførte massakren. Der lar han ikke det være noen tvil om hvorfor han valgte å drepe de uskyldige kirkegjengerne.

Dylan Roof var en ensom ulv og en rasekriger for ytre høyre. Ensomme ulver er ikke en pervers konsekvens av psykiske lidelser. Det et naturlig og ønsket utfall av den den nynazistisk strategien om lederløs motstand, tatt direkte fra antikommunistisk kamp brukt av det amerikanske militæret under den kalde krigen.

LES OGSÅ: Nazistenes flukt fra nazismen

Et manifest for rasekrig
«Niggers are stupid and violent», legger han ut før han kritiserer dem for å være sleipe da han mener de ser alt gjennom en «raselinse». Videre sier han at også hvite må begynne å bruke «raselinsen», at hvite er overlegne alle andre, at den historiske rasesegregeringen i USA var en god ting og at noen må forsvare de hvite som «av økonomiske årsaker er tvunget til å bo blant negre».

«Hvis vi kunne ødelagt jødisk identitet ville de ikke forårsaket problemer», fortsetter han før han forklarer at jøder tenker på at de er jøder og derfor utgjør et problem som minoriteter på tross av at «de fleste jøder er hvite».

Roof roser latinos (hispanics – spansktalende) for deres påståtte beundring for «hvit skjønnhet» og understreker at «det er godt hvitt blod som er verdt å redde i Uruguay, Argentina, Chile og til og med Brasil», men konkluderer med at «de er fremdeles våre fiender».

Folk fra Øst-Asia er ifølge terroristen «fra naturens side veldig rasistiske og kan bli gode allierte med den hvite rase».

Roof skriver at dagens patriotisme i USA er en spøk, at han ikke har noen respekt for dagens militærveteraner og foreslår: «hva om vi slutter å kjempe for jødene».

«Jeg valgte Charleston fordi det er den mest historiske byen i min delstat og en gang hadde den høyeste andelen av svarte mot hvite i landet. Vi har ingen skinheads, ingen ekte KKK [Ku Klux Klan], ingen som gjør noe annet en prating på internett. Noen må ha motet til å ta dette til den virkelige verden og det må vel bli meg».

Selv om hatet er til stede mot mange folkegrupper understreker Roof at det er svarte som utgjør det største problemet av alle og angrepet kom følgelig mot dem. Begrunnelsen for både manifestet og terrorangrepet er at hvite i USA og Europa må «ta tilbake» landene sine.

LES OGSÅ: Rasisme og anti-rasisme i vår tid

Høyreekstrem terror i USA
Som det er med mange andre land er også USA’s historie dominert av rasisme og det er kanskje mer tilfelle der enn i de fleste andre av verdens nasjoner. Da Cristofer Colombus kom til Amerika tok det ikke lang tid før plyndringen av lokalbefolkningen begynte. Drøyt 50 år etter at det første skipet kom fra Europa til øya Hispaniola fantes det bare 500 personer igjen av en befolkning som telte opp mot én million mennesker. Taíno-kulturen ble fullstendig utryddet slik det skjedde med flere sivilisasjoner på det amerikanske kontinentet.

Massakrer, folkemord og etnisk rensing var metodene for koloniseringen av hele det amerikanske kontinentet, også det som skulle bli USA. Slaveriet var massebortføring av folk fra deres hjemland og førte med seg tortur og drap av utallige personer samt en fullstendig frihetsberøvelse fra vugge til grav for mennesker grunnet deres hudfarge og opphav.

Da slaveriet ble opphevet i 1865, seinere enn de fleste andre land sammenlignbare land, fortsatte den systematiske undertrykkingen av svarte. Folk av afrikansk opphav var naturligvis ikke de eneste som ble utsatt for systemisk rasisme. Det samme gjaldt, kinesere, urbefolkning og flere andre, men også flere europeiske grupper. Likevel var de svarte i en særstilling med negativt fortegn.

I 1865 ble den rasistiske terrorgruppa Ku Klux Klan grunnlagt av seks tidligere offiserer som hadde kjempet på sørstatenes side for opprettholdelse av slaveriet. KKK var en lokal organisasjon som bare levde til 1871, men gjenoppsto i 1915 og fikk etter hvert nasjonalt omfang selv om de alltid sto klart sterkest i sør. Denne gangen hadde de en mer helhetlig politikk i tillegg til sin motstand mot alt av inkludering av svarte i samfunn og politikk. De var antikatolske, antikommunistiske, antijødiske, antiinnvandring, antifagbevegelse og verdikonservative mot seksuell frigjøring og for alkoholforbud.

Mot slutten av andre verdenskrig måtte organisasjonen igjen legges ned, men den startet opp igjen ikke lenge etter, riktignok i flere forskjellige fraksjoner. Den høyreekstreme terroren i USA har aldri begrenset seg til KKK, men organisasjonen har vært svært sentral.

Historikere har dokumentert at i underkant av 5.000 personer har blitt lynsjet (hvorav én tredjedel var hvite), men det mangler gode kilder på hvor mange som har blitt drept av Ku Klux Klan og andre organisasjoner (lynsjing var bare én av drapsmetodene). Dette grunner blant annet i manglende registrering av etater og myndighetspersoner som ikke ønsket å etterforske eller avdekke rasistisk vold.

Med staten på terroristenes side
Parallelt med høyreekstrem terror mot USA’s minoriteter, i særdeleshet svarte, har det hele veien vært undertrykking fra myndighetenes side. Formelt skjedde ofte dette gjennom en segregeringspraksis formalisert i de føderale Jim Crow-lovene. Men diskrimineringen skjedde på mange nivåer. I Detroit reiste de en mur gjennom byen. Bodde du på den ene siden kvalifiserte du ofte til å få lån fra den føderale boligadministrasjonen. Bodde du på den andre siden gjorde du ikke det. De svarte holdt i all hovedsak til på den siden hvor folk ikke fikk lån.

Også i dag finner vi diskriminerende lover selv om de i prinsippet er fargeblinde. Crack straffes 18 ganger så strengt som kokain. Tidligere var det 100 ganger, med en minimumsstraff på fem års fengsel for besittelse, men en lovendring i 2010 gjorde crackstraffene mildere. Crack er et derivat av kokain og brukes i USA i stor grad av svarte, mens sistnevnte i størst grad har hvite på kundelista.

En større andel av den hvite befolkningen bruker narkotika i USA, men på tross av at den hvite befolkningen i USA er mange ganger større enn den svarte er det absolutte tallet svarte i fengsel for narkotikakriminalitet større. Det viser seg også at svarte systematisk får høyere straff enn hvite for de samme forbrytelsene.

Det mest åpenbare er kanskje likevel politiets framferd. Etter flere drap mot ubevæpnede svarte som ikke har utgjort noen trussel har kampanjen Black Lives Matter slått seg opp i USA. Det burde naturligvis være unødvendig å påpeke noe så åpenbart og spesielt overfor en offentlig etat, men det må altså gjøres. Bevegelsens omfang vitner om at veldig mange ser at hovedbudskapet ikke er en realitet i dag.

For et år siden ble en svart mann kvalt til døde av en bråte politimenn etter å ha blitt anklaget for å ha solgt løssigaretter. Mannen sier «I can’t beathe» minst ni ganger. Han blir liggende på bakken bevistløs i lengre tid uten at han får medisinsk hjelp, uten at noen prøver å gjenopplive ham. På tross av at det hele ble fanget på kamera ble ingen tiltalt for det grufulle drapet. Mannen som filmet ble fengslet.

Slike hendelser har man dessverre blitt vant til. Den tolv år gamle gutten Tamir Rice ble skutt og drept av politiet fordi han lekte med en lekepistol. Politiet spurte ikke gutten om noe som helst, det ble ikke gjort noen forsøk på å sjekke om pistolen hans var ekte eller ikke. De hadde fått en bekymret telefonsamtale hvor det ble påpekt to ganger at pistolen sannsynligvis var falsk og at det var en mindreårig som pekte rundt med den. Politiet drepte den vesle gutten to sekunder etter at de var dukket opp på stedet. I april ble den ubevæpnede Walter Scott skutt i ryggen og drept av en politibetjent. I det tilfellet ble drapsmannen tiltalt, men også det etter at en tredjeperson hadde filmet hendelsen hvor politimannen planter en elektrosjokkpistol på den drepte for å forfalske beviser.

Når man vet at Dylann Roof ble ikledt skuddsikker vest og gitt mat fra Burger King like etter at han hadde begått sin terrordåd blir kontrastene så alt for klare.

Disse drapene representerer naturligvis ingenting nytt i politiets framgangsmåter overfor svarte i USA. Det er bare det at det er flere kameraer nå til dags og at slikt dermed blir filmet. Rasistisk vold og diskriminering i USA er altså ikke forbeholdt terrorgrupper, men noe myndighetene fortsetter med. Den dag i dag foregår det storstilte aksjoner fra Det republikanske partiet for at så få svarte som mulig til å avlegge stemme i valg. I kirkemassakrens delstat, South Carolina, vaier sørstatsflagget fra offentlige bygg, som en romantisk påminnelse om at slaveriet og segregering ikke er så langt unna som man kanskje skulle tro.

LES OGSÅ: Mytene om Amerikas fødsel

Fra Oklahoma City til Charleston
Den høyreekstreme terroren har etter andre verdenskrig blitt utført av nynazistiske grupperinger eller personer med mer eller mindre tilknytning til andre miljøer på det rasistiske ytre høyre. Etter terrorangrepene 11. september tok livet av nesten 3.000 mennesker har høyreekstrem terror tatt flere menneskeliv i USA enn den islamistiske. Mediedekningen tatt i betraktninget er det kanskje overraskende, men ser man på amerikansk historie, også den nyere, er denne typer aksjoner fra den rasistiske høyresida i USA hyppige.

Søkelyset satt av amerikanske styresmakter er i all hovedsak på islamistisk terror, men de er naturligvis fullstendig klar over hva som foregår og i en lekket rapport fra 2009 skrevet av sikkerhetsdepartementet blir det fastslått at det er ytre høyre som står for den største trusselen når det kommer til terror i USA.

19. april 1995 gikk en bombe av i Oklahoma City. Med hjelp fra Terry Nichols utførte høyreekstremisten Timothy McVeigh udåden som tok livet av 168 mennesker og skadet over 500. To år senere ble tre Ku Klux Klan-medlemmer arrestert for å planlegge å sprenge et raffineri for naturgass i Texas. Hadde ikke en fjerde potensiell terrorist tystet mente myndighetene at så mange som 30.000 mennesker kunne mistet livet.

Også i nyere tid har denne politiske volden inntruffet jevnlig. Shawna Forde, lederen for en innvandringsfiendtlig gruppe, Minutemen American Defense, som patruljerer grensa mot Mexico ble dømt til døden for, sammen med to medsammensvorne, å ha brutt seg inn og drept en latino og hans ni år gamle datter i 2009. De mente mannen var en narkotraffikant og ville rane ham. Nynazisten Michael Wade gikk i 2012 inn i et sikh-tempel hvor han åpnet ild og drepte seks personer før han tok sitt eget liv. I fjor tok den 73 år gamle tidligere lokallagslederen for Ku Klux Klan, Frazier Glenn Miller, seg inn i et jødisk samlingssted i Kansas hvor han drepte en 14 år gammel gutt, hans bestefar og en til. Han hadde tidligere tapt et søksmål for å ha drevet en illegal paramilitær organisasjon samt framsatt trusler mot svarte. Seinere samme år går et ektepar inn i en pizzarestaurant i Las Vegas hvor de henretter to politimenn. De etterlater seg et hakekors og et såkalt Gadsden-flagg med påskriften «Don’t tread on me», i dag ofte brukt som et symbol for libertarianisme og Tea Party-bevegelsen. I tillegg la de igjen en lapp på en av de drepte hvor det sto «This is the start of the revolution».

Ofrene for de høyreekstreme angrepene i USA er minoriteter, borgerrettighetsaktivister, politi, homofile, abortklinikker og skattemyndigheter. Ofte operer de alene eller i sammen med én partner, såkalte ensomme ulver. Media framstiller ofte slike som stakkarer med mentale problemer, uten ideologisk kompass, men heller sinnsforvirrede individer. Det er imidlertid alt annet enn tilfeldig at de som begår terrorkasjoner (nesten) alene ofte befinner seg på det rasistiske ytre høyre.

Lederløs motstand og fascistisk vold
Den amerikanske nazisten Louis Beam skreiv i 1983 artikkelen Leaderless Resistance. Han argumenterer for at en organisasjon med pyramidestruktur vil være enkel for myndighetene å infiltrere. Innad i en bevegelse vil det imidlertid være en felles filosofi og et felles reaksjonsmønster til hendelser. Derfor trenger man ikke en kommandolinje når man skal angripe.

Beam selv trakk det historiske opphavet for strategien sin tilbake til etterkrigstidens antikommunisme i USA. Militæranalytikeren Ulius Amoss hevdet den beste strategien for å knuse kommuniststatene innenfra var å legge til rette for lederløs motstand i kommuniststatene slik at dette skulle føre til destabilisering av regimene. Beam henviser til Amoss og den amerikanske statens strategi, men mente at siden kommunismen ikke var noen trussel lenger måtte den tas i bruk mot «den undertrykkende staten». Beams strategi har seinere blitt populær i miljøer på det rasistiske ytre høyre og teksten spredt av store organisasjoner og informasjonskanaler. Det er en metode hvor den terroren og volden som fascismen hviler på kan utføres, uten at de etablerte organisasjonene blir for skadelidende.

I sitt manifest forteller Dylann Roof at han kom over rasistisk materiale på internett som inspirerte hans handlinger. Han beretter at han handler der de andre bare prater. Han lever altså ut de utallige truslene en finner i høyreekstreme nettmiljøer, de tallrike ønskene om død og ulykke over sine fiender, og begjæret om at gnisten skal slås som skal starte flammehavet av en «revolusjon» når dagen har kommet for at landet skal renses.

Dette kan høres ut som stormannsgalskap, men er sentralt i en ideologi som ikke bare idylliserer volden, men som løfter den opp som et mål i seg selv. Det var ingen tilfeldighet at Anders Behring Breivik så på seg selv som en ridder som ofret seg i det første slaget i krigen mot den demoniserte motparten, på samme måte som Dylan Roof. Om fienden er svarte, venstresida, jøder, muslimer eller alle på en gang er underordnet i denne sammenhengen.

At det er denne ideologien som har vært den farligste i USA og fremdeles er det er derfor ikke overraskende om man tar et historisk og ideologisk overblikk, selv om media forteller en annen historie. Den ikke-statlige politiske terroren i Norge har nesten utelukkende vært begått av det rasistiske ytre høyre, selv om også media her hjemme har vært opptatt av å gi oss et helt annet inntrykk av hva farene virkelig er. Bombing av 1. mai-tog og moske, bombetrusler mot barneskole og 17. mai-tog, ildspåsettinger av butikker og asylmottak, og to mislykkede bombeattentater mot Blitz-huset er blant det de har stelt i stand i Norge. I tillegg til den verste enkelthendelsen i Norge i fredstid som inntraff 22. juli 2011, men også etter det har volden fortsatt.

Det er på tide at man anerkjenner at hatet som spres får konsekvenser. Det er på tide å slutte å bli overraska. Det er på tide å gjøre noe med problemet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.