John Færseth skjønnmaler høyreekstremisme og politisk vold

Aktivister i Ukraina holder Høyres sektor sin banner Yuriy Kvach

Å omtale Høyre sektor i Ukraina som høyreorienterte og nasjonalister som ikke er høyreekstreme, er å drive apologi for fascismen.

Aslak Storaker
Om Aslak Storaker (12 artikler)
Aslak Storaker er redaktør i kvartalstidsskriftet Sosialistisk framtid. Han arbeider som bibliotekar og har en bachelorgrad i historie.

I en artikkel på Minerva har John Færseth nylig kritisert meg og Radikal Portal for å drive konspirasjonsteorier rundt mordbrannen i Odessa 2. mai 2014 der 42 ukrainske regjeringsmotstandere blei drept. Bakgrunnen er en artikkel jeg skreiv om brannen 8. mai i fjor. Færseths kritikk går i hovedsak ut på at det er feil «å fremstille et sammenstøt mellom to godt forberedte og bevæpnede parter som en massakre» og at det er feil å omtale Høyre sektor, som var aktive i kampene, for høyreekstremister. Problemet er at Høyre sektor og lignende grupperinger, som har en økende innflytelse over den ukrainske forsvarsmakta, slett ikke ser på dødsfallene som en tragedie, men tvert i mot hyller dem som en vellykka aksjon. Det bør Færseth ta inn over seg.

Hvem starta kampene?
Færseth tar feil er når han sier at Høyre sektor ikke er høyreekstremister. Og mordbrannen i Fagforeningenes hus kan ikke legitimeres med kampene som skjedde tidligere på dagen, i en annen del av byen. La oss ta det siste først.

Færseth skriver at «Etter omtrent en halvtime ble markeringen angrepet av ca. 300 aktivister fra Kulikovoplassen, utstyrt med balltrær og stokker… Det mest nærliggende er nok at hensikten var å banke opp og jage proukrainske fra gatene og på den måten skaffe seg kontroll over byrommet slik det ble gjort i Donetsk før separatistene der tok kontroll over offentlige bygg.»

Dette er en forferdelig merkelig politisk analyse, som han ikke gjør noe forsøk på å dokumentere. Styrkeforholdet mellom regjeringsmotstanderne og nasjonalistene var 300 mot 2 000. I FN-rapporten Færseth lenker til opplyses det om at 600 av de som deltok i den nasjonalistiske demonstrasjonen var tilreisende fra Kharkov. Det er også kjent at tilreisende nasjonalister fra Kievs «sjølforsvargrupper» deltok og Høyre sektor, væpna med køller og skytevåpen. I en artikkel skriver Jurij Tkatjev, fra den uavhengige undersøkelseskommisjonen, at «det deltok folk som strengt tatt ikke hadde noe å gjøre i Odessa den dagen – om vi går ut i fra at urolighetene ikke var en del av planene til ‘enhetsmarsjen’… Blant de som ankom var… den berømte Vladimir Parasyuk fra Lviv. I tillegg er det bevis for at det deltok borgere fra Dnipropetrovsk, Zaporizhzhya, Rivne, Vinnytsia, Zhytomyr, Mykolaiv og til og med Donetsk i hendelsene i Odessa 2. mai.» Dersom målet til regjeringsmotstanderne (som også var væpna med køller og skytevåpen) var å okkupere offentlige bygg, skulle en tro det ville vært mer fornuftig å ta initativ til en konfrontasjon etter at de tilreisende nasjonalistene hadde dratt hjem igjen.

Forventa et angrep fra nasjonalister
Det som er langt mer sannsynlig er at den nasjonalistiske marsjen blei konfrontert fordi regjeringsmotstanderne forventa at nasjonalistene ville angripe protestleiren deres utenfor fagforeningenes hus. Motivet som oppgis av flere av regjeringsmotstanderne som var til stede, var nettopp å stanse den nasjonalistiske marsjen i å ta seg fram til og ødelegge Kulikovaleiren. Det går blant annet fram av uttalelser her og her. I den uavhengige rapporten Færseth lenker til heter det også at «aktivister fra Kulikovaleiren mistenkte at ankomsten av fotballhooligans[i], kjent for sin aktive pro-ukrainske posisjon, ville bli brukt som et påskudd for å rive leiren deres.» I en ukrainsk dokumentarfilm sier et av medlemmene i «Odessa Squad»[ii] at «målet vårt var å følge marsjen fram til stadionen, for å passe på at de ikke gikk til angrep på butikker, forbipasserende eller lignende.»

I sin artikkel fra juni skriver Tkatjev fra den uavhengige undersøkelseskommisjonen: «Kan man si at det som skjedde andre mai var at agressive separatister angrep fredelige fotballsupportere? Nei. Begge sider var forberedt på sammenstøt. Man kan ikke si at den ene sida angrep og den andre forsvarte seg, rollene endra seg i løpet av kampene… Antimaidan kan anklages for å provosere fram en slåsskamp. Men vi må også erkjenne at nasjonalistene med iver og glød kasta seg over denne provokasjonen… Det er et faktum at det første dødsofferet kom fra Euromaidan, og at han antagelig døde etter å ha blitt skutt av noen fra Antimaidan. Men det er også et faktum at maidantilhengerne fulgte opp med massiv bruk av skytevåpen, og at antimaidantilhengerne led større tap. Minst tre fra Antimaidan blei drept og mange skada… Aktivistene fra Kulikova var overbevist om at angrepet mot leiren var planlagt på forhånd.»

Når det gjelder disse kampene mellom tilreisende nasjonalister og lokale regjeringsmotstandere, kan en trygt si at det dreide seg om en tragedie begge sider var godt forberedt på, men få av dem antagelig ønska. Men når Høyre sektor og andre av de mest aggressive nasjonalistene i etterkant av kampene brukte dette som påskudd for å drepe 42 mennesker på en annen kant av byen, er det langt mer nærliggende å snakke om «massakre» eller massedrap.

Høyreorienterte eller høyreekstreme?
I artikkelen sin skriver Færseth at Høyre sektor «ikke egentlig er høyreekstreme». I boka si «Ukraina – landet på grensen» omtaler Færseth dem som et «høyreorientert nettverk», og det på tross av at han samtidig forteller at da han møtte unge, maskerte representanter for Høyre sektor blei møtt med «jublende støtteerklæringer til ‘helten’ Anders Behring Breivik» (Færseth 2014 s. 136). Et annet Høyre sektor-medlem har uttalt til BBC at «nasjonalsosialistiske ideer er populære blant mange av oss. Ideen om én nasjon. Ikke alle støtter dem, men noen gjør det. Personlig gjør jeg det… Ukraina skal bare være for ukrainere.»

Høyre sektor er en paraplyorganisasjon som blant annet består av den sosial-nasjonale forening, som er erklært nynazistisk. Den samlende ideologen er den ukrainske nazikollaboratøren Stephan Bandera. Historikeren Timothy Snyder har beskrevet Bandera og organisasjonen hans slik:

«Banderas mål var å gjøre Ukraina om til en fascistisk ettpartistat uten nasjonale minoriteter… Partisaner fra den ukrainske uavhengighetshæren drepte titusenvis av polakker, de fleste av dem kvinner og barn. Jøder som hadde gjemt seg hos polske familier blei også drept… For den saks skyld drepte de like mange ukrainere som polakker, siden de anså alle som ikke slutta opp om nasjonalismen deres som forrædere… Bandera forble trofast til ideen om et fascistisk Ukraina helt fram til han blei myrda av KGB i 1959.»

Høyre sektors leder Dimitry Jarosh er blant de ansvarlige for den jævlige situasjonen dagens Ukraina befinner seg i. Da opposisjonen la fram maktfordelingsavtalen, som ville sikra en fredelig overgang og nyvalg for Maidandemonstrantene 21. februar 2014, var Jarosh blant dem som entra podiet og insisterte på at avtalen måtte avvises. Begrunnelsen var blant annet at den ikke innebar forbud mot Regionspartiet og Kommunistpartiet, de to partiene som vant parlamentsvalget i 2012. Høyre sektor har gjort ord til handling blant annet ved å banke opp representanter fra Opposisjonens blokk i Odessa så ille at de måtte på sykehus, ramponere partikontorene til kommunistene i Rivna og å skyte ubevæpna sivile som ønska å delta i folkeavstemninga for «Folkerepublikken Donetsk» i Krasnoarmeysk.

Høyre sektor er kort sagt en gruppering som inkluderer erklærte nynazister og Breiviktilhengere, som har som erklært mål å forby opposisjonspartier, som bruker vold mot sivile, er erklærte motstandere av fredsprosessen og som har massemorderen og fascisten Stephan Bandera som ledestjerne. Å omtale dem som «høyreorienterte» og «nasjonalister som ikke er høyreekstreme» er å drive apologi for fascismen.

Faktafeil og uredeligheter
Færseths tekst er preget av feil og uredeligheter. Han omtaler antimaidanaktivistene som «separatister». Om det kan ha vært separatister blant demonstrantene, var det samlende kravet deres føderalisering av Ukraina som ga dem større sjølstyre og avstandstagen fra de nye myndighetene i Kiev. Sosialistgruppa Borotba, som var en del av protestene, var krystallklare på at kravet deres var folkeavstemning om «økt autonomi og føderalisering – ikke separatisme». FN-rapporten bruker konsekvent betegnelsen «tilhengere av føderalisering» om regjeringsmotstanderne.

Færseth prøver å skrive tallet på døde ned til 32. Ifølge både FN-rapporten og den uavhengige undersøkelseskommisjonen er det korrekte tallet på hvor mange som døde i brannen 42. Noen har imidlertid argumentert for at det reelle tallet er høyere: I boka «Ukraina – landet på grensen» fastslår den alltid troverdige John Færseth, som var til stede i Odessa den dagen, at «Det som er sikkert, er at minst 46 mennesker mistet livet i brannen». (Færseth 2014, s. 158)

Færseth kritiserer meg for å ha «hevdet at et medlem av den kommunistiske gruppen Borotba ble drept av mobben etter å ha hoppet ut av bygningen. Alt dette avvises av granskningsgruppen, som har gått gjennom samtlige dødsfall og ikke funnet at noen døde av skuddskader eller annen fysisk vold.»

For det første er det verdt å merke seg at artikkelen min blei skrevet 8. mai 2014, mens rapporten fra rettsmedisinerne blei lagt fram over en måned seinere, i juni. Å kritisere meg for å ha sitert Borotbas uttalelse om dette uten å ta hensyn til en rapport som kom en måned etter at artikkelen min var skrevet, er uredelig. Kritikken blir desto mer uredelig ettersom Færseth sjøl skreiv at «et medlem av den marxistiske, pro-russiske organisasjonen Borotba ser også ut til å blitt drept av pro-ukrainske demonstranter etter å ha hoppet ut» på Minerva i november, flere måneder etter rettsmedisinernes rapportering.

Samtidig er det helt sikkert at folk som flykta fra brannen blei banka opp av fascister utenfor huset. FN-rapporten skriver at de har «informasjon fra troverdige kilder om at ’pro-enhetlige’ protestanter banka opp pro-føderalister idet de prøvde å flykte fra fagforeningshuset.» I en tysk dokumentarfilm om massedrapene forteller en av dem som var inni bygget da det begynte å brenne at «folk blei banka opp. Vi så alt sammen fra taket. De lot folk komme ut, og så mishandla de dem. Vi så dette, og bestemte oss for å bli i bygninga… Jeg befant meg på taket og noen skjøt etter meg. En kule passerte rett ved sida av meg. Ingen av oss vågde å se ned etterpå. Folk i etasjen under blei også skutt på. De la seg også ned på gulvet så de ikke skulle bli skutt.» Så sjøl om det skulle stemme at ingen blei fysisk mishandla til døde, er det overveiende sannsynlig at mange døde fordi de valgte å bli i det brennende bygget heller enn å rømme ut og bli overfalt av fascistene utenfor.

«Hendelsene ble raskt opphav til en lang rekke myter, som fortsatt lever i beste velgående. Blant dem at det dreide seg om ubevæpnede kvinner og barn», skriver Færseth. Det er sant at det blei kasta molotovcocktails og skutt mot angriperne fra fagforeningshuset. I rapporten fra den lokale undersøkelseskommisjonen Færseth lenker til går det imidlertid fram at flertallet av de som befant seg i leiren klokken 18, mens kampene rundt den nasjonalistiske marsjen pågikk andre steder i byen, var «kvinner og eldre». FN-rapporten skriver at mens noen av slåsskjempene fra anti-maidan blei arrestert av politiet og andre flykta i ulike retninger, var det et mindre antall som «rømte fra kampene til Kulikovaleiren, der rundt 200 tilhengere av føderalisering hadde samla seg i løpet av ettermiddagen». Borotba, som hadde folk til stede i leiren, skriver også at det befant seg 200 mennesker i leiren og at halvparten av dem var kvinner og eldre. Og Færseth innrømmer sjøl at «Mens selvforsvarsstyrkene ble værende igjen og omringe bygningen der de gjenværende separatistene hadde tatt tilflukt, bestemte omkring 500 fotballsupportere, Høyresektor-medlemmer og andre seg for å dra til Kulikovoplassen for å ødelegge antimaidan-leiren» (min uth.).

Hvorfor det er riktig å kalle det som skjedde en massakre:

  • I mars og april i fjor blei det holdt flere store demonstrasjoner både for og mot regjeringa der de lokale «selvforsvarsgruppene» fra både Maidan og Kulikovaleiren hadde god kontakt med hverandre og hindra demonstrasjonene i å utarte til voldelige sammenstøt. Sammenstøtene i Odessa 2. mai blei utløst av en marsj som inkluderte tilreisende, væpna nasjonalister og høyreekstremister. I forkant av konfrontasjonen hadde aktivister fra antimaidan fått beskjed om at skytevåpen blei distribuert blant de som skulle delta i «enhetsmarsjen».
  • Regjeringsmotstanderne som tok initativ til en konfrontasjon med marsjen oppgir at de gjorde det for å hindre dem i å angripe Kulikovaleiren. Ifølge Tkatjev, i den uavhengige undersøkelseskommisjonen, sier de fleste nasjonalistene at beslutninga om å angripe leiren blei tatt i løpet av kampene, men en lokal fotballhooligan skal seinere ha uttalt at «Vi hadde fått nok av disse separatistene, vi hadde fått nok av at det midt i sentrum av byen var en leir av forrædere, så vi bestemte oss for å fjerne dem.»
  • Angrepet på Kulikovaleiren skjedde en time etter at kampene rundt nasjonalistmarsjen var over, og foregikk på en annen kant av byen. Det var til stede kvinner og menn i alle aldre, og de aller fleste av dem ser ut til å ha vært ubevæpna. Den 57 år gamle kvinnen Tetiana har fortalt til Kyiv Post at hun og andre eldre var kommet til Kulikovaleiren den dagen fordi de trodde at de med sitt nærvær ville forhindre nasjonalistene i å ty til vold.
  • Nasjonalistene ødela teltleiren og angrep Fagforeningenes hus, der demonstrantene hadde søkt tilflukt, med brannbomber. Når en angriper et hus fullt av mennesker med brannbomber må en stå ansvarlig for konsekvensene om de brenner inne. Angrepet på fagforeningenes hus kan ikke på noen edruelig måte beskrives som sjølforsvar, i beste fall som et hevntokt som ramma uskyldige.
  • Nasjonalister fortsatte å skyte mot og forsøke å storme fagforeningsbygget etter at det hadde begynt å brenne, og sparka og slo demonstranter som klarte å rømme fra bygningen. Det ser ut til at ingen døde av skadene, men det virker klart at angrepene deres skremte folk fra å flykte fra det brennende bygget.
  • Fascister hyllet drapene mens de skjedde ved å rope «Brenn koloradobiller, brenn» og å synge den ukrainske nasjonalsangen. En aktivist inni bygget forteller at da han, desperat etter luft på grunn av røykforgiftning, stakk hodet ut av vinduet for å puste, så folk med røde og svarte Høyre sektor-flagg rope «Ære til Ukraina! Ære til heltene! Død over fiendene!» mens de filma brannen med mobilkameraer. Det skal legges til at det blant nasjonalistene også fantes mange som bidro til å redde livene til de som klarte å komme seg ut av bygget.
  • Hverken ofrene eller bødlene ser på det som skjedde som en «tragisk ulykke». De etterlatte etter de drepte ropte på minnestunden 2. mai 2015 at «vi vil aldri glemme, aldri tilgi». En eldre dame som var til stede sa til BBC at «alle vi som er til stede her, også barna, er potensielle ofre for disse fascistene». Samtidig hylles mordbrannen som en politisk og militær seier av flere av dem som sto bak den og sympatisørene deres. Parlamentsmedlemmet Iryna Farion fra det daværende regjeringspartiet Svoboda skreiv på sin facebookprofil etter hendelsen: «Bravo, Odessa… La djevlene brenne i helvete. Fotballfansen er topp opprørere. Bravo.» Ihor Mosiychuk, parlamentsmedlem fra det nåværende regjeringspartiet Det radikale partiet, har nylig lagt ut et bilde på Facebook av det brennende fagforeningshuset med teksten: «Uten frykt for sine egne liv, rensket patrioter Odessa for djevler… Jeg husker Odessa 2. mai 2014. Jeg er stolt!» Høyre sektor skreiv på sin nettside etter brannen at «2. mai 2014 var nok en strålende dag i vår nasjons historie… Ja, soldater fra Høyre sektor og andre patrioter blei drept og skada. Men tapene blant de russiske terroristene var mye større, og problemet med separatisme i Ukraina blei eliminert… Bevisste borgere har gjennomført en vellykka anti-terroroperasjon. Om Gud vil, så fortsetter vi.»
  • Minst 42 mennesker blei drept på grunn av angrepet mot Fagforeningenes hus, deriblant kvinner, pensjonister og ungdommer. I et intervju med Aftonbladet sier tidligere nevnte Jurij Tkatjev fra undersøkelseskommisjonen, at «mange tilhengere av Euromaidan beskriver åpent massakren som noe bra, mens de fleste Odessaborgere ser på det som en forferdelig tragedie.» (min uth.) The Guardian skriver i en artikkel 30. april i år at «Det er ikke en gang laget en offisiell liste over de døde, og ingen pro-ukrainske aktivister har blitt stilt for retten.» Det er illustrerende for Færseths mangel på etterrettelighet at han mener det å omtale mordbrannen i Odessa som en massakre er en konspirasjonsteori på linje med 11/9-teoriene. Og baserer konklusjonen på en uavhengig undersøkelseskommisjon der et medlem sjøl omtaler mordbrannen som en massakre.

Det er uverdig apologetikk å framstille mordbrannen i Odessa som en «ulykke» eller resultat av «sammenstøt» mellom to likeverdige parter. At John Færseth skjønnmaler og ufarliggjør disse drapene og de som sto bak dem er skammelig. At han får spalteplass til å gjøre det i et relativt respektert tidsskrift som Minerva er bare trist.

[i] Der jeg skriver ”fotballhooligans” skriver Færseth ”fotballfans” eller ”fotballsupportere”. Ordet i den engelske teksten er ”football ultras”. Wikipedia beskriver ”ultras” som “en type sportstilhengere kjent for å være “ultra”-fanatiske i sin støtte, som av og til inkluderer vold og hatefulle utrop”.

[ii] ”Odessa Squad”, som antagelig var de som gikk merka med røde armbånd og var blant de mest aggressive i slåsskampen mot nasjonalistene, hadde for øvrig basen sin et helt annet sted enn i Kulikovaleiren.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Lab Roy

    Litt kontrafaktisk tenkning:
    Ut i fra en norsk tankegang burde demonstrantene på Maidan-plassen i sin tid ha krevd at det skulle avholdes folkeavstemming i Ukraina om tilslutning til frihandelsavtaler (EU og/eller den Euroasiatiske union). Men isteden krevde Maidan-opprørerne at det skulle avholdes ekstraordinært presidentvalg i mai istedenfor i desember 2015 (og dessuten måtte jo også presidenten og flere av parlamentarikerne rømme fra Kiev for ikke å bli drept av nazi-militsen). En slik folkeavstemming hadde et vært et ganske rimelig krav og kunne også ha sikret en fredlig utvikling i Ukraina. Isteden havnet Ukraina i en borgerkrig med store flyktningestrømmer, og samtidig har økonomien i landet har gått ad undas.

    Ukraina hadde frihandelsavtale med Russland (som var Ukrainas største eksportmarked og leverandør av subsidiert olje og gass til Ukraina), men isteden ønsket store deler av befolkningen isteden en tilknytning til EU muligens med det håp at frihandelsavtalen med Russland samtidig kunne opprettholdes.

    • Aslak Storaker

      Helt enig med deg. En slik folkeavstemning blei krevd av det ukrainske kommunistpartiet.

  • 1pling

    John Færseth presenterte artikkelen først hos foreningen Skepsis sin hjemmeside, http://skepsis.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=1645

    Jeg som trodde Skepsis forsøkte å leve opp til sitt formål:
    «SKEPSIS er en uavhengig sammenslutning av engasjerte mennesker med det
    formål å fremme og publisere resultater av kritiske undersøkelser av
    fenomener som moderne sagn, mirakelberetninger, astrologi,
    parapsykologi, UFOer og andre ”okkulte” emner.

    SKEPSIS skal være et kritisk korrektiv til fantastiske og dårlig begrunnede påstander i norsk offentlighet.»

    Akk, så feil kan en ta.

  • Breidablikk

    Litt til siden: en av de viktigste lederne i opprøret i Donbass, Mosgovoi, ble for et par dager siden likvidert. Fint hvis noen kunne skrive noe vettugt om ham.

    For den som kan russisk, debattprogram om hans død og betydning:
    http://www.1tv.ru/sprojects_edition/si5905/fi38373