Den amerikanske krigsgudinna

Foto: Michael Kovac

Hillary Clinton bør haldast utanfor det kvite hus, fordi ho er livsfarlig. Men spørsmålet er om ikkje det er akkurat den egenskapen som kjem til å føra henne dit?

Gunnar Øyro
Om Gunnar Øyro (5 artikler)
Gunnar Øyro underviser i realfag på videregåande skule. Han er frihetlig sosialist og skriver på bloggen Innlegg frå Venstre Kant. Gunnar er opptatt av korleis den dominante ideologien påvirkar politisk meiningsdanning.

“The smart way to keep people passive and obedient is to strictly limit

the spectrum of acceptable opinion, but allow very lively debate within

that spectrum….”
― Noam Chomsky, The Common Good

Ingen har vel unngått å få med seg at USA skal ha presidentvalg 8. november 2016. For alt no er kandidatane førstesidestoff i mange aviser. Og slik vil det ventelig bli kva einaste dag til valget er over. Det dagsavisene våre er opptatt av såkalte «analyser», som er eit anna ord for sladder. Dei snakkar om maktspillet, mediastrategiane, kven som skuldar kven for kva, og dei siste gallupane.

I det siste har media kretsa rundt Hillary Clinton som søndag annonserte at ho ville stilla som kandidat – etter at ho i veka før hadde annonsert at ho ville annonsera dette. Begge deler fekk selvfølgelig fyldig dekning – som om det var viktige politiske saker og ikkje markedsføring. Og no skal det sjølsagt «debatterast» og meinast og «analyserast» opp ad stolpar og ned ad vegger i alle kanalar. Men for folk flest fortonar dette seg oss som eit underlig teaterstykke. For oss er det to spørsmål som er av interesse: Korleis omtaler media Clinton? Og korleis er verkelighetens Clinton?

Dei som har sett vi på NRK sin dekning av Clintons kandidatur vil sjå at det liknar på soslkinnshistoriane om dei norske skijentene. For det viktigaste med Hillary latar til å vera at ho er kvinne. VG er også opptatt av kvinneperspektivet, og fortel at ho vil kjempa for likelønn og kvinners rettigheter.  Og det at kvinner historisk ikkje har hatt tilgang til presidentembetet, «treng å rettast meir enn noko anna» skriv – av alle – The Guardian.

LES OGSÅ: USAs hovedfiende: Freden

Dagbladet kan fortelja at ho la ut video på sosiale medier. (med lenke) Dei fortel korleis ho no legg om stilen for å framstå som ei trygg og solid bestemor. Dagbladet er, som Aftenposten, også opptatt av den såkalte epostskandalen der Clinton brukte sin private epost-konto som utenriksminister, at ho skal ha feilinformert om angrepet i Benghazi der ein ambassadør døydde.

Og no nærmar vi oss verkelighetens Clinton.

Ein blodig CV
Skal vi vurdera Hillary Clinton må sjå tilbake på det ho har gjort og sagt. I 1999 var det mannen Bill Clinton som sat ved roret i USA. Som den potente alfahannen han var, dreiv han krigføring mot Afghanistan, Bosnia, Colombia, Haiti, Irak, Somalia, Sudan, og Jugoslavia. Vi veit ikkje kva rolle den dåverande amerikanske førstedamen spelte i forhold til alle disse krigane, men det er ein kjent sak (fordi ho skryter av det sjøl) at ho i ein telefonsamtale med herr president ivra for at han skulle bomba Jugoslavia. Presidenten var på dette tidspunkt ubesluttsom, men få dagar etter gjorde han som fruen ville. Vi skal sjå at denne krigsiveren ser ut til å vera eit av Hillary Clintons viktigaste karaktertrekk.

LES OGSÅ: Hvorfor USA elsker Israel

Under forrige presidentkampanje kalte ho tildømes Obama for “uansvarlig» og «naiv» sidan han ville prøva å forhandla med Iran. På spørsmål om kva ho ville gjera hvis Iran angreip Israel med kjernevåpen var svaret at då ville ho «knusa dei fullstendig«. Sjøl om det hverken då eller seinare ser ut til å ha vore nokon realitet bak den påståtte iranske atomtrusselen, så har Benjamin Netanyahu heile tida prøvt å få oss til å tru det, og Israel truar med angrep. Dette bør bekymra oss meir sidan landet er den einaste atommakta i regionen. I 2010 advarte då også amerikanske militære, som gjerne lever meir i verkeligheten enn politikarane, mot at Israel kunne slå til mot Iran. Dei ville vita kva USA i så fall skulle gjera. Hillary Clinton, dåverande utenriksminister, stilte motspørsmålet: Kanskje vi heller enn å prøva å stoppa Israel burde vurdera å gje dei eit «stilltiande grønt lys«?

Libya: Hillarys krig.
Før det som Wikipedia kallar borgarkrigen i Libya i 2011, men som egentlig var ein aksjon for å få bort diktatoren Muammar Gaddafi, skal Hillary Clinton ha spredd ein oppfatning om at Gadaffi forberedte eit folkemord på sitt eige folk. Men det fantes ingen etterettningsrapport som støtta dette, og mykje tyder på at dette var ein fabrikkert myte. Washington Times kan fortelja at også sentrale folk i Pentagon tvilte på den informasjonen dei fekk frå Clinton, og tok derfor direkte kontakt med regimet for å avklara dette.

LES OGSÅ: USA: Råtnende grunnmur under økonomien

Men det var likevel Clintons versjon som vart lagt til grunn, og dermed starta USA saman med Norge og andre venner 19. mars 2011 krig, etter ein heller tvilsom fortolking av Sikkerhetsrådets resolusjon 1973. Alt i april kalla Boston Globe dette for eit falskt påskudd for krig, og Foreign Policy var også sterkt kritisk til påstandane om folkemord. Resultat vart på mange måter det motsette av det som var dei erklærte årsakene til den militære intervensjonen: Landet som før krigen hadde den høgaste levestandarden i Afrika vart øydelagt. Både økonomisk og demokratisk har det falle frå kvarandre, og er prega av intern krigføring og maktkamp der også ISIS begynner å få fotfeste. Hillary Clinton ber eit stort ansvar for dette. Angrar ho? Kanskje kan kommentaren ho kom med rett etter at Gaddafi i oktober samme året brutalt vart drept av lynsjemobben vera opplysande i så måte: “Vi kom, vi såg, han døydde.”

So what?
Bildet av den snille bestemora og kvinnesaksforkjemparen står altså ikkje til truande. Er det likevel mulig at ho blir USAs neste president? Glenn Greenwald skriv om litt dette:

1) Ho har støtte frå Wall Street. Politico Magazine skreiv nylig at storkapitalen elskar henne og i det store og heile veldig gjerne ynskjer henne som president. Korfor? Pågrunn av hennar «rock-solid» støtte til Wall Street».

2) Israel-lobbyen likar henne. Sjøl om Hillary ikkje kan bli ein Bill 2.0, skriv Aaron David Miller, så meiner han at både Bill og Hillary er så glade i Israel at dei vil gjera unnntak for den israelske oppførselen slik at dei kan halda fram med vidare utbygging av ulovlige busettingar. Den Israelske avisa Haaretz har også forstått dette, og beskriv henne som “Israels nye advokat”.

3) Dei tradisjonelle nykonservative er med. New York Times meiner at sjøl om konservative ikkje liker Obama, så treng ikkje det gjelda Clinton. For ingen ringare enn Robert Kagan, som vert regna for ein ledande figur i dei kretsar, har omfavna henne. «Ingen kan anklaga henne for å vera veik når det gjeld rikets sikkerhet når ho har slike som Robert Kagan ombord», skriv avisa, og legg optimistisk til: «heller enn å slutta, er den nykonservative odysseen i ferd med å starta».

4) Krigshaukane er på lag. New York Times viser igjen til Kagan som synes at Obama er for passiv, og derfor syns det er på tide å gjenoppta ein meir «muskulær tilnærming til verda». Dette er altså sagt om ein som har overgått jamvel Bush jr. i krigsvold. Om seg sjøl bruker Kagan uttrykket «mainstream». Og dessverre kan det henda at han har rett.

LES OGSÅ: Fattigdom og fengsel i USA

Oppsummert kan vi sei dette: Hillary Clinton var for Irak-krigen, ho har kritisert Obama for å ikkje vera tøff nok mot Syria, ho har forsvart Israels bombing av Gaza, ho har kalla Putin ein ny Hitler og ho har omfavna krigsforbrytaren Henry Kissinger. I tillegg til at ho forsvarer amerikanske drapsdroner, har ho også ein heller tvilsom CV i forhold til latinamerika. Kort og godt: dama bør haldast utanfor det kvite hus, fordi ho er livsfarlig. Men spørsmålet er om ikkje det er akkurat den egenskapen som kjem til å føra henne dit?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

10 kommentarer på Den amerikanske krigsgudinna

  1. AvatarBjørnsteve Halvorsen // 2015-04-20 kl 11:13 //

    Gunnar Øyro slår et slag for fredselskeren Jeb Bush. Jeg synes vi har hatt nok Busher. Vi trenger ikke en til. Etter hva jeg vil huske var USA lunken til krigen i Libya. Det er først og fremst Qatar, sammen med Frankrike og den europeiske venstresiden, som står bak krigen. Den irske ‘fredsbevegelsen’, styrt av et kommunistisk parti, var blant de verste krigshisserne. (Enig i at Putin ikke er en ny Hitler – han er en Hitler med atomvåpen).

    • AvatarGunnar Øyro // 2015-04-20 kl 14:01 //

      Nei, eg gjer ikkje det. Det fins jo andre kandidatar enn Bush. Td Jill Stein: http://2016.green-party.info/JStein/

      • AvatarTrond Kval Nordli // 2015-04-20 kl 14:17 //

        Et langt bedre alternativ ja, men fullstendig urealistisk og det vet du. Det du burde gjøre er å kritisere det amerikanske systemet der man kun kan velge mellom to radikale høyrealternativer. Det vil stå mellom en kandidat fra et av to partier, og da fremstår det som merkelig å angripe Clinton.

        • AvatarGunnar Øyro // 2015-04-20 kl 15:24 //

          Eg bør absolutt skriva ein kritisk artikkel om det amerikanske systemet, ja. Ref for øvring andre ting eg har skrive på Radikal Portal. Når det gjeld å stemma på «urealistiske» kandidatar, så har eg bedrive det omtrent så lenge har hatt stemmerett, og meiner at det er det einaste rette. Taktisk stemming kan vera fristande, men eg trur i det lange løp at ein skal stemma med den kandidaten som ein syns er best, uavhengig av «realismen».

    • AvatarStåle Strømsheim // 2015-04-20 kl 20:03 //

      Hvor i artikkelen slår Gunnar Øyro et slag for Jeb Bush? Fullstendig usaklig påstand. Men jeg vet jo ikke, kanskje det er fordi du er for en evig «krig mot terror»? Eller fordi du er for overvåking og økende ulikhet? Og at Putin er en «Hitler med atomvåpen» er en av de dårligste analysene av internasjonale forhold jeg har hørt.

      • AvatarBjørnsteve Halvorsen // 2015-04-21 kl 09:34 //

        Sammenligningen mellom Putin og Hitler er ikke ‘min’ påstand, men er brukt av den russiske opposisjonen (må vel kalles dissidenter) siden den fascistiske maktovertakelsen for 15 år siden. Ståle Strømsheim må ha hørt om attentatet mot Nemtsov om ikke annet. Jeg anbefaler den russiske dokumentaren ‘Putins kiss’, som jeg tror ligger ute på Youtube. Den gir et godt innblikk i den politiske situasjonen i Russland.

  2. AvatarTrond Kval Nordli // 2015-04-20 kl 13:30 //

    Problematisk å slakte hennes karakter uten å fremme et bedre alternativ. Det gjør artikkelen dårlig i mitt syn. Mange av argumentene fremstår også som sladder og spekulasjon uten hold.

    • AvatarGunnar Øyro // 2015-04-20 kl 15:28 //

      Eg er ikkje enig med at eg nødvendigvis må fremma eit betre alternativ. Men når det er sagt, så syns eg folk gjerne skal stemma på Jill Stein. Om dei no velgjer å stemma i det heile. Noam Chomsky vart jo spurt om korvidt folk skulle bruka tid på slikt, og svarte at han absolutt syntes dei burde tenkja seg nøye om – i fem eller ti minutt. Når det gjeld sladder og spekulasjon, så må du nok vera meir presis om eg skal kunna svara på det. http://www.alternet.org/election-2012/noam-chomsky-how-progressives-should-approach-election-2012

    • AvatarStåle Strømsheim // 2015-04-20 kl 19:59 //

      Artikkelforfatteren er saklig, om Clintons karakter er stilt i dårlig lys, så er det av rent faktiske forhold.

  3. AvatarGunnar Øyro // 2015-04-20 kl 16:00 //

    Her kan du høyra Abby Martin på RT snakka om det same: https://www.youtube.com/watch?t=208&v=fO-jQFKyeeI

Kommentarfeltet er lukket.