Brutt ned av systemet, i verdens beste land å bo i

Foto: Patrik Theander

Etter å ha opplevd overgrep som barn og et hjelpesystem som har brutt meg ned har jeg blitt vant til motgang, men jeg venner meg aldri til politikere som kaller meg utgiftspost lat og snylter.

Tina Marie Rødde Paulsen
Om Tina Marie Rødde Paulsen (1 artikler)
Født i 1965, bor i Ottersbo, gift og har to barn. Glad i musikk og skriver noen gang dikt.

Norge er verdens beste land å bo i, og det er sannheten eller? Ja, jeg er heldig å bli født i Norge, jeg er glad i landet mitt. Jeg ble født på et sykehus som de fleste andre nordmenn, trygt og godt og med kompetanse på nyfødte i verdensklasse. Etter dette skjedde det noe med meg som følger meg resten av mitt liv.

Overgrepene
Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. Få, og minst jeg, skjønte hva det innebar. Jeg merket bare at det var vondt og at jeg opplevde meg annerledes og visste ikke hvorfor.

Jeg vokste opp og skulle ta ansvar for mitt eget liv med utdannelse, jobb og det sosiale. Jeg taklet ikke utdanning og fikk høre at jeg hadde større ressurser enn jeg ga utrykk for i tester. Ja vel, tenkte jeg, hva er det jeg kan og hva har jeg lov til? Som misbrukt mistet jeg meg selv. Noen hadde tatt over mine grenser og jeg forsto ikke hva det ville si å bestemme selv.

Jeg datt fort ut av skoleløpet og hadde noen strøjobber som jeg fungerte i i en periode, men som ble vanskelig grunnet en stresset og livredd kropp. Marerittene begynte å overta min søvn og depresjonen ble så stor at jeg ønsket å forlate verdens beste land å bo i. Jeg ville bort, vekk. Ja, jeg ville bare dø. Jeg fungerte ikke i livet, jeg følte at jeg ikke passet inn. Jeg var konstant redd, men jeg visste ikke hvorfor jeg var så redd, for jeg hadde det jo så bra, jeg var jo heldig å bli født i Norge.

LES OGSÅ: Kjære Arbeidsgiver

Innleggelse, men ingen hjelp
Jeg gikk på en skikkelig smell og for å berge livet mitt ble jeg skjermet fra å ta mitt eget liv, vi hadde jo psykisk helsevern, psykiatrisk avdeling og der var jeg i 12 år.

Endelig skulle jeg få lov til å prate om hva kroppen min hadde opplevd, endelig kunne jeg få fortelle om marerittene mine og frykten for å sove, frykten for senga, alle luktene som plaget meg og redselen for min egen og andres kropp. Endelig kunne jeg begynne å bli kvitt alle minnene som ikke hadde ord.

Gid om det var slik. Jeg fikk ikke fortelle, jeg fikk ikke. Historien var så rå og brutal og de som jobbet der tålte ikke den og mine reaksjoner. Apropos reaksjoner, disse ble tolket som symptomer på psykiske lidelser og jeg måtte medisineres. Heldige meg som bor i verdens rikeste og beste land, jeg slapp å betale fullt for medisinene jeg ble pålagt å bruke. Jeg betalte kun egenandel og jeg måtte for all del huske at jeg var heldig. I Amerika måtte de betale 1000 kr for en tablett, og jeg slapp med egenandel som etter hvert gikk over i frikort. Prisen som bivirkninger ga tok jeg på min kappe, jeg var jo utrolig heldig. At kiloene økte med 30 pluss var jo et kjent problem, men allikevel viste de meg en liten pille og spurte om jeg virkelig trodde at den lille pillen var skyld i at jeg ble feit?

At kroppen ble fanget av verdens beste «ufarlige» medisinering fikk jeg lite gehør for; for husk «du er heldig som bor i verdens beste land». Jeg ville ikke føle meg utakknemlig men jeg følte meg fanget og kjemisk lobotomert, men det var det frekkeste jeg kunne påstå. Altså følte jeg feil, var feil og ikke var jeg takknemlig nok. Jeg fikk bivirkninger av medisiner og medisiner for bivirkninger, jeg gikk rundt og eksisterte som statist i eget liv. De som skulle hjelpe meg til å ta en hovedrolle som jeg ble fratatt som barn opprettholdt min statistrolle og jeg forsto det ikke. Jeg ønsket meg fremdeles vekk fra verdens beste land.

LES OGSÅ: Jeg savner ordet rettferdighet

Vanlige folk ble redninga
Heldigvis skjedde det noe i min situasjon, jeg greide å komme meg videre ved hjelp av normale mennesker i psykiatrien, og med det mener jeg de som torde å gå imot den såkalte ekspertisen ved å bruke sin egen sunne fornuft. De møtte min historie og rommet den så mye at jeg fikk en forståelse av trygghet. Jeg kom meg ut av alle diagnoser og kan nå i ettertid se at mine reaksjoner ikke var syke, men helt normale ut i fra mine opplevelser. Jeg reagerte på en normal måte, men ekspertisen så ikke det. Dessverre er det mange ganger slik i verdens beste land, for kommunikasjon er ikke prioritert.

Jeg fikk opphold på et 10 ukers opplegg som nå ikke eksisterer mer for ekspertisen mente det ikke var bra for de som hadde opplevd traume. Uansett var jeg heldig å ha fått vært der. Jeg så ikke det med det samme jeg var utskrevet, men etterpå… Jeg ser at der greide de å møte min historie med ekte reaksjoner og sorg. Jeg merket på kroppen at det jeg hadde opplevd ikke skulle vært opplevd. De torde å kalle en spade for en spade, og det ble de selvfølgelig refset for.

Jeg ble etterhvert uføretrygdet, såkalt ung ufør, og det er jo en stor skam og sorg. Kroppen min ville ikke, den var i vranglås og hjelpen jeg mottok gjorde det ikke lettere å være til. Jeg møtte mange flotte kreative mennesker mens jeg var innlagt, men jeg opplevde også mange som valgte selvmedisinering når ingen annen utvei var å se.

NAV og kampen videre
Jeg var så heldig å begynte med en utdannelse som jeg selv hadde valgt, og der var mitt møte med NAV forvirrende og vanskelig. Jeg må jo begynne å skjønne at jeg ble fratatt min verdighet som barn og den må jeg betale for som voksen. Det er ikke min skyld men det er jeg som blir bærer av skammen, frykten, ansvaret, og konsekvensene av det verdens beste land ikke orker å se. Jeg må også vite at tvilen alltid kommer den tiltalte til gode og uansett må disse få oppbakking og hjelp til å komme seg videre. Jeg må ta til takke med at jeg er så utrolig heldig å bo i verdens beste land og det er jeg som er helt på jordet om jeg opplever det annerledes.

NAV kunne ikke ut i fra de regler som er støtte min studie på 5 år, da det er maks 3 år for omskolering. Omskolering fra hva? Jeg manglet jo det grunnleggende. Jeg måtte hente inn masse for å i det hele tatt våge å satse. Selvtilliten etter grunnskole og forsøk på videregående var på bunn, men jeg fikk høre at jeg presterte dårligere enn hva mine evner tilsa…….. Hvorfor? Jeg vet hvorfor, og jeg vet også at sårene måtte heles og jobbes med. Fasaden er ikke nok. Grunnmuren min hadde slått sprekker og avdekket store hull, og alle som har hus vet at det hjelper lite med fasadeflikking. Huset kan og vil rase på et eller annet tidspunkt. Jeg gikk på en privat skole og NAV mente selvfølgelig at denne utdannelsen ikke var noe for meg, de ville prøve ut min arbeidskapasitet og hva jeg kunne gjøre. Det hjalp lite hva jeg mente og hva fastlegen mente. Da jeg spurte hvor og på hvilken arbeidsplass de ville prøve ut min arbeidsevne ble det hintet noe til en bedrift, men de visste ikke mer enn det.

Fastlåst i systemet
Jeg fortsatte å prøve å få hjelp av NAV til å komme ut i arbeid, men reglene var ikke laget slik at jeg kunne dra nytte av de i denne situasjonen, og jeg fikk til og med råd om å fortsette som uføretrygdet. Jeg tok kontakt med alle partier på Stortinget, den sittende regjeringen og opposisjonen (2010/11). Opposisjonen svarte, Frp ga meg gode råd som jeg tok med til NAV og ble litt overasket da NAV fortalte at slik var det før, men reglene hadde blitt endret. Ja vel, tenkte jeg og opplevde meg ganske sliten og forvirret over hvor lite kommunikasjon og oversikt det var. Når et så stort system sliter med intern kunnskap og viten er det ikke rart at jeg som bruker av et system blir fortvilt. Det endte med at jeg ga opp muligheten for hjelp av det offentlige og tillitten ble ikke styrket av de fine ordene.

Jeg regnet ut at jeg kunne betjene et lån slik at jeg kunne greie utdannelsen og gikk til banken. Svaret jeg fikk: beklager, du tjener for lite for å få lån. Jammen jeg vet jo at jeg greier det! Jeg fortalte at jeg er gift men dette ville jeg greie alene, det var jo min skyld at vi hadde kommet i denne situasjonen. Det var jo jeg som har fått ødelagt mine muligheter som ung, det hjelper veldig lite at personer forteller meg at jeg ikke hadde ansvar for overgrep og traumer i barndommen som påvirket min kropp og oppvekst. Jeg har skjønt så mye at om jeg ikke har ansvaret som barn så er det en byrde jeg må ta med meg livet igjennom og som møter meg med jevne mellomrom.

Velutdannet gratisarbeider
Overgriperne må jo få en ny sjanse og retten til å komme ut i samfunnet igjen. Selvtilliten blir ikke bygget på slike møter og heldigvis er det ikke i slike møter jeg henter min styrke og verdi. Jeg var gift og dermed var jeg heldig, for når han ba om lån sammen med meg så fikk vi det på dagen. Ikke motsatt at jeg ba om lån sammen med han, min verdi er ikke lik hans i dette systemet. Slike ting har jeg vent meg til, dessverre.

Jeg venner meg aldri til at politikerne mobber meg og kaller meg for sofasliter, utgiftspost, lat, snylter og jeg opplever at de sier jeg er helt uten verdi! Jeg opplever at de sier jeg er verdens verste slam og en klamp for verdens beste land å bo i.

Jeg ble ferdig med utdannelsen og på tross av NAV sto jeg der med min første fullførte eksamen, og det gjorde godt.

Hvem vil ansette ei snart 50 år gammel dame som er ung ufør? Jeg har masse kompetanse og erfaring som jeg kan dele og har også gjort det, men selvfølgelig på frivillig basis uten lønn. Jeg får masse tilbakemeldinger på at kunnskapen jeg har er viktig å formidle og at systemet trenger det, men jeg må skjønne at jeg ikke kan få lønn, midler finnes ikke.

Hell i uhell
Jo, vi er heldige som bor i Norge og det er jeg selvfølgelig enig i. Jeg ser utover i verden og ser vi har blitt spart for masse, og det er jeg selvfølgelig takknemlig og glad for. Når jeg sammenligner med å bo andre steder i verden er jeg heldig. Nå har det seg slik at jeg bor i Norge og har liten mulighet til å reise jorden rundt på opplevelsesreiser. Det greier jeg ikke med min økonomi. Jeg er heldig som er gift med en mann som er yrkesaktiv og vi får igjennom hans jobb feriepenger så barna mine er heldige som har mulighet til å dra på ferie sammen med foreldrene sine. Ja vi – eller jeg – er heldig som er gift med en som er arbeidsfør. Jeg kan bare snakke ut i fra hvordan jeg opplever det ut i fra å bo i Norge og oppleve de forskjellene det er her i landet som jeg merker.

Er jeg heldig som ekskluderes fra det sosiale som finnes i det å være yrkesaktiv?
Er jeg heldig som ekskluderes fra det kulturelle som skjer på hjemplassen?
Er jeg heldig som må motta beskyldninger, trakassering av politikere som mener jeg er udugelig og snylter av samfunnet?
Er jeg heldig som ikke har mulighet til å forsvare min egen eksistens?
Er jeg heldig som bærer av voksnes grusomme handlinger som «normale» voksne ikke orker å se eller forholde seg til?

En ting er sikkert, jeg er heldig som er en overlever og ikke lar disse uforstandige bedrevitere og kapitalister få trampe meg lenger ned.

Den virkelige tragedien er ikke de onde menneskenes brutalitet men de gode menneskenes taushet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

5 kommentarer på Brutt ned av systemet, i verdens beste land å bo i

  1. Her var det taust…

    • AvatarJoakim Moellersen // 2015-03-27 kl 12:45 //

      Dessverre. Dette er en god og viktig sak og jeg antar at den er mer representativ for hva forskjellige mennesker i dette landet har opplevd enn vi liker å tro.

  2. AvatarHanssen Tore // 2015-03-31 kl 19:58 //

    Jeg ble utsatt for seksuelt overgrep, –
    og jeg spør meg hva er motivet for overgriperne. Er dette et
    resultat av at de har levd et liv under styringsretten i et land som
    er verdens beste land å bo i nå? Har de utviklet seg som maskin og
    det nærmeste de kommer noe som minner om menneskelige verdier er å
    utnytte små barn seksuelt?

  3. Det har nå blitt så trendy å hevde seg utsatt for overgrep …

    • AvatarTina Marie Rødde Paulsen // 2019-11-05 kl 13:36 //

      Kjære deg. Her tror jeg du må gå i deg selv. Hva er trendy med å bli utsatt for overgrep? Jeg vet at kommentaren din er for å få oppmerksomhet og det får du. Synes du bør tenke over og begrunne hvorfor du kommenterer slik du gjør. Jeg synes ikke det var trendy, jeg synes det var smertefullt.

Kommentarfeltet er lukket.