Debatten om ytringsfrihet har fått mye plass i norsk media i år, og godt er dét. De som har ropt høyest, møter seg selv i døra når de reagerer på et regjeringspartis angrep på ytringsfriheten med stillhet og skuldertrekk.
I mars gikk Sølvberget i Stavanger til et historisk skritt. Det var sannsynligvis første gang i Norge etter krigen at en nazist ble invitert til et biblioteket, i kraft av å være nazist, da en selverklært nasjonalsosialist skulle diskutere asylpolitikk i byens kulturelle storstue. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og flere trakk seg fra panelet etter press. Arrangementet ble likevel holdt.
LES OGSÅ: SV Rogaland, trekk dere fra debatten med nazister
Liberalister og ytre høyre hånd i hånd
I oktober åpnet Deichmanske hovedbibliotek dørene for kunstneren Lars Vilks’ forsvarstale av Dan Parks nazipropaganda. Vilks mener Parks plakater med holocaustbenektelse, Anders Behring Breivik-hyllester, lynsjing av navngitte svarte og helteframstilling av Hitler er artisteri på høyeste nivå. Under foredraget konkluderte han med at «det eneste som skjer av en overskridende natur i kunsten i dag er Park». En latterlig utalelse, men når man vet at Vilks har holdt foredrag for islamofobe Stop Islamization of Nations (SION) på en konferanse hvor han stilltiende satt i salen mens det ble fastlått at muslimer var rotter som måtte utryddes, skjønner man mer.
LES OGSÅ: Lars Vilks – en høyreekstremist som dekker seg bak kunsten
Det blir enda klarere når man tar i betraktning at han har gitt økonomisk hjelp i form av kunst for salg til det danske Trykkefrihetssælskabet. Dets leder, Lars Hedegaard, hevder at muslimer voldtar sine døtre, sammenligner politikere som tillater innvandring med nazikollaboratører under 2. verdenskrig og mener man bør hente inspirasjon fra motstandsbevegelsens metoder for deres behandling av disse. Kollaboratørene fikk ofte dødsstraff. Hedegaard er også en varm tilhenger av den bisarre og rasistiske konspirasjonsteorien Eurabia. Den hevder at det finnes en pakt mellom europeiske og arabiske politikere som tillater muslimsk masseinnvandring til Europa, med formålet en islamistisk maktovertakelse av kontinentet. Det er den samme galskapen som drev Anders Behring Breivik til sine terrorhandlinger. Disse teoriene blir også fremmet av flere personer tilknyttet SION og flere fra organisasjonen siteres heftig i terroristens manifest. Vilks på sin side mener at «SION er en forsvarer av de grunnleggende verdiene i den vestlige kulturen».
I tillegg til de lengst til høyre, hadde begge arrangementene støtte hos en liberalistisk fløy som vi kan kalle ytringsfrihetsfundamentalister (de seg kaller ofte det selv). De mente det var en god idé å gi en talerstol til en nazist og en nazistapologet, fordi det hegnet om ytringsfriheten. Vi som brukte vår ytrings- og forsamlingsfrihet til å protestere på utsiden var autoritære, må vite.
Fundamentalisme fører til vold
Å bruke fundamentalisme om ideen at å slippe til enhver ytring er godt for ytringsfriheten, er treffende. Fundamentalister forholder seg til én doktrine som de nekter å se relativt til andre. Å tro at mangfoldet i debatten vil bli større av at man løfter opp stemmer som hetser og trakasserer minoriteter og marginaliserte grupper, er ulogisk. Forskningen er også klar på at hatefulle, rasistiske og dehumaniserende ytringer i det offentlige rom fører til mer hat, rasisme og dehumanisering – og ofte vold. I fjor mottok Lene Auestad sin doktorgrad ved Universitetet i Oslo hvor hun viser nettopp denne sammenhengen. I høst kom Fritt Ord ut med en rapport som peker på hvordan hets tvinger kvinner, innvandrere og særlig innvandrerkvinner ut av den offentlige debatten. Harald Welzer påviser at de grunnleggende forutsetningene for folkemordet i Rwanda, såvel som holocaust, var ekskludering og umenneskeliggjøring i forkant.
LES OGSÅ: Rasister sprekker ikke i sola, de tar bare mer plass
Å tro at det gagner ytringsfriheten å legge opp til alle ytringer, er like dumt som å tro at aksept av all type bevegelse styrker bevegelsesfriheten. Å invitere til ukontrollert vifting med armer i en trang gang hvor folk passerer hverandre kan neppe sies å underbygge noe annet enn friheten til å gjøre livet surt for andre.
Hadde det begrenset seg til at ytringsfrihetsfundamentalistenes midler ikke førte til de uttalte målene, kunne man kanskje tilgitt dem for å være naive og tankeløse. Det viser seg imidlertid at ytringsfrihetsfundamentalismen er svært selektiv.
Angrep på ytringsfriheten
Forrige uke fløy Frp i flint da partiet ble nevnt i sammenheng med Nasjonal Samling i et SAS-magasin. Partiets leder, Per Sandberg, krevde bladet trukket tilbake. Oslo-topp og partinestor, Carl I Hagen, truet med økonomiske konsekvenser om ikke det han så på som en fornærmelse av regjeringspartiet ble borte. Bladet er nå fjernet. Ikke lenge etter ble det kjent at Mazyar Keshvari, også han fra Frp, hadde fortalt en programleder i NRK at han hatet henne og ønsket å skyte henne etter en TV-debatt. Mer åpenbare angrep på ytringsfriheten skal man lete lenge etter.
Unge Høyres leder, Kristian Tonning Riise var blant de som viste entusiasme for foredraget Vilks. Han har tidligere gjort seg bemerket ved – i ytringsfrihetens navn – å stille seg i bresjen for en frifinnelse av mannen bak twitterprofilen NegerJeger, som blant annet ønsket «å rive horetrynet» av Anne Holt og agiterte for «et holocaust mot muslimer og niggere». Riise tier nå.
Det er forståelig at høyresiden ønsker å legitimere høyreekstreme ytringer. Om yttergrensen for det akseptable trekkes lengre til høyre sammen med hele det politiske spekteret vil de selv framstå som mer moderate. Samtidig som rastiske ytre høyre med sin folkemordsretorikk inviteres inn i varmen, sykeliggjøres antirasismen som «venstreautoritær».
Voldshøyre inn i varmen
Da Sølvberget inviterte en representant for Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) til debatt var vi mange som prøvde å få bibliotekssjef Marit Egaas til å forstå alvoret. DNM er grunnlagt av en drapsdømt mann og er en avlegger etter den nazistiske terrororganisasjonen Hvitt Ariskt Motstånd som ble ledet av samme person. Den svenske moderorganisasjonen oppfordrer medlemmene til å gå med kniv og står bak aksjoner som storming av valglokaler, og angrep med flasker, stein og kinaputter på småbarnsfamilier og eldre i antirasistiske demonstrasjoner. Også i Norge har de stått bak trusler og voldelige aksjoner. Derfor var det ikke overraskende da PST nylig gikk til aksjon mot deres medlemmer i Stavanger og beslagla om lag tjue skytevåpen.
LES OGSÅ: Politisk terror i Norge etter 1945
Det rasistiske høyre har stått for nesten all politisk terror i Norge etter krigen. Ildspåsetting av innvandrerbutikker; bombetrusler mot barneskoler og 17. mai-tog; bomber mot Blitz-huset, en moske og et 1. mai-tog; Breiviks grusomheter; og det har fortsatt etter 22. juli. Likevel er det deres ideologiske fanebærere vi må gi et mikrofonstativ, som om kampen mot nazismen på 1930-tallet kunne blitt vunnet om tysk media i større grad hadde målbært Hitlers hat.
Faktum er at ytringsfrihetsfundamentalismen konsekvent sparker mot venstre, styrker rasismen og ignorerer angrep på ytringsfriheten fra høyre – spesielt når slike angrep kommer fra det holdet hvor det er mest alvorlig: politikere med makt.
Det spørs om det ikke midten som blir kneblet når frontene på begge sider skyter med skarpt. Det er mye man skulle ønske at man ikke hørte eller så. På den annen side om man verken hører eller ser betyr ikke det at det ikke eksisterer. Hvordan kan man komme i dialog eller korrigere om man ingen ting ytres. Det er lett å tro at alt er bra når man ikke har hørt noe. Hvor mange ganger uttaler vi at vi visste jo ikke, ingen har fortalt oss det?
Det hersker en viss historisk naivitet på fløyene. De utgår fra tanken om at alle bare de tar fornuften fatt må forstå at det som predikes er det mest logiske og fornuftige. Midt mellom fløyene er det en stor majoritet som ser litt mer pragmatisk på det, de lener seg mot fløyene på begge sider men holder seg godt unna grensene.
Kunst skal provosere sies det jo. Vi trenger disse vekkerne for ikke å dulle oss inn i en virkelighet svevende på rosa skyer.
Man bør vel også vokte seg for å vise til alt for mye forskning, i det minste for å ta den som en hel og full sannhet. Vi er komplekse som mennesker og det viser seg ofte at det man møter medmenneskeligheten på de forunderligste steder, på den annen side møter man ondskapen tilsvarende.
Skulle jeg selv pekt ut en fare for det samfunnet vi i dag mener er relativt bra ville jeg vel heller ha sett til den moderate høyresiden som en fare enn til det ytterste høyre. Tross alt er det den moderate høyresiden som har mulighet til å endre vårt samfunn til det ugjenkjennelige.
Midten definerer til enhver tid hva som slipper til så sjansen for at de skal bli kneblet er nok minimal. Kan selv aldri huske at midten har blitt kneblet. Det skjer i liten grad noen effektiv korrigering av meninger ytret offentlig. Rasisme motvirkes dårlig ved å bli motargumentert på Debatten. Man gir en mening verdi når den får tid og plass i et medie. Det er ingen verdi i rasisme. Det er har og avsky.
Nå er det du som viser den «historiske naiviteten» som du skriver om.
Jeg har ikke noe imot folk som ønsker å provosere, men rasistiske uttrykk tolererer jeg ikke uansett om det kalles kunst eller ikke.
Bør man vokte seg for forskning!? Deg om det.
Det er nemlig denne moderate høyresiden du skriver om som i hovedsak er skyldige i å legge til rette for rasismen. Noen på sentrum/venstre synder òg. Dette kommer oppå fagforeningsknusing privatisering osv.
Nå kan jeg ikke se at vi er uenige ut fra hva du skriver i de siste setningene i tilsvaret til meg. Det er jo omtrent det jeg også skriver.
Resten av det du skriver får stå som dine meninger, det er jo innenfor ytringsfriheten.
Da har jeg kanskje lest deg i verste mening. Det var ikke hensikten.
Og litt uenighet lever jeg godt med. «Der alle tenker likt tenker alle for lite», heter det i et ordtak jeg liker godt.
Skal jeg være litt krass Joakom M. så er det ikke noen unnskyldning at man ikke mente å lese noen i verste mening 🙂 Skal man debattere må man båndlegge sine første antagelser og heller lese flere ganger det man reagerer på. Er man fortsatt i villede er oppfølgingsspørsmål veien å gå. At vi ikke er enige i alt er jo regelen og ikke unntaket. Hadde vi vært enige i alt hadde vi vel ikke vært individer.
Det er forunderlig hvordan media beskytter nasjonalsosialister. TV2 intervjuet f.eks. Thorgrim Bredesen (Fyret.nu og Frieord.no), men sa ingenting om at mannen er aktiv i Den nordiske motstandsbevegelsen. Her holder Thorgrim Bredesen tale i Sverige: https://www.youtube.com/watch?v=rRLWR4Kbx-4
Her intervjues han av TV2: http://www.tv2.no/a/6125156
Virkeligheten overgår ofte fantasien. Derfor tror man ofte ikke på alle sidene ved en sak.
For eksempel mangler AUF og SV opprør mot det korrekte. – Mot at virkeligheten er som den ser ut og derfor kan bearbeides med såkalt korrekt ideologi.
Andre har også sine ting som for eksempel at de ikke ser sin egoisme pga fromhet angående (n)ytelse. – Alle er veldig langt ifra like heldige. Høyre/FrP kan nevnes her.
Ytringsfriheten gjelder alle.
Selv dem (les: venstresiden) som hater ytringsfrihet og bruker all sin på å finne frem «argumenter» for at politiske motstandere ikke skal ha samme rett til å ytre seg like fritt.
Man må undre seg over hvilken verden Joakim Møllersen lever i.
Med all respekt som er mulig å oppdrive.
s