Hva bør sosialister mene (og ikke mene) om arbeidsinnvandring

Foto: James R. Tourtellotte

Å hevde at retten til å bevege seg fritt over grensene for å søke arbeid er en borgerlig frihet, som sosialister må ta avstand fra, slik Pål Steigan og Ottar Brox hevder, er rett og slett reaksjonært.

Helge Ryggvik
About Helge Ryggvik (4 Articles)
Helge Ryggvik er historiker og forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur. Han har blant annet gitt ut bøkene: Jernbanen i Norge 1854-2004. Nye tider og gamle spor 1940-2004 samt Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi.
Arbeidere i alle land foren dere – det finnes ikke noe slagord som like klart sammenfatter selve grunnfundamentet for den sosialistiske ide. Siden slagordet første gang ble formulert av Marx og Engels i det Kommunistiske Manifest, har det vært en bærebjelke i oppbyggingen av den internasjonale arbeiderbevegelsen.i Bare ved å stå sammen kunne arbeidere stå opp i mot et kapitalistisk system, som i konkurransens navn alltid vil forsøke å sette enkeltpersoner og grupper opp mot hverandre.

Når slagordet inneholdt både arbeidere foren dere og arbeidere i alle land, var det en grunnleggende aksept av at systemet var internasjonalt. På grunn av konkurranse vil et press nedover på lønninger og rettigheter i ett land skape et tilsvarende press nedover i andre land. Den internasjonale dimensjonen i slagordet var spesielt radikal fordi den avviste nasjonalisme. Sosialister i den første generasjonen etter Marx, som levde i perioden frem mot første verdenskrig, erkjente dessuten hvordan den ultimate formen for konkurranse nasjonene imellom var krig. Dermed ble slagordet også en antikrigserklæring.

Alle mennesker er like mye verdt
Det å stå sammen var en solidaritetshandling basert på arbeidernes egeninteresse, ikke en veldedighetshandling. Men samtidig hadde likhetsidealet som lå til grunn for prinsippet om internasjonal solidaritet en universal menneskerettighetsdimensjon som ligner den man finner i flere av verdensreligionene. Utgangspunktet er at absolutt alle mennesker er like mye verdt. De fortjener derfor de samme sosiale og politiske rettigheter, uansett hvilket land eller hvor på jordkloden de måtte befinne seg. Elementer av et slikt likhetsprinsipp kunne man finne i konstitusjonen til flere kapitalistiske nasjoner.

Dette var imidlertid ikke universelt, men kun forbeholdt medlemmer av nasjonen. Denne universelle siden av den sosialistiske ide var helt avgjørende for at ulike former for sosialistiske tenkemåter dominerte sosiale bevegelser i Sør helt frem til 1970-tallet. Det bør være tilsvarende prinsipper som ligger til grunn når venstresiden den dag i dag slåss for å forsvare asylsøkere, mot utsendelse av asylbarn, mot alle former for rasisme – og for best mulige rettigheter til innvandrere.

LES OGSÅ: Hvem er egentlig de svakeste i vårt samfunn?

Pål Steigan og nasjonal sjåvinisme
I et slikt perspektiv var det skuffende da partiet Rødt i vår fremmet et forslag om strengere grensekontroll for å bekjempe kriminelle av utenlandsk opprinnelse som bidrar til å undergrave fundamentale rettigheter på norske arbeidsplasser. Nå bedyret Rødts ledelse i ettertid at forslaget ikke hadde rasistiske hensikter, og ikke var rettet mot innvandrere som sådan. Jeg lar det ligge her. I en serie artikler høsten 2014 står nemlig den tidligere AKP-lederen Pål Steigan for et langt mer fundamentalt angrep på grunnleggende sosialistiske prinsipper. Steigan repeterer delvis Ottar Brox, som med utgangspunkt i et la-oss-ha-den-norske-velferdsstaten-for-oss-selv-perspektiv har fremmet tilsvarende argumenter.ii Men til forskjell Brox, som til tross for sin bakgrunn i SF gjør lite for å fremstå som sosialistist, gjør Steigan det han kan for å pakke sine argumenter inn i et radikalt marxistisk ferniss.

Steigan definerer fri innvandring som både den norske og den europeiske arbeiderbevegelsens største fiende. ”Fri flyt av arbeidskraft er en av EUs fire friheter og har vært den helt grunnleggende årsaken til den massive ødeleggelsen av arbeiderbevegelsen vi har sett ikke minst gjennom det siste tiåret”. Steigans svar på utfordringen går fram av sitatet. Han ønsker restriksjoner på innvandring. Han knytter sitt argument til Marx ved å vise til begrepet om industriens reservearmé. Han fremstiller immigrasjon som en bevisst strategi iscenesatt av kapitalen for å øke denne reservearmeen, og dermed undergrave arbeiderklassen ved å skape et press nedover på lønninger og velferdsordninger. Han forsøker dessuten å gi sin argumentasjon en klassedimensjon, eller mer presist en norsk klassedimensjon, ved å stadig vise til at han ser utfordringene ut fra perspektivet til arbeiderne på gulvet, de som føler utfordringene med innvandringen på kroppen. Dette i motsetning til tilhengerne av fri innvandring som blir fremstilt som globale eliter som bevisst ønsker å undergrave arbeiderklassens makt.

Nøkkelen er fagbevegelsens organisering
Steigans argumentasjon kan avvises basert på historiske fakta. Med utgangspunkt i enkle solidaritetsbetraktninger, er det dessuten lett å vise at det dreier seg om en forenklet nasjonalistisk og sjåvinistisk argumentasjon. Det er den kapitalistiske økonomiske krisen som er den avgjørende årsaken til at fundamentale velferdsordninger er under press i Europa i dag, ikke innvandring. Det stemmer at denne krisen har skapt massearbeidsløshet, som avgjort skaper et press på lønninger. Men med massearbeidsløshet blant ungdommer i det sørlige Europa på 30 til 50 prosent og mer, blir spørsmålet om reservearmeens etniske opprinnelse uvesentlig. Det er klart at det kan oppstå situasjoner hvor man isolert sett kan hevde at økt innvandring fører til press mot lønningene. I 2013 ble det utgitt en forskningsrapport som konkluderte med innvandring hadde bidratt til press på lønninger i Norge spesielt i bestemte lavtlønnsyrker.iii Undersøkelsen konkluderte, overraskende for mange, med at presset kom i hovedsak fra svenske innvandrere, ikke innvandrere fra lavkostland.

Her er det verdt å understreke at Steigan ikke snakker  om et ”et press”, men om den grunnleggende årsaken til en massiv ødeleggelse av arbeiderbevegelsen. Det er noe annet. Men selv det en gruppe sosialøkonomer definerer som et press, forteller oss ingenting om økt innvandring er negativt eller positivt for arbeiderbevegelsen. Som internasjonalist må man ikke glemme at arbeidere som flytter til et sted, også flytter fra et sted. Hvis det er et problem at presset øker ett sted, må det nødvendigvis være en tilsvarende fordel at det avtar et annet. Arbeidere som har mulighetene flytter gjerne dit økonomien går best, hvor det er lettest å få jobb. Hvis man holder seg til rene objektive, økonomiske kriterier, så vil dette være de stedene fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser har de beste betingelsene for å oppnå forbedringer.

LES OGSÅ: Ulikhet dreper

Men det sentrale her, er verken at lønnsnivå eller velferdsordninger kan knyttes entydig til rene økonomiske markedskriterier. Når Norge og mange andre skandinaviske land etablerte velferdsstater og et egalitært samfunn med et relativt høyt gjennomsnittlig lønnsnivå, skyldtes det arbeiderbevegelsens faglige og politiske styrke, ikke at man hadde et statisk arbeidsmarked. Mange av de avgjørende kampene ble vunnet på 1930-tallet, på et tidspunkt hvor industriens reservearmé i form av arbeidsløshet var mange ganger så stor i dag. Nøkkelen har alltid vært, og er fortsatt, hvorvidt fagbevegelsen makter å organisere arbeiderne.

Dessuten, hvis reservearbeidsarmeen skal defineres som en fiende av den lokale arbeiderklassen, må jo lokale arbeidsløse defineres som det samme. Skal man sende arbeidsløse ut av landet? Det mener selvfølgelig ikke Steigan. Ta et mer relevant eksempel. På 1930-tallet var det krefter i arbeiderbevegelsen som argumenterte mot at kvinner skulle ut i arbeidsmarkedet fordi man mente at de presset lønningene ned. Jeg forutsetter at Steigan vil være uenig også i dette. Men den delen av den ”industrielle reservearmé” som har utenlandsk opprinnelse skal vi altså avgrense oss mot, ved å innskrenke deres frihet til å bevege seg over landegrensene.

Sosialister og reservearmeen
La oss gå nøyere inn på hvorfor logikken både Brox og Steigan bygger på, representerer et fundamentalt brudd både med den sosialistiske tradisjonen og marxismen. Det vil si, som vi skal se, har sosialister måttet ta et oppgjør med tilsvarende argumenter og holdninger før. Arbeiderklassen har aldri vært noen enhetlig, gitt størrelse, med en bestemt kultur. Gang på gang opp igjennom historien har det vært en kamp i seg selv å få grupper knyttet til nye teknologier eller i spesielt strategiske deler av økonomien til å definere seg selv som arbeidere. Når Karl Marx så på arbeiderklassen som så viktig, var det fordi klassen sto i en posisjon i økonomien som gjorde det mulig å bygge opp en solidarisk, kollektiv motmakt mot kapitalismen. Men dette var bare mulig hvis arbeiderne maktet å stå sammen. En slik solidaritet kom sjelden av seg selv. Den måtte bygges.

Det var alltid en fare for at man på en arbeidsplass endte med en alles kamp mot alle, hvor man enten knivet med sidemannen, eller i verste fall sparket nedover mot de svakeste. I mange situasjoner ble det etablert lokale kollektiver som kunne passe på hverandre. Det var et avgjørende skritt i enhver organisering. Men i stedet for å konfrontere de som hadde den virkelige makten, kunne også slike lokale fellesskap opptre usolidarisk ved å sparke til siden mot konkurrerende grupper av arbeidere, eller rette skytset nedover mot ”den industrielle reservearmeen”. Slagordet ”Arbeidere i alle land, foren dere” hadde så sterk appell, nettopp fordi det hadde en så stor moralsk kraft i kampens hete. Det handlet om hvordan man i det daglige, så vel som i opphetede kampsituasjoner, skulle fremme strategier og krav for egne og fellesskapets interesser på en og samme tid. Slagordet var, og bør fortsatt være, arbeiderbevegelsens første bud.

Sosialister har alltid måttet slåss en intern idékamp mot alle tendenser internt i arbeiderklassen, hvor man i stedet for å kjempe mot systemet og kapitalmakten, i stedet rettet skytset mot andre grupper – som kvinner, homofile og innvandrere. Over antydet jeg at hvis logikken var at man skulle regulere vekk konkurransen fra utenlandske arbeidere gjennom strengest mulig innvandringskontroll, så måtte man også kunne gjøre det overfor arbeidsløse lokalt. Det er ikke bare et retorisk spørsmål.

LES OGSÅ: Ulikhetens samfunn

Den brune bysjåvinismen
Da jeg for en del år siden skrev historien til Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeidernes Forening oppdaget jeg at mange lokale fagforeninger i bygningsindustrien i Oslo hadde innført restriksjoner som hindret arbeidere utenfor byen fra å melde seg inn. Siden det på dette tidspunktet var vanskelig å få arbeid uten medlemskap gjorde denne regelen det i praksis umulig for arbeidere fra landsbygda å få arbeid i Oslo. Dette gjaldt særlig foreninger hvor man trengte fagbrev. Nå var det ikke noe galt i seg selv at man måtte ha medlemskap i fagforening for å sikre seg jobb. Det var et uttrykk for at fagforeningene sto sterkt. Med gode tariffer kunne man holde lønningene oppe, selv i en tid preget av arbeidsløshet. Problemet var at her ble arbeidere med samme kvalifikasjoner, men med et annet hjemsted, holdt ute.

Brune krefter både i og utenfor Bondepartiet utnyttet dette for å vinne oppslutning på landsbygda blant arbeidsløse og sesongarbeidere med svak tilknytning til arbeiderbevegelsen. Men med ståsted i et overordnet solidarisk klasseperspektiv tok sosialister tak i denne formen for bysjåvinisme: En artikkel i Bygningsarbeideren påpekte det komiske skjær ” når man opplever at en mann står opp på et fagforeningsmøte, og med utpreget bygdedialekt klandrer at foreningen tar inn medlemmer som kommer fra landsbygda og som fortrenger Oslo-arbeidere. Ikke er det bedre når en mann på klingende svensk fordømmer de svensker som kommer hit til landet och tar arbete från landets egne poikar”iv

Den tydeligste parallellen til Steigans argumentasjon finner man imidlertid knyttet til kapitalismens forrige store internasjonaliseringsbølge, perioden opp i mot første verdenskrig. Her ble standpunkter som var nærmest identisk med Steigans fremmet av en dominerende fraksjon i det amerikanske sosialistpartiet. De ble til de grader avvist etter en omfattende diskusjon på den sosialistiske internasjonalens store kongress i Stuttgart i 1907. Det er lærerikt å se på argumentasjonen som ble ført. I ettertid er det bemerkelsesverdig å observere hvor sterkt nettopp det overordnede slagordet ”Arbeidere i alle land – foren dere” var et avgjørende referansepunkt for alle i debatten.

Innvandring som løsning og utfordring
Til tross for tiltagende spenninger nasjonene i mellom i tiden før første verdenskrig var det få begrensninger på retten til utvandring og innvandring. I Europa kunne man reise gjennom de fleste land uten pass. Slik sett var altså betingelsene ikke ulik arbeidsmarkedet under EØS-avtalen i dag. Med utbyggingen av jernbanen, ble det langt lettere for arbeidskraften å flytte fra et sted til et annet. Hvis man befant seg sentralt i Europa tidlig på 1900-tallet, kunne man nå de fleste kontinentets hovedsteder på under 24 timer. Samtidig hadde motorisert sjøtransport bidratt til å knytte kontinentene sammen. Det er ikke uten grunn at man har karakterisert nettopp denne perioden som den globale kapitalismens egentlige gjennombrudd. Investeringer på tvers av grensene fra store multinasjonale selskaper og tilsvarende store banker, nådde uante høyder.

LES OGSÅ: Slik ser en visjon om en annen verden ut

Den nye åpenheten førte likevel ikke til massive innvandringsbølger mellom de europeiske landene. Den folkeforflyttingen som foregikk hadde utvilsomt sammenheng med økonomiske konjunkturer. Man så dessuten de første tegn på folkeforflytting basert på nasjonal undertrykkelse. Innenfor grensene til det russiske imperiet ble det jevnlig utført pogromer mot den jødiske befolkningen. Akkurat som på 1800-tallet, var det en massiv utvandring til det amerikanske kontinentet. De fleste reiste til USA. Man hadde imidlertid en nesten like stor folkeforflytting til Brasil, Argentina og flere andre land i Latin-Amerika, hovedsakelig fra sørlige europeiske land. Det nye for USA, var at stadig flere reiste dit for å sikre seg arbeid i en sterkt voksende, moderne industri – ikke som på 1800-tallet, for å sikre seg jord.

Norge var på alle måter med på å bekrefte det store bildet. En spekulativ byggeboom i Kristiania på 1890-tallet, førte til en kraftig vekst i befolkningen på mer enn 50 prosent på ti år (fra 151.000 til 228.000). En betydelig andel av innflytterne til byen var svensker (åtte prosent av Kristianias innbyggere i 1898 var født i utlandet). Da byggeboomen i Kristiania kollapset etter et krakk i 1898, gikk byen inn i en lang kriseperiode. I årene som fulgte var amerikabåtene fulle av tidligere bygningsarbeidere. Disse reiste til byene i USA, ikke minst til New York, hvor byggevirksomheten var hektisk. Muligheten til å kunne reise dit tidene var bedre var en fordel både for svenskene som først kom til Norge, og for svensker og nordmenn som i noen tilfeller kan ha reist sammen til USA. Krisen skapte naturligvis svært vanskelige vilkår for spesielt bygningsarbeiderforeningene som hadde vært i en oppbyggingsfase under boomen. Det at så mange kunne reise ut bidro til å redusere presset på de som ble igjen (mellom 1900 og 1905 var det 23.535 flere som flyttet ut av Kristiania enn inn i byen).

De amerikanske sosialistene og Martin Tranmæl
Siden USA var det landet som mottok flest innvandrere var det kanskje ikke så overraskende at det var det amerikanske sosialistpartiet som fremmet en diskusjon om immigrasjon gjennom et forslag til resolusjon i forkant av den andre internasjonalen sin kongress i Stuttgart i 1907. Man kan likevel spørre hvordan sosialister i en nasjon som var bygd på immigrasjon, kunne stille seg i spissen for krav om strenge immigrasjonsrestriksjoner.

Før man går inn på diskusjonen er det nødvendig å ha litt kjennskap til det amerikanske sosialistpartiets bakgrunn. Lederskapet i partiet som utgjorde den amerikanske seksjonen av den andre internasjonalen var blant de mest konservative i den sosialistiske bevegelsen. Partiet var tett knyttet til fagorganisasjonen A.F.L, som var en moderat, byråkratisk organisasjon, dominert av såkalte crafts unions, håndverksfagforeninger. Dette var fagforeninger som la vekt på fagbeskyttelse, framfor mer generell klasseagitasjon. Man fant tilsvarende konservative elementer i fagbevegelsen i de fleste land, også Norge. Det var slike konservative holdninger norske Martin Tranmæl forsøkte å ta et oppgjør med da han var med på å danne Fagopposisjonen av 1911.

Inspirasjonen til dette oppgjøret fikk Tranmæl nettopp i møte med den amerikanske fagbevegelsen. Tranmæl hadde under opphold i USA hatt kontakt med miljøene som opprettet den radikale fagforeningen Industrial Workers of the World. IWW var en syndikalistisk inspirert fagforening, som i 1905 ble opprettet i Chicago i opposisjon til de konservative elementene i den amerikanske fagbevegelsen. Det var ingen tilfeldighet at IWWs navn var tett knyttet opp til slagordet, Arbeidere i alle land foren dere. IWWs kjerneideologi gikk ut på at arbeiderklassen internasjonalt var én. Den eneste måten man kunne stå opp i mot internasjonal kapital var iherdige forsøk på å organisere absolutt alle grupper av arbeiderklassen, på tvers av fag, etnisitet og nasjonal bakgrunn. IWW ledet mange fantastiske mobiliseringer i den amerikanske fagbevegelsen. Det faktum at foreningen etter hvert mistet betydning går utenom diskusjonen her. Men medlemmer og sympatisører av IWW skulle senere være medvirkende til at de konservative mistet grepet om sosialistpartiet.

Det er vanskelig å finne noe bedre eksempel enn Tranmæls kontakt med den amerikanske fagbevegelsen for å illustrere hvor galt det blir å betrakte frihet til å flytte over grensene som en ren markedstransaksjon – som per definisjon undergraver lokale arbeideres forhandlingsstyrke. Når Tranmæl etablerte kontakt med IWW, var det fordi han var en av de mange norske arbeiderne som reiste til USA tidlig på 1900-tallet. Tranmæl var ikke bygningsarbeider, som de mange som reiste fra Kristiania, men jobbet på anlegg og i skogen. Tranmæl brukte altså friheten til å reise til USA for å skaffe seg arbeid da forholdene i Norge var vanskelige. Han kom så tilbake når forholdene var bedre. Men han kom altså sterkt inspirert av de erfaringene og ideene han hadde møtt i den radikale delen av den amerikanske arbeiderbevegelsen. Den norske fagbevegelsen slo gjennom i årene opp mot første verdenskrig, og den interne fagopposisjonen spilte en helt avgjørende rolle.

Den radikale delen av arbeiderbevegelsen ble dessuten indirekte styrket av en ny innvandringsbølge. I 1909 led svenske arbeidere nederlag i en storstreik. Mange radikale arbeidere som var svartelistet blant svenske arbeidsgivere flyttet til Norge. Arbeiderbevegelsens historikere har lagt stor vekt på hvordan disse arbeiderne (rallarne) var med på å radikalisere den norske arbeiderbevegelsen. Streikebølgen i tiden som fulgte var med på å heve lønnsnivået i Norge. Dette skjedde altså i en tid hvor man kunne flytte like fritt som under Schengenavtalen. Dette viser hvor ahistorisk det er å påstå at svensk innvandring i seg selv er med på å presse norske lønninger i 2014.

Det store feilskjæret
Så tilbake til USA og diskusjonene i det amerikanske sosialistpartiet. Når diskusjonene ble svært harde, skyldes det at ledelsen i partiet, akkurat som Pål Steigan i dag, definerte immigrasjon som den største utfordringen de sto overfor. De argumenterte derfor for at man måtte ha aggressive tiltak for å begrense den. I resolusjonsforslaget til Stuttgartmøtet ble alle sosialister oppfordret:

..to combat with all means at their command the willful importation of cheap foreign labor calculated to destroy labor organizations, to lower the standard of living of the working class, and to retard the ultimate realization of Socialism” v

Som det går frem av uttalelsen, er begrunnelsen for å begrense innvandringen nesten identisk med Pål Steigans argumentasjon i dag. Den økte innvandringen ble fremstilt som en bevisst konspirasjon fra arbeidsgiverne for å undergrave fagbevegelsen. Av samme grunn skulle altså innvandringen begrenses. Morris Hillquit, en av de sentrale lederne i den amerikanske delegasjonen, begrunnet forslaget i en artikkel i det amerikanske International Socialist Review rett før møtet i Stuttgart.vi Der brukte han begrepet ”artificially stimulate immigration” for å vise at hensikten (til borgerskapet) var å undergrave arbeiderbevegelsen. Men han avslørte samtidig at det lå underliggende rasistiske motiver bak forslaget hans. Han pekte nemlig på at immigrasjon var spesielt problematisk når det gjaldt arbeidere fra industrielt tilbakeliggende land ”who are incapable of assimilation with the workingmen of the country of their adoption.vii Her bruker Hillquit samme argumentasjon som Elin Ørjasæter, som Steigan linker opp i sin bloggartikkel om innvandring. Ørjasæter legger stor vekt på de kulturelle problemene med assimileringen av innvandrergrupper fra mindre utviklede deler av verden.

Den underliggende rasismen i det amerikanske forslaget var godt kjent blant flere av delegatene allerede før Stuttgartkongressen. I årene forut for kongressen hadde det nemlig vært så mange angrep på kinesiske og japanske arbeidere i sosialistiske aviser på den amerikanske vestkysten, at det japanske sosialistpartiet sendte et brev til de amerikanske lederne hvor de ba ledelsen i det amerikanske partiet om å være ”tro overfor Marx formaning – ”Arbeidere i alle land – foren dere”.

Den fantastiske Stuttgartkongressen i 1907
Den Sosialistiske Internasjonalens kongress i Stuttgart i august 1907 var på mange måter en fantastisk begivenhet i den sosialistiske bevegelsens historie.I alt 886 delegater deltok. Disse representerte alle de fem verdensdelene. Representantene fra landene med den største befolkningen og de største sosialdemokratiske partiene spilte naturlig nok en sentral rolle. Men en rekke mindre land var også representert, blant annet Det Norske Arbeiderpartiet, som deltok med 8 delegater. Blant dem var tidligere leder og daværende redaktør av Social-Demokraten, Carl Jeppesen. Representasjonen utenfor de europeiske land var riktignok begrenset. Det var kun én representant fra Japan og en liten delegasjon fra Latin-Amerika. Men det faktum at en slik kongress kunne avholdes, var uttrykk for at utbygging av jernbane og maskinell skipsfart gjorde det mulig å knytte langt tettere forbindelser på tvers av kontinentene. Kongressen var også, som Lenin uttrykte det, et tegn på at sosialister var i ferd med å bli bundet sammen til en enkeltstående internasjonal kraft:

Besides providing an impressive demonstration of international unity in the proletarian struggle, the Congress played an outstanding part in defining the tactics of the socialist parties. It adopted general resolutions on a number of questions, the decision of which had hitherto been left solely to the discretion of the individual socialist parties. And the fact that more and more problems require uniform, principled decisions in different countries is striking proof that socialism is being welded into a single international force.”

Kongressens hovedpunkter kunne vært de samme på en hvilken som helst internasjonal sosialistkongress den dag i dag. 1. Kampen mot krig. 2. Spørsmålet om kampen i koloniene. 3. Kvinnekamp. 4. Immigrasjonsspørsmålet. 5. Forholdet mellom partier og fagbevegelsen. Av disse spørsmålene var naturlig nok muligheten for en verdensomspennende krig det mest brennende spørsmålet. Men debattene viste at samtlige spørsmål hang sammen. Det var ingen tvil om hvor sympatien i salen lå når Kato Tokijiro, på vegne av det japanske partiet kritiserte det amerikanske forslaget i plenum under kongressen i Stuttgart. Tokijiro fikk stormende jubel da han i avslutningen av sitt innlegg slo fast at ”Sosialismen for vår alles Karl Marx er ikke for noen få utvalgte nasjoner, men for alle”.

Luxembourg, Zetkin, Kautsky og Lenin i aksjon
Selv om resolusjonen som endelig ble vedtatt på kongressen var tro mot marxismens internasjonalistiske prinsipper, begrenset den seg på ingen måte til lettvinte fraser. Som alle andre resolusjoner på kongressen, var den gjenstand for et nitidig komitéarbeid, hvor flere av datidens og ettertidens mest kjente marxister var involverte – som Rosa Luxembourg, Klara Zetkin, Karl Kautsky og V.I. Lenin, for å nevne noen. Resolusjonen fordømte alle tiltak som var utformet for å begrense immigrasjon på rasistisk og nasjonalistisk grunnlag som reaksjonært, og dermed som forslag som ikke tjente arbeiderklassen. Dermed ble den amerikanske resolusjonen fullstendig avvist.

Den vedtatte resolusjonen anerkjente at masseimmigrasjon kunne utgjøre en utfordring for arbeidere som hadde lykkes i å heve deres levestandard. Men den eneste måten å overkomme disse utfordringene på var organisere immigranter. Man skulle arbeide for at de ble sikret de nødvendige formelle papirer som ga dem like politiske og økonomiske rettigheter som lokale arbeidere. Slike aktiviteter, kombinert med innføring av minimumslønn, maksimum arbeidstid og regulering av spesielt utsatte industrier ville eliminere de fleste utfordringene.

Til tross for avvisningen av immigrasjonskontroll, hadde Stuttgart-resolusjonen en liten setning som markerte seg imot eksport og import av kontraktsarbeid. Dette var trolig med på at flere enn de mest prinsippfaste internasjonalistene i den amerikanske resolusjonen støttet resolusjonen. En del av kineserne som kom til den amerikanske vestkysten, var bundet av kontrakter som minnet mest om slavearbeid. Det å gå imot slike kontrakter var imidlertid noe helt annet enn å legge restriksjoner på de samme kinesiske arbeidernes muligheter for å reise og flytte til USA. Kontrakter av den typen der her var snakk om innskrenket arbeidskraftens rettigheter. Av samme grunn var det all mulig grunn til å støtte det norske politiets og Arbeidstilsynets aksjon mot Lime-kjeden i Norge. Det dreide seg som kontrakter som minner foruroligende mye om situasjonen for mange asiatiske arbeidere i USA rundt forrige århundreskifte. Det var en aksjon basert på den type regulering som Stuttgart-resolusjonen anbefalte.

Avviste snever sjåvinisme
Utbruddet av første verdenskrig og støtten til krigen fra mange sosialistiske organisasjoner, viser at det radikale innholdet i resolusjonene som ble vedtatt i Stuttgart ikke alltid var like rotfestet i de mange organisasjonene som var representert. Lederne som forhandlet frem teksten i resolusjonene, levde imidlertid på ingen måte løsrevet fra den virkelige kampen ute på arbeidsplassene. De sto alle midt oppe i en dynamisk utvikling av et internasjonalt kapitalistisk system. De var klar over at hvis arbeiderklassen skulle styrke sin posisjon vis a vis kapitalen, så måtte de bygge sterke arbeiderkollektiver som en motkraft, i alle land samtidig. Det fantes ingen snarvei til en slik suksess, som å etablere skillelinjer mellom arbeidere basert på etnisk bakgrunn, språk og økonomisk utviklingsnivå. I en slik situasjon var ikke dette bare et brudd på idealene, det var kontraproduktivt, noe Lenin hadde klart for seg da han oppsummerte resolusjonen på følgende måte:

.. in the Commission there was an attempt to defend narrow, craft interests, to ban the immigration of workers from backward countries (coolies—from China, etc.). This is the same spirit of aristocratism that one finds among workers in some of the “civilised” countries, who derive certain advantages from their privileged position, and are, therefore, inclined to forget the need for international class solidarity. But no one at the Congress defended this craft and petty-bourgeois narrow-mindedness..”viii

En frihet vi må forsvare
Svaret Stuttgartkongressen ga til sosialister verden over, er akkurat like relevant når det gjelder utfordringene knyttet til innvandring i dag. Vi må alltid slåss for utvidete rettigheter for arbeiderklassen, på et globalt nivå. Å hevde at retten til å bevege seg fritt over grensene for å søke arbeid er en borgerlig frihet, som vi dermed må ta avstand fra, er, ja jeg kan ikke annet enn å bruke det mest presise ordet; reaksjonært. Friheten til å selge sin arbeidskraft gjaldt i første omgang i praksis kun innenfor rammen av nasjoner. I den grad arbeidere får muligheten å flytte på tvers av grenser er det en frihet vi må forsvare. Hadde det enda bare vært slik at den internasjonale arbeiderklassen faktisk hadde hatt en slik frihet.

Det er ikke vanskelig å finne rapporter hvor økonomer i internasjonale kapitalistiske institusjoner argumenterer for at en verdensøkonomi hvor arbeidskraften kunne flytte langt mer fritt, hadde bidratt til å skape en mer dynamisk kapitalisme. Når arbeiderklassen overhodet ikke har en slik frihet i dag, er det fordi kapitalismen alltid fostrer klassemotsetninger. Der hvor det er klassemotsetninger, vil kapitalister alltid benytte seg av muligheten til å kunne sette grupper opp imot hverandre. Tidlig på 2000-tallet, i tilknytning til anti-globaliseringsbevegelsen, fantes det en tendens hvor man så for seg kapitalismen organisert som et slags globalt imperium (Empire), hvor nasjonalstatene spilte en stadig mindre rolle.ix Selv om kapitalismen gjennomgår kontinuerlige skifter, demonstrerte ikke minst finanskrisen at det fremdeles er stater og nasjoner som er de dominerende politiske enhetene i verden.

Nasjonalisme har avgjort ikke blitt et mindre viktig som ideologi i den globale kapitalismen. En av årsakene til at kapitalistiske stater ønsker å regulere immigrasjon ved ulike kontrolltiltak er at man ønsker å holde kostnadene ved det å opprettholde velferdsstater nede. Man lager huller i reglene, slik at spesielt strategisk viktig arbeidskraft forholdsvis lett får tilgang, mens andre grupper blir holdt tilbake. Problemet med Schengen-avtalen er ikke arbeidskraftens rett til å flytte på tvers av grensene internt i Europa uten å bli stoppet i passkontroll, men festning Europa, muren som er bygget mellom Europa og fattigere land i sør. Siden det er borgerskapet som kontrollerer statsapparatet vil slike immigrasjonskontroller aldri tjene arbeiderklassens interesser. Man vil alltid finne elementer av rasisme i dem.

Et apropos til slutt:
Til dem som måtte se for seg at ledelsen i det amerikanske sosialistpartiet likevel hadde noe for seg, at det var de som representerte realismen stilt opp mot uoppnåelige prinsipper: Diskusjonene i USA i etterkant av Stuttgartresolusjonen, demonstrerer tydelig hvilken vei man beveger seg inn på når man forlater det grunnleggende sosialistiske – og humanistiske prinsipp – om at alle er like mye verdt. Victor Berger, en av delegatene på kongressen, skrev noen måneder etterpå at hvis ikke man innførte immigrasjonskontroll, ville USA oversvømmes av fem millioner ”yellow men” hvert år. Begrunnelsen ble imidlertid pakket inn i klasseretorikk, ikke ulik Steigans argumentasjon. Argumenter om at ”This country is absolutely sure to become a black and yellow country within a few generations”, ble fulgt opp av argumenter om at ”To deny the American working class to protect its standard of living from competition of imported foreign laborers was to set a bourgeois Utopian ideal above the class struggle”.

Det er lett i ettertid å ta avstand fra holdningene som gjorde seg gjeldende på høyresiden i det amerikanske sosialistpartiet i tiden før første verdenskrig. Det dreide seg imidlertid om idestrømninger som var svært utbredt i den borgerlige offentligheten. Det dreide seg om den samme type raseteori som ble fanget opp og systematisert i nazismen. Blant de som gjorde seg til talsmenn for rasismen finner man mange med byråkratiske posisjoner i konservative fagarbeiderforbund. For disse kunne det å skylde på innvandrere være en avledning fra deres egne manglende vilje til nødvendige, men ubehagelige konfrontasjoner med arbeidsgiverne. Mange av de aktuelle fagforeningene hadde statutter eller intrikate avtaler med arbeidsgiverne, som hindret svarte arbeidere å bli medlemmer.x Men mange medlemmer hadde avgjort også erfart at det var vanskelig å organisere svarte og asiatiske arbeidere. Under slike forhold var det til gjengjeld imponerende og oppløftende at det over tid var antirasistene som vant frem. Det hadde selvfølgelig ikke vært mulig, hvis det ikke hadde vært for deltagelse fra de undertrykte gruppene selv.

Allerede under diskusjonene som fulgte i etterkant av Stuttgart-kongressen, ble rasister og tilhengere av immigrasjonskontroll møtt med sterke motargumenter. I diskusjonene ble det gang på gang henvist til Marx og slagordet Arbeidere i alle land, foren dere. Robert Spargo, som la frem en resolusjon fra internasjonalistene i partiet, tok tak i argumentet om at en stor andel asiatiske arbeidere truet lønnsvilkårene til fagorganiserte og forklarte hvorfor dette ikke stemte i praksis. Han viste til lønningene ved stillehavskysten var høyere enn lønningene i øst. Hvis majoriteten først skulle bry seg om konkurranse som følge av innvandring, burde de ha konsentrert seg om å ekskludere de gruppene som virkelig ”konkurrerte” med amerikanske arbeidere i gruveindustrien, i sigarindustrien og tekstilindustrien – italienerne, sicilianerne, russerne og jødene. Spargo var helt uenig i premisset og mente det var “nonsense”. “All immigrants were first compelled to work for low wages. Revolutionary ardor was not limited to those whose forefather landed at Plymouth Rock. Spargo viste til at ”Big Bill” Haywood i IWW hadde vært opptatt av at japanere kunne være gode fagforeningsaktivister. “Let’s put class consciousness above race consciousness…If the Jap will carry the highest standard of civilization, if he will carry the Socialist banner where the white man fails, all hail the Jap; let him carry it for me:”xi

Det amerikanske sosialistpartiet var i utgangspunktet sammensatt av til dels svært forskjellige tendenser. Eugene Debs, som var partiets presidentkandidat i valgene mellom 1904 og 1920, var ikke til stede på kongressen hvor immigrasjon ble diskutert mest intenst. Debs må regnes som en av den sosialistiske bevegelsens mest prinsippfaste antirasister. I sin kommentar til debatten i partiet skrev han:

 ”If Socialism, international, revolutionary Socialism, does not stand staunchly, unflinchingly and uncompromisingly for the working class and for the exploited and oppressed masses of all lands, then it stands for none and its claim is a false pretense and its profession a delusion and a snare.”xii

Når antirasisme og internasjonalisme, i tråd med marximen og en internasjonalistisk sosialistisk tradisjon, til slutt ble den dominerende strømningen på den mest radikale venstresiden skyldtes det ikke minst innsatsen til den legendariske Bill Haywood – og IWW viste i praksis at det var mulig å organisere arbeidere på tvers av nasjonal bakgrunn og hudfarge. Da IWW visnet hen utover 1920-tallet ble ble de samme ideene fanget opp av det amerikanske kommunistpartiet og andre radikale sosialistisk orienterte organisasjoner. Da fagbevegelsen fikk sitt definitive gjennombrudd med streikebevegelsen og etableringen av fagforeningen CIO, spilte ikke minst svarte arbeidere en viktig rolle. Det amerikanske kommunistpartiet kan kritiseres for mye. Men det bar med seg en grunnleggende solidarisk kamptradisjon, som mot mye motstand var blitt etablert i den amerikanske arbeiderklassen, noe vi kjenner fra kulturen med størrelser som Joe Hill, Woody Guthrie og nylig avdøde Bob Seger.

 

Jo Hills sang, There is Power in a Union, fra 1913, opppsummerer det meste:

Would you have freedom from Wage slevery,

Then join in the grand Industrial band;

Would you from mis’ry and hunger be free,

Then come, do your share, like a man.

(kor)

There is pow’r there is pow’r in a band of workingmen,

When they stand hand in hand,

That’s a pow’r, that’s a pow’r

That must rule in every land—

 

One Industrial Union Grand.

Would you have mansions of gold in the sky,

and live in a shack, way in the back?

Would you have wings up in heaven to fly,

 

And starve here with rags on your back?

If you’ve had ’nuff of the “blood of the lamb”

Then join in the grand industrial band;

If, for a change, you would have eggs and ham,

 

Then come, do your share, like a man.

If you like sluggers to beat off your head,

Then don’t organize, all unions despise.

If you want nothing before you are dead,

 

Shake hands with your boss and look Wise.

Come, all ye workers, from every land,

Come, join in the grand industrial band;

Then we our share of this earth shall demand.

Come on! Do your share, like a man.

———————————————————

i Karl Marx og Fredrich Engels, Det kommunistiske manifest. Utgitt første gang på tysk i 1848. Finnes i mange utgaver på norsk. Også tilgjengelig i flere språk på nettet.

ii Ottar Brox , Arbeidskraftimport: Velferdsstatens redning eller undergang, Pax 2006.

iii Bernt Bratsberg og Oddbjørn Raaum: ”Migrasjonsstrømmenes påvirkning på lønns- og arbeidsvilkår,” Samfunnsøkonomen 3/2013.

iv Helge Ryggvik, Oslo Stein,- Jord- og Sementarbeideres Forening, Gjennom 100 år. 1895 – 1995), Oslo 1995.

v Ira Kipnis, The American Socialist Movement 1897-1912, 2005, side 277.

vi Ibid.

vii Ibid.

viii V.I. Lenin, The International Socialist Congress in Stuttgart, Proletary, No. 17, October 20, 1907.

ix M. Hart & A. Negri, Empire, Cambridge MA: Harvard University Press (2001).

x Robert H. Zieger, For jobs and freedom; Race and labor in America since 1865. The university press of Kentucky 2007, side 63.

xi Kipkins side 284.

xii Kipkins side 287.

 

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

27 Comments on Hva bør sosialister mene (og ikke mene) om arbeidsinnvandring

  1. Johannes Wilm // at // Reply

    Veldig bra skrevet og veldig informativt! Hva angår arbeidsmigrasjonens effekt overfor lønnsnivåer, osv. så er det jo nok sant at det er mer utfordrende for fagbevegelsen å skulle forholde seg til stadig nye grupper med ulike språk og mer eller mindre tradisjoner for faglig organisering. At Schengen-pakken ble skrevet i samarbeid med sterke kapitalkrefter som så for seg et hav med anti-kommunistiske og ikke-norsk-talende arbeidere fra Østeuropa komme virker ikke helt umulig. I tillegg betyr den nåværende situasjon at det er rimelig vanskelig å finne ut av hvordan arbeidslivet er organisert når man drar til et annet europeisk land, iom at hvert land har sitt eget personnummer-system og et helt eget oppsett for å betale skatt. Hvis man har arbeidet i 5 måneder i Norge, 3 måneder i Sverige og 4 måneder i Polen i løpet av et år, er det rimelig vanskelig å forstå hvordan man skal betale skatt, og helt umulig å finne ut av om og hvor man kan eller burde organisere seg faglig. Og veldig få vil finne ut av hva slags rettigheter de har i de ulike land.

    MEN: Konsekvensen burde jo ikke være å prøve å skrue tiden tilbake til nasjonalstatens tidsalder. En sosialisme, om vi noensinne får oppleve den, må være internasjonal for at den skal kunne fungere i det hele tatt. Og dessuten er det en frihet til den enkelte å få oppleve verden, så hvorfor skulle vi være mot det?

    I stedet for stenge grensene burde vi derfor sørge for at det er muligst få problemer for den enkelte arbeider å flytte frem og tilbake, og altid være sikker på at han ikke gjør noe ulovlig. Hvorfor kan ikke fagforeningene lage en slags internasjonal sammenslutning slik at de som ofte reiser kan bli medlem et sted og samme medlemskap gjelder uansett hvor man arbeider i Schengen? Hvorfor kan man ikke gjøre det slik at man kan bruke personnummeret sitt i utlandet ved å legge til landekoden før nummeret (altså, f.eks. N190481-76539)? Som dataprogramør kan jeg si at det ikke burde være særlig vanskelig. Bedrifterne har allerede et tilsvarende system for å bruke momsnummeret sitt i hele EU.

    • PeeWeeMadman // at // Reply

      “Konsekvensen burde jo ikke være å prøve å skrue tiden tilbake til nasjonalstatens tidsalder. En sosialisme, om vi noensinne får oppleve den, må være internasjonal for at den skal kunne fungere i det hele tatt.”

      Hvorfor ikke egentlig? Venstresiden sto mye sterkere politisk og velferdsstatene var både mer finansielt sikre og populære før globaliseringen tok til rundt 1980.

      • Johannes Wilm // at // Reply

        Et par årsaker (det finnes flere):
        — Tidsrommet 1945-89 var for Vesteuropas vedkommende en periode med sterk kapitalistisk vekst etter en periode med mye materiell destruksjon. I en slik situasjon kunne alle sektorer i samfunent vokse økonomisk samtidig. Denne situasjonen er boirte nå og kommer ikke tilbake selv om man går prøver å gå tilbake til en tidligere versjon av kapitalismen.
        — Frem til 1989 fantes det i en viss grad en “systemkonkurranse” mellom Soviet og NATO. I land som lå tett opp til grensen var de mektige villige til å gå med til relativt gode forhold til vanlige folk. DDR hadde noe av den høyeste levestandard i Østeuropa og Norge fikk lov å nasjonalisere store mengder av utenlandsk industri. Folk i land som lå lengre vekk fra grensen (Chile, El Salvador, osv.) var mindre heldige. Nå er Sovjet borte. Dermed er også denne viljen til å akseptere komprisser blitt mindre.
        — Tiden fram til 1980 var ikke så bra som vi ofte tror. Barnedødeligheten er betraktelig lavere i nyliberale og grenseåpne Norge nå enn i 1970 ( http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3662999.ece ).

        Sosialismen ligger i fremtiden og er internasjonal, og hvis man er sosialist (i motsettning til tilhenger av 1970-talls-sosialdemokrati) så burde det derfor gjelde å overvinne ideen om at man kommer nærmere sosialismen ved bare å forbedre betingelsene for arbeiderne i et enkelt land.

        • Snegle // at // Reply

          Å sammenligne barnedødlighet nå og i 1970 er fullstendig meningsløst da det ligger snart femti år med medisinsk utvikling og utbygging i mellom.

          Grunnen til at man aldri har klart å bygge sterke fagforeninger i USA grunngis ofte i forskjeller mellom forskellige etniske grupper og kulturer, så hvordan en internasjonal sosialisme skal kunne opptstå i en verden preget av voldsom kamp mellom forskjellige etniske grupper og kulturer er en tanke så naiv og dødfødt at den bare kan tilhøre yttre venstre eller høyre fløy.

          • Johannes Wilm // at //

            Ja det er nettopp poenget. Dere/du vil tilbake til en samfunnsform som fungerte for et bestemt utviklingsstadie av menneskeheten i Vesteuropa på 1970-tallet, men i andre henseender (medisinske framskritt, osv.) vil du gjerne leve i det 21. århundre. Tror du ikke det kan tenkes at de fremskritt som har fantes innenfor teknologi, medisin, osv. bl.a. også har å gjøre med en høyere grad av mobilitet og mulighet til å utveksle kunnskap og erfaringer?

          • PeeWeeMadman // at //

            Problemet er jo at du forutsetter at utviklingen innen kampen mot barnedødelighet ikke hadde skjedd selv om vi ikke hadde globalisert øknomien etter starten av syttitallet. Jeg ser i bunn og grunn ingen årsak til at det ikke skulle ha skjedd! På andre områder som forskning på sykdommer som Ebola, romforskning og annet ser man jo heller at utviklingen har stagnert med globaliseringen, fordi pengene i mye større grad har gått til de luksusbehov de rike og den øvre middelklasse måtte ha på bekostning av sykdommer som rammer fattige land samt fremskritt som gir effekt over lenger sikt.

        • PeeWeeMadman // at // Reply

          Jeg synes noen av dine argumenter her er veldig problematisk. Når det gjelder det første punktet, og dette minner veldig mye til argumentene til libertarianerfjortiser med aspergers og Ayn Rand i bokhylla: Det er totalt urimelig å gi gjennoppbygningen æren for all vekst i perioden frem mot 1989 eller endog 1975! Tilogmed i Tyskland som var værst rammet i den vestlige verden, var oppbygningen omtrent ferdig rundt mitten av femtitallet, så all vekst etter det kan ikke tilskrives den annen verdenskrig. Veksten fortsatte sterkt helt frem til 1975 og i flere land ut i åttitallet. Det er en alt for lang periode til at gjenoppbygningen kan gis æren!

          En annen sak her er jo at ødeleggelser etter krig ikke automatisk fører til økonomisk vekst og slettes ikke så lenge. Etter både den amerikanske borgerkrigen og den første verdenskrig varte veksten ti år eller mindre, før man igjen fikk en kraftig økonomiske depresjon. Etter den annen verdenskrig derimot tok det over 30 år før man fikk økonomiske problemer, og da i en mye mindre skala enn på 1870-tallet eller 1930-tallet.

          Det stemmer at viljen til kompromisser er mindre grunnet østblokken sitt fall, men mye skyldes også at venstresiden gjort absolutt ingenting for å forsøke å stoppe den økonomiske globaliseringen! Det får meg faktisk til å tro at hele venstresiden egentlig er ansatt av liberalister for å gi folket inntrykk av at en opposisjon faktisk eksisterer!

          Sosialismen burde være nasjonal, av den enkle grunn at sosialisme på nasjonalt plan faktisk fungerer! Det er kun under nasjonalstaten at man virkelig har sett bedringer i forholdene for vanlige arbeidere, og vanlige folk og fattige har ikke hatt det så godt som under nasjonalstatens siste storhetsperiode noengang! Et globalisert system bidrar ikke annet enn til å gi eliten mer makt! Det er jo det man også ser i praksis.

          • Johannes Wilm // at //

            Ja nasjonalsosialisme var jo et supert påfunn som verden aldri har prøvd før! 😉

            Nei alvorligt talt: Du har rett i at det godt kan være at barnedødeligheten eller andre sykdommer også hadde gått ned hvis grensene ikke hadde blitt åpnet. Poenget mitt var egentlig at når venstre-radikalere plutselig snakker om 1970-tallet som om det var det rene slarafenland i forhold til idag (selv om de dengang selv var i revolusjonær opposisjon til systemet), så må vi huske på at bidlet de gir av datidens samfunn ikek er helt realistisk. På mange måter var det et forferdeligt samfunn å leve i, og hvis du ville gi folk idag muligheten til å ta en tidsmaskin og flytte tilbake til dengang og dermed få flere sykdomsproblemer, stengte grenser, en verden på randen av atomkrig og intet internett, så vil de fleste folk, uansett klassebakgrunn, nok foretrekke å leve i 2014.

            Forholdet eliter og vanlige folk er ikke så enkelt. I en verden der man hele tiden trenger stempler og papirer fra byråkrater for å kunne krysse grenser eller gjøre noe som helst vil den enkelte nok føle seg veldig lite mektig. Så mange vil nok f.eks. ha opplevet statssjefene i DDR som mer mektige enn Angela Merkel eller Erna Solberg idag.

            Og mens det å kunne dra fra land til land og ha kontakter rundt omkring på flere kontinenter engang var noe som utenriksministre og folk med så mange økonomiske ressurser som Pål Steigen kunne ha, er det nå blitt noe som også maneg helt vanlige folk kan ha. Legg merke til at de dyreste flyene mellom Europa og USA ble fjernet for et par år siden. Nå reiser nesten alle stort sett med samme hastighet mellom kontinentene. Nok har de økonomiske ulikheten vokset i hvert fall i noen land, men samtidig har mulighetene for å bruke penger til luksustign på mange måter gått ned. Kasnkje Røkke har 100 ganger så fort internett som meg, men verdien av å ha det er ikke 100 ganger så høy. Det er vel derfor pengerne går de få steder der de kan gå: investisjoner på børsen og i dyre eiendommer som når altfor høye priser ift hva slags leieinntekter man kan klare å få for dem.

            Hvad angår den totalt sett voksende økonomien som er borte nå. I første omgang er det noe jeg bare må konstantere er tilfellet. Man kan kanskje ønske at det var annerledes, men det er det ikke. Så kan man prøve å finne forklaringer på det. Det er jo stort sett hypoteser, men selv om en hypotese ikke skulle være sann, så endrer det ikke ved fakta om stagnering i økonomien og derfor økt kamp mellom klassene om ressursene.

            Økonomien etter en destruktiv fase vokser ikke kun så lenge inntil før-krigsnivået er gjenopprettet. Det ville jo være et null-sum-spill og da ville vi være der vi var for 150 år siden.

            Hvis du er på venstresiden så har du kanskje hørt om “teorien om profitratens faldende tendens”. En del har blitt spekulert rundt dette i de siste par årtier, for på mange måter synes denne teorien å fungere, men samtiden er ikke profittraten når null, som man jo ellers kunne tenke seg hvis den hadde falt hele tiden fra industrikapitalens fødsel og frem til nå. En god forklaring på dette leste jeg om i var i Andre Klimans “Reclaiming Marx’s ‘Capital’: A Refutation of the Myth of Inconsistency”. Han prøver å si at profittraten falder, men kun innenfor enhver stabil periode. Krig og generell ødeleggelse av produktivmidlene fører til at produksjonen i ulike sektorer rekonfigureres på nye måter, slik at profitraten igjen kan være høyere.

            Hvis han har rett, så vil det altså kanskje finens mulighet for enda en periode nasjonalstater med relativ sosial fred mellom klassene fordi alle vokser samtdigi, ETTER en ny storkrig som ødelegger mye. Her kan du finne en oppsummering av Kliman: https://critiqueofcrisistheory.wordpress.com/responses-to-readers-austrian-economics-versus-marxism/andrew-kliman-and-the-neo-ricardian-attack-on-marxism-pt-2/

          • PeeWeeMadman // at //

            Her gjør du et igjen, og det er ikke noe bedre denne gang: Nemlig å gi globaliseringen ære for noe den slettes ikke har ære for. Igjen: Det er ingenting som skulle tilsi at internett hadde oppstått uten globaliseringen. Saken er jo den at internett allerede var under utvikling, eller rettere sagt forgjengeren Arpanet når globaliseringen tok til. På samme måte hadde selskap som Commodore og Apple allerede så smått satt igang hjemmedatarevolusjonen på slutten av syttitallet. Vil heller si at endel ting var bedre også her før globaliseringen, da dette tillot uavhengie aktører som Acorn, Thompson og Sinclair kunne eksistere og gi mer utvikling på flere forskjellige områder med flere aktører på markedet.

            Det samme gjelder jo ting som å reise på ferie og kulturell spredning. Amerikansk og britisk populærkultur som Beatles, Pink Floyd og John Wayne preget store deler av verden allerede før globaliseringen tok til. Igjen forsvarer du globaliseringen ved å vise til fenomen som like gjerne kunne ha oppstått uten! Ja hvem vet, kanskje utviklingen heller hadde gått raskere uten! Det samme gjelder jo også det å oppleve andre land. Folk reiste på ferie til andre land også før globaliseringen. Det å reise på ferie til andre land og å bosette seg andre steder permanent er to veldig like ting!

            Jeg har hørt om den fallende profittraten, men har vi mange praktiske eksempler på det som ikke like gjerne kunne tilskrives andre ting?

          • Johannes Wilm // at //

            Jeg tror du har et alt for statisk og binært på globaliseringen. Globaliseringen har fantes siden kapitalismens start. Av og til i form av rimelig global flyttefrihet, andre ganger i form av globale kriger. Sosialister burde jobbe for maksimum rettigheter til vanlige folk uansett hva kapitalismen aktuelt tillater. Reisefrihet for dem som har råd uten arbeidsfrihet er en borgerlighet frihet og i beste fall en frihet for arbeidere i verdens rikeste land. Hvordan skal vanlige ansatte fra Romania ha råd til å ta på ferie i Norge hvis de ikke får jobbe der?

          • PeeWeeMadman // at //

            Når jeg snakket om ferie snakket jeg da om begrensninger når det gjelder visum, ikke bare økonomi. Jeg vet det er ekstremt upopulært,men personlig er jeg litt skeptisk til fri flyt av mennesker innad de rike landene også, da det raskt fører til braindrain til de mest liberalistiske landene. Vet uansett det er vanskelig å gjøre noe med det.

  2. TSalih // at // Reply

    Bra historisk gjennomgang, som også viser relevansen til i dag. Jeg vil legge til at debatten i Norge om innvandring er prega av en selvmotsigelse: På den ene sida får innvandring skylda for at lønningene holdes nede på grunn av at arbeidsmarkedet oversvømmes med billig arbeidskraft, på den andre sida får blir innvandring holdt ansvarlig for nedskjæringer i velferdsstaten, fordi yrkesdeltakelsen blant innvandrerne er for lav, og velferdskostnadene, som i realiteten handler mye om ansettelser i barnehager og skoler, blir for høye. Det er åpenbart at en av disse fortellingene må være mer løgnaktig enn den andre, og jeg tror nok at det er den siste som er den mest løgnaktige. Som Ryggvik heller ikke legger skjul på, er det nok en realitet at økt innvandring faktisk gir økt tilgang til arbeidskraft, og dermed også bidrar til noe økt arbeidsløshet og press nedover på lønningene.
    Det Ryggvik ikke skriver så mye eksplisitt om, er hva som skal være arbeiderbevegelsens alternative svar på utfordringa med økt arbeidsløshet som følge av innvandringa. Slik jeg ser det, er svaret svært enkelt: Nedsatt normalarbeidsdag. At dette også er nødvendig av hensynet til miljøet, er en annen sak.

    • Snegle // at // Reply

      Kommentarene her kommer fra mennesker i den priviligerte middelklassen og borgerskapet. Ikke fra arbeiderklassen.

      Hvor er det globaliseringselskerne og tilhengerne av fri flyt av kapital og arbeidskraft på venstresiden har sine venner? Jo det er blant liberalistene i venstre og på høyresiden. Blant bedriftseiere og multinasjonale selskaper. Hvem er det som tjener på globalisering og massiv arbeidsinnvandring og innvandring generelt? Det er iallfall ikke arbeidsløse og ungdommer med lav utdanning.

      Men denne delen av den “idealistiske” venstresiden får jo da sunget og besverget sine ideer om “arbeidere i alle land også videre”.. Så da kan man jo gi en lang f… i vanlige arbeidsfolk…

      • Beklager Snegle. Beskyldningen over, om at skribentene på Radikal Portal er journalister, forskere og lærere (altså ikke arbeidsfolk, ifølge deg) stemmer ikke. Av de siste ti skribentene på nettsiden er 7 arbeidsfolk, 1 ufør og 2 akademikere. Den ene arbeideren er i tillegg musiker.
        Så siden vi nå har fått ryddet den usannheten av bordet, kan du kanskje i stedet begynne å diskutere saken.

  3. lars randby // at // Reply

    Utfordringen med å se til historien er at man da ofte legger vekt på de store linjer. Det hjelper individet som rammes negativt fint lite. Der er vel også derfor vi ikke helt klarer å ta de valg som er de beste for helheten, når sjansen er stor for at det som er til det beste for helheten kan bli vår egen katastrofe.

    Skal man diskutere arbeidsinnvandring kan det hende at man må kikke litt annerledes på historien. For dagens arbeider/middelklasse (det er vel knapt noe skille om man ser stort på det) er likere kapitalistene og borgerskapet i tidligere tider enn det de har fellestrekk med fortidens arbeiderklasse.

    Nå det man kjemper for er en flik av et ullteppe og mat så man ikke sulter så ligger listen langt lavere enn når man maner til solidaritet ved at arbeiderkapitalisten skal åpne lommeboken for de sultne. Selvfølgelig kan vi se det i det store perspektivet, si som sant er at om man bare jobber for det gode i en fem seks generasjoner så blir det bra. Man kommer like vel ikke utenom at de fem seks generasjonene det tar nok vil mene at det er for mye å be om.

    Det er nå en gang slik at det er langt letter å gi bort teoretiske midler enn det er å gi fra seg det man har.

  4. Trond Andresen // at // Reply

    Under overskriften, står det: ” Å hevde at retten til å bevege seg fritt over grensene for å søke arbeid er en borgerlig frihet, som sosialister må ta avstand fra, slik Pål Steigan og Ottar Brox hevder, er rett og slett reaksjonært.”

    Er dette redaksjonen sitt utsagn? I så fall er det et grovt overtramp. Hvis det er et sitat fra Ryggvik, noe jeg håper det er, burde det vært plassert i hermetegn eller lignende, slik at leseren skjønner at det ikke er redaksjonens syn. Dere bør rette på dette snarest,

    • Du kan jo begynne med å lese teksten. Den som leter, finner.

      • Tom Dahle // at // Reply

        Jeg har da altså fulgt oppfordringa og lest innlegget til Steigan som artikkelen lenker til. Begrepet “borgerlig frihet” er ikke engang nevnt i hans innlegg, det er altså ikke Steigan (Brox sin artikkel finner jeg ingen lenke til, kan du hjelpe meg med det kanskje?) som bruker begrepet borgerlig frihet.

        • ”Fri flyt av arbeidskraft er en av EUs fire friheter og har vært den helt grunnleggende årsaken til den massive ødeleggelsen av arbeiderbevegelsen vi har sett ikke minst gjennom det siste tiåret”.
          Se også under mellomtittelen “en frihet vi må forsvare”, hvor ingressen er hentet fra.

          • Tom Dahle // at //

            Nettopp, som du selv viser,han bruk ikke begrepet borgerlig om denne friheten.Du oppfordrer andre til å lete, men finner ikke selv.

  5. Trond Andresen // at // Reply

    Under overskriften, står det: ” Å hevde at retten til å bevege seg fritt over grensene for å søke arbeid er en borgerlig frihet, som sosialister må ta avstand fra, slik Pål Steigan og Ottar Brox hevder, er rett og slett reaksjonært.”

    Er dette redaksjonen sitt utsagn? I så fall er det et grovt overtramp. Hvis det er et sitat fra Ryggvik, noe jeg håper det er, burde det vært plassert i hermetegn eller lignende, slik at leseren skjønner at det ikke er redaksjonens syn. Dere bør rette på dette snarest.

  6. Pål Steigan // at // Reply

    Helge Ryggvik, som jeg har lært mye av når det gjelder norsk oljeimperialisme har her en svær artikkel der han insinuerer at jeg både er reaksjonær og rasist. Men han siterer ikke fra mine artikler, for ellers ville det blitt klart at jeg ikke har foreslått noen konkret migrasjonspolitikk. Jeg har slått fast at den imperialistiske elitens migrasjonspolitikk, ført til torgs av folk som Peter Sutherland og Tony Blair, er til skade for arbeiderklassen, både i opphavslandet og mottakslandet. Og jeg har sagt at det er på tide arbeiderklassen og fagbevegelsen skaffer seg sin egen migrasjonspolitikk. For Norges vedkommende har jeg pekt på at en slik politikk bør omfatte følgende elementer: 1. Ut av EØS 2. Ut av Schengen. 3. Norsk tariff for arbeid i Norge 4. Organisering av innvandrerne for å sørge for punkt 3. Akkurat hvilke av disse punktene som er “rasistiske” og “reaksjonære” går ikke helt klart farm av Ryggviks artikkel. I en vebatt om disse spørsmåla skrev den mangeårige fagforeningslederen Boye Ullmann på Facebook: ”

    Jobber med dette
    daglig og kan se at vi er i ferd med å miste kontroll. Liberalisering av
    bemanningsbransjen samt østutvidelsen fører til at fagbevegelsen mister
    kontroll. “Ansatte” i “vikarbyråer” vegrer seg i å
    organisere seg forstålig nok fordi risikoen er stor for at de mister jobb og
    oppdrag. EØS sikrer systemet med fri flyt. Må da være mot det? Jugoslavene kom,
    pakistanerne kom, tyrkrrne kom, vietnameserne kom. De ble med i fagforeningene
    og fikk norsk tariff. Dette er umulig med EØS! Da blir det A B C og kanskje D
    arbeidsliv. Over 200 000 fra øst har kommet. Må kanskje importere 100 000 til
    for å bygge boliger til de? Dette er både enkelt og komplisert. Poenget er at
    organisasjonsgraden går ned og dermed blir fagbev og velferdsstat angrepet – og
    hvem tjener på det?”

    Dette bekrefter at bruken av innvandring til å svekke fagvegelsen og tariffen ikke er noe jeg har funnet på, men som oppleves som et kjempeproblem i fagbevegelsen i dag. Men kanskje Ryggvik mener at det er “reaksjonært” å peke på dette.

    • Johannes Wilm // at // Reply

      Mr. Ullmann er jo ikke akkuratt en fagperson uten personlig agenda i denne saken. Hva angår ut av Schengen/EØS/osv. så er problemet vel at det ikke blir definert hva man vil ha i stedet, utenom noe om en frihandelsavtale som allerede fantes fra før, så konsekvensen av å gå ut med en slik plan blir jo da at grensene stenges. Hvis man i stedet sa “Ut av Schengen under forutsettning av at vanlige folks rettighet til å reise fritt og jobbe der de vil ikke blir innskrenket men snarrere utvidet” så ville det kunne bli til et progressivt krav. Nesten alle de store tenkere mange sosialister bygger på (Marx, Lenin, Che Guevara, Sandino, osv.) levde en periode i utlandet, og det er vel egentlig den eneste måten å få et globalt perspektiv på ting (et unntak kan være om man klarer å omgi seg med utlendinger i sitt eget land, men det fungerer jo kun hvis disse utlendingene har lov å komme). Bodde ikke du i Italia en stund? Men du vil også ikke gi samme rettighet til å bo andre steder til vanlige lønnsarbeidere?
      Fagorganisering av utenlandsk arbeidskraft kun i Norge gjør jo ikke alt for mye mening når det gjelder sesongarbeidere som så enten må betale fagforeningsavgift i hvert land de jobber i eller melde seg inn og ut av flere ulike fagforeninger hvert år. Med alle de mulighetene datamaskinene gir oss må det vel være mulig å gjøre det slik at man kan melde seg inn i sin fagforening i et land og sa ta med seg det medlemskapet hvor man nå enn beveger seg hen temporært. Hvis ikke lovverket gir denne muligheten så langt, så er det noe sosialister burde kjempe for.

  7. Anders Ekeland // at // Reply

    En god historisk gjennomgang av Helge. Problemet med den er at den ikke er en konkret analyse av den aktuelle situasjonen. Helge tar også litt for “dogmatisk” utgangspunkt i at det Lenin og Luxemburg mente i 1907 ville de også ha ment i dag. Det er derfor ikke uventet, men litt sørgelig at Pål Steigans standpunkt ikke blir gjengitt på en måte som ville ha vært mer konstruktiv for debatten.

    Saken er at fagbevegelsen er avhengig av å kontrollere tilbudet på arbeidskraft, dvs. arbeiderne må kollektivt nekte å jobbe på lønn&betingelser som fagbevegelsen ikke godtar. Dette har ikke noe med rasisme å gjøre. Streikebrytere er blitt hardt behandlet når det var nødvendig – uansett rase, religion osv. Burde ikke de få lov til å arbeide. Helge ville sjølsagt ikke godta at streikebrytere ble hentet inn fra “andre steder”, det være seg i Norge, I Norden eller andre steder.

    Denne kampen om kontrollen av arbeidstilbudet foregår på mange områder. Det er sjølsagt ikke noe problem å finne rasistiske begrunnelser for denne nødvendige kontrollen innenfor arbeiderbevegelsen. Det har vært og er mye rasisme i arbeidebevegelsen, som sjølsagt ofte kommer klart til uttrykk i forbindelse med tilbudskontrollen.

    Men som det ble påpekt på et seminar på Historical Materialism conference om anti-semitismen i arbeiderbevegelsen i forbindelse med den kraftige innvandringen av jøder fra Øst-Europa, hvor noen av de mest radikale fagforeningsfolka i London uttalte: “You are our brothers, but we should wisih you not were here”.

    La oss derfor skille rasismeproblemet i arbeiderbevegelsen fra spørsmålet fra spørsmålet om tilbudskontroll. Det er jo ikke noe problem for Pål Steigan eller meg å finne fram rasistiske uttalelser om streikebrytere, men det betyr sjølsagt ikke at vi skal tillate streikebryteri i anti-rasismens navn! Det er sjølsagt en diskusjon i seg sjøl hvor “harde” tiltak en kan bruke mot streikebrytere.

    Et annet problem med Helges argumentasjon er at hvis enhver form for kontroll med tilførselen av arbeidskraft utenfra nasjonalstaten er rasisme, hvordan forholder vi oss da til den økenede viljen til å forkaste EØS-avtalen i fagbevegelsen. Det er jo helt klart at motstanden mot denne avtalen har økt etter EU utvidelsen mot Øst, som åpnet for et helt annet nivå av arbeidsinnvandring (jfr. Boye Ullmans uttalelser). Skulle vi ha kjempet mot overgangsordningene – var de rasistiske? Skal vi kjempe mot dem i fagbevegelsen som nå vil bryte med EØS for å komme tilbake til en kontroll med arbeidstilbudet som vi hadde før 2004. Dvs. innføre krav om arbeidstillatelse, dvs. at det er OK med import hvis det virkelig er knapphet på arbeidskraft, dvs. at importen ikke truer lønn&arbeidsvilkår.

    Hadde vært greit med et klart svar på et så konkret spørsmål. Dvs. hvis vi bryter med EØS, skal vi da vende tilbake til systemet med arbeidstillatelse eller skal vi ikke?

    Helge skriver ” En artikkel i Bygningsarbeideren påpekte det komiske skjær ” når man opplever at en mann står opp på et fagforeningsmøte, og med utpreget bygdedialekt klandrer at foreningen tar inn medlemmer som kommer fra landsbygda og som fortrenger Oslo-arbeidere. Ikke er det bedre når en mann på klingende svensk fordømmer de svensker som kommer hit til landet och tar arbete från landets egne poikar”

    Dette er bare komisk hvis en ikke skiller spørsmålet om tilbudskontroll fra spørsmålet om rasisme. Er det ikke like “komisk” når FrP har mange innvandrere både som medlemmer – Norges mest innvandringsfiendtlige parti? Sjekk dette bildet:http://www.dagbladet.no/2009/03/02/nyheter/islam/siv_jensen/fremskrittspartiet/innenriks/5103122/

    Komisk ikke sant? Men saken er jo at det er nettopp de innvandrerne som har kommet hit som er mest utsatt for effekten av ytterligere arbeidsinnvandring. FrP er i dag det eneste partiet som klart ønsker innvandringsbegrensninger. Rødt ser ut til å “skjene” litt i den retningen, men uten å ville ta en virkelig diskusjon av problemet med tilbudskontroll.

    Det som er et problem med Helges anti-rasistiske ramme rundt debatten er at det blir vanskelig å diskutere om EU-utvidelsen mot Øst, den meget liberale svenske innvandringspolitikken er et ledd i borgerskapets strategi for å svekke fagbeveglsen i de landene hvor den har stått veldig sterkt, ikke minst i Sverige. Hvis man ikke kan snakke om at borgerskapet ønsker å skape en reservearmé så gir man ikke arbeiderklassen noe annet vokabular enn det rasistiske uttrykke seg med.

    Jeg mener også vi bør tillate oss å reflektere over forholdet mellom innvandring og oppbygginga av en fagbevegelse, av et arbeiderparti i USA. Det har ikke skjedd. Men det har heller ikke vært fri innvandring, ikke på noen måte. Min tolkning er at borgerskapet ikke tør å “ta den helt ut”, dvs. åpne grensense fullstendig. De holder bare innvandringa på et så høyt nivå at det blir vanskelig for fagbevegelsen å kontrollere størrelsen på reservearmeen. Er det helt tilfeldig at det er i deler av off. sektor og der hvor beherskelse av engelsk som første språk er en reell barriere for at billige innvandrere underbyr lønningne f.eks. lærere at vi fortsatt har en viss grad av fagorganisering i USA?

    Det som gjør denne diskusjonen virkelig viktig er jo at de høyrepopulistiske partiene er de som vokser på krisa, jfr. UKIP i England. De fanger opp de delene av arbeiderklassen som krisa(ene) rammer hardest. Venstresida har ikke klart å fange dem opp (unntak: Syriza, Podemos mf.)

    Skal venstresida i England når det nå blir avstemning om EU gå ut å si: Vi er mot EU, men vi kommer til å opprettholde den frie retten til arbeidsinnvandring?

    Det dette problemet med kontroll av markeder gjelder jo ikke bare arbeidskraft. Borgerskapet er hemingsløst for frihandel – som kollektiv, utsatte enkeltbransjer er som regel mot. Om du mister jobben fordi noen kommer å underbyr lønna di, eller utkonkurrer deg med lønninger som er en brøkdel av den du har – to sider av det samme grunnleggende problem – de enorme forskjellene i lønninger i verden.

    Er det reaksjonært og rasistisk å kreve med beskyttelsestoll for industrivarer inntil lønningene i f.eks. Kina har nådd et visst nivå? Er det noe som bare gjelder for landbruket?

    Dette er jo veldig aktuelt i forbindelse med klimapolitikk, hvor et land som virkelig reduserer sine utslipp på kort sikt kan miste konkurransekraft, fordi ikke noe er så billig som fossilt brensel, fornybart er dyrere. Er det da feil politikk å innføre en karbontoll på importerte varer fra land som ikke gjør en dritt (les USA, Kina, Russland…).

    Mye som er viktig å diskutere her.

    • Snegle // at // Reply

      Amen. Hvor har venstresiden tenkt å hente stemmene sine hvis man ikke tar tak i disse problemstillingene som betyr et være eller ikke være for nettopp arbeidere?

    • Johannes Wilm // at // Reply

      Jeg kan forstå det du sier om rasisme, selvom jeg ikke ser at argumentasjonen er bygget pådet i særlig grad. Jeg tror du kan ha rett at noen av beslutningtakerne nok tenkte på billigere utenlandsk arbeidskraft da de gikk inn for åpnere grenser. Men jeg tror det blir feil å snakke om fri arbeidsinnvandring som noe som borgerskapet alltid er interresert i, mens arbeidere ikke er det. Og det blir også feil å tolke FrP og liknende som talspersoner for arbeiderklassen.

      Grenser blir åpnet og stengt og bomber kastet her og der alt ettersom hva som virker smart akkuratt i nåværende situasjon for dem som sitter ved makten, som stort sett ikke er venstresiden. Venstresiden må utnytte dette for å kjempe for forbedringer hele veien,og retten til forflytting er ikke uviktig. Folk som Pål Steigan og andre som har bodd i utlandet er vel enige med meg i det?

      I den grad norske fagorganisasjoner ikke klarer å ta inn arbeidskraft fra EØS med et nasjonal-norsk perspektiv på livet (og det kan jo tenkes at det blir vanskelig når det er folk med ideer om hvordan verden henger sammen som likner dem til Boye Ullman som sitter der) og i stedet i større grad blir en “Norwegians only” club, så er det ikke forunderlig at det også blir en større andel der som ønsker stengte grenser.

      Riktig organisering som virkelig kan føre frem til sosialisme kan ikke bygge på at en av borgerskapets handlingsapparater (staten) stenger grensene for at det skal være mangelpå arbeidskraft og lønningene stige. I stedet burde man organisere seg i enda sterkere grad på tvers av landegrenser.

      Det er ikke utenkelig at makthaverne synes at de skal stenge grensene igjen på et senere tidspunkt slik som de nå synes det er en god ide å stenge Russland økonomisk inne. Det kan f.eks. være fordi de ser at lønningene ikke lenger er så ulike som de var engang og at man bedre kunne presse dem hvis utenlandsk arbeidskraft ble illegalisert. På det tidspunktet må det være venstresiden som forsvarer folks rettighet til fortsatt å arbeide i Norge lovlig.

      Det er veldig viktig at venstresiden har en progressiv kritikk av EU. I Skandinavien har venstresiden mange ganger i stedet valgt å ikke si noe konkret om hva det progressive alternativet skal være, nok for å også få stemmer fra høyreradikale og brun-nasjonalistiske krefter. Problemet med det etter en EØS-avstemning som ender med norsk utmeldelse ender med en brun og ikke rød regjering som plutselig står fritt til å gjøre alle mulige horible ting. Så lenge ikke venstresiden klarer å ha sin egen anti-EU kampanje med en progressiv vei for veien videre vil jeg ikke kunne støtte en slik kampanje.

  8. Synnøve Sårheim Alme // at // Reply

    Jeg skal prøve å lese innlegget som tar for seg viktige spørsmål som jeg er veldig opptatt av uten å vedvare å være provosert av overskriften. Verken Helge Ryggvik, Radikal Portal eller noen andre har noe som helst de skulle ha sagt om hva jeg bør mene om noe som helst. Jeg er takknemlig for at viktige problemer opplyses og settes under debatt, men noe pålegg om hva jeg skal mene stiller jeg meg fullstendig avvisende til.

Leave a Reply to TSalih Cancel reply

Your email address will not be published.


*