Er en annen kapitalisme mulig?

Foto:<a href= Margaret Killjoy

Nasjonaliser monopolene, innfør progressive skatter og eksproprier bedrifter som flagger ut til skatteparadiser. Forlaget Rødt er ute med ny bok av radikaleren Samir Amin.

Aslak Storaker
About Aslak Storaker (17 Articles)
Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.
Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter, Samir Amin, Forlaget Rødt, 2014

Samir Amin (f. 1931) er en egyptisk økonom og marxistisk teoretiker som har lagt ned et omfattende arbeid i å analysere vår tids kapitalisme og muligheten for overgang til sosialisme. Forlaget Rødt! har nylig gitt ut ei artikkelsamling ved navn “Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter”, der Amin skriver om sosialistisk strategi og utviklinga av den globale kapitalismen og særlig om utviklinga i Kina og EU.

Boka innledes med et velskrevet forord av Tore Linné Eriksen, som gjennom en kort biografi av Amin gir oss interessante bakgrunnsopplysninger om forfatteren og bruker livet hans til å trekke opp interessante linjer i vår nære historie. Boka inneholder mange vurderinger som gir et godt grunnlag for videre diskusjon om kapitalismens fortid, nåtid og framtid.

Monopolene er alt for mektige
Amins hovedtese er at kapitalismen i sin nåværende form har nådd et slags “point of no return”. Kapitalismens moderne utvikling kjennetegnes ifølge Amin særlig av utviklinga av enorme konserner, som han omtaler som “altomfattende monopol”, som har kontroll over stadig større deler av økonomien, inkludert hele produksjonsforløp fra råvare til ferdig produkt.

Monopolene er så mektige at de er i stand til å karre til seg en stadig større del av merverdien gjennom “monopolrente” på bekostning av både arbeidere og småborgerskap. Denne overakkumulasjonen har ført til overinvestering i finansspekulasjon og press på å privatisere offentlige tjenester, siden de besitter for mye kapital til at det er mulig å investere alt sammen i produktiv industri. Monopolenes makt har videre ført til at det borgelige demokratiet reelt sett har opphørt å eksistere. Spørsmålet politikere av alle farger spør seg er ikke lenger “hvordan reagerer velgerne”, men “hvordan reagerer markedet (det vil si monopolene) og kredittbyråene (det vil igjen si monopolene)?

Svaret fra monopolene har vært krav om angrep på arbeiderklassens lønn og sosiale rettigheter, som på sikt ikke kan gjennomføres uten at det innføres stadig mer autoritære tiltak for å underkue sosiale protester. Sammen med mangelen på en offensiv strategi fra den radikale venstresida har denne utviklinga har igjen ført til framskritt for fascistiske krefter, som ikke har noen løsning på krisa ut over innholdsløse nasjonalistiske fraser.

LES OGSÅ: Røverkapitalismen – en markedsøkonomisk kreftsvulst

Vesten mot resten
Amin argumenterer også for at det ikke eksisterer noen større motsetninger mellom de ledende imperialistmaktene USA, EU og Japan. Denne “triadens” imperialistiske herredømme baserer seg ikke lenger i hovedsak på å opprettholde produksjonsskillene mellom industri- og råvareprodusenter, men på militær dominans, der USA og deres allierte gjennom krig og trusler forsøker å opprettholde nåværende handels-, eiendoms- og bytteforhold under oppskriften “verden produserer, USA konsumerer”. Strategien deres går i hovedsak ut på å sikre seg kontrollen over verdens naturressurser, avansert teknologi og finanssystemer, og å holde nede framvoksende makter som Kina, Russland, India og Brasil.

Nasjonaliser monopolene
På grunn av sammenbruddet i realsosialismen i Øst, degenereringa av frigjøringsbevegelsene i Sør og svekkelsen av sosialdemokratiet i Vest eksisterer ikke betingelsene for et kompromiss mellom arbeid og kapital på samme måte som i etterkrigstida. Enhver defensiv strategi der en konsentrerer seg om bare å bevare eksisterende rettigheter eller øke reguleringa av kapitalen, er derfor dømt til nederlag. Monopolene er mektige nok til å klare å unngå enhver form for regulering. Amin konkluderer derfor med at “ingen annen kapitalisme er mulig” og mener at den eneste veien ut av krisa går på å ekspropriere de største monopolene.

Dette må i første rekke gjøres ved at de største monopolene innen bank, finans og industri nasjonaliseres. Men nasjonalisering må etterfølges av sosialisering, skriver Amin. Etter monopolene er blitt nasjonaliserte, må det sørges for at de reelt og formelt styres av representanter for både primær- og sekundærprodusenter, forbrukere og lokale og nasjonale myndigheter. Dette vil ikke oppheve markedet, men like fullt gjøre at økonomien kan styres planmessig og demokratisk. Dette vil kunne skje i en allianse mellom arbeidere og småprodusenter, ja til og med nasjonale kapitalister, som Amin betegner som en “antimonopolistisk sosial blokk”. Sammen med sosialiseringa av monopolene kan en holde kapitalen i sjakk ved å innføre progressive skatter og ekspropriere bedrifter som flagger ut til skatteparadiser.

Strategiske mål på vei mot sosialisme
Dette vil ikke automatisk føre til sosialisme, men legger grunnlaget for en sosialistisk utvikling mot kommunismen på sikt. I den praktiske kampen har Amin noen velfunderte tanker rundt motsigelsen mellom enhet og mangfold. Han argumenterer for at den sosialistiske bevegelsen, slik den tok form i både Øst- og Vest-Europa, la for stor vekt på enhet, som endte opp i ulike sosialdemokratiske og kommunistiske partier som tok sikte på å representere hele arbeiderklassen og folket, og endte i ulike former for maktsentralisering og stagnasjon.

På den andre sider mener han at dagens bevegelser, som Occupy Wall Street og den arabiske våren, har blitt så prega av mangfold og manglende enhet at de har mislyktes med å fremme noe annet enn negative krav (de har ingen klar strategi for hva de er for, bare hva de er mot). En revolusjonær bevegelse må møte denne ikke-antagonistiske motsetninga ved å anerkjenne og oppmuntre mangfoldet av deltagere og krav, samtidig som den kjemper for å vinne flest mulig innenfor bevegelsen for positive strategiske mål som etappevise kan føre oss nærmere sosialismen.

Apologetisk overfor Kina
Personlig oppfatter jeg Amin som vel apologetisk i forhold til Kina. For eksempel omtaler han vestlig støtte til den tibetanske autonomibevegelsen som “støtte til slaveeigarane i Tibet”. Han gjennomfører også en svært positiv sammenligning av maoismen sammenligna med stalinismen ved å påstå at “Kollektivis Fornuftig kapitalisme er ikke lenger muligeringa ble ikke tvunget gjennom med morderisk vold, slik tilfellet var med stalinismen, opposisjon innenfor partiet førte ikke til etableringa av terror (Deng ble avsatt, han kom tilbake.)

Om en sammenligner faktiske tall på ofre for hungersnøden under Det store spranget og mord utført under Kulturrevolusjonen med tilsvarende under tvangskollektiviseringa og Moskvaprosessene i Sovjetunionen, tror jeg tvert i mot at en vil finne at hendelsene var kvalitativt like, sjøl om de kvantitativt kan ha vært mildere i Kina når en tar i betrakting forskjellen i folketallet. Sovjeterne var da i sin tid også hoderystende over at kineserne skulle begå de samme feilstegene de hadde begått 20 år tidligere.Kina har løftet de fattige

LES OGSÅ: Fornuftig kapitalisme er ikke lenger mulig

Når det er sagt, er delene om Kina noe av det mest interessante i hele boka. Amin tillegger arven fra maoismen mye av den økonomiske suksessen for dagens Kina. Blant annet viser han til organiseringa av landbruket i Kina (og Vietnam). Staten eier all jord, men alle bønder har lik rett til å dyrke den. Det tar ofte, men ikke nødvendigvis, form av småproduksjon som gjør at landbefolkninga alltid har tilgang til å livberge seg med sitt eget arbeid.

Dette har igjen begrensa migrasjonen fra land til by, og har betydd at man har unngått de enorme slumområdene der folk lever fra hånd til munn (eller dør) som er blitt så vanlig i mange utviklingsland. På tross av økende økonomiske ulikheter og til dels grov utbytting av arbeiderne, har Kina med dette systemet kommet langt i å eliminere ekstrem fattigdom både i by og bygd. Småproduksjonen i landbruket har samtidig vært effektiv nok til å øke matvareproduksjonen i takt med den tross alt store urbaniseringa.

Kina som modell
Amin understreker viktigheten av at Kina åpna opp for utenlandsk kapital, men argumenterer sterkt for at det er Planen og ikke markedet som er hovedkilden til den positive økonomiske utviklinga i landet. Planens krav til utvikling styrer fortsatt i stor grad investeringene til både offentlige, private og halvoffentlige virksomheter, og det er planøkonomien som har bygd opp en industri-, kommunikasjons- og byggevirksomhet som har muliggjort Kinas framskritt.

Gjennom de statlige partnerskapsavtalene med utenlandsk kapital, har kineserne også lykkes i å få tilgang til utenlandsk teknologi, som de i stadig større grad videreutvikler på nasjonalt nivå. Bank-, kreditt- og pengevesenet er fullstendig nasjonalt og brukes strategisk til å utvikle den kinesiske modellen. Amin viser til at mange andre land som har åpna opp for utenlandske kapitalkrefter i mye større grad enn Kina, ikke kan vise til en tilsvarende økonomisk utvikling.

Kina må gjennom en kapitalistisk utvikling
Amin beskriver Kina som “det einaste ekte oppadstigandet landet” og det eneste av utviklingslandene som har “sitt eige samanhengande sjølstendige prosjekt”. Paradoksalt nok hevder Amin parallelt med at en annen kapitalisme er umulig, at en form av den kinesiske statskapitalistiske modellen er “uunngåeleg, og vil vere det overalt” [i Sør ]. Amin løser denne tilsynelatende motsigelsen ved å hevde at Kina ikke egentlig er kapitalistisk, blant annet ved å vise til at jorda ikke er en handelsvare.

Om Kina vil bli kapitalistisk eller sosialistisk i framtida, vil blant annet avgjøres av kampene i Kommunistpartiet mellom nyliberalister, med basis i private og statlige forretninger på den ene sida, og sosialister med basis i arbeidere og bønder på den andre. Venstresida har nylig fått gjennomslag for at Kina skal bygge ut trygde- og pensjonssystemet for det store flertallet av befolkninga i løpet den av nærmeste perioden. Kina er imidlertid nødt til å gå gjennom en kapitalistisk utvikling før overgangen til sosialisme kan skyte fart.

Amin mener venstresida har mulighet til å vinne fram ved å basere seg på arbeidernes kamp for økt styring av samfunnet, bygd på retten til organisering og frie meningsytringer. Internasjonalt ser Amin for seg at kineserne vil måtte styrke forsvaret for å avskrekke USA fra å angripe, samtidig som de hegner om ikke-intervensjonsprinsippet i FN-pakten og inngår gjensidig fordelaktige handelsavtaler med andre stater i Sør, der Kina kan gi direkte assistanse til oppbygging av industri og infrastruktur. I det hele tatt legger Amin stor vekt på viktigheten av å stanse USAs aggressive militære strategi mot land utenfor deres interessesfære.

LES OGSÅ: Hva er en revolusjon

Kina – verdt en studie
Uten å kjenne veldig godt til utviklinga i landet, er jeg likevel mer skeptisk enn Amin til mulighetene for at den kinesiske statskapitalismen skal bli enten en anti-imperialistisk kraft eller representere noe sosialistisk alternativ. Jeg er ikke alltid enig med Amin her og i en flere andre poenger, og synes i blant han bruker for liten plass (og for lite statistikk) på å begrunne analysene sine. Jeg unner verdens fattige en bedre modell enn det autoritære Kina.

Men diskusjonen er definitivt viktig, og Kina er utvilsomt en oppadstigande makt som det er verdt å studere. Det gjelder ikke minst også diskusjonen rundt sosialistisk strategi i vår del av verden, som denne boka forhåpentligvis kan bidra til blir diskutert rundt om i landet langt inn i de seine nattetimer.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

21 Comments on Er en annen kapitalisme mulig?

  1. Ronjar__ // at // Reply

    Det er mulig med en annen kapitalisme. De store bedriftenes svakhet er at de er lite innovative og lite omstillingsdyktige. Små og nye bedrifter kan utfordre gigantene, og gjør det hele tiden, men gigantene gjør alt de kan for å kosolidere sin posisjon, og det viktigste remediet de har er politisk. Etterhvert som mer og mer av den politiske makten avgis til internasjonale institusjoner får konsernene mer og mer inflytelse på lovverket. EU har forlengst invitert finansbransjen inn i styringsprosessen. Når Europas økonomi skal helbredes så er det finansbransjens medisin som anvendes. Akkurat nå jobbes det med den nye transatlantiske handelsavtalen, i hemmelighet for de folkevalgte, men i samarbeid med storbedriftene. Denne avtalen vil styrke de store selskapenes posisjon i forhold til mindre nasjonale bedrifter, og i forhold til nasjonal lovgivning. De nye kjørereglene er laget av gigantene, for gigantene.

    • Liberalist1 // at // Reply

      “Etterhvert som mer og mer av den politiske makten avgis til internasjonale institusjoner får konsernene mer og mer inflytelse på lovverket. EU har forlengst invitert finansbransjen inn i styringsprosessen.”

      Korrekt, noe som på fagspråk kalles for korporativisme. Korporativisme har ingenting å gjøre med verken demokrati eller et fritt marked. Likevel sitter altså sosialistene til stadighet og setter likhetstegn mellom korporativisme og kapitalisme… go figure.

      • Despotas // at // Reply

        Du fortsetter det vanlige gnålet ditt som jeg har tilbakevist utallige ganger. Det er slettes ikke noen motsetning mellom koprorativisme og kapitalisme. Den eksisterer bare i hodene på libertarianere. Derfor blir det ganske latterlig at du snakker om fagspråk, når jeg har vist gjentatte ganger at du ikke forholder deg til den faglige forståelsen av begrepet.

        Wikipedia:

        “Corporatist types of community and social interaction are common to many ideologies, including: absolutism, capitalism, conservatism, fascism, liberalism, progressivism, reactionism”

        • Ronjar__ // at // Reply

          Det er fullt mulig å regulere kapitalismens spilleregler, der graden av regulering bestemmer hvor på skalaen man havner, der jungelens lov og sosialsimen er ytterpunktene. Men å fornekte kaptalismens prinsipper totalt, det er å fornekte mennskelige egenskaper som kreativitet, virketrang, utforskning etc. En regulert kaptalisme balanserer menneskets trang til selvhevdelse opp mot felleskapets interesse, og får det beste ut av begge.

          • Despotas // at //

            Greit at du mener dette, men jeg forstår ikke helt hvorfor du skriver dette til meg.

        • Liberalist1 // at // Reply

          Du har ikke tilbakebevist en dritt, du sitter og kommer med dine egne synspunkter, noe vi kaller for synsing der jeg kommer fra. Men jeg forventer ikke av blodrøde sosialister at de skal skjønne hva som gjør et fritt marked fritt, og hva som gjør det ufritt. Det eneste blodrøde sosialister skjønner noe av er statlige reguleringer og planøkonomi, og de får ikke inn i pappen sin at statlige reguleringer er som å helle steinsand inn i et velfungerende maskineri.

          Ha en riktig så god og latterlig jul Despotas, håper du får faglig forståelse og selvinnsikt i julegave.

          • Despotas // at //

            Ta deg ett fattig minutt til å se på ditt eget innlegg og svar meg på følgende: Nøyaktig hva er det som gjør mitt innlegg til subjektiv synsing, og ditt til objektive fakta?

            Jeg skjønner kanskje ikke så mye, siden jeg er en indoktrinert blodrød sosialist, derfor kunne det vært ønskelig om du kunne forklare hvorfor det jeg siterte fra Wikipedia er feil

          • Liberalist1 // at //

            Nei det kan jeg ikke, vi som er latterlige og uopplyste klarer ikke det.

    • aaneidu // at // Reply

      “men gigantene gjør alt de kan for å kosolidere sin posisjon, og det viktigste remediet de har er politisk”
      Du sitter jo med svaret selv, gigantene påvirker politiske institusjoner (nasjonale og internasjonale) til sin fordel, hvordan vil det da hjelpe å konsentrere mer makt til de politiske institusjonene ?

  2. gotisk_himmel // at // Reply

    Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Har du i det hele tatt fått med deg at muren har falt? Planøkonomi fungerer bare ikke.
    Hvis du prøver å erstatte dagens kapitalisme (en ganske god idee) bør du ihvertfall komme med noe nytt og bedre. Prat om sosialisme er ikke noe annet enn en mental nostagitrip og lefling om nasjonalisering er bare ideologisk masturbering. Sorry – men det der er allerede prøvd og feilet.

  3. Liberalist1 // at // Reply

    USA, EU, Japan? Du er klar over at det her praktiseres korporativisme og ikke ekte kapitalisme? Korporativisme er den perverte formen for kapitalisme man får når staten blander seg inn i økonomien gjennom å gi utvalgte private aktører særfordeler. Det er når politikerne begynner å blande seg inn i ting de ikke har peiling på at vi får monopoler, ikke før.

    • Despotas // at // Reply

      Du klarer virkelig ikke å bestemme deg. Er korporativisme en (pervertert) form for kapitalisme, eller er det ikke kapitalisme i det hele tatt?

      Som vanlig legger du din egen marginale forståelse for kapitalisme til grunn når du diskuterer. Dette har jeg konfrontert deg med før, og hver gang piler du av gårde med halen mellom beina.

      • Liberalist1 // at // Reply

        Du gir dine egne definisjoner av begrepet som diskuteres, argumenterer ut i fra at dette er den eneste riktige definisjonen, for til slutt å angripe motstanderen ut i fra dette. Dette er en ekstremt ufin debatteknikk og er hovedgrunnen til at jeg ikke gidder å diskutere med deg Despotas…. som jeg har konfrontert deg med før. Foreslår at du heller diskuterer med en av de andre indoktrinerte sosialistene inne her på denne tulleportalen, de er sikkert enig i de definisjonen du kommer med. 😉

        • Despotas // at // Reply

          Det fine med å diskutere med deg, er at for hvert svar du avgir demonstreres libertarianernes ubehjelpelighet. Når du konfronteres med en begrepsbruk blottet for indre sammenheng går du i offerrollen og kaller det “ufin debattteknik”. Uffameg! tenk å avkreve at argumentasjonen og begrepsbruken skal være konsistent!

          “Du gir dine egne definisjoner av begrepet som diskuteres, argumenterer ut i fra at dette er den eneste riktige definisjonen, for til slutt å angripe motstanderen ut i fra dette”

          Mine definisjoner? Jeg henviser jo konsekvent til tredje-parts kilder som viser til de helt allmenne definisjoner. Tro det eller ei, men det er faktisk ikke jeg som har forfattet artiklene på Wikipedia.

          Det er du som konsekvent benytter deg av den marginale””fritt marked” = kapitalisme-definisjonen” og kaller det “ekte kapitalisme”. Hvem er du til å bestemme det? Jeg skjønner godt at du vil legge en utopisk forståelse (for du kan vel strengt tatt ikke peke på ett eneste “ekte kapitalistisk” samfunn, kan du?”) til grunn, for da kan du alltid svare at det ikke er “ekte kapitalisme”. Men dette er som sagt en amrginal forståelse som verken har noen forankring i faglitteraturen eller i dagligtalen.

          Du dreit deg jo ut på dette punktet i debatten under artikkelen “Grønn kapitalisme” der du hevdet ”

          “at et kapitalistisk system (også kallt [sic!] en fri markedsøkonomi) kun handler om fri flyt av varer og tjenester mellom aktører”

          Og nå snakker du igjen om en “ekte kapitalisme”.

          Så jeg tillater meg å ta en ønskereprise derfra som illustrerer din ignoranse:

          “There are many variants of capitalism in existence that differ according to country and region. They vary in their institutional makeup and by their economic policies. The common features among all the different forms of capitalism is that they are based on the production of goods and services for profit, predominately market-based allocation of resources, and they are structured upon the accumulation of capital”

          Med andre ord er det altså forskjellige varianter av kapitalisme, noe som viser at din bombastiske påstand om “ekte kapitalisme” er et uredelig retorisk triks. Kjennetegnene på kapitalismen er følge linken:

          1. Profittdrevet produksjon
          2. Allokkering av ressurser hovedsaklig gjennom markedet.
          3. Kapitalakkumulasjon.

          Bare for å komme deg i forkjøpet: Nei, dette var altså ikke MIN definisjon.

          • Liberalist1 // at //

            Mye ord, lite innhold. Bravo.

          • Despotas // at //

            Ok, siden du tydeligvis sliter når du må forholde deg til mange ord så skal jeg oppsummere noen konkrete spørsmål til deg:

            1. Hvem er du til å hevde at det finnes én riktig forståelse av kapitalisme, når f.eks Wikipedia skriver at “There are many variants of capitalism in existence” ?

            2. Hva er det ved de tre kjennetegnene ved kapitalisme Wikipedia legger til grunn som er feil?

            3. Hvorfor sier at jeg gir min egen definisjon av begrepet når jeg nettopp viser til en tredjepart? Hvilke kilde viser du til?

          • Liberalist1 // at //

            Jepp jeg sliter, er ikke like opplyst som deg dessverre.

          • Despotas // at //

            Det er du som skriver at jeg er en indoktrinert blodrød sosialist som bare forstår meg på statlige reguleringer og planøkonomi….

            Jeg stilte deg tre spørsmål pluss ett over. Vil jeg få et svar?

          • Liberalist1 // at //

            Du kan jo svare deg selv, du som er allvitende. Men husk å finne en definisjon først da, og da helst en definisjon som passer ditt synspunkt. 😉

    • Aslak Storaker // at // Reply

      Helt kort: Amin skriver om den reelt eksisterende kapitalismen, ikke en skrivebords-kapitalisme som aldri har eksistert noe sted unntatt inni folks hoder.

      Kapitalisme slik den defineres i marxistisk forstand er et produksjonssystem som kjennetegnes av at produksjonsmidler eies av et fåtall kapitalister, mens flertallet av de arbeidende er eiendomsløse lønnsmottakere. Videre at produksjonen skjer i form av å produsere varer som skal selges med det formål at kapitalen skal vokse/eieren oppnå profitt. Kapitalismen kan altså være preget av et mer eller mindre fritt marked, og mer eller mindre statlig regulering.

  4. Lab Roy // at // Reply

    Spørsmålet er vel om nullvekst er mulig i et kapitalistisk samfunn hvor økonomien bare er i balanse når man har eksponensiell vekst.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*