Vi romantiserer de fattige, og vi avskyr dem

Foto: Steven Depolo

De moderne idealene våre ekskluderer fremdeles de andre. Hvor langt har vi kommet fra tidligere tiders fordrivelse og sterilisering av rom og tatere?

Karoline Blix Hjelle
Om Karoline Blix Hjelle (1 artikler)
Av Karoline Blix Hjelle har mastergrad i sosiologi som jobber som vikar i barnehage.

I krysset Storgata-Brugata står en mann og spiser en rullekake. På høykant. Skreller emballasjen av den som om det var en kebab og tar en jafs. Lenger oppe i gata sitter en mann av samme folk som rullekakemannen, magen nærmest veltende utover fortauet, pappkoppen foran seg, uengasjert blikk.

Begge bilder blir sittende en stund i bevisstheten. Vi er vant til å tenke på fattigdom som mangel, men både kaken og vommen blir her bilder på noe det er for mye av, noe eksessivt. Med sine lange skjørt og overfylte plastposer blir folket i Storgata på merkelig vis for mye og for lite på en gang. De har for mye, men av feil ting, og ingen steder å gjøre av verken tingene eller seg selv og stikker dermed ut som en sår tommel i den protestantiske, kontrollerte, sosialdemokratiske velstanden.

En by i forandring
Byen er annerledes enn den var for, si, ti år siden. Den ser annerledes ut og høres annerledes ut. Øregangene fylles av svensk, polsk og rumensk. Heroinavhengige seiler sin egen elendige sjø så lenge de ikke blir for synlige og en skjeggete uteligger med frostskadde, opphovnede føtter og klærne slengende i laser rundt seg, sender tankene til Warszawa, 1927, snarere enn Oslo, 2014.

Og likevel, mens resten av Europa kaver med armer og bein, flyter vi på toppen som en griserosa, nyrik unge med paraplydrink i hånd. Fra gryta stiger lyden av østeuropeisk arbeidskraft opp, det borres og graves, heisekraner svinges, jern slår mot jern. SUV-ene suser gjennom Bjørvika og forsvinner inn i fjellet, og bak meg ler (skriker?) en chiffon-kledd kvinne på vei inn i den hvite funkisperlen skingrende.

I krokene på operataket settes dagens første skudd, nede i vannkanten fiskes middagen med stang, og bak vår polerte og litt påtatt asymmetriske instant sky line, dette ultimate monumentet over Olje-Norge, i de svevestøvbelagte dalene mellom Oslo S og Spektrum, tusler duknakkede skikkelser, alle Ekebergkongens byttinge-barn rundt, noen med tiggerkoppen i hånd.

Hun vet hvordan folk tenker
Jeg går forbi mannen med vommen. Legger ingenting i koppen. Tenker på hvordan andre må tenke. Hvordan jeg tenker? At er man så feit kan man umulig være trengende. Jeg tenker på intervjuet jeg leste med den unge romanikvinnen som fortalte hvordan hun bruker å gjemme seg vekk når hun skal nyte dagens høydepunkt, den første Narvesen-kaffen og sigaretten, medbrakt fra Romania, vel å merke. Hun vet hvordan folk tenker, har du råd til røyk har du ikke rett til å tigge. Folks indignasjon når noen bryter opp en fretexcontainer. Hallo, de klærne var faktisk tiltenkt de fattige. En verdig trengende takker med luen i hånden og takknemlige tårer i øyekroken, hen forsyner seg ikke selv! Hvordan skal vi da kunne føle oss gode og storsinnede?

Jeg legger merke til en velkledd og velskodd romkvinne. Kjent stil, skjørt, vest, skaut, lag på lag, men jeg ser at støvlettene, hvite og pelskantede, er gode og varme, og jeg tenker at det er faen ikke rart de kommer hit der overskuddet er størst. Det formelig tyter ut av samtlige kroppsåpninger på oss, vi lemper dem ut, svart søppelsekk etter svart søppelsekk med billig bomullsjersey og viskose, klare for neste runde midlertidige konsumsjons-eufori. Og rullekaken: klassisk containerfunn. Jeg vet, for jeg har gravd i dem selv. Og har man en varm leilighet, kan man ta med seg grønnsaker og pakker med Uncle Ben’s hjem, vaske det og lage fin vegetarmiddag. Sover man i en bil eller under en bro, tar man rullekaken. De raske karbohydratene. Eller iPhonene som kommer veltende i strie strømmer ut av fulle nordmenns bukselommer og blander seg med salat- og kebabbiter. Overskudd er overskudd. Får det igjen på forsikringa.

Sigøynerromantisering
Samtidig, på internettet: Mens rom-tiggerne i de beryktede kommentarfeltene sammenlignes med rotter og kakkelakker, flommer tumblr-ensomme tenåringsjenters og kattekvinners vakre virkelighetsflukt over av aliaser som ”tumbling-gypsy-feather” og ”boho-gypsy-girl”. For mens mannen med fattigdoms-vommen er heller usexy, er ideen om sigøynerjenta med lange svarte lokker, gullringer i ørene og tamburinen høyt hevet et heftig romantisert motiv.

Gapet mellom virkeligheten og den kulturelle stereotypien, mellom rasistisk avsky og romantisk forherligelse er stor, men kan faktisk forklares på omtrent samme vis; Tumblr-jentenes fascinasjon og iscenesettelse av seg selv som bohemske sigøynerjenter med bare tær og flagrende gevanter kan falle under fenomenet den britiske sosiologen Beverly Skeggs kaller for ”Affect Stripping.” Affect Stripping er en prosess der kulturelle attributter, så som fattigdomsmarkører eller andre negativt ladede kjennetegn, løsrives fra kroppen som sies å produsere dem – så som en arbeiderklassekropp eller en ikke-hvit kropp, for deretter å tas i bruk av innehaveren av en kropp som i seg selv ikke gir disse assosiasjonene – så som en middelklassekropp eller en hvit kropp. Satt inn i en ny sammenheng kan disse propsene brukes på en måte som gagner den nye innehaveren. Der slitte og hullete klær oppleves som noe skamfullt om de bæres av en som faktisk er fattig, vil en lignende estetikk, behersket på riktig måte og av riktig type person, kun demonstrere connoisseurskap og kulturell kapital.

De virkelige bohemene
Om du trodde dette var noe nytt: La oss ta en tur til 1800-tallets Paris. Store endringer på gang i Europa; aristokratiet som i århundrer har sittet på makten utfordres av en ny klasse ledet an av feite, sigarrøykende fabrikkeiere. De med gamle penger begynner sakte, men sikkert å kultivere egenskaper de ny-rike ikke har: dannelse, den gode smaken, kunnskap og evne til å heve seg over materielle spørsmål. ”Pfft, De har penger sier De? Men har De antikke, nedarvede møbler? Kunst på veggene? Behersker De latin? Ikke det nei.” Samtidig deles kunstverdenen i to, en kommersiell og en kunstnerisk gren, og ut av denne splittelsen blir bohemen født. Bohemen representerer sistnevnte gren, den ikke- eller anti-kommersielle, og forsterker avstanden mellom de to gjennom demonstrativt å ta avstand fra eksisterende normer for smak og dannelse. De etablerer en overskridelseskultur der nytelse – og lidelse, verdsettes høyt. Den eneste akseptable rollen penger får, blir som middel til å ”leve kunstnerlivet,” et liv som består like mye av overflod (erotisk, alkoholisk) som av mangel.

Hvor holdt de så hus disse lidende kunstnerne? Disse vindrikkende, syfilisinfiserte rabagastene? Jo, de bodde så klart i fattigslige bydeler der husleien var lav og friheten stor, side om side med, hold deg fast, den opprinnelige bohemen, et folk som hadde kommet vandrende østfra, fra det tyske Böhmen, eller Bohemia, et folk som alltid hadde vandret, som fremdeles vandrer, et folk som, den gang som nå, blir forvist til utkanten, til rennesteinen. Du gjettet riktig; sigøynerne – romfolket.

Bruddet med normen
Med framveksten av det moderne Europa ble visse grupper og visse levesett etablert og favorisert på bekostning av andre. For å bestemme hva noe er, må man først identifisere og ekskludere alt det som det ikke er. Bofasthet, nøysomhet og renslighet ble etablert som idealer og alt som brøt med disse verdiene ble tillagt modernitetens og middelklassens, andre. Hvitt var innenfor, ikke-hvitt utenfor. Heteroseksuell kjernefamilie bra, homoseksualitet og den gamle storfamilien, ikke fullt så bra. Der middelklassen angivelig var nøysom, renslig, sober og kontrollert, ble de andre, arbeiderklassen, de ikke-hvite, homoseksuelle og så videre portrettert som ”ute av kontroll.” De var ”for mye” og representerte en form for skitt på den velordnede overflaten, et slags ukrutt som måtte disiplineres, temmes. Det mest ekstreme utslaget av denne tankegangen var så klart Hitlers forsøk på total utryddelse av uønskede elementer, men logikken var på ingen måte forbeholdt Hitler eller tyskerne per se. I 1934 nektes for eksempel en gruppe norske sigøynere innreise i Kongeriket Norge, 56 av disse dør i konsentrasjonsleirer, og så sent som i 1977 forekommer tvangssterilisering av tatere, utført av den norske stat.

Romfolket/Sigøynerne har alltid brutt, og bryter fremdeles, med det moderne ”ordning & reda”-prosjektet. De var, og er, omreisende, ikke bofaste. I stedet for å utdanne seg til 9-17-jobber har de ofte livnært seg som håndverkere og musikanter, eller de hustler litt her og litt der, finner strøjobber, tomflasker, og i enkelte tilfeller også iPhoner og lommebøker. Hva som er årsak og hva som er virkning kan riktignok diskuteres. Befinner de seg i utkanten fordi det er en såkalt essensiell del av deres kultur? Eller har det blitt sånn fordi de gjennom århundrene har blitt tvunget til å leve sånn, jaget fra sted til sted, alltid uønsket? Svaret ligger kanskje begge steder, eller midt i mellom.

Naiv forherligelse og hat
Strømninger med rot i det gamle-penger-aristokratiet og de idealene som dukket opp med pariserbohemen har løpt gjennom hele det moderne prosjektet. Når den snakkende og skrivende klassen, de med mer kulturell enn økonomisk kapital selvfornøyd stiller seg på ”de undertryktes” side, samtidig som de med den største selvfølge graviterer mot det rotete og det skitnes estetikk snarere enn det som er skinnende blankt og nytt, distanserer de seg både fra de som befinner seg over og under dem på samfunnsstigen. Fra navende netthatere og fra sjampanjedrikkende frognerfitter. Sier Romá i stedet for Zigøiner og tror at dermed blir alt greit. En sammenheng heller ikke denne teksten kan løsrive seg fra.

Fascinasjonen og avskyen kommer altså fra samme sted, men hvordan finne veien mellom naiv forherligelse og hat? Å se hvordan det som skjer nå henger sammen med det som har skjedd før kan være et første skritt på veien.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

2 kommentarer på Vi romantiserer de fattige, og vi avskyr dem

  1. Hvorfor er det ingen som krever at for eksempel Israel skal ta imot flere innvandrere? Norge tar imot horder av fremmede hvert eneste år gjennom innvandring og familiegjenforening. Likevel skal det ustanselig klages over at nordmenn er fremmedfiendtlige og lite inkluderende. Utrolig.

  2. Gratulerer med fantastisk bra skriving!

Kommentarfeltet er lukket.