Faren for gresk betalingsudyktighet og exit fra euroen er ute av mediebildet. Hva troikaens neste trekk blir er ikke lenger toppsaken på Dagsrevyen. Kursen er staket ut og vi vet veien videre. Den har blitt bestemt bak lukkede dører.
EU har bestandig vært en elitistisk sammenslutning. Unionens formål, politkk og utvidelser har alltid blitt definert med liten eller ingen innflytelse fra dens innbyggere. I 2005 ratifiserte Europaparlamentet den såkalte EU-grunnloven. Den måtte også gå gjennom hvert av medlemslandene og Frankrike og Nederland sa nei ved folkeavstemning. Rasende reaksjoner krevde nye folkeavstemninger eller at traktaten skulle tvinges gjennom likevel. Symptomatisk for holdningene til eget folks meninger sminket heller ledelsen i EU på innholdet, byttet navn på barnet og vips var Lisboa-traktaten innført uten at plagsomme innbyggere kunne si sin mening.
LES OGSÅ: Sosiale bevegelser i Europas krisetid
Større makt på færre hender
Som de fleste større EU-reformer handlet også Lisboa-traktaten om at mer makt skulle samles på færre hender. Sentraliseringen har nådd høyder som vil gjøre enhver stalinist misunnelig. Det demokratiske underskuddet øker stadig selv om vi ikke kan snakke om sovjetiske proporsjoner.
Etter finanskrisa tok Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen og Det internasjonale pengefondet (den beryktede troikaen) over store deler av den økonomiske politikken til landene som hadde havnet i det verste gjeldsuføret. Her ble ikke bare politikken sentralisert, men makta ble overført fra folkevalgte nasjonale regjeringer til tre ikke-valgte institusjoner. EU-kommisjonens bestemmelsesrett over de enkeltes lands budsjettpolitikk har økt voldsomt. Den orwelliskklingende Stabilitets- og vekstpakten utvides stadig og tvinger land inn under kommisjonens vold. Nærmer de seg 3 % underskudd på statsbudsjettet eller et gjeldsnivå opå 60 % av BNP truer bøter og drakoniske budsjettkutt. Følger man derimot kommisjonens «anbefalinger», som vanligvis består av nyliberalistiske tiltak som kutt i velferdstjenester, frysing av lønninger og privatisering, kan man slippe billigere unna. Dette følger den absurde liberalistiske ideen om at de som har havnet i uføre vil ha godt av å bli straffet.
Med dette har EU innskrenket de folkevalgtes makt i den enkelte nasjonalstat, ikke bare i det de befinner seg i en krise, men de har også begrenset lands mulighet til å sette inn effektive tiltak for å begrense en økonomisk nedtur i det den kommer. De har faktisk ulovliggjort det eneste tenkelige alternativet til den økonomiske politikken som føres i EU per i dag. Å bruke statens budsjetter til å kompensere for svingninger i økonomien er et velkjent og effektivt virkemiddel mot nedturer. Denne typen kontrasyklisk, eller keynesianistisk, politikk er i praksis forbudt med mindre landet mot all formodning skulle ha et oljefond å ta av.
LES OGSÅ: Norge undergraver demokratiet ved lobbyvirksomhet i EU
Brussel – fjernt og udemokratisk
Det som skjer i Brussel virker stadig fjernere for den enkelte EU-borger. Dette viser seg blant annet ved at hvert eneste valg til EU-parlamentet siden det første i 1979 har satt ny rekord i lavt oppmøte. Kun 42,59 % av velgerne fant det verdt bryet å stemme i år. Noen som viser stadig større interesse for beslutningstakerne i EUs kjerne er lobbyister. Over 30.000 utsendte , i hovedsak fra gigantiske selskaper, har som jobb å påvirke politikerne til å ta beslutninger som fremmer deres (økonomiske) interesser. Dette gjør de fordi de vet det funker .
Protester mot den udemokratiske og usosiale politikken har det vært mye av. Når EU og medlemslandene viser seg fra sin beste siden ignoreres de protesterende massene. Det har imidlertid blitt stadig mer normalt å følge det nyliberalistiske credo om å straffe de som har det tungt. Spania har innført knallharde tiltak som ulovliggjør en rekke demonstrasjoner og innfører bøter på opptil fem millioner kroner til de protesterende. I stedet for å hjelpe landets økende mengde husløse som tar til gatene har de heller kjøpt inn vannkanoner til politiet for å holde de trengende på trygg avstand fra politikerne som i tråd med troikaens anbefalinger bruker enorme budsjettmidler til å betale ned lån til utenlandske banker samt å redde egen finansnæring.
Ungarns nekting av homoparade, Frankrikes spontanforbud mot demonstrasjoner til støtte for Palestina og Storbritannias krav om politiets forhåndsgodkjenning av demonstrasjoner er andre steg i retning av at det blir stadig vanskeligere å uttrykke misnøye med makthaverne. Det skal sies at det noen ganger kommer en pekefinger fra Brussel når slikt skjer, men sammenligner en med konsekvensene av at tyske banker kanskje ikke får pengene får et avdrag i tide skjønner en hvordan den fredsprisvinnende unionen prioriterer.
Det viktigste for EU er at at markedet skal være fritt, ikke folket.
Saken er republisert og stod først å lese på Nei til Eu sine hjemmesider
Drit i det vannstyrte EU. Si opp EØS-avtalen. Stopp innvandringen. Gjør Norge selvforsynt med mat. Rust opp det norske forsvaret, og gjeninnfør verneplikt for alle menn i våpenfør alder.
det rare er at motstanden mot EU er stor på både høyre- og venstresida, om enn av forskjellige grunner. Likevel er vi så godt som med, takket være karrierekåte politikere fra Høyre og AP. Motstanden øker i EU-land også. UKIP blir større og større for hvert år, siden de er de eneste som gir full gass for å komme ut av EU. Ryker Storbrittania ut av EU, blir det håp for andre land også, neste kan bli Frankrike, og da er det kun Tyskland som holder skipet flytende.
Tyske skip flyter ikke lenge.